I morgen skal det skje

Spiren min skal hentes ut med keisersnitt i morgen. Legene mine mener han er moden nok nå og vil gjerne ha ham velberget ut før de drar på sommerferie. De fleste ville kanskje ha vært lettet over å få en sånn beskjed, men selv føler jeg meg veldig ambivalent.

For det første er jeg ennå ikke lei av å være gravid. Etter å ha gått rundt i evig angst i flere måneder, hadde jeg endelig begynt å kose meg litt med spiren i magen.

For det andre føles det veldig kontraintuitivt å ta ham ut med makt etter alt strevet med å holde ham inne lengst mulig. Det er tross alt fortsatt tre uker igjen til termin. Jeg vet at andre kvinner som har opplevd at barnet deres har dødd i magen, ikke kan få dem ut fort nok, men for meg er det omvendt. Jeg har aldri opplevd noe annet enn at barna mine har sett ut til å stortrives i magen, men at alt brått tok slutt idet de kom ut i denne verden.

Jeg kommer alltid til å forbinde fødsel med død, og det er nok kanskje derfor at jeg instinktivt vegrer meg nå. Dessuten er verden blitt et enda mere ugjestmildt sted siden sist med koronaviruset luskende rundt overalt. Gleden jeg har forestilt meg over å vise ham fram er blitt byttet ut med angsten for at noen skal komme nær ham og utsette ham for smittefare.

Jeg er likevel glad for at jeg ikke har noe valg og må ta keisersnitt uansett, for om jeg skulle født naturlig igjen, ville jeg vært livredd for at han skulle dø underveis. Dette er tross alt den tryggeste forløsningsmetoden for ham, og det er en stor trøst.

I dag fikk jeg i tillegg en gledelig nyhet fra fødeavdelingen: Fra og med denne uken kan man endelig ha med seg ledsager hele veien på planlagt keisersnitt igjen, fra jeg blir klargjort og venter til jeg er ferdig på postoperativ avdeling. Men på barsel er det fortsatt bare lov med besøk fra kl. 16 til 19.

Ikke lenger prematur

Om spiren min skulle komme til verden nå, ville han ikke lenger være prematur. At jeg noen gang skulle komme så langt i et svangerskap, er et lite under i seg selv. Selv med Lille Mirakel, da legene fortsatt holdt fast på at det ikke var bombesikkert at jeg virkelig hadde ekte livmorhalssvikt siden første gangen hadde skjedd med tvillinger, fikk jeg beskjed om at jeg ikke måtte regne med å komme lenger enn til 34 uker.

Etter 34 uker ville de for øvrig ikke prøve å stanse fødselen mer fordi det da ikke lenger ble ansett som nødvendig å sette lungemodningssprøyter først. Ved 34 uker gikk det dessuten som regel alltid bra, så legene regnet det som måloppnåelse god nok i mitt tilfelle.

Så hvem hadde trodd at jeg noen gang skulle greie å komme meg over 37 uker? Hva er det egentlig som har vært gjort annerledes denne gangen?

Den aller viktigste forskjellen er selvsagt at jeg nå har fått på plass en intern cerclage. Uten den hadde det aldri gått. Med ytre cerclage hadde jeg muligens greid å komme meg til såkalt levedyktig alder, altså over 23 uker, men barnet ville etter alle solemerker likevel blitt født ekstremt prematurt, dvs. før 28 uker, med alle de usikkerhetsmomentene det ville medført.

I forrige svangerskap var jeg veldig opptatt av hva jeg kunne GJØRE for å bidra til at dette skulle gå bra. Det innebar bl.a. ukentlige ultralydkontroller for å holde øye med livmorhalsen og akupunkturbehandling to ganger i uken for å styrke livmorhalsen. Det betydde i sin tur mange avtaler å holde styr på, med ditto fysisk bevegelse og stress.

Denne gangen ble jeg enig med legene om å prøve en annen vri, nemlig heller å fokusere på alt jeg IKKE skulle gjøre. I praksis betydde det minst mulig aktivitet, inkludert ingen akupunkturbehandling og ultralydkontroller bare annenhver uke. Kontrollene ble dessuten i sin helhet lagt til et lokalt gynekologkontor, som var mye enklere å komme seg til enn sykehuset.

