I går hadde jeg akutt behov for å sove da jeg kom hjem fra legen – og motsto den. Ikke særlig lurt, for jeg endte opp med å bli overtrøtt og sov urolig hele natten fordi jeg verket i kroppen uansett hvilken stilling jeg la meg i, og da særlig i hoftene. Det var litt som når man brygger på feber og verker i alle ledd før den bryter ut, bare at nå har jeg det sånn etter nesten hver gang jeg har vært “ute på farten”, selv om det har føltes ok der og da.
Våknet selvfølgelig også altfor tidlig, men var forbausende våken. Dagen før hadde jeg nesten ikke hatt matlyst, men i dag morges måtte jeg bare ha panert torsk, så da ble det det. Vi snakker ikke en gang om brunch her, men tidlig frokost. Etterpå tok jeg meg en formiddagslur der jeg sov tungt og drømte masse rart, før jeg måtte haste av gårde til akupunktøren. Hun fikk meg inn i fint zen-modus, og jeg følte meg ganske oppkvikket etterpå.
Deretter bar det videre til fastlegen for å hente prøvesvaret til den siste obligatoriske blodprøven av dem som alle gravide må ta mellom uke 12 og 16, nemlig blodtypen. Den tok nemlig mye lenger tid enn de andre og var derfor ikke klar forrige gang jeg stakk innom. Naturlig nok hadde jeg hverken endret blodtype eller rhesusfaktor siden sist, men det som nok betydde noe, var at jeg ikke hadde dannet noen antistoffer av betydning for svangerskapet.
Etterpå gikk jeg innom dagligvarebutikken og handlet. Bar faktisk med meg to store handleposer hjem uten å kjenne det i magen, kryss i taket! Ikke rart akupunktøren sa at pulsen min var mye sterkere i dag.
Men jeg hadde ikke før kommet hjem, før den oppkvikkende følelsen forsvant og jeg sovnet momentant igjen. Etter det har jeg i grunnen aldri våknet skikkelig. Håper at det blir bedre i morgen. God helg!
Etter koselig venninnelunsj var det tid for en ny ultralydsjekk i ettermiddag. Hovedformålet var som nesten alltid å inspisere livmorhalsen.
Jeg slapp vaginalultralyd i dag, og legen konstaterte temmelig fort at livmorhalsen var lang og fin og ikke viste noen tegn til nebbing. Hun sa det var på tide å puste lettet ut og begynne å glede meg. Vi tror begge at pessaret har hatt en god effekt, og uansett er det en fin forsikring mot fremtidig åpning ved at den holder livmorhalsen mer på plass. Akupunktur hadde ingen beviselig virkning her i form av vitenskapelige studier, men hun var likevel for alt som virket, og oppmuntret meg til å fortsette med det. Ellers hadde morkaken flyttet seg oppover og lå i god avstand til mormunnen, så det skulle iallfall ikke stå på det om jeg ender opp med vaginal fødsel.
Hjertefrekvensen var på 153 denne gangen, som visstnok er midt på treet. Hun bekreftet også samme kjønn som den andre legen hadde konkludert med forrige gang, så nå føler jeg meg temmelig sikker, men venter likevel til oul før jeg sier det høyt. Lille mirakel skiftet stilling flere ganger i løpet av undersøkelsen, akkurat som forrige gang.
For øvrig anbefalte hun meg å ta Dalacin forebyggende en gang i måneden, så jeg fikk resept på ny tre dagers stikkpillekur som jeg begynner med i kveld. Jeg ble også rådet til å holde meg unna samleie, karbad og svømmebasseng for å unngå bakterier. Det var dessuten fint å ta vagnalprøver en gang per trimester. Foreløpig har jeg tatt to i 1. trimester og en i 2. trimester, så jeg burde være godt dekket der.
Etterpå gikk jeg litt rundt i butikker, men det varte ikke lenge før jeg følte jeg holdt på å segne om. Akkurat som med tvillingene like langt i svangerskapet, men minus følelsen av nedpress og murringer, heldigvis.
Da jeg kom hjem igjen, var det kattens tur til å få mat og godbiter før jeg fant sengen. Jeg har utstyrt meg med en liten plastkrakk fra Claes Ohlsson som jeg sitter på når jeg mater katten. Klarer ikke lenger å stå krokbøyd særlig lenge, så alternativet hadde vært å sitte på gulvet, men da blir det desto vanskeligere å reise seg opp igjen. Magemusklene fungerer bedre enn da jeg var gravid med tvillingene, men til gjengjeld kan jeg ikke lenger kompensere ved å støtte meg med armene.
