Det har vært noen hektiske dager med mor på besøk. Hektiske og intense uten tid til overs for blogginnlegg. Men vi har både hatt det hyggelig, vært sosiale og fått ting gjort. Så selv om jeg føler meg dødssliten, er jeg godt fornøyd.

Siste ultralyd viste også at hormonstimuleringen har fungert etter planen. Kroppen virker fremdeles mottakelig for å bli gravid. Det er bare hodet mitt som veksler mellom lykkelig forventning og bilder av skrekk og gru. Jeg får bare stå i det og håpe på et lykkelig utfall, enn så lenge.

Men da det kom til tilbud om pakkeløsning fra klinikken, endte jeg opp med å takke nei. For jeg vet faktisk ikke om jeg orker flere forsøk etter dette, så jeg må bare ta ett om gangen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

En annen ting er at pakken bortfaller så snart jeg har fullgått 20 uker, så om jeg skulle miste senere i graviditeten- noe jeg har gjort med alle tre englebarna mine -ville jeg vært frem og tilbake og like langt. Uansett kan jeg aldri forestille meg at det ville vært aktuelt å prøve igjen etter en ny slik opplevelse – med TAC.

Det er likevel ikke sikkert at jeg kommer lenger enn til tidlig ultralyd før det går galt igjen, og slik sett ville pakken vært til hjelp om jeg hadde vært sikker på at jeg ville prøve igjen, men det er jeg altså ikke. Dessuten vil det være bortkastede penger om jeg er så heldig å lykkes på første forsøk slik jeg gjorde med tvillingene.

Eller lykkes og lykkes, Fru Blom. Det er vel heller legene som lykkes og jeg som er den heldige i så fall. Man er jo bare født med den kroppen man har, og selv om jeg liker å tenke at jeg kan medvirke til resultatet ved å legge mest mulig til rette, tror jeg til syvende og sist at det har lite å si så lenge legene vet hva de driver med. Det beste jeg kan gjøre, er å sørge for å være mest mulig i harmoni med meg selv.

En ting som er interessant, er at denne gangen har legene lagt til E-vitamin og omega 3 som et ledd i behandlingen. Tidligere er kosttilskudd noe klinikken har latt meg styre med selv. Fra og med i morgen skal jeg i tillegg ta 1000 mcg folsyre. På dagen for innsett skal de måle homocysteinnivået mitt igjen, og om det mot formodning plutselig ligger utenfor grenseverdiene, må jeg øke folsyremengden enda mer. E-vitamin skal jeg uansett slutte med etter innsett da det kan være farlig for fosteret i så svære doser.

Forrige lørdag ramlet vi helt uforvarende oppi markedsdag i Bogstadveien, eller bilfri dag som jeg liker å kalle det. Det var heldigvis mot slutten av dagen, så vi slapp unna det verste kaoset, men fikk likevel med oss noen fine tilbud. I mitt tidligere liv pleide jeg å glede meg til disse dagene, men etter at jeg mistet englene mine, har jeg unngått store folkemegder som pesten.

Det har blitt mye god og næringsrik husmannskost med mor på besøk, men slankende har det neppe vært, særlig ikke med gamle desserter på menyen så å si hver eneste dag.

I dag har det ikke gått noe bedre med drinker av prosecco og aperol med en venninne i kveld. Smakte som voksenbrus og var farlig gode, he, he, og attpåtil med Ferrero Rocher til dessert. Er lenge siden jeg har slått ut håret sånn, og jeg må innrømme at det var vel verdt det – om ikke annet så for psykens skyld. Men jeg takket nei til å møte noen kamerater på pub senere i kveld – visste jeg ikke ville orke noe bråkete utested.

Ellers i dag har jeg gjort fint lite fornuftig, annet enn å svare på noen meldinger og handle på nærmeste matbutikk. Turen på butikken var slitsom fra begynnelse til slutt – ene og alene pga. den manglende formen min, men den varte heldigvis ikke så lenge. Resten av dagen har jeg stort sett lest i en bok jeg kjøpte for en slikk og ingenting på markedsdagen forrige lørdag.

Alt i alt en lite produktiv dag i tradisjonell forstand, men ifølge terapeutene mine er det noen ganger like mye mening i å gjøre “ingenting”, så jeg har fått i hjemmelekse å gjøre “unyttige” ting jeg liker innimellom også.

Nå føler jeg meg helt kake. Både ryggen og hodet verker, og i dag våknet jeg opp med røde prikker i ansiktet. Sistnevnte er et sikkert tegn på at hormonene har tatt meg igjen, blæh. Det har vært så deilig å slippe de siste månedene, men om det er det som skal til for å lykkes, så får det bare være sånn.

I dag har jeg vært ute og handlet fødselsdagsgave til mor. Hun fyller nemlig snart år igjen. Jeg fant en nydelig vårkjole i norsk design. Får bare håpe jeg valgte rett størrelse, men fikk med byttelapp for sikkerhets skyld. Det var overraskende kjølig i luften i dag, til tross for sol. Fikk også vært innom bakeren på veien og kjøpt brød. Det har blitt mye knekkefrø de siste dagene, he, he.

Apropos knekkebrød har jeg nettopp fått en ny favoritt, nemlig Wasa “Din stund” med chia og havsalt. Er laget av fullkornsrugmel og supergodt. Digger også at det er stort og rundt 😉 Ellers har jeg lenge hatt sansen for Leksands knekkebrød, og Rugsprø blir sjelden feil. Men akkurat nå er det først og fremst det nye Wasa-knekkebrødet som gjelder.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det ble ny klesvask og oppvask i dag også. Fikk plutselig trang til å ha det strøkent når jeg får besøk. Føler også behov for å få unnagjort mest mulig før formen ev. blir verre med alle hormonene innabords. Senere i kveld blir det nok litt middagslaging. Har noe kjøttdeig liggende som må reddes før den blir dårlig. Om jeg ikke kommer på noe annet lurt, kan jeg iallfall steke noen kjøttboller til å ha etterpå. Får se hva jeg finner på og gidder.

