Forrige uke begynte jeg med å krype til korset, eller rettere sagt til gynekolog. Mensen hadde nemlig fortsatt ikke kommet.
Ultralydundersøkelsen viste at alt lå til rette for snarlig besøk av tante Rød, men da legen foreslo å hjelpe naturen litt på vei, var jeg ikke vond å be.
Slik endte jeg opp med en pakke Provera (progesteron) i håndvesken og beskjed om å ta en tablett tre ganger daglig i en uke. Jeg var bare lettet over å slippe tre uker me p-piller og ytterligere forsinkelser.
Klinikken gav grønt lys neste morgen, og dermed var jeg i gang. Begeistringern gikk fort over i fortvilelse over de akk så velkjente bivirkningene, men denne gangen så jeg en snarlig ende på elendigheten. Enn så lenge.
I dag er første dagen med progesteronfri, så da er det ikke annet å gjøre enn å vente igjen. Men om ikke mensen er i snarlig anmarsj nå, ville jeg blitt mildt sagt overrasket, for her er det PMS i nte potens som hérjer om dagen. Hjelp, sier jeg bare …
Så snart den etterhvert svært så etterlengtede blødningen har innfunnet seg, vil jeg få behandlingsplanen fra klinikken i Riga, jippi! Da kan jeg endelig bestille time til intralipidbehandling og planlegge turen. Dessverre ser det ut til at MR-undersøkelsen av kneet vil komme i rugetiden, men klok av skade vil jeg ikke avbestille før jeg har fått bekreftet dato for innsett av klinikken. I mellomtiden har jeg flyttet inn hos kiropraktor.
Her er jeg fryktelig utålmodig fordi jeg har gått en uke over tiden, og det betyr at neste fosøk også blir tilsvarende forsinket. Enn så lenge må jeg finne meg i å gå på vent. Jeg hadde en ny ultralydundersøkelse i 1. uken av januar som Riga var fornøyd med, så det burde ikke bli noe mer kluss nå. Om jeg hadde villet kjøre helt safe, burde jeg ha tatt en nedreguleringssprøyte for to uker siden, men siden jeg foretrekker naturlig syklus så langt det er mulig, risikerer jeg litt mer klabb og babb. Valget er uansett tatt, så vi får bare krysse fingrene for at det var riktig.
En strek i regningen er at knærne mine plutselig begynte å streike to uker før jul, noe jeg aldri har opplevd før. Fikk fastlegen til å se på dem forrige gang jeg var der, og til min store forundring fant han faktisk både det ene og det andre i begge knær. Det ene heter lett anserinustendinitt på fagspråket som visstnok betyr betennelse i senefestet. Apropos urolige bein … Det andre heter positiv patellar grinding test. Jeg må finne ut mer om dette, men i praksis fikk jeg inntil videre beskjed om å unngå dype knebøy, samt gåing nedover i trapper og bakker.
Forrige uke fikk jeg endelig resultatet av blodprøvene jeg tok i Riga like før jul. Ikke overraskende var det utslag på de immunologiske prøvene. Koordinator kalte det en liten ubalanse i de aktiverte lymfocyttene og naturlige drepercellene (natural killer cells eller CD38). På legmannsspråk kaller jeg det overaktivt immunforsvar. Jeg må derfor få immundempende behandling ved neste forsøk, så da er det ingen vei utenom kortisontablettene likevel. I tillegg blir det tre runder med intralipidbehandling (mot to forrige gang). Er spent på om doseringen og lengden på kortisonbehandlingen vil øke ifht. sist, men det får jeg ikke vite før behandlingsplanen er klar, og den kommer ikke før jeg har fått mensen …
Ellers testet jeg negativt på de genetiske prøvene. Mao fant de ingen mutasjoner som tilsier økt fare for blodpropp. Det utelukker likevel ikke at jeg kan ha noe et annet sted som vi ikke har testet for (Serum i Athen foreslo bl.a. et par andre genestiske tester som man ikke kan ta i Riga). Derfor vil legen sette meg på en light-versjon av blodfortynnende behandling også i form av sprøyter som skal settes i magen fra og med innsett. Det blir første gang jeg prøver noe sånt. Er ganske nervepirrende mtp. at jeg da vil ha enda lettere for å blø …
For øvrig viste heldigvis saltvannsultralyden rett før jul at det ikke var noe behov for hysteroskopi. I julen har jeg koblet ut, spist godt og drukket vin. Den eneste nedturen var gravbesøk 1. juledag. Har ikke vært på graven siden; det blir rett og slett for tøft.