I tillegg sørget jeg for å skaffe meg nok progesteronsprøyter, som jeg tidligere hadde erfart var mye mer effektive enn de vanlige stikkpillene. Jeg fikk også noen krampeløsende piller av klinikken. De to tingene bidro sterkt til å roe ned murringer.

Jeg trappet dessuten enda mer ned på sosial aktivitet, og da særlig etter 1. trimester. Jeg fikk heller ikke lov til å løfte mer enn 3 kg, til stor frustrasjon for katten som ikke lenger kunne bæres. Og makskvoten for fysisk bevegelse var å spasere rolig i 15 minutter om gangen i opptil tre ganger per dag uten å få høyere puls. Et stykke uti 2. trimester ble det redusert til kun å bevege seg rundt på egen eiendom.

Det blir som med koronatiltakene, vi vet ikke med sikkerhet hvilke som hadde best effekt, men summen av det hele var iallfall en suksessoppskrift <3

Fødsel i koronatiden

Jeg hadde i utgangspunktet lagt opp en vanntett plan rundt fødsel og barsel. Trodde jeg. Jeg skulle ha med meg en eller to ledsagere på sykehuset som kunne trå til om jeg hverken var i stand til å ta meg av meg selv eller barnet etter keisersnittet. Jeg hadde nemlig hørt flere steder at det ble forventet at man skulle greie seg selv uten særlig mye hjelp fra personalet som hadde det travelt nok fra før. Men det var før koronaen kom til landet.

Etter nedstengingen ble det innført store restriksjoner ved de store sykehusene, naturlig nok. Det ble sagt at tilbudet til gravide og fødende skulle opprettholdes, men det ble likevel betydelige endringer i rammene rundt. Bl.a. var det ikke lenger lov å ha med seg noen hverken på planlagt keisersnitt, postoperativ avdeling eller barsel der jeg hadde fødeplass.

Som nybakt mor og førstegangsfødende til et levende barn måtte jeg altså være helt alene på sykehuset med mindre ting endret seg. Det var det ikke mye håp om i begynnelsen av pandemien da Folkehelseinstituttet først trodde at smittetoppen ville komme rundt den tiden jeg skulle forløses.

Og ikke nok med det, men dersom barnet kom prematurt og havnet på nyfødtintensiven, noe legene nesten regnet med – spørsmålet var heller hvor lenge vi måtte bli værende på sykehuset – ville jeg ikke få lov til å være sammen med det på 2-3 uker dersom jeg skulle være så uheldig å ha forkjølelsessymptomer samtidig, selv om jeg testet negativt på Covid 19. Ikke akkurat noe lystelig scenario, så var det rart jeg ble hysterisk for å bli smittet av noen ting som helst?

Slik tingenes tilstand er nå i skrivende stund, er det nylig blitt lov til å ha med seg en ledsager på planlagt keisersnitt igjen, men fortsatt ikke på postoperativ avdeling, og vedkommende får kun være med på barsel mellom kl 16 og 19 hver dag. Mao. bedre enn ingenting, men fortsatt langt fra optimalt.

Jeg er dessuten blitt advart om at reglene endrer seg fra uke til uke, og dersom smittepresset i samfunnet øker igjen, kan det komme nye innstramminger. Kan man da klandre meg for at jeg er lite overbærende med folk som ikke lenger bryr seg om å overholde smittevernreglene etter gjenåpningen av samfunnet?

I denne tiden har man også oppmuntrert barselkvinner til å dra hjem tidligere enn ellers for å redusere smittepresset på sykehuset, samtidig som man ikke lenger har hatt åpen retur, dvs. retten til å henvende seg til sykehuset ved komplikasjoner uten å gå via primærhelsetjenesten for henvisning.

Helsesøstrene har også sluttet å komme på hjemmebesøk, og det har vært slutt på alle typer sosiale treff og besøk på helsestasjonen for veiledning. I utgangspunktet har man kun kunnet møte opp til de obligatoriske kontrollene, som seksukerskontroll og vaksiner, og ellers bare etter avtale når man har vært redd for at det har vært noe alvorlig galt med barnet. Alt selvsagt uten ledsager. For øvrig har eneste muligheten for kontakt med helsestasjonen vært via telefon. Ikke akkurat noen ideell situasjon for førstegangsforeldre.