Apropos de vonde leddene mine i fingre og håndledd, så spurte jeg legen i dag om hun hadde noen erfaring med at artrose kunne bli forverret under svangerskap. Til det svarte hun at man kunne få alle slags latente sykdommer mens man var gravid, så på en måte kunne det være et midlertidig varsel om sykdommer som ville dukke opp om 20 år. Mao. vil symtomene mine mest sannsynlig mildnes etter fødsel og ikke komme fram igjen for fullt før Lille mirakel er klar til å flytte hjemmefra. Men om det ble skikkelig ille, anbefalte hun kortison, selv om jeg var gravid.
Jeg fikk helt sjokk her om dagen da jeg leste overskriften om at leder av Unge Venstre går inn for å tillate selvbestemt abort helt fram til uke 24. Hadde det vært 1. april, ville jeg vært sikker på at det var en dårlig aprilsnarr. Nå skal jeg ikke gå inn i abortdebatten her, selv om det sikkert ikke er så vanskelig å forestille seg at det for meg som ufrivillig har gjennomgått to senaborter, virker fullstendig absurd at noen frivillig skulle ønske å gjennomgå noe så grusomt med et friskt barn.
Men det som stakk enda mer i hjerteroten, var at noen politikere argumenterte med at barn helt nede i uke 21 og 22 kunne overleve om de ble født så tidlig. Engletvillingene mine ble født i uke 22, men sykehusreglementet hindret personalet i å prøve å redde dem. Er ikke politikerne klar over det? Det er tøft å lese svart på hvitt at barna mine kanskje kunne ha overlevd om forskriftene hadde vært annerledes. De var tross alt på et av sykehusene med landets beste nyfødtavdelinger, var like store som de skulle være for alderen og viste ingen tegn til sykdom.
I dag har jeg vært hos akupunktør igjen. Urinen var like blank og fin som sist, mens blodtrykket nå var oppe i hele 120/83, mao. komfortsonen min, hurra! Det forklarer at jeg har følt meg så mye mer sosial i det siste. Jeg benyttet anledningen til å spørre om ganglion kunne forverres av graviditet, noe hun svarte ubetinget ja på siden det siver mer væske ut i vevet under graviditet. Hun kunne imidlertid ikke si om det hadde noe å bety for artrosen. Miltpulsen var visst adskillig bedre enn da jeg slet som verst med bihulene, og den kunne tydeligvis bli bedre av spaserturer, men om jeg ble kvalm av å gå, kunne det tyde på at det hadde blitt for mye gåing, så det gjaldt å finne den rette balansen.
Mot slutten av nåleseansen ble jeg litt kvalm, noe som også har skjedd meg en gang under soneterapi. Akupunktøren sa det var fordi nålene stimulerte hormonene og rådet meg til å spise mer med en gang. Heldigvis hadde jeg tatt med meg en banan i vesken som sikring, så problemet ble fort løst. Jeg følte meg ikke sulten da jeg spiste bananen, men det varte ikke lenge etterpå før jeg fikk akutt lyst på noe salt. Heldigvis hadde jeg ikke lang vei hjem.
Jeg hadde sovet ganske godt i natt uten å måtte løpe på do flere ganger for å tømme blæren, og jeg våknet nokså uthvilt av meg selv rett før klokken ringte. Likevel varte det ikke lenge etter at jeg kom hjem igjen i dag før jeg sloknet momentant. Fra og med lørdag har jeg gått litt ned på dosen jeg tar av stoffskiftemedisinen og har lurt litt på om det kan merkes allerede. Det sies jo at det tar litt tid, men samtidig påstås det at tablettene også kan virke litt oppkvikkende der og da, og at det derfor helst anbefales å ta dem om morgenen. Okke som var jeg ganske zombie i hele går.
Grunnen til at jeg gikk ned i dose, var at tsh-verdien min var under normalskiktet på siste måling. Fastlegen min var likevel i tvil siden jeg var gravid, for da kan visst tsh bli kunstig lav pga. hcg, så han ba meg om å dobbeltsjekke med klinikken. De har akkurat svart meg i dag at så lenge jeg ikke svetter mye eller har unormal hjertebank, kan jeg trygt fortsette med samme dosen som før, så da gjør jeg det fra nå av. T3 og T4 ligger tross alt fremdeles i normalområdet, og som gravid skal stoffskiftet uansett ligge 20% høyere enn ellers. Dessuten sa fastlegen at det først og fremst er lavt stoffskifte som kan være farlig for fosteret under en graviditet, selv om han selvfølgelig helst ikke vil ha meg på for høyt stoffskifte heller. Ellers mente han å huske at fosteret begynte å produsere sitt eget stoffskifte en gang i uke 20-22, så da ville det ikke lenger være avhengig av mitt.
Jeg tenkte forresten nylig på at jeg svetter påfallende lite i dette svangerskapet sammenlignet med da jeg var tvillinggravid, men da var det til gjengjeld sommer og varmt hele tiden. Allikevel har jeg opplevd å bli gjennomkald på føttene i dette svangerskapet, selv under den verste varmebølgen, og det ville aldri i verden ha skjedd mens jeg var tvillinggravid. Husker også at en av jordmødrene på observasjonsposten syntes jeg virket varm en morgen, men da hun tok tempen, hadde jeg likevel ingen feber, så det var bare normaltilstanden min på den tiden.
I dag er det akkurat to år siden jeg mistet englegutten min. Han måtte først gjennom en sju timer lang fødsel, men hadde likevel puls da han ble født. Istedenfor å bli lagt i et kaldt bekken som søsteren sin, ble han lagt oppå magen min. Det var imidlertid ikke så lenge han fikk ligge der før jeg måtte opp på fødekrakken for å prøve å få ut morkakene, og en time senere var jeg allerede trillet bort på operasjonsstua for utskrapning. Det var nemlig ikke mulig å få ut etterbyrdene på vanlig vis.
Etter operasjonen lå jeg halvannet døgn på intensivavdelingen, og der fikk jeg ikke lov å ha ham hos meg. Etter at jeg kom tilbake til observasjonsposten, fikk jeg med nød og neppe ha ham på rommet i en knapp time for å ta farvel før han ble sendt til obduksjon. I løpet av den timen var det ikke mye fred å få, for det kom stadig noen inn som skulle styre med veneflon, blodprøver, blodtrykk, puls, feber, kateter og gudene vet hva.
Det var bare en trøst jeg kunne finne i at jeg hadde mistet gutten min i tillegg, og det var at englejenta skulle slippe å ligge alene i graven. De ble lagt i samme kiste tre dager senere i sykehuskapellet. Tvillinger hører nemlig sammen, og mine englebarn skal få være sammen i all evighet. Fuglene på den hjerteformede minnesteinen symboliserer dem. Av anonymitetshensyn er bildet tatt fra baksiden av graven.
Jeg har hele tiden tenkt at fødsels- og dødsdagene til tvillingene kom til å bli mindre opprivende i år, både fordi det har gått lenger tid og ikke minst fordi jeg nå virkelig har håp om å få et hjerteplaster, eller regnbuebarn som noen også kaller det. Et hjertplaster eller regnbuebarn er det nye barnet man får etter å ha mistet det første. I mitt tilfelle burde det strengt tatt ha betydd et nytt tvillingpar, men om jeg hadde blitt gravid med tvillinger igjen, ville risikoen for å ende opp med nye englebarn vært altfor stor.
Jeg fikk imidlertid likevel erfare at sorgen ligger like under overflaten da jeg var på Mamma Mia-filmen kvelden før den første minnedagen. Mamma Mia 2 av alle ting, som er en skikkelig bekymringsløs gladfilm! Men det skulle ikke mer til enn å se scener fra barnefødsel og dåp før tårene spratt skikkelig, og jeg hadde absolutt ingen som helst kontroll. Savnet sitter dypt i meg, selv om jeg ikke lenger går rundt og verker inni meg hver eneste dag slik jeg gjorde før.
Det ble roser og juleroser på graven i dag, sammen med de to bamsene som fulgte med dekorasjonene vi la ned under urnenedsettelsen. Jeg syntes det passet fint med juleroser siden englebarna egentlig var ventet rundt juletider. Det føles helt uvirkelig at det allerede er gått to år siden tragedien rammet.
Jeg var satt opp på siste kontroll på sykehuset lille julaften og hadde termin på 13. dags jul (hellige tre kongers dag) like over nyttår. Siden tvillingsvangerskap bare regnes som 37 uker (mot normalt 40), var jeg rimelig sikker på at de ville melde sin ankomst senest i romjulen. Dermed ville de blitt verdens beste julegave det året.
I dette svangerskapet ligger jeg akkurat fire uker etter, så jeg håper for Lille mirakels skyld at hxn greier å klore seg fast til over nyttår, men det er likevel nært nok opptil juleferingen til at det fort kan bli et julebarn for alvor denne gangen. Et julebarn som får leve videre utenfor magen min.
I forgårs var jeg tilbake hos akupunktøren. Til min store glede hadde hun erfaring med å behandle ganglion som revmatologen mente kunne forklare smertene jeg har hatt i høyre håndledd den siste tiden. Det er visst et vanlig fenomen hos felespillere pga. overbelastning.
Hun mente også at livmorhalsen hadde vokst pga. nålene hun hele tiden har satt for å stimulere den. Siden det er en muskel, kan den påvirkes. Hun anbefalte også å starte med knipeøvelser etter uke 20, men ikke før da det i verste fall kan trigge tidlig fødsel.
Jeg tviler på om jeg tør da heller, iallfall ikke før jeg nærmer meg uke 30. Husker fremdeles godt hvor glad jeg var for å være kommet halvveis med tvillingene og endelig følte meg på trygg grunn, bare for å få den katastrofale beskjeden om åpning to dager senere.
Det verste var kanskje at sykehuslegen ikke en gang så at noe var galt på ultralyd den dagen jeg kom inn på fødeavdelingen pga. mistanke om fostervannslekkasje samt liten blødning, men først oppdaget åpningen under den gynekologiske undersøkelsen rett etterpå. Det får meg jo til å lure på om jeg kan være helt trygg på at de oppdager alt på ul nå også. Tror jeg skal ta det opp neste gang jeg er på kontroll.
Etter seansen hos akupunktøren dro jeg videre til kiropraktor. Han hadde selv hatt ganglion og fått den operert bort. Dessverre var det ingenting han kunne gjøre som kiropraktor for dette. Da han videre fikk høre om artrosen, ble han attpåtil skeptisk til å fortsette behandlingen av armene mine da han var redd for å gjøre vondt verre.
Jeg prøver nå å komme inn hos fysioterapeut for å få orden på underarmer og hender til fødsel. Er jo ikke særlig praktisk å mangle styrke i begge håndledd med en nyfødt i hus. Det begynte litt før det siste forsøket og var midlertidig bedre mens jeg gikk på kortison, men etterpå er det bare blitt verre og verre. Nå lurer jeg veldig på om graviditeten har noe å si, men tror egentlig ikke det.
Kiropraktor sa også at det var umulig å vite hvordan artrosen hadde oppstått, men han hellet til teorien om at de hyperbevegelige leddene mine har ført til overbelastning. Ellers kan det også være genetisk, for jeg er fremdeles for ung til å ha fått slitasjegikt. Han mente ihvertfall at overvekt ikke kunne ha noe med saken å gjøre. For det første har jeg langtfra vært overvektig hele livet, og for det andre kan ikke artrose i fingre, håndledd og albuer ha noe med vekt å gjøre. En annen ting er at jeg har mye feilstillinger i underkroppen pga. hoftedysplasi og plattføtter, og det kan ha ført til ekstrabelastning på hofter, knær og stortær. I den sammenhengen er det selvsagt en fordel å være lettest mulig, men en vektreduksjon vil fortsatt ikke hjelpe armene og hendene.
I går følte jeg meg rimelig godt opplagt og spiste lunsj med gode venner jeg ikke hadde sett på to måneder. Jeg tok med vilje på meg en kjole som ikke fremhevet magen. Vil ikke røpe den store nyheten før jeg har fullført uke 23 denne gangen.
Om kvelden fikk jeg endelig sett Mamma Mia 2 og var godt fornøyd. At det var så som så med den underliggende handlingen gjorde ingenting for et gammelt ABBA-fan som meg. Sangene var viktigst, og dem var det mange flere av nå enn forrige gang. Er forresten helt uenig i at de beste ble brukt opp sist. Hovedrolleinnehaveren Sophie gjorde seg dessuten bedre nå som ti år eldre. Har også veldig sansen for Colin Firth som jeg syns blir bare mer og mer tiltrekkende med årene. Det eneste skjæret i sjøen var at Meryl Streep knapt var med denne gangen, men til gjengjeld var det morsomt å se Cher synge ABBA-slagere.
