Licensed from: zsirosistvan / yayimages.com

I natt drømte jeg at dette svangerskapet også gikk skeis. Med tvillingene sluttet jeg å være redd for det etter 1. trimester og begynte å glede meg til kontrollene, men denne gangen har jeg fortsatt hjertet i halsen foran hver ultralyd.

Gleden ble desto større i dag da jeg fikk vite at alt bare var fryd og gammen. Det var ingen tegn til væskeansamling i nakken. Derimot var det væske i magen, hvilket betyr at fosteret har begynt å svelge fostervann, og det var visst veldig bra. Det var også rikelig med fostervann. Livmorhalsen var på hele 3,5 cm og viste fremdeles ingen tegn til åpning. Og selv om morkaken fortsatt lå et stykke nede på bakre vegg, var det heldigvis god skjæring til mormunnen. Fosteret ble ikke målt denne gangen, men legen sa etterpå at det skal ligge rundt 8,5 cm fra hode til bak på denne tiden.

Høydepunktet ble da han lette etter kjønn … og trodde at han hadde funnet ut av det, men det tør jeg ikke stole helt på før jeg har fått det bekreftet litt senere i svangerskapet. Det er lett å ta feil såpass tidlig, men når det er sagt, gjettet han riktig på tvilling 2 tre dager tidligere enn det jeg er kommet nå (tvilling 1 lå i en slik stilling at det var umulig å se).  

Ellers anbefalte han meg sterkt å ta forebyggende antibiotikakur mot bakterier i underlivet, så jeg skal ta Dalacin-stikkpiller tre kvelder på rad nå. Han rådet meg også til å få sjekket urinen hver fjortende dag, så sant jeg ikke hadde noen symptomer som tilsa umiddelbar sjekk.

Jeg fikk også bekreftet at det var greit å ta mer enn en Cetirizin (antihistamintablett) per dag, og at jeg aller helst burde holde meg unna de kvalmestillende tablettene jeg fikk av fastlegen med mindre det var krise. Har tidligere lest at Ibux skal være ok i 2. trimester (mens det er bannlyst i 1.- og 3. trimester og mens man prøver å bli gravid), men legen dro på det og sa at man likevel burde ta så lite som mulig. Paracet var langt å foretrekke, så da holder jeg meg fortsatt til det, men det er mulig jeg spør noen senere om jeg kan smøre Ibux-salve på de betente stedene rundt omkring.

På søndag føltes det som om hodet endelig hadde kommet ut av en trykkoker da regnet satte inn for fullt i kveldingen, og plutselig orket jeg å drikke te med melk og klarte å tenke klart igjen. Med melketeen økte væskeinntaket betraktelig, som helt sikkert var bra for meg, og den plagsomme halsbrannen forsvant som dugg for solen. Jeg hadde tidligere i helgen prøvd Nyco fruktsalt uten særlig hell, og i tvillinggraviditeten måtte jeg fort gi opp tyggetablettene fra Gaviscon. Fikk heller ikke noen særlig hjelp i Lovehearts. Det virker som om norsk husmannskost er det beste remediet mot halsbrann, særlig retter med melk i som fiskegrateng og fiskeboller i hvit saus.

Apropos husmannskost, så orket jeg endelig å lage lapskaus på søndag, noe jeg hadde tenkt på lenge. Siden jeg hadde en søtpotet liggende i kjøleskapet, hadde jeg også den oppi og tenkte at den sikkert ikke kunne smake så altfor ulikt kålrabi som jeg ellers pleier å ha med. Der tok jeg feil, gitt, for lapskausen ble mye søtere enn den pleier og litt for mye av det gode for min smak, men, men. Den smakte likevel godt, og sunn var den iallfall. Helt til magen protesterte. Jeg hadde allerede notert meg at søtpotet skal være høy fodmap, akkurat som fersk rødbete som jeg reagerer kraftig på, men tenkte det likevel var verdt et forsøk. Det skal jo være så sunt … Vel, vel, det førte til vond mage som trigget urolig livmor og enda mer kvalme, så heretter er søtpotet svartelistet i denne husholdningen.

Licensed from: alenkasm / yayimages.com

I går lå jeg som en zombie på soverommet med gardinene trukket godt for hele dagen. Jeg vasket håret i håp om å få litt nedkjøling, men det hjalp ikke så veldig mye. Det var allerede langt på kveld før det begynte å bli sånn noenlunde levelig ute. Følte innimellom at jeg ikke fikk puste ordentlig og var temmelig slapp. Men kvelden tok seg takk og lov opp med ingefærøl (alkoholfritt såklart), italiensk pizza og godt selskap på terrassen, selv om jeg savnet vinden, og før vi visste ordet av det, var klokken blitt over ett.

I dag våknet jeg til forfriskende vindkast utenfor soveromsvinduet, og nå i ettermiddag kom plutselig regnet med et brøl. Tror aldri jeg har vært så glad og lettet over å se regn før! Det ble også kalde pizzarester til brunch, og dermed var dagen komplett. Herlig å kunne slippe å måtte lirke maten i seg for en gangs skyld. Jeg har egentlig ikke vært så veldig pizzafan etter at jeg ble voksen, men i går ettermiddag kom lysten bare plutselig over meg fra det store intet. Da er det godt å bo i gåavstand fra italiensk take away.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Den siste uken har jeg hatt en del hodepine, så jeg gleder meg til kiropraktor er på plass igjen over helgen. Da kommer også den faste gynekologen min tilbake fra ferie, så da håper jeg på en ny ultralyd i løpet av uken. Denne uken har det i grunnen vært greit å slippe å gå på kontroll.

Nå er jeg endelig sluttet med østrogentilskudd, og det betyr bl.a. at jeg ikke lenger trenger å vente i minst to timer etter jeg har våknet om morgenen med å ta Levaxin. Østrogentablettene måtte nemlig tas med en gang, men Levaxin-tablettene virker ikke så godt om de tas samtidig med østrogen da østrogenet hemmer opptaket. Siden Levaxin aller helst skal tas på tom mage, var det litt dumt da jeg var nødt til å spise i mellomtiden for å unngå morgenkvalmen.