Legg til at det lenge var usikkert om moren min ville være i stand til å komme likevel for å hjelpe til, noe jeg slett ikke har vært alene om i denne situasjonen, så får man den perfekte grobunnen for fødselsdepresjon. Så istedenfor at barseltiden med regnbuebarnet skulle bli en lenge etterlengtet drøm, risikerte jeg at alt kunne bli et eneste stort ork fylt av ny angst og usikkerhet og en følelse av utilstrekkelighet.

Jeg har ennå ikke satt meg inn i om det er kommet noen endringer i dette regimet. Det er for tidkrevende å følge med når alt stadig er i endring allikevel, så jeg får heller bare ta det som det kommer. Jeg har resignert for lenge siden og innsett at barseltiden uansett ikke vil bli som jeg har forestilt meg. Jeg ser ikke for meg noen form for barselgruppetreff i det virkelige liv, og har inntil nylig heller ikke visst om jeg kunne arrangere barnedåp.

Det handler etterhvert like mye om hvor stor smitterisko jeg er villig til å utsette barnet mitt for, som restriksjoner pålagt av myndighetene. For selv om det sjelden skjer koronadødsfall hos barn, har foreløpige studier vist at blant koronasyke barn er det de minste under ett år som er blitt hardest rammet av Covid 19.

Generelt er det sånn at barn under ett år har et uutviklet immunforsvar og dermed er utsatt for det meste, som rs-virus, vannkopper, rota-virus o.l., og jeg unner ikke barnet mitt å starte livet utenfor magen med viruslungebetennelse.

Gravid med regnbuebarn i koronatiden

Et regnbuebarn eller hjerteplaster er det barnet man får etter å ha mistet et barn. Lille Mirakel skulle være regnbuebarnet mitt, men så ble han istedet et nytt englebarn. Det er alle engleforeldres store frykt at hjerteplasteret deres også blir til englebarn, for om det utenkelige har skjedd en gang, kan det også skje igjen. Man trenger derfor ikke ha den store forestillingsevnen for å forstå at et regnbuesvangerskap og tiden etter er fryktelig nervepirrende, og at det ikke er noen positiv form for spenning.

Vi mennesker liker forutsigbarhet. Verden blir fryktelig uforutsigbar etter at man har mistet et barn. Da gjelder det å prøve å kompensere så godt man kan med trygge rammer på de få stedene der det er mulig å ha kontroll, midt oppi alt det skumle og ukontrollerbare. For meg har iallfall det vært den viktigste mestringsstrategien.

Koronapandemien truet med å velte hele forsvarsverket mitt – det som jeg så møysommelig hadde bygget opp sten for sten over lengre tid. Heldigvis slo ikke de verste anelsene mine til, jeg fikk fremdeles den svangerskapsomsorgen jeg trengte, men nærmest over natten ble jeg plutselig fryktelig bekymret for hva som ville skje om spiren min ble født prematurt midt i pandemien.

For selv om han da ville klart seg under normale omstendigheter på et sykehus med landets dyktigste barneleger, hva om han ble smittet med koronaviruset? Som gynekologen måtte medgi, var ikke kombinasjonen umodne lunger og koronavirus noen innertier. Det ble ikke akkurat bedre da jeg hørte på nyhetene at danske og svenske sykepleiere som arbeidet på nyfødtintensiven ved Oslo universitetssykehus, fikk lov til å fortsette med å pendle fram og tilbake over grensen uten å gå i karantene. Vi hadde på det tidspunktet allerede hatt flere tilfeller av asymptomatiske smittespredere blant helsepersonell. Jeg stolte slett ikke på at helsemyndighetene visste hva de drev med når slike ting kom frem. Det var tross alt ikke første gangen jeg hadde opplevd at de ikke hadde kontroll, selv om de bedyret det motsatte.

Jeg gikk dermed fra først og fremst å bekymre meg over å få barnet mitt velberget gjennom svangerskapet til å begynne å bekymre meg vel så mye for hva som kunne skje med det etterpå. For nå var plutselig ingenting trygt lenger, og det var så lite som lå innenfor min kontroll. Det var til å bli klinkekline gal av.