I går kjøpte jeg også roser til tvillinggraven. I dag er det nemlig to år siden tvillingjenta mi ble født. Det er også to år siden hun døde da hun var for umoden til å overleve utenfor mors liv. Fødselsdagen hennes er dermed den samme som dødsdagen. I dag blir det lystenning på graven. Det gjorde vi også på fødestuen for to år siden, helt til en jordmor kom inn og sa at vi risikerte å sprenge hele rommet i luften pga. ulike gasser der inne for fødende, ups! Jeg kom jo ikke inn til observasjonsposten før sent om kvelden fordi sykehuset først trodde at tvillinggutten ville bli født samme dag.
I fjor på ett-årsdagen ble jeg overrasket av festkledde konfirmasjonsgjester som plutselig strømmet ut av kirken, og dermed var den private sørgestunden brått over. Håper det blir litt mere fredelig i dag. I fjor bar jeg også med meg en ny spire i magen med håp om en lysere fremtid. Det håpet brast bare et par uker senere og gav meg en grusom allehelgensdag, men i år har jeg godt håp om at det endelig kan skje et lite under. Det gir stor trøst i alt det vonde.
Legen hadde ikke før begynt å undersøke fosteret før han selvsikkert bekreftet at det var samme kjønn som han hadde tippet på forrige gang, dvs. for litt over tre uker siden. Dermed var den saken avgjort, så da han fortsatte undersøkelsen, tenkte jeg ikke noe mer over det, før han plutselig utbrøt: “Nei, der har hxn lurt meg, det er en xxx! Ja, de kan være litt lurne, de xxx, vet du.” Denne gangen var han helt sikker på at han ikke hadde tatt feil, men klok av skade venter jeg til oul om to uker før jeg tror på det 100%. I mellomtiden holder jeg det fortsatt for meg selv; best å være på sikre siden først, men det skulle likevel forundre meg veldig om det ble noen flere forandringer nå.
Det var masse liv i magen, og Lille mirakel snudde seg flere ganger i løpet av undersøkelsen, så legen ba meg om å være forberedt på aktiv baby allerede nå. Han satset også på at fosteret kom til å legge seg i hodeleie til slutt. Det blir i så fall en ny opplevelse siden begge tvillingene lå i seteleie fra det blemoppdaget åpning og fram til begge fødslene hhv. sju og ni dager senere. Fosteret var også like stort som det skulle være på dette stadiet, men det er vanskelig å måle lengden nøyaktig siden de ligger mer sammenkrøpet når de er blitt såpass store, og det er visst akkurat litt for tidlig til å måle hodeomkretsen.
Livmorhalsen ser ut til å bli bedre og bedre for hver gang og var nå oppe i hele 3,7 cm, dvs. hele 0,5 cm lenger enn da den var på det korteste for åtte uker siden. Legen trodde det kunne ha en sammenheng med at murringene har avtatt. I dag beveget jeg meg lett og ledig uten noen følelse av at jeg måtte gå spesielt langsomt, og det var deilig. Legen syntes også at jeg virket frisk og pigg. Nå ser han meg riktignok ikke når jeg er på det slappeste, men med tvillingene var jeg så svimmel at jeg hadde problemer med å sitte oppreist på venteværelset. Merker også godt at stoffskiftet ligger i øvre skikt for tiden, og på blodprøvene som revmatologen tok forrige uke, var leververdien lavere enn på lenge (stiger gjerne hos gravide), akkurat som blodsukkerverdien da jeg var hos fastlegen sist. Måtte det holde seg sånn!
Ellers sa akupunktøren i forgårs at miltpulsen min fortsatt var litt svak, og at det kunne forklare at jeg fortsatt var litt kvalm innimellom. Begynner nesten å lure på om det kan være arvelig, for moren min var kvalm nesten hele tiden da hun var gravid i et ellers ukomplisert svangerskap utenom jernmangel, men kanskje man kan bli kvalm av jernmangel også? Noen som vet? Jernlagrene mine er fine, men blodprosenten har gått kraftig ned siden jeg var nygravid i slutten av mai.
