I dag har jeg gjort det utenkelige: Jeg har sendt av gårde noen dråper blod fra underlivet med pakke i posten til en klinikk i Athen. Det har tatt meg rundt halvannet år fra jeg først hørte om dette til faktisk å gjøre det fordi det virket så absurd. Her er greia:

Denne klinikken tester for infeksjoner som f.eks. chlamydia. Jeg hører til blant dem som rutinemessig alltid har testet for dette ved bytte av partner og har derfor følt meg trygg. Nå viser det seg imidlertid at man likevel kan ha en infeksjon inni livmoren, selv om vaginalprøven er negativ, derav testing av blod som kommer derfra. Dette er kontroversielt, men det fins flere eksempler på par som har vært uforklarlig barnløse i årevis som tester positivt på disse prøvene i Athen, og etter å ha tatt en skikkelig hestekur med antibiotika, får de plutselig likevel barn uten problemer. Disse infeksjonene kan visst både føre til at man ikke blir gravid og at man mister. Siden jeg nå hører til i katergorien av dem som stadig mister, føles det på tide å vende denne steinen også, selv om jeg strengt tatt ikke tror de finner noe om jeg skulle gjettet, men man vet jo aldri …

Ellers blødde jeg litt mer da jeg kom hjem fra posten i ettermiddag, og i kveld har jeg vært direkte svimmel, kvalm og mo i knærne, så det har blitt tidlig kveld på meg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For to døgn siden så jeg det første blodsporet, og i går ettermiddag kom de første mørke klumpene. Foreløpig foregår alt veldig pent og pyntelig, så jeg vil tippe at dette bare er forspillet, men om jeg har forstått gynekologene rett, liker de å se klumper i denne sammenhengen … Da jeg aborterte i påskeferien, kom det mest friskt, tynt blod, og da var det masse rester igjen som til slutt måtte fjernes med utskrapning. Det håper jeg virkelig på å unngå denne gangen.

Selv om jeg nå har Cytotec i bakhånd, fungerer selv det bare i 85% – 90% av tilfellene. Resten må likevel ty til utskrapning til slutt. Man kan jo da spørre seg om det ikke kan være like greitt å ty til utskrapning med en gang og bli ferdig med det, men siden abortpillen kom på markedet, ser det norske helsevesenet ut til å ha omfavnet den stadig mer. Først kunne man kun ta den på sykehuset, men så ble det tydeligvis stadig mere vanlig at man heller ble sendt hjem. Jeg regner nesten med at sistnevnte praksis har utviklet seg i takt med stadig større kamp om sengeplassene. 

De argumenterer med at det skal være mere skånsomt for kroppen med såkalt medsisinsk abort enn kirurgisk abort. For klinikken min i Riga er dette en helt fremmed tankegang. For dem er den ene metoden vel så god som den andre med tanke på videre fertilitetsbehandling. Når man får innvilget selvbestemt abort, heter det i forskriftene at man har rett til å velge mellom kirurgisk og medisinsk abort. Jeg kan derfor aldri tenke meg at de av oss som ufrivillig avslutter svangerskap, skal ha mindre rettigheter i valg av metode, men en del sykehus ser ut til å la være å opplyse om dette, så mange får inntrykk av at Cytotec er eneste muligheten. Jeg tar forbehold om at jeg ikke har drevet systematisk forskning på dette, men dette er det bildet jeg personlig sitter igjen med etter å ha hørt diverse historier fra kvinnene det gjelder. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Et eksempel er da Ønskemamma i bloggen onskemamma.no hadde hatt en MA (når fosteret dør uten at kroppen selv har satt i gang en spontanabort) og troppet opp på Asker og Bærum sykehus for å få satt i gang aborten. Om jeg husker riktig, var hun i grenseland for å ha kommet langt nok i graviditeten for innleggelse. Hun tok likevel som en selvfølge at hun skulle få være der siden hun bodde alene. Forskriftene sier nemlig uttrykkelig at man ikke må være alene hjemme. Sykepleieren som møtte henne, var likevel så oppsatt på å få henne ut av veien at hun på ramme alvor mente at hun jo kunne få den ukjente nabokjerringa til å se til seg under hele seansen (!) Say no more. Hun greide heldigvis å krangle seg til en seng allikevel, men det er ikke det man skulle måtte trenge å bruke kreftene på i en slik allerede fortvilende situasjon. På toppen av det hele nektet de å gi henne mere smertestillende enn paracet og ibux, selv om hun hadde veldig vondt. Dere kan lese mer om det i bloggen hennes (litt lenger bak i tid.) 

Hva er det egentlig som gjør at så mange avfeier underlivssmerter som noe man bare må leve med, og at tilsynelatende de aller fleste kvinner finner seg i det som noe nærmest gudegitt? Dette er ikke tull en gang, selv om jeg skulle ønske at det var det, men på enkelte av landets fødeavdelinger lever fremdeles den gamle myten videre om at “Du skal føde ditt barn i smerte” i aller beste velgående. Jeg har dette fra sikre kilder. Det forundrer meg slett ikke, men gjør meg temmelig opprørt. Heldigvis ser det ut til at stadig flere i den yngre garden er i ferd med å gjøre opprør. You go girls! Fordi dere faktisk fortjener det; det skulle bare mangle.

De siste fem dagene har jeg levd i spenning, en spenning jeg godt kunne vært foruten. Når kommer kroppen til å forstå at dette ikke er liv laga? Jeg må allerede ta smerte- og krampestillende midler innimellom, særlig om kveldene, men så langt har jeg ennå ikke sett en eneste dråpe blod.

I mellomtiden har jeg allerede utmeislet en plan for neste forsøk i samarbeid med klinikken, men det er umulig å utforme noe tidsskjema før vi kan sette en endelig sluttstrek for dette svangerskapet. Jeg kunne ha satt abortpillene med en gang for å få fortgang på det hele, men jeg er skeptisk til å kjøre kroppen for hardt og vil heller spille på lag med den enn mot den. Har stor tro på at det lønner seg i lengden. Dessuten syns jeg det er på grensen til uforsvarlig å skulle sette Cytotec hjemme. Sykehusene har satt en grense på 9 ukers svangerskapslengde for å få lov til å gjøre det der, og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at dette først og fremst handler om penger. Uansett skal man ikke gjøre det alene, og da må jeg likevel vente til helgen så jeg kan ha noen hos meg.

Forhåpentligvis vil kroppen ha skjønt tegningen innen den tid. Klinikken sa jeg måtte regne med 5-10 dager etter hormonpillestopp. I dag har det gått fem dager, og på lørdag vil det ha gått ti … I mellomtiden er jeg redd for å gå ut av huset og er stadig på jakt etter symptomer for å komme smertene og blodet i forkjøpet. Jeg har vært med på dette før, og vet at jeg kan vente meg alt fra et smertehelvete på lik linje med fødsel (bare uten tilgang til den smertelindringen som fins på sykehus …) til en kraftig menstruasjon. Kanskje vil jeg bare se blod og klumper, og kanskje vil jeg ende opp med fosteret i hånden. I mitt tilfelle har virkeligheten allerede overgått fantasien ved langt flere anledninger enn jeg setter pris på. Men sjansen for at det vil bli en voldsom opplevelse øker kraftig om jeg tar i bruk riestimulerende midler. Så inntil videre sier jeg: “Cytotec, vik fra meg!”

Jeg har sovet dårlig i natt. Kortisontablettene jeg er blitt satt på i dette svangerskapet som ledd i den immundempende behandlingen, gjør at jeg må stå opp for å tisse flere ganger om natten. Som om ikke det å være mer tissetrengt som gravid i seg selv var nok. Og siden jeg nå har sluttet med progesterontablettene, får jeg ikke lenger den søvndyssende effekten av dem. Prøvde å kompensere med melatonintabletter istedet, og de tvang meg riktignok i søvn til å begynne med, men så våknet jeg desto tidligere av en voldsom tørst. Jeg hadde glemt hvor mye de tørker ut slimhinnene, og nå kom den i tillegg til den økte tørsten jeg forbinder med svangerskap. Har begynt å trappe ned på kortisontablettene fra og med i dag, men kan dessverre ikke slutte tvert siden jeg har gått på dem så lenge allerede.

Akkurat nå er det stille før stormen mens jeg går og venter på det som uunngåelig må komme. Jeg gruer meg til hormonfallet og de fysiske og psykiske smertene som følger med, samtidig som jeg prøver å la være å tenke på det. Men jeg tør ikke planlegge noe mer enn lunsj med en venninne i ettermiddag. Etter det kan alt skje, så jeg må være forberedt og holde meg nær hjemmet for rask retrett. Det gjør det i praksis umulig å være sammen med folk som ikke er informert.

Ellers har jeg allerede begynt å se framover og kommet med forslag til koordinator for hvordan vi skal legge opp løpet videre, så får vi se hva klinikksjefen sier til det. Det er ikke over så lenge det fremdeles er fertilitet og penger igjen hos meg. Gynekologen smilte lett hoderystende av undertegnede i går over at jeg virkelig orket å fortsette, men jeg påpekte like muntert tilbake at jeg ihvertfall ikke kunne gi opp så lenge det var spirer igjen som ventet. Den tok han faktisk, og jeg syntes jeg til og med kunne se et glimt av anerkjennelse, men jeg savnet den lille ekstra oppmuntringen man gjerne får med på kjøpet i det private. Jeg er kjent for ikke å gi meg så lett, og selv om ståpåvilje slett ikke gir noen garanti i denne lunefulle bransjen, er det en kjensgjerning at gjentatte forsøk øker oddsene for å lykkes til slutt. Det er lite jeg er villig til å la stå uprøvd før jeg ev. kaster inn håndkleet for godt. Den dagen nok er nok, gjenstår fortsatt å se. Enn så lenge lever jeg i håpet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I dag tidlig fikk jeg endelig resultatet av de siste hcg-målingene: Lørdag 57 000 og mandag 56 000. Mao visste jeg allerede at fosteret var ugjenkallelig dødt da jeg troppet opp på ultralyd i formiddag. Alt så ut som sist, bare at fostersekken hadde begynt å se bulkete ut istedenfor rund og fin. Det tydet på at den var i ferd med å falle sammen, ifølge gynekologen.

Den synkende hcg-verdien betyr nok at kroppen har skjønt tegningen, men i tilfelle jeg ikke skulle begynne å blø innen ti dager, fikk jeg med meg et lite abortkit, som bl.a. inneholdt en brosjyre med et muntert forsidebilde med gule tulipaner på (WTF!) I tillegg fulgte det med 4 stk Cytotec til å trigge rier (er de samme som fødeklare kvinner får når de går over termin …), samt 1 stk Paralgin Major og 2 stk Voltaren til smertestillende. Stapp Cytotec inn i skjeden, Paralgin Major opp endetarmen og Voltaren i munnen, så er du klar liksom … NOT! I brosjyren står det nemlig at man i tillegg kan bruke Pinex Forte 3-4 ganger daglig mot smerter samt 1-2 stikkpiller Afipran mot kvalme som legen lett og elegant har latt være å gi meg resept på. Istedet avspiste han meg med det vanlige tåkepratet om “vanligvis ikke verre enn menstruasjonssmerter” og at det “fint holder å blande Ibux og Paracet” – yeah right! Heldigvis har jeg vært ute en vinternatt før og har fremdeles litt igjen av det lageret jeg fikk mast meg til da aborten var et faktum på Ullevål i vår, men kvalmestillende har jeg ikke. Får be fastlegen om det når jeg skal til ham i begynnelsen av neste uke. Det er gudskjelov før det ev. blir aktuelt å sette Cytotec, og om aborten setter i gang av seg selv før den tid, pleier jeg takk og pris ikke å bli kvalm. Skulle det likevel bli et problem, får jeg heller ty til ingefærkapslene jeg har brukt mot svangerskapskvalme.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg kunne ikke dy meg og dro til privat gynekolog i dag i håp om å få en nærmere avklaring. Det fikk jeg forsåvidt, men det var ikke det svaret jeg hadde ønsket meg.

Vi begynte konsultasjonen med å konstatere at forrige hcg-måling på 22 000 i uke 5+5  var veldig bra og bekreftet at jeg i dag var enten 7+1 eller 7+2 på vei, alt etter hvilken terminkalender man følger.

Deretter brukte hun ikke lang tid før hun utbrøt: “Jeg ser ikke noe foster som tilsvarer denne svangerskapslengden.” Og så kom den fatale dommen: “Jeg finner ingen hjerteaktivitet.”

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det gikk veldig fort, men jeg så bare en livløs liten reke liggende inntil veggen av fostervannshulen. Gynekologen sa at embryoet så ut til å være litt over 6 uker gammelt, men jeg glemte å spørre om eksakte mål i det følelsesmessige kaoset som oppstod.

Dette stemmer forsåvidt overens med at jeg hadde masse vonde murringer og brun utflod forrige helg … Kanskje fikk jeg et hormonfall fordi spiren hadde begynt å takke for seg? Legen trodde iallfall ikke noe på teorien om sen festing, så da må det ha vært siste krampetrekning vi så på ultralyd i forgårs.