Ellers har jeg tatt en god del av homeopatmedisinen Bellis perennis som jeg har fått for bekkenet. Jeg har som tidlgere nevnt, vært ganske skeptisk til disse sukkerpillene, men faktum er at korsryggen har vært fin så lenge jeg har tatt dem, men med en gang jeg har hatt pause i et par dager, har jeg våknet opp med stiv rygg og fått problemer med å rette meg opp. Og med en gang jeg har begynt å ta pillene igjen, har stivheten gått bort. Jeg tviler på at alt kan tilskrives placeboeffekten. Jeg har tross alt prøvd mange andre alternative behandlinger som jeg ikke har merket noen effekt av.

Den siste uken har jeg endelig begynt å kikke litt på barneutstyr. Har på ingen måte bestemt meg enda da jeg har mange flere alternativer nå som jeg ikke venter tvillinger, særlig på barnevognfronten. Er litt fristende å kjøpe nå med mange gode priser på salg, men det tør jeg ikke på lenge enda. Dessuten hadde det vært fint å vite kjønn først. Jeg er nemlig temmelig bestemt på at jeg iallfall ikke skal ha helsvart vogn da det var en periode der så å si alle barnevognene var svarte, så jeg ble temmelig lei den fargen. I tillegg har jeg alltid hatt sansen for de fargerike vognene fra 70-tallet. Syns forsåvidt at hvite vogner er veldig lekre også, men moren min har alltid tutet ørene mine fulle av at hvitt er altfor upraktisk og fort blir skittent og flekkete, så det vet jeg ikke om jeg tar sjansen på. Og når jeg først skal velge, er det greitt ikke å måtte utelukke alle farger som ikke blir regnet som kjønnsnøytrale, som f.eks. gammelrosa.

Ellers er det et absolutt must at sittedelen kan vendes i begge kjøreretninger, og at hjulene ikke er av miniatyrtypen som ofte brukes på paraplytraller, for de er helt håpløse å manøvrere. Den bør heller ikke være for tung da jeg må regne med å måtte dra den opp mange småtrapper rundt omkring i byen. En god venninne brukte nesten bare bilsetet på vognen med sine barn siden det da ble mye lettere å få den med seg enn med dypbagen, men det blir jo altfor kaldt med vinterbarn. Aller helst ville jeg gjerne hatt en vanntett vogn også, så jeg slipper å gjemme den i et ukledelig regntrekk mesteparten av den kalde årstiden, men det virker nesten ikke som om det finnes lenger. Akkurat det gjør meg fristet til å kjøpe en retrovogn, men da kan jeg ikke feste bilstolen på vognen. Dessuten er de som regel store og tunge, og det er ikke så praktisk i storbyen. Sist, men ikke minst så vil jeg aller helst ha en vogn med varekurv som både rommer mye og tåler en god del mer enn 5 kg, og jeg vil gjerne at sittedelen skal tåle minst 20 kg. Jeg vet nemlig om mange barn mellom 3 og 4 år som fremdeles helst vil sitte i vognen når de er trøtte, og da er det dumt om den ikke tåler det. Når det er sagt, veide jeg selv kun 22 kg i 1. klasse (7 år), men dagens barn er gjerne litt tyngre enn det vi var på 70-tallet. Dessuten veier jo tykke vinterklær og -støvler en del i tillegg.

Katten har lagt seg i vinduskarmen og kikker ut på den våte hagen. Det er lenge siden sist, men er nok best å holde seg tørr inne nå.

Licensed from: 72soul / yayimages.com

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: denne varmen er i meste laget for min del og er med på å forsterke graviditetsplagene. Dette landet er ikke tilrettelagt for så mye varme heller, noe som gjør alt verre. Det kryr ikke akkurat av hvite, kjølende steinhus eller luftkondisjonering rundt omkring, og selv parasoller og markiser er det ofte altfor lite av. Nordmenn flest vil jo helst ikke sitte i skyggen til vanlig.

I dag har jeg vært på hyggelig lunsjdate der vi fikk et bord som var delvis i skyggen, iallfall til å begynne med. Det var veldig oppkvikkende rent mentalt, men matlysten var det verre med. Jeg bestilte fiskesuppe i et forsøk på å finne noe lett på menyen, men i det samme kelneren satte den foran meg på bordet, var min første impuls å rygge bakover av lukten. Etterhvert tok jeg meg sammen og spiste den opp, men matgleden uteble.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Etter at jeg sluttet helt med progesteronsprøytene og gikk over til bare piller, har jeg vært mer trøtt og uopplagt, sovet mer urolig og fått mer kramper i leggene. Jeg har sluttet å telle hvor mange ganger jeg er oppe for å tisse hver natt. Hver gang jeg våkner, må jeg bare gå, selv om blæren ikke er like full hver gang. Jeg drømmer også oftere og om mange rare ting.

I morgen kveld har jeg fullgått 13 uker. Da jeg var omtrent like langt med tvillingene, sa legen at det begynte å bli dårlig plass til de små allerede, og jeg begynte så smått å kjenne liv. Aldri direkte spark, men en voldsom vibrering inni magen som noen ganger føltes som små kilinger om jeg holdt fingertuppene på den. Nå som jeg bare er gravid med ett barn, kjenner jeg absolutt ingenting foreløpig.

Strengt tatt har jeg bare opplevd fosterdød i mors liv en gang, og det var veldig tidlig i graviditeten, så i utgangspunktet er det ikke MA som har vært min store skrekk, men redselen for å spontanabortere levende barn. Likevel har jeg nå vært med på så mye at jeg ikke ser bort fra at skjebnen kunne finne på å la meg få gjennomgå det også.

Med høye betennelsesverdier i kroppen, er det en vurderingssak om man bør gå på kortison eller ei. I utgangspunktet vil legene helst unngå det, men noen revmatikere klarer ikke å fullføre svangerskap uten. Siden jeg ennå ikke er blitt utredet for dette, er det heller ikke noen hjelp å få i så måte, og det henger som et lite spøkelse over meg hele tiden. Forhåpentligvis tilhører jeg bare lettvekterkategorien om det skulle vise seg at betennelsene mine er av den autoimmune sorten.

Pus har det så travelt med å være ute for tiden at jeg knapt nok ser henne, og fordi det meste av dører og vinduer står oppe i varmen, sniker nabokatten seg inn med jevne mellomrom og stjeler maten hennes, så nå har jeg i praksis to katter i kosten. Kan ikke godt lukke igjen alt heller, for da kreperer jeg av varme.

I går kveld spiste jeg fiskeboller til middag, og det var akkurat midt i blinken. Ellers går det mye i gulost på brødskive eller knekkebrød for tiden. Til gjengjeld orker jeg nesten ikke synet av melk, så den utvannede melkekaffen min om morgenen er det inntil videre helt slutt med. Jeg er ellers blitt ganske hektet på appelsinjuice (med tvillingene var det ufiltrert eplemost det gikk i), noe som er ganske synd, for det svir i magen pga. spiserørsbrokken, men noen ganger klarer jeg bare ikke å dy meg, og da smaker det himmelsk godt. Tidligere i graviditeten spiste jeg agurk til nesten alle måltider, men nå har den ligget urørt i kjøleskapet en god stund. Skeiet istedet ut med solmodne tomater fra hagen, men etter noen dager hadde dessverre magen fått nok av alt det syrlige. Primen og bringebærsyltetøyet har fått stå i fred i noen uker nå, så jeg ser foreløpig ut til å være ute av den verste sukkertrangen.

Denne uken hadde jeg tenkt å nyte feriefølelsen, men utenom i dag har jeg stort sett bare ligget flatt ut inne pga. varmen, så det har heller gitt mer sykdomsfølelse. Føler innimellom at veggene faller over meg og begynner å bli mektig lei, men faktum er dessverre at jeg har det best innendørs. Da jeg kom hjem etter lunsjen ute i dag, rant svetten, så jeg måtte skifte alt jeg hadde på meg. Nå er jeg endelig tørr igjen. Men mentalt sett har jeg helt klart godt av å komme meg ut iblant, og i dag fikk jeg heldigvis ikke murringer av spaserturen fram og tilbake, selv om det var på tide å ta progesteronpillene med en gang jeg kom hjem.

i morgen skal jeg ta min siste pille med Progynova, hipp hurra! Da skal jeg også sende statusrapport til klinikken og spørre om jeg kan få nedtrappingsplanen til Utrogestan. Jeg har fremdeles mere murringer enn jeg hadde med tvillingene på dette stadiet når jeg er i ro, men jeg lurer på om det kan være pessaret som gjør det. Håper bare det ikke blir verre når jeg begynner å trappe ned på progesteron, men forhåpentligvis vil jeg ev. klare å døyve det med magnesium.

Alt i alt har det ikke vært noen dramatiske endringer i det siste, og alt ser ut til å være mer eller mindre som det skal, så det er mye mulig jeg dropper ultralyd denne uken og venter til neste. Vi får se!

Licensed from: magann / yayimages.com

De siste dagene har jeg følt meg mer energisk. Om overskuddet har kommet av mindre varme eller mindre hcg, er ikke godt å si, men jeg har iallfall både vært mindre kvalm og hatt mindre vondt i hodet. Søvnen er også blitt hakket bedre, og det har iallfall mye å si for formen min generelt.

Eneste skjæret i sjøen er at det gjorde vondt i underliv og bekken å gå og stå i går. Det gikk helt fint i begynnelsen, men etterhvert var det akkurat som om kroppen protesterte stadig kraftigere. Siden det er i 2. trimester at tyngdekraften begynner å slå inn på livmorhalsen, ringte alle alarmklokkene mine med en gang. Nok en påminnelse om at jeg ikke kan regne med å være så veldig bevegelig framover. Bedre å ta det forsiktig enn å ende opp med strengt sengeleie.

I går ble det iallfall kjøpt to kjoler på salg på Noa Noa. Jeg hadde håpet de skulle ha mange med empireliv som passer fint til en voksende mage, men dessverre var de fleste i rett skjorteform nå. Etter mye prøving fant jeg likevel to som gikk an, men det er vanskelig å finne noe perfekt for tiden. Kroppen har vært i stadig endring de siste to årene, så det som passer i dag, kan være nærmest ubrukelig allerede om en måned. Gleden over nye innkjøp blir dermed begrenset, så jeg orker ikke å legge like mye i det som før.

Handlerunden ble avsluttet med venninnelunsj ute. Det gikk fint til å begynne med, men etterhvert snek solen seg innunder parasollen, og da var det bare å komme seg av gårde. Jeg skifter stadig side av veien for tiden slik at jeg kan gå mest mulig i skyggen, men i går var det iallfall deilig vind ute, så det hjalp på en del.

Alt blir mye lysere og lettere når man er i bedre form; selv dårlige nyheter er enklere å takle da. I dag skal jeg nyte dagen så godt jeg bare kan. Neste uke har jeg ingen behandlinger eller legetimer da alle er på ferie, og det er egentlig ganske deilig. Har en gynekolog i bakhånd i tilfelle krise, men mest sannsynlig kan jeg klare meg uten time. Da blir det litt feriefølelse på meg også i år. Fortsatt god sommer!

Licensed from: vicnt / yayimages.com

Jeg startet dagen med å ta en hjemmetest på urin. Den gav svakt utslag på leukocytter og nitritter, så jeg turte ikke la være å konferere med lege. Etter litt fundering landet jeg på å ta en tur til privat gynekolog og slå to fluer i en smekk. Der kunne jeg nemlig få målt livmorhalsen på nytt med oppgradert utstyr (les superduper ultralydmaskin). Dessuten kunne jeg få tatt en rask fosterdiagnostikk i samme slengen og attpåtil få målt stoffskiftet (skal måles hver 4. uke siden jeg går på Levaxin, og det blir for lenge å vente på neste måling til fastlegen er tilbake fra ferie), så egentlig fikk jeg slått hele fire fluer i en smekk.