Den eneste fordelen var at med den store nedstengingen kunne jeg begynne å sløve meg gjennom dagene. Før jeg visste ordet av det, var alt en eneste stor døs, og dagene gikk i ett. Det fikk tiden til å gå fortere, som er alle engleforeldres store drøm. For et slik svangerskap vil man helst gjennomgå i Tornerosesøvn og bli vekket opp av først når det er ferdig. Og vips, før jeg visste ordet av det, hadde jeg kommet meg forbi den tiden der barnet kunne bli født ekstremt prematurt.

Og plutselig begynte jeg å få dårlig tid. Påsken var over, og legen hadde som første delmål å komme til mai måned. Greide vi å komme oss helt til juni, var det for bonus å regne. Jeg hadde fram til da ikke løftet en finger mtp. hverken redebygging eller søknad om foreldrepenger. Bare tanken på det fikk meg til å gå i svart – det var akkurat som om underbevisstheten var redd for at det i seg selv ville føre til at denne spiren også døde. Dessuten var moren min fortsatt på andre kanten av landet, og korona gjorde det umulig å gå i butikker og prøve ut diverse barneutstyr.

Helst ville jeg ventet helt til jeg fikk ham levende med meg hjem fra sykehuset, men jeg måtte til slutt innse at det ikke lot seg gjøre rent praktisk. Jeg måtte bare kaste meg uti det og begynne å bestille mer eller mindre i blinde fra diverse nettbutikker som tilbød hjemlevering. Angsten lot ikke vente på seg. Jeg var nesten sikker på at jeg felte dødsdommen ved å pakke ut tingene fra originalemballasjen slik at de ikke lenger kunne returneres. Men for hver uke som gikk og koronapandemien begynte å roe seg uten at jeg hadde født, ble det sakte, men sikkert litt bedre, fram til det punktet der jeg faktisk våget å glede meg såvidt det var.

Gravid i høyrisikosvangerskap i koronatiden, del 2

Koronanedstengingen kom akkurat den helgen jeg nådde den magiske grensen for levedyktighet, nemlig 23 uker. Jeg hadde opprinnelig tenkt å feire da og kanskje bli litt sosial igjen etter å ha gått rundt i flere uker med intens angst for nok en gang å havne på sykehus før jeg kvalifiserte for livreddende hjelp til barnet mitt. Istedet fikk jeg massiv drahjelp til å holde på disiplinen og ta det helt med ro hjemme slik fertilitetsklinikken helst ville at jeg skulle uansett. Slik sett fantes det også en stor fordel med koronakrisen, selv om alt annet var dritt, men jeg savnet likevel muligheten til å få besøk.

Jeg hadde til å begynne med tenkt å ta noen av kontrollene ved fødepoliklinikken, men fant fort ut at det ble altfor stressende. Blodtrykket var alltid et hakk høyere enn normalt på målingene der, og jeg fikk dessuten murringer i etterkant. Så da gynekologspesialisten min ved det private legekontoret gav uttrykk for at han foretrakk å ha kontrollen alene, var jeg ikke vanskelig å be. Og da koronaepidemien kom, var jeg sjeleglad for at jeg ikke lenger var avhengig av sykehuset med alle koronapasientene og ditto restriksjoner med forsøk på avlysning av alle ikke strengt nødvendige kontroller, hva nå enn det var. Jeg regnet også fastlegekontoret som en potensiell smittebule, noe jeg fikk medhold i av gynekologen, og fikk sistnevnte til å skrive ut resepter på faste medisiner som fastlegen ellers tok seg av.

Sist, men ikke minst satt jeg klistret til nyhetsbildet nærmest døgnet rundt de første ukene, og da særlig Nrk, og fikk med meg hver minste detalj. Imidlertid var det skuffende lite informasjon om gravide og barna deres på norske nyheter, så jeg måtte søke andre kilder til informasjon, som utenlandske forskningsrapporter, uttalelser fra legeforeninger og helseinstitusjoner i inn- og utland, medisinske tidsskrifter, samt nyhetsbildet i andre land. Da kom det fort fram at bildet var litt mere komplisert enn det norske myndigheter formidlet til allmennheten. Det var jeg forsåvidt vant til, for man hører ikke akkurat mye om faren for livmorhalssvikt i den allmenne informasjonen til gravide heller da det er “too rare to care”.