Må få bestilt time hos tannlegen snart. Er ett år siden sist kontroll og bør gjøres før jeg ev. blir gravid igjen, så best å kapre ham før han drar på sommerferie. Er ellers fornøyd med siste blodprøvene jeg tok hos fastlegen. Leververdiene var fine, noe som er viktig før en ny graviditet som visstnok kan være hardt for leveren. D-vitaminnivået var også veldig fint, men jernlageret kan jeg godt arbeide litt mer med, så kommer til å fortsette å ta 100 mg jerntabletter en stund til. Best å ha litt å gå på, for når man er gravid bør man helst ikke ta høye doser, så lurest å forebygge nå.

Hadde en litt stressende drøm i natt. Tror det delvis kan ha vært fordi jeg halvverte dosen av innsovningstablett, for når man sover lettere, drømmer man også mer. Men det hadde vært fint om drømmene heller kunne blitt udelt positive snart. Etter at jeg mistet Lille mirakel, har det beste jeg har kunnet håpe på vært enten å få en drømmeløs natt, eller en med nøytrale drømmer. Gode drømmer kan jeg ikke en gang huske sist jeg hadde. Men så lenge marerittene holder seg borte, skal jeg ikke klage.

I sorggruppa har vi snakket om hvordan man føler seg helt ødelagt etter å ha mistet barn. Man blir aldri den samme igjen, og tilværelsen mister brått både mål og mening. Etter tapet av tvillingene mistet jeg fotfestet, men nå begynner jeg sakte, men sikkert å føle at jeg er i ferd med å bli hel igjen. Riktignok i en annen utgave av meg selv enn den originale, men den har jeg måttet innse at jeg aldri får tilbake. Jeg har rett og slett begynt å stake ut en ny kurs, og med det mener jeg ikke bare at jeg planlegger et nytt forsøk. Jeg må ha noe annet å falle tilbake på om det til slutt viser seg at jeg må legge hele babydrømmen på hylla.

På gjøremålslisten står også å lese gjennom histologien til morkaken. Den kom etter obduksjonsrapporten. Jeg orket ikke å se på den med en gang. Var fremdeles temmelig rystet etter gjennomgangen av obduksjonen og fødselsforløpet, så måtte ta en pause, men det bør gjøres snart. Man vet aldri om det fremkommer noe som er viktig for den nye behandlingsplanen, og dessuten er det lurt å bli ferdig med den mentale bearbeidingen før neste forsøk. Eller ferdig er vel litt for mye forlangt, men iallfall over den verste sjokkfasen.

Fatter ikke at denne dagen snart er over allerede. Timene flyr virkelig når man holder på med masse småting. Selv om hver og en av dem kanskje ikke tar så lang tid, har man likevel følelsen av å ha vært i kontinuerlig aktivitet. Joda, jeg vet at dette er ingenting sammenlignet med å ha barn, for ikke å snakke om barn kombinert med jobb. Men når arbeidskapasiteten er midlertidig redusert, føles alt mye større enn vanlig. Håpet er at når hodet og hjertet endelig får fred, vil energien komme strømmende tilbake igjen. Livsgleden er iallfall på god vei <3

Denne dagen er over nesten før jeg har oppdaget at den har begynt, he, he. Eller jeg har jo faktisk fått puslet rundt en del og gjort ting som å vanne blomster, ta oppvasken, lage mat og vaske klær, samt litt annet småtteri, men det har gått så stille og rolig for seg at jeg ikke har merket at tiden har gått. Litt “dødtid” er det også blitt med gamle episoder på Nrk fra serien “Hva har du i bagasjen?” – akkurat passe underholdning på en helligdag.

Nabolaget har vært dødsstille helt fram til i kveld, så det virker som om alle har vært nede i sentrum og sett på tog og taler i dag. Eller kanskje de bare har tatt seg en utepils eller to, men hagearbeid har det iallfall ikke blitt noe av. Veldig fint å slippe all maskinduren som gjerne følger med det moderne hagestellet. Ellers er det ikke mye respekt for helligdagsfreden her, så gressklipping skjer gjerne på søndager.

Katten stortrives ute om dagen. Er bare ene gangen det regnet litt i helgen at hun hadde tid til å ligge litt ved siden av meg, he, he. Er tross alt mye bedre enn at hun kjeder seg slik hun begynte å gjøre i vinter. Jeg er dessverre ikke like flink til å leke med henne som før, og nå er det ikke lenger noen andre katter her til å underholde henne etter at de to andre ble drept i trafikken.

Skulle gjerne hatt flere katter, men det er feil tidspunkt så lenge jeg planlegger å bli gravid. Både fordi en ny katt vil kreve mye oppmerksomhet i begynnelsen og jeg ikke vet hva slags form jeg vil være i, men først og fremst pga. faren for toksoplasmose som jeg ennå ikke har hatt, og dermed ikke er immun mot.

Regner med de fleste vet at toksoplasmose ikke er farlig for oss mennesker, men at det kan føre til alvorlige fosterskader om en kvinne blir smittet med det mens hun er gravid. Pga. faren for toksoplasmose skal man heller ikke spise speket kjøtt i svangerskapet, så det holder ikke bare å holde seg unna avføringen til katter. Minn meg om å nyte spekematen så lenge jeg fortsatt kan! I går spiste jeg tørket reinsdyrsnacks, nam, nam 🙂

Apropos ting jeg må skynde meg å nyte mens jeg ennå kan: De siste dagene har jeg funnet fram en gammel rosevin som har ligget så lenge urørt i kjøleskapet at jeg trodde den var moden for å kastes for lenge siden, men den smaker faktisk ikke så aller verst. Er nok altfor tørr for folk flest, men akkurat nå har jeg fått smaken på ekstra tørre viner. Kom litt inni det da jeg gjorde kål på resten av Tio Pepen jeg hadde stående i kjøleskapsdøren tidligere i vår. Var fint å få frigjort litt plass 😉

Må fortsatt minne meg selv om å drikke, he, he. Har kommet helt ut av vanen etter alle graviditetene, og selv på de dagene jeg gjør det, blir det maks. ett glass. Men nå smaker det iallfall ikke bare pyton lenger, slik det har gjort helt siden jeg mistet tvillingene, og jeg føler meg stort sett vel av det, istedenfor uvel slik det har vært lenge nå.