I dag var det for en gangs skyld behagelig temperatur ute. Jeg gikk i solkjole og var akkurat passe varm. Kvalmen forsvant med sydenvarmen. Ren lykke!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Legen var like lykkelig som meg over at jeg endelig var gravid igjen etter den lange veien jeg har måttet gå siden tvillingfødslene. Det er så viktig å ha moralsk støtte underveis, for ellers er det altfor lett  å miste motet. Noen som engasjerer seg og gjør alt de kan for å hjelpe deg, i stedet for å riste på hodet og lene seg tilbake som mange dessverre gjør.

Livmorhalsen ble i dag målt til hele 3,48 cm, og det var ren og skjær lettelse. Lille Mirakel så også mye større ut på skjermen i dag og var 5,47 cm fra hode til bak, noe som tilsvarte 12+1. Altså tre dager foran målingen på sykehuset. Da legen skulle måle hjertefrekvensen, ble det imidlertid krøll. Det viste seg nemlig at pessaret lå og blokkerte den vaginale ultralyden. For med den var hjertefrekvensen 124, men da legen istedet tok ultralyd på magen, var den plutselig økt til 172(!) Jeg fikk høre hjertelyden for første gang i dag <3 Det var heller ingen problemer med nakkefold, ryggmargsbrokk eller noen av de andre organene, og det var mye liv i lille Mirakel, så legen var godt fornøyd og jeg veldig lettet.

Morkaken lå dessuten på bakre vegg, så jeg kom til å kjenne sparkene godt, mente gynekologen. Det gjorde de også med tvillingene, men til tross for at jeg kom halvveis ut i uke 22, kjente jeg aldri noen tydelige spark, selv om det var masse liv i dem på ultralyd. Tidligere i dette svangerskapet har fosterhulen ligget godt oppe i livmoren, men nå lå morkaken helt nede ved mormunnen. Riktignok ikke over den, men jeg ble litt urolig siden det kan forårsake blødninger om morkaken kommer for nære. Legen beroliget meg med at det visstnok var ganske vanlig på dette stadiet, og at den mest sannsynlig ville trekke seg lenger opp igjen senere i svangerskapet. Hvis ikke kan det bli keisersnitt, enten jeg vil eller ei. Ellers lå fosteret nå midt i livmoren (rett under navlen), mens tvillingene naturlig nok lå på hver sin side. Deres morkaker lå hele tiden høyt oppe, særlig den til tvilling to, som nesten lå på toppen av livmoren. Det skal visst være aller tryggest.

Det var heldigvis ingen utslag på urinprøven, så da må den hypernervøse blæren min rett og slett skyldes graviditet allikevel. Siden progesteron er muskelavslappende, greier den ikke å holde på så mye urin som vanlig, så jeg løper ofte på do med bare halvfull blære. I det siste har jeg imidlertid vært noen bomturer på toalettet der det bare har kommet noen dråper ut, så derfor begynte jeg å mistenke blærekatarr, men det kommer antagelig bare av nerver og lite søvn i varmen. Det var egentlig et lite under at jeg klarte å sove såpass lenge sammenhengende i natt at jeg fikk samlet opp konsentret urin i morges, men det skyldtes nok at utetemperaturen har gått såpass ned. 

Det eneste skjæret i sjøen er at senkningen var gått dramatisk opp siden sist. Den går gjerne opp når man er gravid, men jeg var gravid på forrige måling også, og da lå den bare rett over normalverdien. Det som har skjedd siden sist, er at jeg har sluttet på kortison, noe jeg kjenner godt på småvondt i knær og håndledd. Skal jo til revmatolog neste måned, og da får jeg forhåpentligvis noen gode svar til tross for at det er vanskelig å utrede den slags når man er gravid. Det eneste som bekymrer meg, er om det på noen måte kan gå utover graviditeten. 

Men nå runder jeg iallfall 1. trimester i kveld, og det er en stor milepæl i seg selv. Den første vanskelige etappen er endelig et tilbakelagt stadium!

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Ifølge klinikken er jeg endelig ferdig med 1. trimester i morgen kveld, dvs. at jeg lå et sted midt i mellom 11+5 og 11+6 i dag morges. Men da jeg var på kontroll nå i ettermiddag, målte legen lille Mirakel til 4,7 cm, som visstnok tilsvarer 11+4. På forrige måling for 14 dager siden lå spiren også litt bak. Tvillingene fulgte alltid boka på en prikk, og på den ordinære ultralyden lå de plutselig en dag foran skjema, men fordi jeg hadde ivf-termin, ble ikke termindatoen justert.

Ellers var visst hjertefrekvensen akkurat som den skulle være, og lille Mirakel lå og vinket med både armer og bein. Dessverre var ikke fosterdiagnostikerne interessert i å ta en ultralyd for å se om fosteret var friskt, så lenge hovedhensikten ikke var å se etter trisomier med tanke på mulig svangerskapsavbrudd, så det får jeg heller ta privat.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det eneste som gjorde meg litt urolig, var at legen ikke fikk livmorhalsen til å være mer enn 2,7 cm. Mest sannsynlig var det fordi den har fått en annen vinkel med pessaret, så dermed ble det vanskelig å lokalisere og måle den, men likevel. Hovedpoenget med hyppige kontroller har jo vært å følge med på livmorhalsen. Forhåpentligvis klarer den private gynekologen å se litt bedre med nyere utstyr, men livmorhalsen så og kjentes iallfall fin ut på den gynekologiske undersøkelsen.

Det ble tatt nye vaginalprøver som ikke er rutine, men for å berolige meg siden jeg fikk en alvorlig infeksjon med tvillingene. Kunne dra innom med urinprøve til jordmødrene en dag det passet, men jeg får se om det ikke heller lønner seg å ta en hjemmetest for å spare meg selv for den ekstraturen til sykehuset. Hadde dessverre ikke med morgenurin i dag siden det ikke har vært snakk om det de andre gangene. Fikk også resept på Dalacin som jeg kan ta forebyggende i tre dager om en stund. Det var visst en del snakk om det før å gi gravide Dalacin i uke 12-14, men nå behandler de stort sett bare ved påvist infeksjon.