Jeg kunne linket til all informasjonen jeg fant for å dokumentere påstandene mine, men jeg skal ikke plage dere med det. Dette er tross alt ikke en akademisk artikkel. Det holder å oppsummere at jeg fant ut at barnet mitt ville være i fare om det ble født for tidlig med ditto svake lunger og ble smittet av korona. I tillegg til at det fantes kvinner som hadde født for tidlig pga. korona. Og var det noe jeg for enhver pris ville unngå, så var det å utsette barnet mitt for ytterligere fare enn det den svake livmorhalsen min allerede utgjorde. Ergo gikk jeg bare ut av huset for svangerskapskontroller og forbannet alle som ikke tok smittevernreglene på alvor. Det ble på en måte personlig fordi de indirekte satte livet til barnet mitt i fare ved å opprettholde smittepresset i samfunnet.

Folk klagde over dårligere psykisk helse pga. den sosiale isolasjonen og brukte det som argument for å lette på tiltakene, men jeg visste med meg selv at det bare var blåbær sammenlignet med hvor dårlig psyken ville bli om noen av oss mistet noen av de kjæreste vi hadde i livene våre. Jeg ville gladelig sitte i full isolasjon i flere måneder på rad om det var det som skulle til for at barnet mitt skulle overleve. For ingenting er verre enn å miste sine nærmeste, og det i en tid der man ikke en gang kunne holde en ordentlig begravelse. Og jeg snakket da som en av dem med svekket psykisk helse fra før av, så jeg visste nøyaktig hvor skoen trykket. Selvsagt var det kjipt med manglende psykisk støtte fra omgivelsene i et særdeles krevende svangerskap, men det var tross alt mye bedre enn å risikere å få det hundre ganger verre.

 

Gravid i høyrisikosvangerskap i koronatiden, del 1

Da koronaen kom til landet, tenkte jeg umiddelbart at dette var det siste jeg trengte nå. Om jeg ikke hadde vært gravid, ville jeg ikke vært så veldig bekymret for min egen del, men som gravid – og attpåtil i høyrisikosvangerskap – var jeg mye mer sårbar enn jeg ellers ville vært. Det gjaldt både hva som kunne skje med meg og barnet rent medisinsk om jeg ble smittet, og praktiske konsekvenser for svangerskapsomsorgen som jeg var så avhengig av tett oppfølging fra. Nå som jeg endelig hadde fått på plass et opplegg som funket i et ellers nervepirende svangerskap, risikerte jeg at alt plutselig kunne rakne over natten.

Første dag av nedstengingen var det såvidt jeg fikk kommet meg på kontroll fordi jeg fremdeles småhostet etter en stygg influensa jeg hadde pådratt meg fem uker tidligere (og tre uker før det første koronatilfellet ble påvist her til lands). Legekontoret ville først få meg til å avlyse timen, men gikk heldigvis fort med på å løse problemet ved bruk av beskyttelsesutstyr – munnbind til meg og munnbind pluss hansker til dem.

Jeg skulle mer enn gjerne ha testet meg i alle tilfelles skyld, men det var jo ikke mulig siden helsemyndighetene ikke regnet gravide med i risikogruppen, i motsetning til mange andre land. Legen ba meg likevel om å holde meg mest mulig hjemme for å være føre var og unngå å bli smittet. Det gikk heller ikke særlig lenge før britene ba alle sine gravide om å holde seg isolert hjemme de neste tolv ukene, i likhet med gamle og syke.

Problem nummer to var at jeg allerede var kommet til det punktet i svangerskapet der jeg burde ta drosje for å unngå belastning på livmorhalsen, men jeg skjønte instinktivt at drosjene hentet de importerte smittetilfellene på flyplassen, så det var ihvertfall ikke trygt. Så jeg endte opp med trikken likevel, selv om det strengt tatt var for langt å gå til holdeplassen. Jeg hadde nemlig fått streng beskjed av legen om at jeg kun fikk lov til å gå rundt i min egen hage – dette var før korona ble aktuelt. Den gode nyheten var at det var svært få medpassasjerer på trikken den dagen, så av rene smittehensyn føltes det ganske trygt.