“Vi må ta hcg-prøve både i dag og i overimorgen,” avsluttet den kiltkledde, før hun konkluderte: “Vi må være helt sikre.” Jeg fikk henne til å slenge på en tsh-måling med det samme, men var for åndsfraværende til å ta med blodsukkeret. Det er vanskelig å være helt tilstede når man er i sjokk. Jeg greidde attpåtil å rive ned litt av forhenget i forvirringen da jeg skulle kle på meg igjen, men legen tok det heldigvis pent.

Siden dagens blodprøve ikke blir sendt til laboratoriet for analyse før på mandag, får jeg ikke svar fra legekontoret før tidligst onsdag. Mandagens prøve vil jeg ta direkte hos Furst, så den vil jeg få tilsendt på sms når den er klar. Mao vil jeg sannsynligvis vite resultatet av den siste prøven først. Det viktigste er at begge svarene foreligger når jeg skal på ny ultralyd hos den vanlige gynekologen min onsdag ettermiddag.

Inntil videre fortsetter jeg å leve som gravid og tar pliktoppfyllende alle pillene mine frem til den endelige dommen er avsagt: Jeg har nå opplevd min første MA (Missed Abortion). Det er ikke en klubb jeg har hatt spesielt lyst å bli med i. På den positive siden har jeg med dette faktisk oppnådd å krysse av for hele menyen av ulike former for misting, så nå kan det vel ikke skje noe mer? I hodet er jeg allerede i gang med å planlegge neste forsøk. Så lenge det er små spirer igjen i fryseboksen, er det fortsatt håp <3

Ultralydundersøkelsen i dag brakte både gode og dårlige nyheter.

Vi så både fostersekk og plommesekk med en gang. Etter litt leting fant vi også fosteret som tydelig bevegde på seg. Det var imidlertid både mindre enn det skulle ha vært og hadde svakere hjerteslag. Alt tydet derfor på at jeg var 6+0 istedenfor 6+6 på vei.

Gyn sa at dette skjedde hele veien og mente det kunne være at embryoet hadde festet seg senere enn forventet. La oss inderlig håpe det … Men jeg vet også at det like gjerne kan bety at utviklingen har stoppet opp, og at det går mot en såkalt Missed Abortion (MA). Jeg må tilbake neste onsdag før vi kan trekke noen sikker konklusjon. Det vil bli seks ulidelig lange dager.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg ser fram til morgendagen med skrekk og gru. Stålsetter meg for det som måtte komme. Kommer legen til å finne en tom fostersekk denne gangen også? Hcg-stigningen i dette svangerskapet har riktignok vært over all forventning og mye bedre enn i forrige. Selv om sistnevnte også var innenfor normalen fram til første ultralydundersøkelsen. Først da begynte den å flate kraftig ut. De høye hcg-tallene så langt har beroliget meg litt denne gangen, men jeg tar ingenting for gitt lenger. Naturen er lunefull.

Samtidig som jeg gruer meg til i morgen, vet jeg at det er på høy tid med en avklaring, for jeg klarer ikke å gå slik i uvisse stort lenger. Det tar alt fokus og gjør meg til en vandrende nervebunt.  Tanken på at kroppen kan ha lurt meg nok en gang er nesten ikke til å holde ut. Det virker som en hel evighet siden innsett for fire uker siden. Fire uker der det meste har handlet om å få i seg fullverdig mat og drikke og ta alle tablettene på riktig tidspunkt. Fire uker med angst for å trigge murringer som kulminerer i blødninger. Og de tolv siste dagene med brun utflod av og på, tidvis vonde kramper og opptrapping av hormonregimet.

Dette er det sjette svangerskapet mitt, og jeg har ennå aldri opplevd ikke å småblø, så slik sett ville det vært mer forunderlig om det ikke kom noe. Men samtidig tilsier også erfaringen at opptrapping av aktivitet fører til eskalering av blødningene, så hvert lille tegn på blod legger automatisk en stor demper på virketrangen. Verst var det nå i helgen da jeg ikke en gang kunne lage meg en kopp te uten å trigge vonde murringer. Har trappet opp magnesiuminnntaket til et maksimum, men det har dessverre ikke tatt brodden av alt. Noe murringer skal det jo også være når livmoren utvider seg, men det skjer noe i hodet når de følges av gammelt blod …

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Samtidig blåste magen seg opp til full størrelse allerede to dager etter innsett, så det er vanskelig å skjule graviditeten ute blant folk. Jeg ser ut som jeg er et godt stykke på vei ut i 2. trimester. Før venner og bekjente begynner å spørre, hadde det vært en stor fordel å vite om det faktisk er liv laga der inne. Wish me luck! Jeg trenger det mer nå enn noen gang før.