Det er selvsagt ikke noe problem i seg selv om jeg ikke drikker, men alkoholformen min er gjerne et tegn på allmenntilstanden generelt, så når jeg tåler/liker å drikke, er det som regel et godt tegn. Får bare prise meg lykkelig over at det ikke er omvendt.

Har ennå ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre på 17. mai. Er foreløpig invitert på en fest, men klarer ikke å bestemme meg for om jeg endelig er klar for å slå hæla i taket igjen, eller om jeg heller vil ta det med ro. I fjor på 17. mai hadde jeg innsett av Lille mirakel. Året før der igjen var jeg midt i en spontanabort og dessuten fryktelig lei meg for at jeg måtte feire den uten tvillingene, så for første gang siden jeg var student og nileste til eksamen, satt jeg hjemme og meldte meg helt ut.

Festdager er spesielt vanskelige for engleforeldre, særlig de som fokuserer mest på barn, som nasjonaldagen. Skal jeg komme meg helskinnet gjennom det som skulle vært Lille mirakels første 17. mai, er det nok best å satse på en ren voksenfeiring kjemisk fri for småfolk. Da kan jeg i så fall sprette champagneflasken som ligger igjen fra nyttårsaften.

Jeg startet med såkalt prøvesyklus i forgårs. Selv om jeg begynte pent og forsiktig, innbiller jeg meg at jeg må ha reagert allikevel. Plutselig ble jeg nemlig veldig kort i lunten, og det har jeg ikke vært på lenge. Velkommen tilbake til hormonkjøret!

Jeg må innrømme at jeg måtte gå noen runder med meg selv på om jeg virkelig orket dette her igjen. Bare behandlingsplanen var så omfattende at den var til å få helt bakoversveis av. Masse ting jeg må holde styr på de neste par månedene fram til innsett. Blir svett bare av å skrive om det.

I går ble det atskillig bedre etter at jeg hadde hatt to lange videosamtaler med klinikken og en fin debriefing med støttekontakten min her hjemme. For jeg vet jo så godt hva jeg egentlig vil, innerst inne. Det er å vite at jeg har gjort absolutt alt jeg kunne før jeg endelig gir meg. Med TAC-en på plass kan jeg bare ikke snu nå.

Men jeg vil samtidig prøve å nyte livet så godt jeg kan og slå ut håret litt i dette oppløpet som forhåpentligvis blir starten på mitt nye liv som mor til et levende barn. Graviditeten vil nok dessverre bli mer nervepirrende enn lykkelig, med strenge restriksjoner for hva jeg kan eller bør gjøre, så om jeg vil ut blant folk, må jeg benytte sjansen nå.

Jeg kunne ha lagt opp til å henge meg på noen som ville ned til byen i dag og sett på 1. maitog, men jeg har en del ting som må på plass før jeg får besøk av mor om to dager. Håper på å være ferdig da slik at vi bare kan kose oss med god samvittighet. Og så håper jeg selvsagt at jeg ikke skal bli så gal av hormonbehandlingen at nervene ligger tykt utenpå meg. Mor fortjener utvilsomt bedre.

For en gangs skyld vil jeg forhåpentligvis ha overskudd til å gjøre morsomme ting når hun kommer på besøk, som å gå på et par utstillinger hun har snakket lenge om. Og så må vil selvfølgelig en tur på graven. Jeg har sett farget ris i en blomsterbutikk som jeg syns ville passet fint til en barnegrav, så håper de ikke blir utsolgt med det aller første.

Jeg har forresten fått unnagjort MR av hofteledd allerede. Fikk time på en avbestilling i går kveld. Sikkert noen som skulle feste eller reise bort kvelden før 1. mai, kan jeg tenke meg, he, he, men siden jeg ikke hadde noen andre planer, grep jeg takknemlig sjansen. Fikk skryt etterpå fordi jeg hadde vært så flink til å ligge i ro. Slapp å få klastrofobi denne gangen, så lot bare tankene fly av sted, og da pleier det å gå fort.

Ble en del trasking fram og tilbake på meg i går med alle avtalene her og der, men i dag føler jeg meg bare behagelig sliten i kroppen uten at det verker overalt, så tror det må ha vært akkurat passe dose denne gangen. Kjenner at jeg har sovet godt i natt, noe jeg ikke har gjort på en stund, så tror kanskje det kan forklare at jeg føler meg så rolig nå. Eller så er det roen som har gjort at jeg har sovet bedre. Umulig å si hva som er høna og egget alltid.

I går tok jeg en viktig avgjørelse om å satse på noe nytt, nemlig embryoadopsjon. Embryoadopsjon kan innebære så mangt, men i praksis betyr det at man adopterer et egg som allerede er befruktet, og i mitt tilfelle nedfrosset. Det er et potensielt liv som får en sjanse ved at noen får det satt inn i sin livmor.

Jeg har alltid vært åpen for å adoptere et barn som allerede er født (noe som dessverre har vist seg å være umulig i praksis), så hvorfor ikke starte enda tidligere og la dette barnet få vokse og uvikle seg i min livmor, der det bokstavelig talt vil livnære seg av mitt blod? Tidligere enn det går det ikke an å bli kjent.