Dagen etter måtte jeg på apoteket, men da hang det oppe en lapp ved inngangen om at alle med tegn på luftveisinfeksjon ble bedt om å holde seg borte, helt uavhengig av om man hadde vært utenlands eller ei, i kontakt med andre som hadde vært utenlands, eller når symptomene hadde oppstått. Siden jeg begynte å småhoste og bli snørrete med en gang jeg kom ut i frisk luft, måtte jeg derfor få noen andre til å gå på apoteket for meg. Det hjalp lite at jeg ikke hadde vært utenlands helt siden jeg ble gravid og hadde unngått mer eller mindre all sosial nærkontakt med unntak av helsepersonell etter at jeg hadde fått influensa tre uker før viruset offisielt kom til landet.

Neste gang jeg skulle på kontroll, diskuterte jeg problemstillingen med legen, som beroliget meg med at alle på legekontoret, inkludert ham selv, hadde hostet siden jul, men ingen av dem hadde hatt korona da de ble testet. Han lyttet for sikkerhets skyld på lungene mine, som var helt fine. Jeg ble også forsikret om at jeg ville bli prioritert, selv om mange andre pasienter nå ville få avbestilt timene sine for å unngå trengsel på legekontoret. Men hver gang jeg fikk ny time, ble jeg likevel advart i resepsjonen om at hele kontoret plutselig kunne bli stengt på kort varsel. Mao. kunne jeg risikere at jeg mistet gynekologspesialisten min, som var den eneste som hadde kompetanse på oppfølging av gravide med intern cerclage. Det var en skremmende tanke da hele den trygge forankringen i dette svangerskapet stod og falt med ham. Uten ham var det bare usikkerheten og angsten igjen.

På det tidspunktet måtte jeg be venner om å kjøre meg til alle avtaler, siden hverken drosje eller kollektivtransport ble ansett som trygt. Dagligvarehandelen hadde jeg allerede før nedstengingen løst med å få levering på døra siden jeg ikke kunne bære mer enn 3 kg, men pga. korona kunne ikke lenger budene bære varene inn i leiligheten for meg, så da ble jeg avhengig av å ha venner på besøk i det tidsrommet. I praksis ble det en venninne som tok hele støyten siden jeg måtte begrense antallet nærkontakter mest mulig. Heldigvis medførte nedstengingen også at hun hadde fått hjemmekontor og var mer tilgjengelig. Egentlig var det moren min som skulle ha hjulpet meg da jeg begynte å bli mer hjelpeløs, men hun var i risikogruppen pga. alder og satt koronafast på andre kanten av landet.

Neste gang jeg skulle ta blodprøver på Furst, ble jeg møtt av koronapolitiet utenfor heisen, og da begynte avhøret som jeg nå har vært gjennom så mange ganger at jeg har kommet ut av tellingen:

  • Har du vært utenlands i det siste? Nei, jeg har ikke vært utenfor Oslo siden jeg ble gravid fordi jeg alltid må være i nærheten av legene mine om noe skjer
  • Har du hatt kontakt med noen som nylig har vært utenlands eller smittet av korona? Nei, det måtte i så fall vært noen inne på laboratoriet eller legekontoret
  • Har du symptomer på luftveisinfeksjon? Ja, jeg har hatt tett nese siden jeg ble gravid og har hostet, nyst og hatt rennende nese i ukesvis siden jeg fikk det som legen har bedyret var sesonginfluensa, og nå har jeg i tillegg ekstra symptomer pga. pollenallergi fordi jeg måtte møte opp fastende til denne prøven og ikke har kunnet ta antihistaminene mine som vanlig. Dette ble for komplisert for de stakkars intervjuerne, så jeg måtte til slutt begynne å si nei. I retningslinjene rundt omkring stod det nemlig nyoppståtte symptomer av ukjent grunn.
  • Har du vært kvalm, kastet opp eller hatt magesmerter i det siste? Er du tungpustet? Ja, av og på helt siden jeg ble gravid. Hallo! Ser dere ikke magen? Hvor dumt går det an å spørre?! Det var igjen sannheten om jeg skulle svare ærlig, men kunne fort virke ironiserende, så jeg konkluderte med at det var slemt mot intervjuerne som bare gjorde jobben sin, og begynte å si kort og godt nei istedet. Frustrerende var det likevel.