Det siste er vel og bra så lenge man faktisk sjekkes regelmessig for infeksjoner, både i urin og vaginalt. Ble også litt betenkt av et innlegg hos Lommelegen der vedkommende lege hevdet at gravide godt kan ha infeksjoner selv om dyrkningsprøvene er negative fordi det kan være vanskelig å “få napp” på dem. For at urinprøver skal være pålitelige, bør dessuten urinen ha ligget i 2-4 timer i blæren først, dvs. at man ikke har tømt blæren i 2-4 timer før prøven blir tatt. Det er vanskelig nok for meg å få til for tiden med morgenurin og betyr i praksis at alle urinprøver jeg har tatt direkte hos legen, har vært temmelig verdiløse.

Ellers har begge naturterapeutene mine ferie denne uken. Den ene har riktignok utnevnt en vikar som kan ta unna litt, men jeg har vært så dårlig at jeg ikke har hatt overskudd til å ta kontakt før i dag. Regner med å få en time til neste uke.

Var innom sykehusapoteket når jeg først var på sykehuset og fikk kjøpt litt flere sprøyter som jeg manglet til de siste ampullene jeg har igjen med progesteron. Dessverre har de visst ikke sprøyter med nål her til lands, så jeg måtte kjøpe sprøyter og nåler hver for seg. Mer styr med monteringen – hvorfor må de gjøre alt så tungvint?

I natt måtte jeg gi tapt og ta min første paracet for hodepine, og det samme gjentok seg i formiddag. Må få ordnet nakken hos kiropraktor snart, men tør ikke helt ennå. Er fortsatt mye smådårlig, og i går hjalp det ikke en gang å spise før om kvelden. Har sittet ute de par siste kveldene, og det har vært kjølig og godt, men tidlig på dagen er det rene badstuen foran huset, så da er det best å holde seg inne bak lystette gardiner.

Neste fredag vil jeg være helt ferdig med Progynova (østrogentabletter), og dagen etter begynner jeg sannsynligvis med nedtrappingen av progesteron. På det tidspunktet vil jeg ikke ha flere sprøyteampuller igjen, så da er det kun Utrogestan. Med mindre legen ombestemmer seg, skal jeg riktgnok bare halvvere dosen i første omgang og ikke trappe helt ned før det nærmer seg fødsel. Jeg prøver å ta flest mulig vaginalt siden jeg blir så utslått av å svelge dem, men siden opptaket er bedre oralt, får jeg fremdeles litt murringer om jeg tar alle som stikkpiller. Tidligere har det fungert fint som sovemedisin å ta dem oralt om kvelden, men nå har jeg bare blitt uvel av det, så det har dessverre virket mot sin hensikt.

Gleder meg virkelig til 2. trimester og snart hormontilskuddfri, iallfall nesten. Med tvillingene ble jeg veldig mye bedre med en gang de siste hormonpillene var en saga blott. Denne gangen blir jeg riktignok aldri helt fri progesteronpillene, og med tanke på at man ellers på sykehuset bare pleier å ta 100 mg, føles 400 mg fremdeles ganske heftig, men det er iallfall adskillig bedre enn 800 mg.

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Jeg vet ikke helt hva det er som har stukket meg den siste uken, men jeg har i praksis vært satt ut av spill. Rent fysisk har jeg følt meg konstant dårlig, og psykisk har jeg vært helt nummen.

I motsetning til da jeg var gravid i august/september i fjor, har jeg overhodet ikke sett på babyting enda. Det gjør fremdeles vondt å tenke på hvor optimistisk jeg var den gangen, til tross for at den positive graviditetstesten sammenfalt med dødsdagen til tvilling 1. Jeg trodde virkelig på at lykken endelig hadde snudd, selv om jeg etterhvert ble bekymret for blødninger og ekstreme murringer. En drøy måned senere satt jeg istedet med en død baby i magen og en påkjørt ungkatt som døde på vei til dyrlegen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Katten hadde vært den største trøsten min etter at jeg fikk vite at fosteret hadde dødd. Det var akkurat som om høyere makter hadde bestemt at alt som var meg kjært, skulle tas fra meg. Hvor mye kan et menneske egentlig tåle?

Redselen for å miste igjen har gjort at jeg mer eller mindre ubevisst har unngått å knytte meg til dette barnet, ihvertfall foreløpig. Den engstelsen ble reaktivert da jeg fikk abortlignende smerter i dagevis etter innsett av arabinpessaret. Man kan virkelig bli nervevrak av mindre.

Det er ikke blitt bedre av at hver gang jeg bruker mat som medisin for å døyve kvalme og uopplagthet, må jeg vurdere om det virkelig er nødvendig, eller om jeg kan lide litt til før jeg bruker mer av kalorikvoten for den dagen. Den gode nyheten er at blodsukkeret ser ut til å ha sluttet å svinge etter at jeg sluttet med Prednisolon. Det er iallfall lenge siden jeg har begynt å skjelve av blodsukkerfall, og det er en stor lettelse. Det gjør det også mye lettere å holde vekten, som kunne vært en dans på roser nå om det ikke hadde vært for kvalmen som gir meg avsky for det meste av sunn mat og lyst på alt mulig annet. Men jeg er i det minste evig takknemlig for at jeg slipper å kaste opp.

Ellers har brystene begynt å bli skikkelig ømme for alvor. Innimellom kan jeg kjenne at det stikker i dem, selv uten berøring. Tidligere har jeg hatt det slik helt fra begynnelsen av, men ikke etter at jeg fødte tvillingene. De har vært permanent forstørret etter det, så jeg har lurt på om det har vært grunnen til at jeg har sluppet unna voksesmertene i starten av de påfølgende svangerskapene. Om jeg har forstått det riktig, utvikler man kjertelvev første gang man er gravid som aldri siden går bort.

