Tankene surrer nesten alltid rundt i hodet etter leggetid. Jeg har mye å fordøye for tiden. Fetteren min døde av kreft i går. Faren hans døde av det samme bare to år før. Rettferdighetsfølelsen i meg sier at det må være nok med ett kreftdødsfall per familie.

Livet er skjørt. Tanken kan både få meg til å verdsette det mer og få meg til å tenke at alt er helt meningsløst. Vil jeg virkelig sette er barn til verden som er dømt til å gå gjennom all denne elendigheten? Men de to som døde, var livsglade mennesker som levde livet til fulle og aldri ville gått glipp av en eneste dag. Jeg syns jeg hører dem rope til meg i kor: Grip dagen mens du ennå kan!

Ja, så får jeg vel bare gjøre det da.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Prosjektet mitt denne sommeren er å lade opp til neste forsøk. Det gjør jeg best ved å slappe av og prøve å nyte livet. Det er dessverre en del skjær i sjøen for tiden som jeg ikke skal kjede dere med her, men jeg prøver å leve i nuet så godt jeg kan.

“Bekymre dere ikke for morgendagen, men la morgendagen bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.”

Som allerede nevnt i forrige innlegg, har jeg hatt to helsøskenforsøk til englebarna.

Det første var sent i desember. Jeg fikk tint opp tre egg. Alle tre overlevde opptiningen og var fortsatt med neste dag. Men da jeg troppet opp for innsetting, var det kun ett som hadde nådd blastocyststadiet, og det ble selvsagt satt inn. Av de to øvrige hadde ett sluttet å utvikle seg, mens det andre stoppet opp dagen etter. Ergo var det ingen av dem som kunne fryses ned igjen.

Jeg ble værende i Riga i to netter før jeg dro hjem igjen for å feire jul. Ruget hele juleferien og testet svakt positivt på lille nyttårsaften. Blodprøven viste at hcg var 36. Ergo var jeg gravid, men koordinator ba meg om å ta en ny blodprøve 2. nyttårsdag for å sjekke stigning. Testet svakt positivt både nyttårsaften og 1. nyttårsdag. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nyttårsaften falt jeg helt sammen rent fysisk sett etter en tur på englegraven og en siste hektisk handlerunde, så det ble en temmelig amputert feiring. 1. nyttårsdag forsvant derimot noen av symptomene, og jeg følte meg i uvanlig god form. 2. nyttårsdag var urintesten negativ, og blodprøven viste at hcg hadde sunket til 7. Da var det ikke annet å gjøre enn å slutte med hormonbehandlingen og vente på blødning. Den kom den dagen jeg skulle ha fullgått fem uker.

Det sies at om hcg er under 5, er man ikke gravid. Er hcg mellom 5 og 25, er man kanskje gravid, og er det over 25, er man helt sikkert gravid. Jeg hadde med andre ord vært gravid og deretter abortert. Imidlertid kaller ekspertene det for en kjemisk graviditet om man mister før man er fem uker på vei. I den naturlige verden vil mange ikke en gang ha visst at de var gravide, med mindre de er aktive prøvere og følger nøye med. Som ivf- er er jeg på den andre enden av skalaen, men når sant skal sies, merket jeg det allerede da jeg var en dag på overtid de to gangene jeg ble uplanlagt gravid også. 

Blødningen var større enn en vanlig menstruasjonsblødning, men var ellers helt uproblematisk. Det jeg imidlertid ikke hadde regnet med, var at nedreguleringssprøyten jeg hadde tatt i det forberedende stadiet av forsøket, fremdeles satt igjen i kroppen, så da jeg sluttet å ta østrogen og progesteron, produserte kroppen fremdeles ingen av disse hormonene selv (er faktisk litt usikker her på om det kanskje bare gjelder østrogen), og jeg kom midlertidig i overgangsalderen og fikk et desto hardere hormonsjokk enn det man allerede opplever når en graviditet brått opphører. Det stod i bruksanvisningen at sprøyten i utgangspunktet kun skulle ha effekt i en måned, men hos meg varte den i to, og jeg leste på nettet at noen også hadde opplevd tre. Den psykiske bivirkningen av dette anbefales virkelig ikke!