For all del, i tilfelle noen skulle misforstå, så syns jeg ikke at koronatiltakene har vært for strenge. Snarere tvert imot syntes jeg de var altfor slappe fra dag en, så jeg pustet faktisk lettet ut da nedstengingen kom og tenkte at myndighetene endelig hadde tatt til vettet. Før det var jeg helt fra meg av frustrasjon over den amatørmessige mangelen på målrettede tiltak og tregheten i systemet over hele linja. Krisehåndtering var tydeligvis noe de hadde øvd altfor lite på. Jeg bestemte meg derfor tidlig for at jeg var nødt til å være i forkant, slik jeg har måttet lære meg med min egen svangerskapsomsorg. Jeg kjente nemlig igjen lusa på gangen: Innen helsemyndighetene hadde fått på bordet det de kalte “dokumentert effekt”, var det allerede for sent å handle. At de presterte å si til gamle og syke mennesker at de trygt kunne reise til Spania så sent som den 10. mars fordi de ikke hadde noe “belegg” for å si at Spania var et smittefarlig sted, sa meg i grunnen alt. Mens gresset gror, dør kua er et godt gammelt ordspråk man kanskje burde gi en ny vår.

Høygravid i høyrisikosvangerskap

Etter nesten et helt år med bloggpause, er det mye å ta igjen (inkludert 120 kommentarer som ligger klar til moderasjon – de fleste av dem tilsynelatende reklameinnlegg fra utlandet …), men jeg begynner med slutten først: Jeg er endelig høygravid <3 Må klype meg selv i armen hver eneste dag og tror likevel knapt det er sant, men badeballen på magen er ikke til å ta feil av lenger. Kort oppsummert har den interne cerclagen holdt det den har lovet og vel så det 😀

Men for å gå tilbake til der jeg slapp sist: Det ble tur til fertilitetsklinikken til avtalt tid i fjor sommer, men mensen kom strengt tatt for sent, slik at jeg begynte med hormonstimulering for å gjenoppbygge livmorslimhinnene samtidig som jeg blødde ut de gamle. Mao. ikke helt optimalt.

Jeg var heller ikke i særlig god form, så hele opplegget føltes litt vel stressende, på grensen til overveldende, både fysisk og psykisk. Ikke det beste utgangspunktet for et vellykket forsøk, og det ble det da heller ikke 🙁 Klinikken var riktignok overbevist om at det måtte være embryoet det hadde vært noe galt med da de ikke kunne finne noe galt hos meg, men jeg har likevel stor tro på at psykisk likevekt og en kropp i balanse kan være utslagsgivende for fertiliteten. Hvem vet?

Jeg bestemte meg iallfall for å legge prosjektet på pause i noen måneder for å hente meg inn igjen og legge bedre til rette for innsett i litt roligere tider uten så mange andre forpliktelser å måtte ta hensyn til samtidig. Det lyktes jeg relativt godt med; iallfall ble jeg gravid denne gangen 😉 Og ikke nok med det, men jeg er fortsatt gravid 🙂

Likevel er det ikke godt å si om jeg fortsatt hadde vært det om det ikke hadde vært for klinikkens glimrende “plan B”-opplegg ved blødninger i 1. trimester. De har plaget meg i hvert bidige svangerskap så langt, så det var bare et spørsmål om tid før den første meldte seg. Men da stod klinikken klar og satte meg på en hestekur av en annen verden og fikk meg velberget gjennom den ene lille krisen etter den andre, så all kudos til dem.

Jeg kunne dermed feire inngangen til det nye året med vel overstått 1. del av svangerskapet. I de gravides verden blir det knapt bedre enn det, og de fleste forventer seg plankekjøring fra da av (kanskje ikke i form av plager riktignok, men mtp. frykten for å miste barnet) og annonserer strålende at en ny verdensborger er på vei til alle som vil høre på.