Da jeg var på kontroll forrige uke for å sjekke om pessaret hadde kommet ut av stilling, var det ingen som sa noe om hvordan det stod til med den lille siden det var livmorhalsen som stod i fokus på ultralydundersøkelsen etterpå, men jeg regner jo med at de likevel registrerte at det fremdeles var liv der inne.

Smertene er heldigvis så å si borte nå, men i stedet for at pessaret ligger kant i kant med skjeden nedover, krøller det seg for det meste innover mot midten og blokkerer store deler av åpningen. Man skal i teorien kunne ha samleie med et slikt pessar, men det ville vært umulig nå. Ikke at jeg hadde turt uansett siden sex kan være risikabelt ved fare for livmorhalssvikt.

Et mye mer umiddelbart problem er at det er ganske vanskelig å sette inn stikkpiller for tiden. Jeg har nesten ingen sprøyteampuller igjen, så jeg er nødt til å gå gradvis tilbake til progesteronpillene, men når jeg tar dem oralt, blir jeg slått ut på en forferdelig ekkel måte, omtrent som når jeg tar reisesyketabletter. Samtidig får jeg fryktelig ubehagelige kramper i leggene av dem som gjør det ganske vanskelig å sove. Men slik som det er nå, blir opptaket for dårlig om jeg hovedsaklig tar dem som stikkpiller, noe jeg godt merker på økte murringer.

I går ettermiddag kom jeg meg endelig ut av huleboertilværelsen og fikk vært litt sosial igjen. Det gjorde godt for både kropp og sjel. Det hjalp veldig at jeg fikk tatt igjen en god del søvn i løpet av helgen etter at det ble en del kjøligere. Jeg er ikke desperat overopphetet slik at man nærmest brenner seg ved å ta på meg, slik jeg var med tvillingene, men jeg blir likevel veldig uvel når temperaturen går over et visst nivå, og da blir det også vanskelig å finne ro nok til å sove.

Jeg har forresten funnet ut at jeg drikker mye mer om jeg får vann med kullsyre. Springvannet har en vond bismak for tiden (les: ifølge graviditetssmaksløkene mine) som gjør at jeg ikke drikker mer av det enn jeg må, og det blir gjerne for lite når man er gravid. Te smaker heller ikke så godt som ellers pga. varmen, og den elskede melken gir meg lett kvalmefornemmelser. Fruktjuice prøver jeg stort sett å unngå pga. det konsentrerte fruktsukkeret, og tomatjuice må jeg være forsiktig med pga. syreinnholdet, ref. spiserørsbrokken og økt fare for halsbrann under graviditet. Appelsinjuice bør jeg unngå av begge grunner. Alt med kunstig søtning gir meg fullstendig avsmak, og ikke tror jeg det er spesielt heldig heller, og brus med sukker er kun lov i virkelig krise. Alkoholfritt øl er også ut pga. maltsukkeret. Da sitter jeg igjen med Farris eller Bris, men det er mye å dra på fra butikken, så nå blir det heller hjemmelaget boblevann framover (har tatt fram den gamle maskinen). Det løser ikke helt problemet med bismaken på springvannet, men kullsyren maskerer likevel det verste. Dessuten er det noe med bobler som gir meg energi. Foretrekker helt klart champagne, prosecco og cava når jeg skal drikke alkohol. De holder meg lengst våken og i godt humør.

Ellers har jeg et ganske ambivalent forhold til sommeren i år. På den ene siden vil jeg helst holde den igjen lengst mulig, men på den andre gjør graviditeten det vanskelig å nyte den fullt ut. Dessuten vil jeg jo være kommet lenger i svangerskapet når den er over, og jeg vil helst at tiden som gravid skal gå fortest mulig slik at jeg snart kan bli ferdig med å gå rundt i uvisse. Jeg tør ennå ikke glede meg til barnet blir født av redsel for alt som fremdeles kan gå galt underveis, men til helgen skal jeg feire at jeg endelig er kommet over i 2. trimester. Fram til da holder jeg stadig pusten.

Når jeg hører om folk som driver med prøving for tiden, føler jeg umiddelbart på at jeg ikke orker tanken på å begynne på nytt etter dette, så denne gangen må det bare gå bra. Det er grenser for hvor mange ganger man klarer å klatre opp samme lange oppoverbakken, om og om og om igjen. Til slutt blir man for utslitt, selv om det venter både Kvikklunsj, kakao og appelsiner der oppe. Akkurat nå biter jeg bare tennene sammen og karrer meg møysommelig videre oppover mens jeg inderlig håper at jeg for en gangs skyld skal slippe å skli nedover igjen til start.

Licensed from: Ivonne Wierink / yayimages.com

I går ble en kjip dag fra ende til annen. 

Var for det første altfor trøtt etter flere våkenetter med murringer, ditto bekymringer og hyppige dobesøk, men fikk ikke sove pga. varmen. Dernest var jeg småkvalm hele dagen, samme hva jeg spiste. Strengt tatt orket jeg nesten ikke å spise noe, helt til jeg fant en bortgjemt daimsjokolade. Da lettet det litt, men det varte dessverre ikke lenge før effekten var borte igjen. Hodet kronglet også og var tydelig misfornøyd med både varmen og søvnmangelen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det eneste positive var at pessaret endelig så ut til å komme på plass, og at murringene avtok betraktelig, så jeg var glad jeg ikke hadde fått tatt det ut dagen før allikevel.

Til vanlig er jeg ganske altetende, og jeg kan godt spise noe jeg har mindre lyst på en dag av praktiske grunner, som at det ellers ville gått ut på dato. Som gravid endrer spillereglene seg helt, og jeg blir fullstendig ute av stand til å tvinge i meg noe som helst. Jeg kan åpne en sardinboks den ene dagen fordi jeg har så forferdelig lyst på sardiner, mens i dagene etter byr det meg plutselig helt imot, og den perioden varer gjerne så lenge at resten av innholdet i boksen rekker å bli dårlig og må kastes.