Embryoet har bare levd i fem dager etter befruktning før det ble frosset ned. Nå venter det på å tines opp igjen og settes inn i en mottakelig livmor. Jeg følte meg kallet og sa endelig ja etter en lang samtale med klinikken. Dette er ikke noe som har kommet plutselig. Jeg har grublet på det lenge. I mange år faktisk. Men nå føles det riktig, alt tatt i betraktning. Sov du vesle spire ung, enn så lenge. Forhåpentligvis finner du en trygg havn hos meg.

Det store spørsmålet med en sånn beslutning er hvor mange helsøsken det ev. finnes der ute. Foreløpig er alt jeg vet at det er to embryoer igjen, der jeg er blitt tilbudt det ene. Pga. forhistorien min tør de ikke sette inn to på en gang. Og om jeg skulle lykkes, er det ikke lenger aktuelt å prøve å få søsken senere av mange gode grunner.

Mao. vil sannsynligvis en annen kvinne bli tilbudt det andre embryoet (med mindre den opprinnelige spiren ikke tåler opptiningen, så de må bruke den andre på meg, men det er lite trolig). Jeg aner heller ikke hvor mange embryoer som opprinnelig ble befruktet, og om det allerede er født noen barn av samme “kullet”, men koordinator lo og sa at vi kunne snakke mer om det om jeg ble gravid, så da regner jeg nesten med at jeg vil få vite litt mer; håper iallfall det.

For meg er tanken på potensielle søsken der ute bare en bonus. Man trenger jo ikke å oppsøke dem om man ikke vil, men i disse internettider er sjansen for å greie å spore opp folk større enn noen gang før. Det er umulig å vite nå om dette vil være viktig for det potensielle barnet mitt i fremtiden, men jeg vil iallfall sørge for å grave frem hver eneste lille detalj jeg kan få av klinikken mens jeg ennå har muligheten.

Hurra for våren med nytt håp og nye muligheter! Jeg kjenner at jeg er blitt glad i den lille spiren min allerede <3

Siden jeg skal i gang med prøvesyklus allerede i morgen, har jeg tenkt at det kanskje snart er på tide å trappe ned på kaffen. Jeg har nemlig drukket uhorvelige mengder siden jeg mistet Lille mirakel.

Det var først ved oppstart av inseminasjonsforsøk i Danmark at jeg fikk beskjed om å begrense kaffeinntaket til 1-2 kopper per dag. Inntil nå har det ikke vært noe problem siden jeg aldri har drukket mer allikevel.

I mellomtiden har jeg fått vite at koffein kan snevre inn blodårene og hindre blodomløpet i livmoren, noe som gjør forholdene mindre gunstige for graviditet. Det er til og med bevist at man i verste fall kan abortere av høyt koffeininntak, men da tror jeg det er snakk om mer enn tre kopper per dag.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg orker ikke å være helt hysterisk på dette, har så mange andre og mye mer alvorlige ting å bekymre meg for i neste graviditet, men i dag har jeg begynt pent og pyntelig med koffeinfri morgenkaffe, så får vi se. Har uansett tenkt å prøve å leve livet de neste par månedene og forhåpentligvis lage gode minner jeg kan se tilbake på når alvoret setter i gang for fullt.

I motsetning til tidligere gruer jeg meg nå mer enn jeg gleder meg til å bli gravid igjen. Samtidig vil jeg være uendelig takknemlig om det klaffer på nytt, men jeg vet ikke om jeg vil greie å nyte graviditeten. Akkurat det plager meg litt, men det er ikke annet å gjøre enn å ta en dag om gangen.

Jeg har såvidt begynt å fokusere mer på fertilitetsfremmende kost igjen også. Utfordringen med det er at en god del inneholder mye fett og kalorier. Så sunt, ja, men slankende, nei (jeg går ikke på lavkarbo). I tillegg er det noen matvarer jeg enten bør unngå eller må være veldig forsiktig med fordi de inneholder mye FODMAP. Jeg vil for all del holde tarmen fornøyd av flere grunner framover, men det er et kapittel for seg.

Summa summarum er det blitt mer oliven, avocado, laks, ørret, fersk ananas, melkeprodukter som ikke er fettredusert, og rødbeter i det siste. Med rødbetene har jeg måttet kompromisse pga. det høye FODMAP-innholdet og spise dem syltet istedet. Ananas inneholder mye sukker, så jeg kan bare spise litt hver dag, og avocado må jeg spise med måte både pga. kaloriinnhold og FODMAP.

Mao er utfordringen å finne den rette balansen. I går ble det mye pastinakk, persillerot og sellerirot som er veldig magevennlig sammenlignet med søtpotet og rødbeter (om man har utfordringer med FODMAP). Er ikke regnet som spesielt fertilitetsvennlig, men siden jeg generelt bør få opp grønnsakskvoten, noe som i sin tur påvirker allmenntilstanden, er det til syvende og sist også bra for fertiliteten. For ikke å snakke om vekten.

I går kjøpte jeg også en kurv med jordbær på butikken. Den tok seg bedre ut enn den smakte, er ikke så begeistret for sure utenlandske bær før sesongenstart her til lands, men det var likevel fint å ha noe sunt å knaske på til lørdagskvelden. Tror neppe jeg kan få for mange antioksidanter akkurat nå.

Jeg pakket bort badevekten for mange år siden, så aner ikke hva jeg veier for tiden, men når tidligere tettsittende klær begynner å henge og slenge, vet jeg at jeg er på riktig vei, til tross for litt utskeielser i påsken. Klinikken har uansett ikke forlangt at jeg skal ned i idealvekten, men alle monner drar, særlig mtp. risiko for svangerskapsdiabetes og belastningen for hoftene mine.

Det er de viktigste motivasjonsfaktorene, men det er selvsagt en gledelig bonus at jeg også kan begynne å gå med mange av de gamle klærne mine igjen som jeg ikke har passet inn i på lenge. Da får jeg i praksis en ny garderobe, til tross for at jeg nesten ikke har råd til å bruke penger på meg selv før neste forsøk.

Jeg er nødt til å prioritere beinhardt nå som aldri før. Derfor takker jeg nei til dyre middager på restaurant og tar heller for meg av det gamle alkohollageret hjemme enn å drikke på utested. Tvinger meg selv til å bruke opp alle restene av mer eller mindre passende baderomsprodukter hjemme, istedenfor å la meg friste til å kjøpe siste nytt. Det samme gjelder telageret og den kjedelige, gamle sminken. Og her om dagen kjøpte jeg det billigste de hadde av ullvaskemiddel på Kiwi, i stedet for å kjøpe noe fancy økologisk på helsekostbutikken som er fint for miljøet, men dessverre koster flesk. Helgeturer utenlands er helt utelukket inntil videre. Jeg kommer sterkere tilbake senere.

Det er likevel ikke synd på på meg. Jeg har tross alt råd til å gå på kafe innimellom, selv om det ikke er så ofte lenger og jeg ser mer på prisen enn før. Jeg sulter tross alt ikke, har mobiltelefon og kan reise kollektivt, selv om det skal innrømmes at det passet dårlig at strømprisene skulle gå opp akkurat når jeg har hatt ekstra dårlig råd. Dette er likevel luksusproblemer, men situasjonen ville vært en helt annen om jeg ikke hadde hatt familien i ryggen.

Det er en ganske skremmende tanke. Da hadde det ikke vært rom for noen TAC-operasjon. Jeg måtte istedet ha ventet på ytre cerclage rundt uke 13, noe som ville vært omtrent ensbetydende med å spille russisk rulett. Det er det mange TAC-opererte som kan fortelle om – ulykkelige sjeler som måtte gjennom en runde med ytre cerclage (og mistet enda et barn) før de endelig kvalifiserte til indre cerclage. For sjansen for å lykkes med TAC når man har livmorhalssvikt, er så uendelig mye større enn med ytre cerclage, og for meg har det vært helt uaktuelt å prøve igjen uten å ha oddsene på min side – med stor margin.

I dag er jeg både rastløs og sliten på en gang. Rastløs fordi jeg var ute i Frognerparken i hyggelig selskap i hele går ettermiddag, noe som ga mersmak, he, he. Kontrasten ble plutselig stor til det stille livet her hjemme, men samtidig er jeg så sliten etter utskeielsen at jeg nesten ikke orker gjøre noen ting.

Måtte ta meg kraftig sammen for å vanne blomster, sjekke postkassen og gå og handle i dag, men nå står attpåtil middagen i stekeovnen, så jeg får bare gi meg selv et klapp på skulderen og si meg fornøyd med dagens gjøremål. Selv pus har fått sitt, og det er tross alt ikke hver dag jeg lager mat fra bunnen av som ovenikjøpet trenger lang tid på å bli ferdig.

Så ferdig 2, sesong av Modus på Netflix etter at jeg kom hjem i går. Har fremdeles ikke sett ferdig siste sesong av House of Cards, men syns den har tatt helt av, så blir bare i dårlig humør av å se på. Tror heller jeg skal se påskens siste episode av Vera på Nrk. Er ellers litt skuffet over at det ikke kommer flere episoder av Nytt på nytt før til høsten. Syns godt de kunne holdt på fram til sommerferien og reddet fredagskveldene mine. Det blir liksom ikke samme schwungen over Norge rundt.

Hadde egentlig vurdert å bli med på ukentlig vennelunsj i dag. Men for det første var jeg for sliten, og for det andre ble det ikke noe av fordi initiativtakerne var bortreist. Har også tenkt at jeg må komme meg en tur på graven snart, men om jeg fortsetter å utsette det mer nå, kan jeg like gjerne vente til mor kommer på besøk om en uke.

Har gjort klar tablettene jeg trenger til oppstart av prøvesyklus over helgen. Foreløpig er det bare østrogen og babyaspirin, men regner med at det snart øker på med progesteron også. Får bare krysse fingrene for at kroppen min fortsatt er med på notene, for om den slutter å spille med på lag, er det game over for min del. Sånn sett er jeg veldig glad og lettet over at den ser ut til å ha godtatt den indre cerclagen så fort. Ble litt skremt av internasjonale Facebook-grupper der folk så ut til å hangle lenge etter operasjonen, men de hadde fått den plassert med åpen kirurgi, og jeg innbiller meg at det må ha en god del å si. Takk og lov for kikkhull!

Alt i alt er det en positiv forandring at jeg har begynt å kjede meg i eget selskap. For lenge var det omvendt – jeg orket ikke være sosial så lenge jeg ikke kunne prate om det som opptok meg mest, nemlig englebarna mine. Samtidig som jeg hverken turte eller ville prate om dem, for alle minnene befant seg på et veldig mørkt sted som skremte livet av meg. Men jeg hadde ikke kapasitet til å snakke om andre ting heller, så da flyktet jeg heller hjem til timevis med ordløs alenetid der ingen krevde noe av meg som jeg ikke kunne gi. Det er vanskelig å forklare, for om man ikke har opplevd det selv, er det nesten umulig å forstå.

Før jeg var på jentetreff i parken i går, hadde jeg en time hos fastlegen der alt gikk like smidig som jeg hadde håpet på. Har ikke vært der så ofte siden jeg mistet Lille mirakel. Har i grunnen kuttet alle slags legebesøk ned til beinet og sluttet helt å gå til fysikalske behandlinger etter at jeg mistet Lille mirakel. Det eneste som er blitt prioritert, har vært psykoterapi, sjelesorg og gynekologi, samt oppfølgingen hos revmatologen.