Neste fryseforsøk fant sted i begynnelsen av mars. Da hadde jeg bønnfalt klinikken om å få slippe den forhatte nedreguleringssprøyten. De gikk med på å øke østrogendosen istedet, for å hindre eggløsning. Denne gangen ble de siste fire eggene tint opp, og nok en gang var det bare ett som nådde blastocyststadiet. Et annet var i ferd med å bli til blastocyst, og jeg fikk faktisk tilbud om å sette inn det i tillegg til blastocysten, men siden jeg hadde lovt Riksen dyrt og hellig å holde meg til ett embryo pga. overhengende fare for ny livmorhalssvikt om jeg ble gravid med tvillinger igjen, takket jeg pent nei. Dessverre stoppet det også å utvikle seg neste dag, og dermed hadde jeg ingen flere fryseegg igjen i reserve til senere forsøk.

Jeg ble værende i Riga i hele fire netter etter innsett denne gangen for å maksimere sjansene for festing. Hormonene ble tatt mer slavisk på minuttet enn noen gang før. Nok en gang testet jeg positivt, og denne gangen var det ingenting å si på hcg-stigningen. Likevel hadde jeg en økende fornemmelse av at noe var galt, og da jeg kom på første ultralydundersøkelsen i uke 6+5, kunne vi bare se en tom fostersekk på skjermen. To undersøkelser og ni dager senere gav legene opp alt håp om at en liten etternøler mirakuløst skulle dukke opp, og jeg fikk diagnosen Blighted Ovum eller ev. en veldig tidlig Missed Abortion (før fullgått uke 5). Ved Blighted Ovum går egget dukken like etter at det har festet seg, men fordi morkaken produserer hcg, fortsetter kroppen likevel å tro at den er gravid.

Da vi gikk inn i påskeuka, hadde jeg akkurat sluttet med hormonbehandlingen og ventet på den uunngåelige blødningen. Denne gangen ble det temmelig heftig, og jeg måtte holde meg i ro hjemme fra og med skjærtorsdag til og med 2. påskedag. Etter to uker stoppet den opp, og legene konstaterte at aborten var fullført uten ekstra hjelpemidler. To uker senere startet den imidlertid på nytt, og etter nok en uke ble jeg henvist for utskrapning. Etterpå drøyde det enda to uker med vedvarende blødning pga. ventetid, altså sju uker etter at aborten hadde startet. Livmoren var fortsatt forstørret i hele denne perioden, og hcg sank ikke til under fem igjen før det hadde gått rundt fem uker. Mao både så jeg gravid ut og følte meg gravid fram til 17. mai. 

Det hele ble derfor en mye større fysisk påkjenning enn forventet, i tillegg til den psykiske nedturen som jeg hele tiden hadde visst ville komme den dagen eggene i fryseboksen tok slutt og jeg fortsatt ikke var gravid. Mer om det i foregående innlegg.

Det har vært stille her lenge. Ordene forsvant for meg i utvelgelsen av gravstein og urnenedsettelse for de to englebarna mine. Deretter gikk alt fokus med til to nye forsøk med fryseegg som var helsøsken til de to jeg hadde mistet. Det endte dessverre med to nye avbrutte svangerskap i 1. trimester, og nå er det ikke flere egg igjen i fryseboksen. Det betyr nytt ferskforsøk og ditto større utgift. Er blitt tilbudt hjelp av moren min, men klarer meg foreløpig selv. Får bare håpe at det klaffer snart, for dette tærer minst like mye på kreftene som det gjør på økonomien. 

Jeg har hele tiden vært klar på at jeg skulle holde koken til alle fryseeggene var brukt opp, og deretter måtte jeg gjøre opp ny status. Fram til da skjøv jeg sorgen over englebarna bort. Skulle jeg tatt den innover meg med en gang i all sin gru, ville jeg aldri ha klart å gjennomføre nye forsøk. Samtidig ble forsøkene et plaster på sorgen. Et midlertidig plaster som rev såret opp igjen for hvert nye forsøk som ikke førte fram. Da eggene var brukt opp, måtte jeg kjenne på følelsen av at det ikke ble noen helsøsken til englebarna, og kanskje ville det ikke bli noe barn i det hele tatt om ikke kreftene mine strakk til lenger. Det førte til kaos i hodet mitt som var umulig å sette ord på der og da, og følelsesmessig var jeg helt ferdig. Så jeg ble nødt til å økonomisere med kreftene og konsentrere meg om å sette den ene foten foran den andre. First things først. Først utelukke et nytt svangerskap utenfor livmoren. Deretter komme meg gjennom de første smertefulle dagene med voldsom abortblødning. Jeg måtte melde meg helt ut av Facebook, inklusive fertilitetsgruppa og kommunikasjon på messenger. Det samme gjaldt familiebesøk i påsken. Orket ikke måtte forklare gang på gang hva som skjedde. Det holdt lenge med litt uforpliktende innlegg på Ønskebarns forum når jeg innimellom fikk ordene tilbake og selv kunne velge hva jeg ville dele. Vennlig interesse føltes plutselig bare som mas. 