Jeg hater å kaste mat, både av økonomiske og ikke minst etiske grunner, men jeg er likevel helt ute av stand til å gjøre noe med det for tiden. Alternativet kunne vært å spise opp alt med en gang, men overspising er heller ikke tingen når man er gravid da det lett kan føre til både kvalme og halsbrann. Katten vil heller ikke ha restemat siden jeg har vent den til kun å spise kattemat pga. for høyt saltinnhold i menneskemat (fører lett til nyresvikt hos katter). Fungerende fryseboks har jeg heller ikke, men det står øverst på prioriteringslisten om dette barnet overlever svangerskapet. Sammen med oppvaskmaskin!

Jeg har heldigvis sovet bedre i natt, sannsynligvis fordi det ble litt kjøligere sent i går kveld, men jeg måtte stå opp altfor tidlig pga. medisinene (dvs. først og fremst hormonene som alltid må tas på samme tid), så har ikke fått sovet ut allikevel. Nå i formiddag har det vært for varmt til å sovne igjen, til tross for at værmeldingen hadde lovt adskillig lavere temperatur. Innbiller meg likevel at det er hakket bedre enn i går.

Hadde iallfall fått matlysten tilbake i dag morges og spiste først jordbær og deretter ertesuppe til frokost. Husmannskost er virkelig tingen for meg når jeg er gravid, sannsynligvis fordi den inneholder så lite krydder og andre sterke ting som kan forårsake halsbrann. I går kveld skulle jeg gitt alt for fiskegrateng, men det hadde jeg dessverre ikke i hus. Den blir som regel spist opp med en gang jeg kommer hjem fra butikken, og i går kom jeg meg egentlig aldri ut av sengen, så jeg måtte nøye meg med det jeg allerede hadde liggende. Planen hadde vært å lage indisk av kyllingrester i kjøleskapet, men indisk var virkelig det siste jeg hadde lyst på i går, så det ble aldri noe av. Ikke hadde jeg overskudd til å henge over grytene heller.

Jeg begynner å bli lei av å være smådårlig nesten hele tiden, men samtidig er jeg overlykkelig over å nærme meg slutten av 1. trimester. Allerede til neste helg vil jeg endelig være over i det lovede land. Selv om det er da problemene med livmorhalssvikt starter, er det uansett en viktig milepæl. Det er bare en drøy måned siden jeg var på første ultralyd og fikk bekreftet at det fremdeles var liv i embryoet. Siden har det blitt et lite foster, og jeg har sluttet helt med både Prednisolon og blodfortynnende, men det føles likevel som om tiden nesten har stått stille. Tiden går alltid mye langsommere når man selv er gravid.

Licensed from: CartoonResource / yayimages.com

Etter at jeg opplevde å miste to barn pga. livmorhalssvikt, dvs. at livmorhalsen flatet ut og åpnet seg altfor tidlig uten rier, måtte jeg gjøre meg kjent med hva som kunne gjøres for å forebygge at dette skulle skje flere ganger.

Jeg fant da fort ut at det tradisjonelt mest brukte remediet var noe som ble kalt for cerclage. Det betyr kort fortalt at man legges i narkose i begynnelsen av 2. trimester og får livmorhalsen regelrett sydd igjen med nål og tråd. Dette skal være en ganske holdbar metode i ordets egentlige forstand, men første problemet er at selve operasjonen kan trigge umiddelbar abort. Dernest gjør cerclagen den gravide mer utsatt for infeksjoner som igjen kan forårsake for tidlig fødsel. Min østeuropeiske gynekolog foreslo å bruke antbiotika forebyggende, men det er ikke særlig populært her på berget, og iallfall ikke i så lang tid som det her er snakk om. Sist, men ikke minst, kan man risikere at livmorhalsen revner om man plutselig går i fødsel før cerclagen er blitt fjernet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For meg var det infeksjonsfaren som ble tungen på vektskålen denne gangen, i og med at det var en alvorlig infeksjon som til slutt gav tvillingene den endelige dødsdommen.

Klinikken min i Riga foreslo derfor en mer moderne metode som er blitt veldig populær i Latvia, nemlig å sette inn et pessar. Det er en ring laget av silikon som omslutter livmorhalsen. Den settes inn under en vanlig gynekologisk undersøkelse og skal hverken kunne trigge abort eller høyne risikoen for infeksjon. Dessuten kan den lett tas ut igjen. Aberet er at den ikke gir like godt hold som cerclage, og metoden er ikke like velprøvd. Dessuten gir den – som jeg nylig har oppdaget – ubehagelige murringer og økt utflod. Jeg syns likevel at den gir mer trygghet enn ikke å ha noen ting som holder livmorhalsen på plass.

En annen metode er å fortsette å bruke progesteron i 2.- og 3. trimester, noe jeg også kommer til å gjøre i dette svangerskapet.

En siste, tradisjonell metode er sengeleie fra og med 2. trimester. Jeg er blitt anbefalt såkalt aktivt sengeleie (versus strengt sengeleie), som innebærer at jeg bl.a. har lov å rusle rolig rundt hjemme og dra til kontroller, men bør unngå fysiske anstrengelser som i praksis betyr det meste av husarbeid. Her om dagen redde jeg f.eks. opp sengen, og da kjente jeg det i magen lenge etterpå. Sannsynligvis får jeg også lov til å møte folk på kafe, men løping er strengt forbudt. Og jeg bør tilbringe noen timer per dag i horisontalen, enten det er i sengen eller på sofaen. Grunnen til at man er imot strengt sengeleie er faren for blodpropp og muskelsvinn, men man kan også sette blodfortynnende sprøyter for å motvirke det første. Jeg har heldigvis en del på lager om det skulle bli nødvendig.

I tillegg har naturterapeuten min et ess i ermet, nemlig homeøpatmedisinen (sukkerpiller) Sepia. Hun har nemlig opplevd at klienter har fått forlenget livmorhalsen med det, men jeg skal ikke bruke det før livmorhalsen blir kortere enn 3 cm.