Fastlegen mente at de degenerative forandringene i ryggen som kom fram på siste MR, gav grunn til å vurdere operasjon, men revmatologen var ikke særlig bekymret, så da orker jeg ikke å gjøre noe mer med det før barneprosjektet enten er i havn eller en saga blott. Det viktigste akkurat nå er at jeg ikke har noen form for revmatisk feber, og ryggen fungerer faktisk bedre enn på lenge. Det er nesten så man skulle tro at den har hatt godt av den lange pausen fra kiropraktor.

Okke som har jeg nå fått en henvisning til MR av hofteleddene for å prøve å finne mer ut av hvor smertene mine kommer fra. For etter en ettermiddag med rolig trasking i parken i går, ble jeg liggende og verke i hoftepartiet hele kvelden og natten etterpå. Det skulle ikke ta mer enn rundt tre uker å få time, mente fastlegen. Det rekker jeg fint før ferietid og neste forsøk.

Fikk forresten et nytt blodsukkerfall mot slutten av parkbesøket i går. Var så vidt jeg greide å komme meg hjem etterpå. Vurderte å stoppe opp flere steder på veien og “medisinere” meg selv med iskrem eller vafler, men det føltes litt bortkastet, så jeg greide å holde meg til jeg nærmest snublet inn døra hjemme og fikk mekket sammen en omelett i full fart. Turen i parken ble riktignok mye lenger enn jeg hadde beregnet, men jeg begynner å mistenke at den forhøyede dosen med stoffskiftetabletter har økt forbrenningen min.

Januar 2018: Får beskjed om at jeg hadde lett utslag på immunologiprøvene jeg tok i Riga måneden før, og at jeg derfor vil bli satt på immundempende behandling ved neste forsøk. I tillegg er klinikken villig til å prøve ut blodfortynnende, selv om jeg ikke har noen indikasjon for det. Fortsetter å gå jevnlig til fertilitetsakupunktør som jeg har hatt oppstart hos i desember. Hun arbeider særlig med lever, milt, livmorhals og blodomløp i livmoren.

Februar 2018: Måneden er preget av at legene prøver å ta kontroll over syklusen min. Den har nemlig gått helt amok med eggløsning etter eggløsning uten tid til menstruasjon imellom. Selv med progesteronstimulering vil ikke kroppen gi seg med en gang, før den endelig må gi tapt. Legene klør seg i hodet, men jeg er helt klart østrogendominert og kroppen desperat etter å bli gravid. Det fører paradoksalt nok til at neste forsøk blir lenger utsatt enn forventet.

Mars 2018: Jeg føler sterkt at noe har festet seg i rugeperioden, men får samtidig kraftig pollenallergi og begynner å blø rett etterpå. Mistenker bl.a. lave progesteronnivå. Når allergien er regulert og progesteronopptaket oppjustert, er det dessverre for sent, så jeg ender opp med negativ hcg-test.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

April 2019: Lider meg gjennom familiepåske med høygravid svigerinne. Reiser over til Riga med moren min rett etter påskeferien og tar nytt hysteroskopi for å sjekke at alt er i orden. Får beskjed om at alt ser veldig gunstig ut.

Mai 2018: Har innsett av nytt embryo på 17. mai og er glad jeg har en unnskyldning for å slippe å feire hjemme. Andre 17. mai uten barn … Istedet spiser jeg en bedre lunsj etter innsett og ruger på hotellrommet. Får intravenøs intralipidbehandling på Aleris en uke før og etter.

Juni 2018: Jeg er gravid med Lille mirakel som senere viser seg å være en gutt. Tidlig hjerteaktivitet vises tidlig, og jeg blir henvist videre til både fødepoliklinikken og privat gynekolog som har erfaring med cerclage. Blir samtidig tante for første gang.

Juli 2018: Kommer inn til sykehuset allerede i uke 10, men må vente til uke 19 før jeg slipper til hos cerclageeksperten. Litt sporadiske kontroller siden mange er på ferie, men får satt inn arabinpessar mot slutten av 1. trimester (“kvalifiserer” ikke til cerclage).

August 2018: Alt ser fint ut med graviditeten, og jeg er på hyppige kontroller. Får beskjed av legene om å begynne å senke skuldrene og slutte å bekymre meg for livmorhalsen.

September 2018: Den store katastrofen inntreffer der alt som kan gå galt, gjør nettopp det. Jeg må nok en gang forlate barnet mitt hos patologen på sykehuset, og denne gangen er jeg enda mer utrøstelig enn før. Jeg er dessuten rasende på alt og alle og den store urettferdigheten i det hele. Føler meg suicidal.

Oktober 2018: Finner nye støttespillere som anbefaler indre cerclage (TAC). Har minnestund for Lille mirakel. Begynner i terapi.

November 2019: Prøver å finne ut hvor jeg kan få tatt TAC-operasjonen. Har seksukerskontroll, ettersamtale og urnenedsettelse for Lille mirakel.

Desember 2018: Finner endelig en lege som vil gi meg henvisning til indre cerclage i Norge. Får støttekontakt i Landsforeningen for uventet barnedød. Reiser bort i juleferien for å unngå familiejul med første barnebarnet som naturlig midtpunkt.

Jeg rakk såvidt posten med et nødskrik. De holdt på å stenge da jeg kom, og det var over 30 personer foran meg i køen – med kun tre synlig trette kundebehandlere som ekspederte, og offisielt ti minutter igjen av åpningstiden … Den fjerde medarbeideren ble satt til å vokte døren, så ikke flere skulle klare å snike seg inn i siste liten.

Deretter fikk jeg kraftig blodsukkerfall på vei hjem, av den typen som man nesten kollapser av om man ikke får i seg noe temmelig kjapt. Jeg hadde spist før jeg dro, men tydeligvis for lite og for tidlig. Var tåpelig ikke å ta med meg banan som sikringskost. Ble rett og slett redd for å segne om på gata, men det gikk heldigvis bra. Var temmelig kake da jeg endelig kom meg inn i sikkerhet.

