Licensed from: 72soul / yayimages.com

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: denne varmen er i meste laget for min del og er med på å forsterke graviditetsplagene. Dette landet er ikke tilrettelagt for så mye varme heller, noe som gjør alt verre. Det kryr ikke akkurat av hvite, kjølende steinhus eller luftkondisjonering rundt omkring, og selv parasoller og markiser er det ofte altfor lite av. Nordmenn flest vil jo helst ikke sitte i skyggen til vanlig.

I dag har jeg vært på hyggelig lunsjdate der vi fikk et bord som var delvis i skyggen, iallfall til å begynne med. Det var veldig oppkvikkende rent mentalt, men matlysten var det verre med. Jeg bestilte fiskesuppe i et forsøk på å finne noe lett på menyen, men i det samme kelneren satte den foran meg på bordet, var min første impuls å rygge bakover av lukten. Etterhvert tok jeg meg sammen og spiste den opp, men matgleden uteble.

Etter at jeg sluttet helt med progesteronsprøytene og gikk over til bare piller, har jeg vært mer trøtt og uopplagt, sovet mer urolig og fått mer kramper i leggene. Jeg har sluttet å telle hvor mange ganger jeg er oppe for å tisse hver natt. Hver gang jeg våkner, må jeg bare gå, selv om blæren ikke er like full hver gang. Jeg drømmer også oftere og om mange rare ting.

I morgen kveld har jeg fullgått 13 uker. Da jeg var omtrent like langt med tvillingene, sa legen at det begynte å bli dårlig plass til de små allerede, og jeg begynte så smått å kjenne liv. Aldri direkte spark, men en voldsom vibrering inni magen som noen ganger føltes som små kilinger om jeg holdt fingertuppene på den. Nå som jeg bare er gravid med ett barn, kjenner jeg absolutt ingenting foreløpig.

Strengt tatt har jeg bare opplevd fosterdød i mors liv en gang, og det var veldig tidlig i graviditeten, så i utgangspunktet er det ikke MA som har vært min store skrekk, men redselen for å spontanabortere levende barn. Likevel har jeg nå vært med på så mye at jeg ikke ser bort fra at skjebnen kunne finne på å la meg få gjennomgå det også.

Med høye betennelsesverdier i kroppen, er det en vurderingssak om man bør gå på kortison eller ei. I utgangspunktet vil legene helst unngå det, men noen revmatikere klarer ikke å fullføre svangerskap uten. Siden jeg ennå ikke er blitt utredet for dette, er det heller ikke noen hjelp å få i så måte, og det henger som et lite spøkelse over meg hele tiden. Forhåpentligvis tilhører jeg bare lettvekterkategorien om det skulle vise seg at betennelsene mine er av den autoimmune sorten.

Pus har det så travelt med å være ute for tiden at jeg knapt nok ser henne, og fordi det meste av dører og vinduer står oppe i varmen, sniker nabokatten seg inn med jevne mellomrom og stjeler maten hennes, så nå har jeg i praksis to katter i kosten. Kan ikke godt lukke igjen alt heller, for da kreperer jeg av varme.

I går kveld spiste jeg fiskeboller til middag, og det var akkurat midt i blinken. Ellers går det mye i gulost på brødskive eller knekkebrød for tiden. Til gjengjeld orker jeg nesten ikke synet av melk, så den utvannede melkekaffen min om morgenen er det inntil videre helt slutt med. Jeg er ellers blitt ganske hektet på appelsinjuice (med tvillingene var det ufiltrert eplemost det gikk i), noe som er ganske synd, for det svir i magen pga. spiserørsbrokken, men noen ganger klarer jeg bare ikke å dy meg, og da smaker det himmelsk godt. Tidligere i graviditeten spiste jeg agurk til nesten alle måltider, men nå har den ligget urørt i kjøleskapet en god stund. Skeiet istedet ut med solmodne tomater fra hagen, men etter noen dager hadde dessverre magen fått nok av alt det syrlige. Primen og bringebærsyltetøyet har fått stå i fred i noen uker nå, så jeg ser foreløpig ut til å være ute av den verste sukkertrangen.

Denne uken hadde jeg tenkt å nyte feriefølelsen, men utenom i dag har jeg stort sett bare ligget flatt ut inne pga. varmen, så det har heller gitt mer sykdomsfølelse. Føler innimellom at veggene faller over meg og begynner å bli mektig lei, men faktum er dessverre at jeg har det best innendørs. Da jeg kom hjem etter lunsjen ute i dag, rant svetten, så jeg måtte skifte alt jeg hadde på meg. Nå er jeg endelig tørr igjen. Men mentalt sett har jeg helt klart godt av å komme meg ut iblant, og i dag fikk jeg heldigvis ikke murringer av spaserturen fram og tilbake, selv om det var på tide å ta progesteronpillene med en gang jeg kom hjem.

i morgen skal jeg ta min siste pille med Progynova, hipp hurra! Da skal jeg også sende statusrapport til klinikken og spørre om jeg kan få nedtrappingsplanen til Utrogestan. Jeg har fremdeles mere murringer enn jeg hadde med tvillingene på dette stadiet når jeg er i ro, men jeg lurer på om det kan være pessaret som gjør det. Håper bare det ikke blir verre når jeg begynner å trappe ned på progesteron, men forhåpentligvis vil jeg ev. klare å døyve det med magnesium.

Alt i alt har det ikke vært noen dramatiske endringer i det siste, og alt ser ut til å være mer eller mindre som det skal, så det er mye mulig jeg dropper ultralyd denne uken og venter til neste. Vi får se!