Jo kortere livmorhalsen er i utgangspunktet, desto større er visst risikoen for livmorhalssvikt. Ifølge noen studier jeg har lest, setter man gjerne inn tiltak om livmorhalsen i ikke gravid tilstand ligger under den øvre prosjektilen på 25%, dvs. at den er 3,8 cm eller kortere. Mens man er gravid har jeg forstått det slik at alt mellom 3-4 cm er ok, men man vil gjerne ha litt å gå på. Det er visstnok vanlig at livmorhalsen blir litt kortere etterhvert uti svangerskapet, men ikke allerede i 1. trimester om jeg har forstått det riktig. Skjønt dette vet jeg i grunnen fremdeles altfor lite om.

Det som imidlertid også har en del å si, er styrken på livmorhalsen, dvs. hvor mye hold det er i den. For den er visst en muskel, og det er den funksjonen akupunktøren min prøver å styrke med nålene sine. Om man er konisert, dvs. operert på livmorhalsen pga. celleforandringer, kan livmorhalsen både ha blitt forkortet og i verste fall svekket. Tidligere var kvinner stort sett ferdige med å få barn når de ble operert, men det er ikke lenger tilfelle, og noen får da problemer med livmorhalssvikt. Dette blir det ikke opplyst særlig mye om, noe som ble kritisert i en studie jeg nylig leste fra Oslo universitetssykehus.

Konklusjonen min har blitt at jeg sier ja takk til alle deler, unntatt cerclage. Sannsynligvs ville jeg også ha fått avslag siden livmorhalssvikt i tvillingsvangerskap ikke nødvendigvis trenger å bety problemer med livmorhalssvikt i enlingesvangerskap, men jeg tar ingen sjanser på at det ikke er tilfelle. Og da kommer vi til det siste tiltaket, nemlig hyppige kontroller slik at jeg kan roe nervene, sjekke at pessaret sitter som det skal og justere kursen underveis.

Jeg regner også med at legene vil være ekstra obs. på mulig infeksjon, siden det også kan få livmorhalsen til åpne seg for tidlig. Nå hadde jeg riktignok ingen påvist infeksjon før livmorhalsen åpnet seg forrige gang, men det skal ikke mere til enn en ubehandlet urinveisinfeksjon, så det er skremmende fort gjort. Av en eller annen grunn er det visst vanskeligere for gravide selv å kjenne at de har uvi enn ellers, så da blir det desto viktigere å få urinen sjekket ofte.

Jeg skulle ønske at jeg bare kunne være lykkelig gravid som slapp å bekymre seg for alle disse tingene, men nå som dette en gang er blitt min verden, gir det meg likevel en slags trygghet å ta kontroll. Det er slett ikke sikkert alt virker, men noen ganger har det virket på noen gravide, og det er mer enn godt nok for meg. Er iallfall mye bedre enn ikke å gjøre noe og overlate alt til skjebnen. Jeg er ingen tilhenger av å legge til rette for selvoppfyllende profetier, så fatalistiske laissez-faire-holdninger er ikke noe for meg, med mindre man virkelig har prøvd alt.

En god venninne sa nylig til meg at jeg var sterk som klarte å stå i alt dette. Det er i så fall en sannhet med store modifikasjoner som handler like mye om å være målrettet, standhaftig og prioritere beinhardt. For noen ganger blir jeg alvorlig svekket når det røyner på, så usårbar er jeg iallfall ikke. Men jeg har lært kunsten å reise meg igjen fra nederlag – noen ganger tar det bare lenger tid enn andre.

Licensed from: 72soul / yayimages.com

Det gikk nærmest som fot i hose å få satt inn cervikalt pessar sist fredag, men fortsettelsen var dessverre ikke fullt så enkel. Jeg hadde knapt fått gått ut av sykehuset og inn på trikken før murringene startet. 

De fortsatte hele helgen, og nå snakker vi om menstruasjonslignende smerter som har vært adskillig sterkere enn de jeg kjente kvelden før det ble oppdaget at jeg hadde åpning med tvillingene. Ble derfor skikkelig nervøs for at pessaret kunne ha trigget noe som i verste fall kunne føre til spontanabort.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da det fremdeles var like ille søndag kveld, bestemte jeg meg for å ringe legen som hadde satt det inn, neste morgen dersom det ikke hadde blitt betraktelig bedre da. Mandag morgen føltes det imidlertid som om det hadde lettet litt, så jeg lot det likevel bero. Helt til jeg skulle sette progesteronstikkpiller samme kveld og ikke kom til fordi pessaret stakk ut gjennom åpningen (!)

Overbevist om at hele pessaret hadde forflyttet seg og kommet ut av stilling, ringte jeg derfor i morges og fikk beskjed om å komme opp i ett-tiden. I mellomtiden kom det masse gul utflod ut. Jeg fikk et øyeblikk helt hetta og lurte på om det var slimproppen som hadde gått … Men under over alle under, så satt pessaret på plass igjen der det skulle da jeg ble undersøkt, og livmorhalsen var fremdeles lang og lukket. Legen sa det kunne se ut som om det lå litt og vippet. men at det satt fint rundt livmorhalsen.

I mellomtiden hadde jeg vært i kontakt med klinikken som skrev at det var vanlig å ha kramper de første 7-10 dagene. Etter at legen hadde forsikret meg om at det helt sikkert ikke kunne trigge noen spontanabort, bestemte jeg meg derfor for å prøve litt til. Et annet alternativ ville vært å ta pessaret ut nå og sette det inn igjen litt senere. Vi får se hvordan det utvikler seg framover.

I mellomtiden knasker jeg magnesium som aldri før. Det lindrer iallfall litt i et par timer før jeg får vondt igjen. Jeg var på kino med en venninne på lørdag, men filmen ble delvis ødelagt av at jeg satt og kjente på tiltakende murringer. Da vi småløp etter trikken etterpå, ble smertene akutt verre de neste 10 minuttene, så det gjør jeg aldri mer. Det skal neimen ikke være lett!