Ellers glemte jeg å nevne i forrige innlegg at jeg hadde gledet meg til påskekrim på fjernsyn, men etter at familien kom, fikk jeg den enten ikke med meg, eller jeg var så sliten at jeg ikke greide å følge med, selv om jeg satt og så på. Så nå prøver jeg å ta igjen det tapte ved å se Vera på nrk.no, men det går tregt. Begynner enten å tenke på noe annet, eller må hele tiden avbryte fordi det er noe jeg må ordne først. Mangler både konsentrasjon og ro i kroppen. Først i ettermiddag var jeg i rette modus, men da var det for mye som måtte gjøres. Prøver igjen nærmere leggetid i kveld.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

For øvrig har jeg nylig oppdatert meg på en av bloggene jeg pleide å følge på den gamle plattformen. Har tidligere nevnt at jeg har funnet igjen Kristins hverdagsblogg (takket være at hun fant igjen meg) og begynt å følge henne jevnlig igjen. Den andre jeg nå har gjenoppdaget, er Mette Ask (med samme adresse som før). I mellomtiden har også datteren hennes begynt å blogge. Jeg oppdaget først denne bloggen fordi den lå på gravid-listen til blogg.no, men jeg fant fort ut at det ikke var bloggeren selv som var gravid (selv om hun forsøkte å bli det ved hjelp av donor), men datteren, som i tillegg ventet tvillinger. Så en litt artig vri der, gitt min egen historie. Var morsomt å se hvordan det hadde gått med dem siden sist.

Fra og med neste uke er jeg forresten i gang med hormonbehandling igjen. Denne klinikken liker å sette folk på såkalt prøvesyklus først, noe jeg aldri har vært med på før, så er litt spent. Skal begynne pent og forsiktig med lavere dose østrogen enn jeg har gått på tidligere, samt “babyaspirin”, men har ennå ikke fått beskjed om hvor lenge, eller når de vil ha neste kontroll. Regner med at babyaspirinen er for å øke blodomløpet i livmoren, siden jeg strengt tatt ikke trenger den mot blodpropp.

En stor fordel ved at klinikken tar styringen over syklusen min så tidlig, er at vi kan beregne nøyaktig når jeg skal ha innsett. Det er nesten et must når man trenger visum, men også veldig kjekt mht. bestilling av flybilletter og hotell. Jeg er jo vant til å måtte vente til tidligst en uke på forhånd, før jeg har fått en endelig dato. Dessverre vil det forrige visumet mitt ha gått ut til da, så jeg må ha et nytt, men slik går det når man må ha TAC-operasjon mellom hysteroskopi og innsett. Det varer dessverre bare i tre måneder om gangen, så da hjelper det lite at det er såkalt “multi entry”, men forhåpentligvis vil jeg ikke trenge flere, selv om jeg skulle være så uheldig at jeg må ha to innsett før det endelig klaffer.

Fertilitetspsykologen poengterte i dag at det var viktig at jeg ikke stresset mtp. fremtiden mens jeg prøvde å bli gravid, for det kunne hindre hormonene i å virke ordentlig. Jeg har jo hatt mine bekymringer mtp. på helsen og økonomien etter alt som har skjedd, men på grunn av alder kan jeg ikke vente til alt er på stell før jeg prøver igjen. Det er nå eller aldri. Heldigvis har jeg familien i ryggen om alt skulle skjære seg, så jeg er nødt til å fokusere på at jeg og barnet vil være trygge uansett hva som skjer, men jo mer jeg klarer å få avklart på forhånd, desto bedre, selvfølgelig.

Det er ikke alt jeg skriver om på bloggen, men det er mye jeg har arbeidet med i det stille de siste månedene. Det viktigste akkurat nå er at jeg føler meg bedre enn på lenge, og at det stadig går fremover. Alle små tegn til bedring er en liten seier og gjør meg optimistisk. Først og fremst hjelper det uendelig mye at jeg har en liten heiagjeng bak meg. Det ordner seg til slutt for snille piker – jeg kan bare ikke slutte å tro på det, iallfall ikke før siste innspurt. Jeg må få prøvd ut TAC-en først.

Påsken var over nesten like fort som den kom, men jeg rakk fire intense dager med familien før jeg brukte 1. påskedag til å flate ut og 2. påskedag til å vaske opp og rydde etter besøket.

Alt i alt en vellykket påske, til tross for migreneanfall første kvelden og videosamtale med St. Petersburg grytidlig neste morgen. Særlig tatt i betraktning den fryktelige påsken jeg hadde for to år siden da jeg brukte hele høytiden på å ligge hjemme og abortere. Rett før fjorårets påskefeiring hadde jeg akkurat hatt mitt første negative forsøk etter at jeg mistet tvillingene, samtidig som et av søsknene mine snart ventet familiens første barnebarn, så det var heller ikke noe videre.

I videosamtalen langfredag kunne fertilitetslegen fortelle at hun nå anså meg som klar til å begynne å planlegge neste forsøk, både fysisk og psykisk. Vi ble enige om at midten av juli, rett før klinikken stenger for sommeren, ville være den beste tiden. Da er det minst risiko for at behandlingen sammenfaller med andre ting som må gjøres siden det ikke skjer så mye her i fellesferien. Eneste negative er at det sikkert blir dyrere å reise dit da, men det er det minste problemet jeg har akkurat nå.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

På den positive siden sa legen at hun etter de siste undersøkelsene var helt overbevist om at livmorhalsen var den eneste grunnen til at ting hadde gått galt tidligere. Hun trodde ikke at infeksjoner hadde forårsaket noe, og jeg hadde heller ikke noen alvorlige immunologiske problemer. Blodprøvene viste også at jeg ikke hadde noen utfordringer med koagulering (tendens til blodpropp) som mange har. Mao ville jeg ikke trenge så mange medisiner utenom hormonstimuleringen, men litt intralipidbehandling kunne sikkert være bra.