Da jeg endelig kom litt ovenpå igjen, kunne jeg begynne å tenke over om jeg i det hele tatt orket å fortsette. Det var slett ingen selvfølge. Både kropp og sjel var utmattet. Nyhetens interesse var borte; hele prosessen var bare slitsom. I løpet av det siste året følte jeg at jeg hadde fått endevendt hver eneste stein for hva som skulle til for å lykkes, og jeg hadde gått tom for nye ideer. Alt var gammelt nytt. Det ble heller ikke bedre av å vite at når de fleste andre vel kunne puste lettet ut etter fullgått uke 12, var da den virkelige bøygen ville begynne for meg, så i praksis ville jeg ikke kunne begynne med å slappe av før fosteret var så gammelt at det kunne overleve en fødsel. Til slutt kom jeg likevel til den konklusjonen at belastningen ved å gi opp ville være større enn belastningen ved å fortsette. Uten følelsen av nytt håp ble livet bare helt meningsløst. Da var det ikke lenger noen buffer mellom meg og tvillinggraven.

Dato for innsett er ennå ikke satt. Først må jeg komme meg etter utskrapning for ti dager siden. Må fremdeles ty til smertestillende innimellom. Blir av og til nervøs for at det er noe galt, men er forsåvidt vant til at jeg har mere vondt enn det legene regner som vanlig etter inngrep i underlivet. Det viktigste er at blødningen endelig har stoppet opp. Tror dette må ha vært tidenes lengste abort. Har holdt på helt siden påske, og det ble ikke akkurat bedre av at sykehuset hadde fjorten dagers ventetid på utskrapning. Utskrapningen kombinert med vedvarende abortblødning har også forstyrret syklusen min, noe som medfører ekstra ventetid til neste forsøk. Men jeg har nok bare godt av det, så prøver ikke å la meg stresse av forsinkelsen og uvissheten det medfører. Det klarer jeg best ved å skjerme meg for spørsmål fra interessenter som gjerne vil vite nettopp når neste forsøk vil bli. Når jeg går inn i min egen boble, klarer jeg å leve i nuet og ikke tenke så mye, men det betinger at jeg begrenser kontakten med utenverdenen til noen få mennesker i korte perioder. Mennesker som er så innforstått med hvor jeg står at jeg ikke trenger å forklare mer enn jeg til enhver tid føler for.

Det inkluderer også skjerming fra situasjoner der jeg må komme med bortforklaringer til de som ikke vet hva jeg har holdt på med det siste året. Opplever innimellom å bli helt stum når folk spør om hvilke planer jeg har for ferien eller hva jeg har gjort siden sist. Man skal ha litt overskudd for å greie å vri seg unna på en troverdig måte. Det er heller ikke aktuelt å innvie enda flere i prosessen, for ved de siste forsøkene har heiagjengen opplevdes som en stadig større belastning og ekstra stressfaktor, i stedet for støtte og hjelp, så jeg har bestemt meg for at jeg må få tilbake roen, og det klarer jeg best ved å gjennomføre neste forsøk uten tilskuere mens det står på som verst. Det er for all del fantastisk å vite om alle som ønsker at jeg skal lykkes, og jeg gleder meg til å fortelle dem om det når jeg vel er i havn, men inntil videre blir det dessverre altfor lett til at det bare fører til en følelse av ekstra forventningspress og at tiden løper fra meg. Dertil kommer at når folk engasjerer seg, blir man mer eller mindre forpliktet til å holde dem oppdatert, men ofte trenger jeg tid for meg selv til å sortere tankene før jeg er klar til å dele, og da blir jeg bare stresset over å tenke på alle som forventer et umiddelbart svar.