Ellers startet dagen fint med hyggelig venninnetreff i forkant av legebesøket. Tror nok det er mye av forklaringen på at jeg virket så pigg da jeg kom inn til legen 😉 Hadde iallfall nok sukker innabords 🙂 Men selv om jeg bare drakk en enkel caffelatte, ble det nok vel mye koffein, for jeg skalv litt etterpå. Kunne nesten lure på om jeg hadde fått en dobbel istedet.
Helt siden jeg mistet et barn i spontanabort mot slutten av 1. trimester for åtte år siden, har jeg følt at det har vært en del av meg som manglet. Hadde jeg hatt en fast partner på den tiden, ville jeg ha prøvd igjen med en gang uten å nøle. Det hadde lite å si at svangerskapet ikke var planlagt. Barnet var like fullt ønsket så fort jeg fikk vite at jeg var gravid, og til tross for alle bekymringene var jeg ekstremt lykkelig. Det fikk meg til å innse hva jeg virkelig ville, og hva som betydde noe i livet mitt.
Å starte med fertilitetsbehandling satt mye lenger inne. Bare det at man blir erklært infertil i alle legepapirene idet man søker hjelp, er nedslående nok i seg selv. De medisinske kodene skiller nemlig ikke mellom dem som har forsøkt på egen hånd og ikke fått det til, og dem som bare mangler tilgjengelige sædceller. One night stands med fremmede på byen har aldri vært noe for meg, og å lure menn jeg kjente, føltes veldig feil, så sæddonor ble det mest ryddige alternativet.
Selv om jeg langt fra har drevet med kontinuerlig prøving i disse åtte årene, har det hele tiden ligget i bakhodet, og jeg har ikke vært meg selv. Det har vært umulig å leve fullt og helt, og tro meg – jeg har virkelig prøvd! Da jeg endelig ble gravid med tvillingene for to år siden, følte jeg meg for første gang på lenge hel igjen.
Jeg tror det er mye hormoner og biologiske prosesser som spiller inn her. Nå snakker jeg ikke om den biologiske klokken, for den uroen jeg tidligere hadde følt ved at tiden gikk fra meg uten at jeg hadde fått stiftet familie (før jeg ble gravid), kan ikke sammenlignes med den sterke trangen til å få barn som kom med en gang jeg hadde mistet et. Plutselig var det ikke lenger så viktig at jeg var alene om det, selv om det fremdeles var et sårt punkt. Om jeg ikke kunne finne en passende mann som ville det samme som meg, fikk det bare våge seg – kroppen min formelig skrek etter å bli gravid igjen uansett.
Både en psykolog og en osteopat har sagt til meg at det er mye som tyder på at kroppen husker. Et svangerskapsbrudd er derfor et like stort sjokk for den som det er for meg rent mentalt. Den har ikke fått fullført det den er blitt satt til å gjøre, og syklusen er ikke blitt fullført. Gamle urinstinkt driver dermed kvinner til å hige etter å bli gravide igjen så fort som bare mulig. Jeg tør påstå at det nærmest er et fysisk behov – iallfall føles det slik.
Det er vondt å miste uansett, og det gjør også vondt ikke å bli gravid når man ønsker seg barn mer enn noe annet i verden, men for kroppens del blir det verre jo lenger man er kommet i graviditeten når ting går galt. Spontanaborten helt på tampen av uke 11 gav meg en alvorlig knekk, men senabortene med tvillingene fikk meg til å miste lysten til å leve.
Samtidig var det en fin ting midt i all sorgen med tvillingene, og det var samfunnets anerkjennelse. De fikk nemlig både innvilget status i folkeregisteret (riktignok under mitt personnummer) og støtte til en offentlig begravelse. Det stod i stor kontrast til den lille spiren som ble kastet i toalettet av legen som behandlet meg, i kjølvannet av spontanaborten. Hun presterte til og med å si at jeg vel kunne se at det ikke var noe ordentlig barn. Den sorgen var jeg helt alene om.