Hun sa videre at det nærmest ville være uunngåelig at jeg hadde fått litt betennelsestilstander i livmoren etter alt den hadde gjennomgått, men at de ville gi antibiotika mot det. Alt i alt kvalifiserte jeg rent medisinsk for babygarantipakken, men hun mente jeg hadde så stor sjanse til å lykkes på første forsøk at det ikke ville lønne seg. Det at jeg hadde vært gravid hele sju ganger før, var visst veldig positivt. Det jeg liker så godt med denne klinikken, er at de følger opp hver minste detalj, så jeg slipper å tenke selv underveis.

Kjenner at det stokker seg litt når jeg skal forklare alt her, så jeg er ganske grøtete i hodet fremdeles. Det var enda verre i påskeferien. Da måtte jeg konsentrere meg skikkelig for å klare å huske selv den enkleste lille ting. Fertilitetslegen ba meg om å øke dosen med Levaxin da tsh hadde vært litt for høy på prøvene jeg tok. Håper jeg fort vil merke bedring i konsentrasjonen når den har fått tid til å virke en stund. For selv om T3 og T4 fortsatt lå innenfor normalen, var verdiene i helt nedre skikt, og det merkes. Tror nemlig ikke at all hjernetåken min kan forklares med at jeg har hatt mye å tenke på, særlig ikke når hukommelsen er blitt verre etter at jeg har fått det bedre psykisk.

I går hadde jeg en hektisk dag til meg å være. Var først i terapi og deretter innom akupunktøren sammen med en medpasient som nylig hadde fått baby. Jeg kan med hånden på hjertet si at det føltes udelt godt. I begynnelsen av året fikk jeg vondt langt inn i hjerteroten bare av å se en videosnutt av et nyfødt spedbarn.

Siden jeg snart skal prøve på nytt, tenker jeg at det er greitt å komme inn i babymodus igjen. I mellomtiden har jeg nemlig prøvd å holde litt avstand og heller konsentrere meg om å nyte fordelene ved å leve uten barn. (Hjemmelekse fra terapeuten som jeg faktisk delvis har lyktes med, noe som ville vært helt utenkelig for bare noen få måneder siden.)

Etter det koselige babytreffet hadde jeg bare halvannen time på meg før jeg skulle møte i sorggruppen. Det var meningen jeg skulle vannet blomster for en venninne som er bortreist, men istedet ble jeg bare liggende flatt ut. Heldigvis fungerte migrenetabletten såpass at anfallet hadde avtatt betraktelig da sorggruppen begynte, men jeg merket at jeg var mer ustrukturert i kommentarene mine enn jeg pleier. Jeg var heldigvis i godt selskap – dårlig konsentrasjon er visst ganske vanlig blant oss som har mistet barn.

I dag klarte jeg bare å slappe av før ny videosamtale med psykologen til fertilitetsklinikken. Etterpå greide jeg endelig å få vannet alle blomstene, men jeg rakk ikke posten før dagens sendetid – eller det tenkte jeg ikke på før det var for sent. Den bortreiste venninnen hadde nemlig glemt å ta med seg sertifikatet dit hun dro og ba meg om å ettersende det. Vanligvis er jeg godt organisert på sånne ting, men hodet mitt er ikke helt på plass i dag, sannsynligvis pga. etterdønningene fra migrenen. Men nå skal jeg løpe før postkontoret stenger, for i morgen vil jeg heller ikke rekke dit før fire.

Jeg har logget av e-post for dagen og ser på påskekrim og drikker te i solgult krus. Den store oppvasken er tatt, og vaskemaskinen står på. Lunsjen i dag var rester fra i går. Da lagde jeg en slags wok med ferdigstrimlet lam og kikerter. I små mengder tåler jeg kikertene ganske godt. Da var det verre med chilibønnene til den engelske søndagsfrokosten i forgårs. Elsker belgvekster, og de er svært bra for blodsukkeret mitt, men magen protesterer bokstavelig talt høylytt når jeg ikke er veldig forsiktig med den slags.

I natt har jeg sovet dypt og lenge. Sannsynligvis fordi det ble dårlig med søvn natten før. Jeg prøvde nemlig å klare meg uten innsovningstablettene. Tenkte det kunne være lurt å gjøre nå i ferien. Men med tanke på familiesamværet og den tidlige videosamtalen med fertilitetslegen fra Russland denne uken, har jeg kommet fram til at det var en dårlig ide. Kan ikke risikere å ødelegge påskefeiringen med mangel på søvn og påfølgende migreneanfall.

Ellers gleder jeg meg stort over at gult er blitt så populært igjen. Som barn hadde jeg på meg en signalgul drakt på 17. mai og bodde i et knallgult hus. Da jeg ventet tvillingene for tre år siden, var det nesten umulig å finne gule klær til dem, men nå ser jeg gult hvor enn jeg snur og vender meg, og slett ikke bare i påsken. Man kan utvilsomt bli i godt humør av mindre!

På graven stod fremdeles vinterpynten fra gravferdsetaten igjen, men den hadde visnet, så jeg bare fjernet alt og satte på den gule sammenplantningen istedet. Barn skal være omringet av glade farger, og i år passet det ekstra godt siden gult var fargen til Lille mirakel under hele begravelsen, dvs. både minnestund og urnenedsettelse.

Teen jeg drikker, er egentlig en adventste, men siden den innholder både appelsinskall og ringblomst, passer den godt som påskete også 🙂 Nå hører jeg sentrifugen til vaskemaskinen, så da må jeg straks henge opp klær. Pus koser seg mye ute i solen for tiden, men elsker å ligge under klesstativet på badet når det er fylt med klesvask. Da får hun sitt eget lille indianertelt 😉