I dag er det akkurat to år siden jeg mistet englegutten min. Han måtte først gjennom en sju timer lang fødsel, men hadde likevel puls da han ble født. Istedenfor å bli lagt i et kaldt bekken som søsteren sin, ble han lagt oppå magen min. Det var imidlertid ikke så lenge han fikk ligge der før jeg måtte opp på fødekrakken for å prøve å få ut morkakene, og en time senere var jeg allerede trillet bort på operasjonsstua for utskrapning. Det var nemlig ikke mulig å få ut etterbyrdene på vanlig vis.

Etter operasjonen lå jeg halvannet døgn på intensivavdelingen, og der fikk jeg ikke lov å ha ham hos meg. Etter at jeg kom tilbake til observasjonsposten, fikk jeg med nød og neppe ha ham på rommet i en knapp time for å ta farvel før han ble sendt til obduksjon. I løpet av den timen var det ikke mye fred å få, for det kom stadig noen inn som skulle styre med veneflon, blodprøver, blodtrykk, puls, feber, kateter og gudene vet hva.

Det var bare en trøst jeg kunne finne i at jeg hadde mistet gutten min i tillegg, og det var at englejenta skulle slippe å ligge alene i graven. De ble lagt i samme kiste tre dager senere i sykehuskapellet. Tvillinger hører nemlig sammen, og mine englebarn skal få være sammen i all evighet. Fuglene på den hjerteformede minnesteinen symboliserer dem. Av anonymitetshensyn er bildet tatt fra baksiden av graven.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har hele tiden tenkt at fødsels- og dødsdagene til tvillingene kom til å bli mindre opprivende i år, både fordi det har gått lenger tid og ikke minst fordi jeg nå virkelig har håp om å få et hjerteplaster, eller regnbuebarn som noen også kaller det. Et hjertplaster eller regnbuebarn er det nye barnet man får etter å ha mistet det første. I mitt tilfelle burde det strengt tatt ha betydd et nytt tvillingpar, men om jeg hadde blitt gravid med tvillinger igjen, ville risikoen for å ende opp med nye englebarn vært altfor stor. 

Jeg fikk imidlertid likevel erfare at sorgen ligger like under overflaten da jeg var på Mamma Mia-filmen kvelden før den første minnedagen. Mamma Mia 2 av alle ting, som er en skikkelig bekymringsløs gladfilm! Men det skulle ikke mer til enn å se scener fra barnefødsel og dåp før tårene spratt skikkelig, og jeg hadde absolutt ingen som helst kontroll. Savnet sitter dypt i meg, selv om jeg ikke lenger går rundt og verker inni meg hver eneste dag slik jeg gjorde før.