Etter at jeg ble gravid med Lille mirakel, har jeg fått tilbake roen, særlig etter 1. trimester, men pga. det forferdelige som skjedde med tvillingene, i tillegg til de tre gangene jeg har mistet etterpå, har lykkefølelsen foreløpig uteblitt. Den tør jeg nok ikke slippe løs før jeg har fullført uke 23. Det er slitsomt å gå på nåler hver gang jeg kjenner noe som kan minne om de gangene det har gått galt før, men jeg vil nok slappe betraktelig mer av når jeg kommer til det stadiet at sykehuset faktisk vil gripe inn om noe skjer igjen.
I går var jeg for en gangs skyld ikke kvalm i det hele tatt og trengte ikke spise frokost med en gang jeg slo øynene opp om morgenen. For en lettelse! Jeg følte meg i fin form og dro i selskapet om ettermiddagen som planlagt, men jeg hadde ikke før gått den lille strekningen til bussholdeplassen før jeg kjente at muskler og skjelett ikke var helt med. Det ble ikke bedre av at jeg klarte å ta feil buss ved neste korsvei (gravidtåke deluxe!) og dermed endte opp med både å komme for sent og gå fryktelig mye mer enn planlagt. Det minste problemet var at vinden ødela hele frisyren min før jeg kom fram.
Selve selskapet var veldig hyggelig, og jeg ble værende mye lenger enn jeg hadde tenkt, men til slutt sa magen stopp, og da takket jeg for meg og dro hjem. Humøret var på topp, men om natten ble det dårlig med søvn fordi kroppen protesterte mot den hardhendte behandlingen, så jeg hadde kramper og låsninger både her og der. Man skulle virkelig tro jeg hadde alvorlig overtrent og ikke bare gått litt lenger enn vanlig. Hadde ikke sånne problemer da jeg var tvillinggravid, men da bevegde jeg ikke så mye på meg heller, så kanskje jeg bare aldri fikk testet det ut? Vanskelig å si.
I dag har heldigvis krampene roet seg etterhvert, men så har jeg heller ikke gjort noe annet enn å halvt sitte og halvt ligge i ro, kun avbrutt av at jeg har hentet mer mat og drikke fra kjøkkenet og hyppige dobesøk. Bærer preg av å ha sovet altfor lite i natt, men ellers går det bra. Får se om jeg orker å gjøre noe mer fornuftig i morgen, men har ingenting på planen som jeg absolutt må gjøre, og det føles ganske befriende akkurat nå.
Jeg har virkelig kviknet til nå, og det er nok både fordi jeg er kommet såpass langt uti svangerskapet, og fordi varmen har gitt seg. Til gjengjeld jar jeg fått mer problemer med å gå, så noe skal det alltid være, men det hjelper mye på humøret at jeg iallfall orker å gå rundt og småpusle hjemme for meg selv. Ting føles mye mer lystbetont når man ikke føler seg mer eller mindre syk hele tiden.
Eneste problemet med kulden, er at jeg langsomt må begynne å gå med strømpebukser igjen. Da jeg prøvde på det tidligere denne uken, holdt jeg på å krepere av kløe, så jeg måtte bare ta den rett av. Har tenkt på det at jeg ikke har klødd på lårene i dette svangerskapet slik jeg gjorde med tvillingene, men kanskje det rett kg slett bare er fordi de knapt har vært tildekket i sommer? Jeg har jo kun gått rundt med løse og lette kjoler og bare legger.
Har ingenting regntett som passer over magen lenger, så i dag har jeg bestilt en regncape på nettet. Får bare håpe at den er like romslig som den ser ut, og at jeg ikke må vente så lenge at den er blitt for kald å gå i. Satser på en lang, mild høst og sen vinter! Vinterkåpen er uansett på plass; den skaffet jeg på salg i januar. Kjøpte den en størrelse for stor med vilje, og fasongen er som skapt til å være gravid i.
Jeg har fått flere purringer fra optiker i det siste om ny synsundersøkelse. Strengt tatt burde jeg gå, for jeg ser ikke optimalt for tiden, men siden øynene ofte forandrer seg når man er gravid, har jeg ikke lyst til å investere i nye, dyre brilleglass akkurat nå, og jeg har fortsatt igjen noen par med månedslinser som jeg ikke har tenkt å kaste før de er utslitt. Samtidig kan jeg ikke se altfor dårlig heller, så jeg må se det litt an.
Da jeg var gravid med tvillingene, var jeg flink til å få i meg sju grønne om dagen. Litt av forklaringen på det var at jeg var så kvalm og uggen de første femten ukene at det var lite annet jeg greide å få i meg. Men rasjonalet bak var at folk flest bør spise fem om dagen og gravide seks, så da bør sikkert tvillinggravide spise sju.
Jeg har også stort sett greid å få i meg fem om dagen etter at jeg mistet tvillingene fordi jeg har vært opptatt av å bygge opp kroppen til prøverørsforsøkene. I sommer har det imidlertid sklidd helt ut fordi jeg ikke har greid å tvinge meg selv til å spise noe jeg ikke hadde lyst på, og av en eller annen grunn har særlig grønnsaker bydd meg mest imot. Frukt og bær derimot har fortsatt sklidd ned, men ikke nok til å fylle dagskvoten. Dessuten skal man jo helst spise en del grønnsaker uansett.
Siden jeg ikke lenger er kvalm hele tiden og matlysten har tatt seg adskillig opp da den verste varmen forsvant, bestemte jeg meg i går for at det var på tide å gjøre noe med det, så jeg slengte i meg en hel pakke reddiker og to plommer mellom frokost og middag. I tillegg spiste jeg kokt ørret til middag siden det var lenge siden jeg hadde greid å få ned fet fisk (glemte et øyeblikk av at gravide ikke skal spise ørret over to kilo pga. fare for tungmetaller). Tenkte at det burde være lett fordøyelig og glemte at som gravid syns jeg fet fisk er tungtfordøyelig selv når den er kokt. Det fulgte også agurksalat med, så enda mere grønnsaker.
Ca. en time etter middag måtte jeg plutselig akutt på do, og da hadde den vanligvis harde magen min med ett fått rennende, eksplosiv diare, så den var tydeligvis ikke fornøyd med det sunne regimet mitt. Det hjalp sikkert ikke heller at jeg hadde spist ekstra grovt rugbrød til frokost, men det har jeg forsåvidt gjort hele uken uten andre problemer enn mere luft i magen og halsbrann, og halsbrann får jeg av så å si alt unntatt animalske produkter, bananer og poteter. Fiskekaker er også et problem i så måte når de inneholder løk av noe slag, noe de fleste gjør nå til dags. Sterkt krydret mat er ikke til å tenke på en gang.
Tidligere i uken fkk jeg plutselig nærmest akutt lyst på grillet kylling. Dessverre hadde de ikke mer igjen i ferdigmatdisken, så jeg måtte steke en frossen fra bunnen av. I mellomtiden hadde jeg vært så sulten at jeg hadde stappet i meg kvarg med blåbær og grønne druer for å døyve det verste. Da kyllingen endelig var ferdig, lurte jeg på om jeg egentlig var sulten lenger. Det var i tillegg blitt så sent at jeg nesten var for trett til å spise, men jeg syntes det var for ille ikke en gang å smake på herligheten, så jeg tok ett stykke. Det ble fort til tre-fire, og fremdeles hadde jeg lyst på mer, men da stanset jeg fordi jeg var redd for å overspise og bli skikkelig dårlig av det. Men nei, maten hadde bare gjort at jeg var mye mer avslappet i kroppen og sov som et barn for en gangs skyld uten halsbrann, mens jeg drømte om å spise resten av kyllingen til frokost 😉 Det hadde blitt litt slurving med middag i dagene før fordi jeg var så sliten – noen ganger ble det bare speilegg på ostesmørbrød o.l. – så jeg lurer på om kroppen rett og slett har savnet mer proteiner.
En annen ting som langsomt har kommet tilbake med det kjølige været, er ustabilt blodsukker om det går for lenge mellom måltidene. Jeg er også blitt mere sulten, så jeg lurer på om forbrenningen kan ha tatt seg opp etter at den verste varmen forsvant. Helt uavhengig av været var dessuten stoffskiftet ganske høyt på forrige måling, så det lan selvsagt være en sammenheng der også.
Utenom kvalmen har den største utfordringen med å spise frukt, bær og grønt i sommer vært at jeg har fått vondt og sviing i øvre del av magen av veldig mange ting som jeg ellers tåler ganske bra, og da får man jo ikke lyst til å spise mer. Tror nok jeg må basere meg mer på kokte grønnsaker framover og unngå syrlige ting som tomatsaus om dette skal fungere. Hadde ikke sånne problem med tvillingene, så regner med det er den nyoppdagede spiserørsbrokken som fyrer opp her.
