Siste ord er ennå ikke sagt

Jeg har sovet dårlig i natt. Kortisontablettene jeg er blitt satt på i dette svangerskapet som ledd i den immundempende behandlingen, gjør at jeg må stå opp for å tisse flere ganger om natten. Som om ikke det å være mer tissetrengt som gravid i seg selv var nok. Og siden jeg nå har sluttet med progesterontablettene, får jeg ikke lenger den søvndyssende effekten av dem. Prøvde å kompensere med melatonintabletter istedet, og de tvang meg riktignok i søvn til å begynne med, men så våknet jeg desto tidligere av en voldsom tørst. Jeg hadde glemt hvor mye de tørker ut slimhinnene, og nå kom den i tillegg til den økte tørsten jeg forbinder med svangerskap. Har begynt å trappe ned på kortisontablettene fra og med i dag, men kan dessverre ikke slutte tvert siden jeg har gått på dem så lenge allerede.

Akkurat nå er det stille før stormen mens jeg går og venter på det som uunngåelig må komme. Jeg gruer meg til hormonfallet og de fysiske og psykiske smertene som følger med, samtidig som jeg prøver å la være å tenke på det. Men jeg tør ikke planlegge noe mer enn lunsj med en venninne i ettermiddag. Etter det kan alt skje, så jeg må være forberedt og holde meg nær hjemmet for rask retrett. Det gjør det i praksis umulig å være sammen med folk som ikke er informert.

Ellers har jeg allerede begynt å se framover og kommet med forslag til koordinator for hvordan vi skal legge opp løpet videre, så får vi se hva klinikksjefen sier til det. Det er ikke over så lenge det fremdeles er fertilitet og penger igjen hos meg. Gynekologen smilte lett hoderystende av undertegnede i går over at jeg virkelig orket å fortsette, men jeg påpekte like muntert tilbake at jeg ihvertfall ikke kunne gi opp så lenge det var spirer igjen som ventet. Den tok han faktisk, og jeg syntes jeg til og med kunne se et glimt av anerkjennelse, men jeg savnet den lille ekstra oppmuntringen man gjerne får med på kjøpet i det private. Jeg er kjent for ikke å gi meg så lett, og selv om ståpåvilje slett ikke gir noen garanti i denne lunefulle bransjen, er det en kjensgjerning at gjentatte forsøk øker oddsene for å lykkes til slutt. Det er lite jeg er villig til å la stå uprøvd før jeg ev. kaster inn håndkleet for godt. Den dagen nok er nok, gjenstår fortsatt å se. Enn så lenge lever jeg i håpet.

4 kommentarer
    1. Den ståpåviljen kommer til å komme godt med <3 Du er jammen seig altså. Men dette kommer til å gå bra til slutt <3 Tenker på deg hele tiden, og det vanskelige du skal igjennom. Vi har altfor mange erfaringer med dette nå. Måtte vi lykkes begge to til slutt. <3<3<3

    2. Du er virkelig tøff! Den ståpåviljen din er det som gjør at du kommer til å lykkes til slutt. Tenker masse på deg<3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg