Jeg fikk ikke svar på hcg-prøven min i dag likevel. Kanskje ikke så rart siden det var flere ting som skulle analyseres samtidig, og de tar gjerne lenger tid, så det er bare å smøre seg med tålmodighet nok en gang.
Dette skal være en blogg om det å måtte dra til utlandet for å motta fertilitetsbehandling. Derfor har jeg heller ikke skrevet om så mye annet. Men de av dere som har fulgt litt med, vil ha registrert at katten står mitt hjerte nær. Siden det ikke skjer så mye på fertilitetsfronten for tiden, har jeg derfor lyst til å skrive et innlegg om kattehold som jeg skulle ha skrevet for mange år siden. Grunnen til at jeg har latt være, er at jeg ikke har villet komme i diskusjon med fanatikere som lirer av seg utenatlærte lekser på autopilot. Jeg får like mye fnatt av disse som jeg gjør av folk som som sier til oss barnløse: Kan dere ikke bare adoptere da? (Nei, som singel er jeg faktisk i praksis diskvalifisert, og det er det mange par som også er!)
Samme problem møter man når man vil skaffe seg en en helt alminnelig huskatt. For da er det mange som påstår at alle som tilbyr eller skaffer seg kattunger privat, ødelegger for alle de hjemløse kattene som venter på omplassering hos Dyrebeskyttelsen og andre ideelle aktører. Ja, de går til og med så langt at de kaller dem for uansvarlige katteeiere og medansvarlige for at det fins så mange vanskjøttede katter rundt omkring. Det blir som å si at et norsk par som får sine egne barn, er ansvarlige for at det fins barn på gata i Colombia.
Men la oss nå gå ut i fra at en ansvarlig katteelsker gjerne vil gjøre “det rette” og skaffe seg en slik omplasseringskatt. Hvor lett er egentlig det? Jeg kan bare snakke ut i fra situasjonen her i hovedstaden. Vet ikke nok om hvordan det foregår andre steder i landet, men jeg skal nå fortelle en sann historie fra et par år tilbake, og jeg kjenner personlig flere seriøse katteeiere som har hatt lignende opplevelser.
Anne har fått en kattunge av gamle venner som savner lekekamerat. Hun bor i et villastrøk sentralt i Oslo som blir omtalt som katteparadis av naboene. Har dessuten egen hage og femten års erfaring som dedikert katteeier. Føler seg derfor sikker på at hun vil bli tatt imot med åpne armer, men den gang ei.
Ser på hjemmesidene til Kattehuset i Mosseveien at de har mange kattunger den sommeren og tenker at det vil være best for kattungen hennes å få en jevnaldrende å leke med. Hun skriver en e-post til Dyrebeskyttelsen i Oslo der hun presenterer seg selv og spør om når det kunne passe at hun kommer innom. Til sin store overraskelse og skuffelse blir hun blankt avvist – DOB godtar ikke det området hun bor i som trygt for utekatter. Hun spør da om det kunne være aktuelt å få en innekatt istedet, men får til svar at de ikke omplasserer innekatter. Ferdig snakka.
Klok av skade bestemmer hun seg for å komme på uanmeldt besøk ved FOD-gården, den eneste andre organisasjonen i området som omplasserer hjemløse katter. Her får hun god kontakt med flere av de voksne kattene, men de fleste av dem blir ikke anbefalt til noen som har katt fra før. Resten skal omplasseres to og to. De tre kattungene de har, bor i fosterhjem. I den påfølgende adopsjonssamtalen er representanten enig i at en kattunge ville være best egnet i hennes tilfelle. Hun kan i så fall besøke den hos fosterfamilien om hun blir godkjent for adopsjon. Hun spør om det er mulig å få den med hjem i noen dager på prøve først for å se om den kommer overens med kattungen hun har fra før, men det fins det ikke rom for.
De har kun en ledig kattunge igjen, som ble funnet ute. Ergo skal den omplasseres som utekatt fordi den vil mistrives inne etter å ha fått smaken på utelivet. Men den får ikke lov til å gå ut før den er ett år “fordi kattunger ikke har stedssans”. Den får heller ikke lov til å gå ut i sele “fordi den kan slite seg løs”, og “fordi katter nekter å gå i bånd – enten river de seg løs eller legger seg flatt ned på bakken og nekter å gå.” Anne prøver å si litt forsiktig at hun selv har gode erfaringer med å gå tur med katt i sele, men blir ikke hørt, så hun lar det ligge. Hun tør derfor heller ikke å opplyse om at katteetologer sier at katten riktignok ikke har fullt utviklet stedssans før de er halvannet år gamle, men at en katt som blir holdt inne i ett år, heller ikke får utviklet den, så dermed er man fram og tilbake og like langt. Hun lurer også på hvor godt en kattunge som er definert som utekatt, vil trives med å være innesperret helt til den er ett år.
Representanten krever i tillegg at hun ikke skal være borte fra kattungen i mer enn maks. fire timer per dag. Hun arbeider fulltid, men har mulighet for hjemmekontor, så det løser den saken, men hun tenker i sitt stille sinn at det i praksis utelukker de fleste yrkesaktive. Småbarnsforeldre på sin side er per definisjon ekskludert siden organisasjonen nekter å omplassere kattunger til familier med barn i førskolealder. Og selvfølgelig blir hun pålagt å kastrere katten så snart dyrlegen går med på det.
Hun finner seg i alle disse føringene som går langt utover det Dyrevelferdsloven krever, og sitter som en lydig skolepike gjennom hele intervjuet og lar seg belære av den myndige representanten uten å mukke. Selv om det provoserer henne at hun ikke selv skal få lov til å ta vanskelige avgjørelser for sitt eget dyr.
Det ser ut til at hun har klart å overbevise om at hun er en egnet katteeier, helt til det fatale spørsmålet om bostedsadresse kommer. Hun ser entusiasmen dale hos representanten, men er forberedt på dette og viser fram bilder av uteområdet der hun bor. Representanten kommer henne i møte, men sier at hun må ta det opp med styret siden de har fattet et prinsipielt vedtak om ikke å omplassere utekatter i bynære strøk. Anne skal få en e-post i neste uke med den endelige beslutningen. Ukene går, og det kommer aldri noen e-post. Hun var visst ikke en gang verdiget et svar. Slik sluttet drømmen om å adoptere en trengende katt.
Anne går til Finn.no og finner en katteelsker som har huskatter til salgs. Kattungene er blitt behørig ormekuret og har vokst opp på tørrfor fra dyrlegen. De er dessuten blitt grundig sosialisert etter alle kunstens regler. Anne får dermed en harmonisk og velstelt kattunge, og historien får en lykkelig slutt. Men ifølge enkelte var både hun og selger medvirkende til dyremishandling, forstå det den som kan.