Slik var det dessverre ikke for meg, for jeg visste at jeg fortsatt hadde den bratteste delen igjen, nemlig 2. trimester fram til når barnet regnes som levedyktig, altså 23 uker (= Kanaan eller “Det lovede land” for alle som lider av livmorhalssvikt.) Det er da alvoret virkelig begynner, og særlig fra 16 uker av. Nervene var i høyspenn, og jeg klarte absolutt ikke å glede meg over graviditeten. Jo mer det nærmet seg den kritiske fasen der alt hadde gått galt før, desto mer angst og hjernetåke fikk jeg.

Til slutt ble jeg nødt til å si noe til arbeidsgiver da det gikk utover arbeidsinnsatsen, men vi gjorde en avtale om at det ikke skulle bli noe sosialt samtaletema på kontoret, for det hadde jeg bare ikke taklet. Jeg “fornektet” graviditeten så mye som mulig – også overfor meg selv, samtidig som jeg måtte være årvåken overfor alle mulige tegn på at noe ikke var på stell slik at jeg kunne gripe inn i tide. En vanskelig balanseøvelse for å si det mildt.

Bl.a. måtte jeg få behandling for en urinveisinfeksjon, og det ble etterhvert oppdaget at jeg hadde fått forliggende morkake. Begge deler kunne ha blitt skjebnesvangert for utgangen av svangerskapet og ført til for tidlig fødsel eller i verste fall svangerskapsavbrudd. Worst case scenario var at sykehuset måtte foreta et såkalt minikeisersnitt for å få ut et levende barn som skulle legges bort for å dø 🙁 Jeg hadde mye mareritt om det scenariet, som dessverre var høyst reelt – noe sykehuslegen hadde passet på å minne meg om da jeg var der på første kontroll rundt 16 uker. Ikke for å være slem, bare for å legge en praktisk slagplan, men den psykiske effekten var brutal.

Etter sukkerbelastningstesten tidlig i 2. trimester kunne det også se ut som om jeg stod i fare for å utvikle svangerskapsdiabetes. Det viste seg heldigvis å være falsk alarm, men jeg fikk en peptalk av legen om at for høyt blodsukkernivå hos fosteret kunne hemme utviklingen av lungene. Ergo hadde han opplevd at premature barn født rundt uke 30-32 som vanligvis ville klart seg fint, hadde dødd pga. det. Når man har så høy risiko for å føde for tidlig som meg, er det siste man vil at barnet skal ha svakere lunger enn gjennomsnittet, så det satte en effektiv stopper for sukkersuget for min del. Koronaspekket har dermed også uteblitt her i huset, som forsåvidt er en god ting, men jeg har savnet det å kunne kose/trøste meg med kanelboller og vafler med brunost, som av en eller annen grunn alltid smaker ekstra godt når jeg er gravid.

Istedet er det blitt mye fokus på lavkarbo da det ifølge legen var mye lettere å forebygge svangerskapsdiabetes enn å behandle den når den først hadde fått utvikle seg, så jeg fikk beskjed om å være veldig forsiktig med lette karbohydrater generelt. Det fungerte strålende for å regulere blodsukkeret, men likevel viste etterhvert blodprøvene at jeg hadde utviklet proteinmangel i kroppen. Utrolig nok siden jeg langt fra er vegetarianer, annet enn at jeg prøvde å fokusere enda mer på å få i meg nok grønnsaker enn ellers. Noe som ganske sikkert har gått litt utover kjøttinntaket, men siden jeg også spiste mye egg og meieriprodukter, samt en ikke uanseelig andel sjømat, nøtter og belgfrukter, trodde jeg virkelig at jeg hadde god margin, men den gang ei. Nivået mitt var også fint ved starten av graviditeten, så det viser bare at gravide trenger usannsynlig store mengder proteiner for å produsere et nytt menneske.

Jernnivåene mine fikk samme skjebne som proteinnivået, til tross for veldig godt utgangspunkt, men det var mer forventet da det er en kjent sak at gravide ofte mangler jern. Og til tross for hestekur i flere uker, fortsatte nivåene å synke en god stund. Nå har det endelig snudd litt, men alt unntatt blodprosenten ligger fortsatt under normalområdet, så jeg må dessverre fortsette med høydosejern fram til forløsning. Det betyr konstante problemer med magen, så det er ikke bare, bare, men, men – det hører vel med til et normalt svangerskap. Så lenge livmorhalsen ikke gir etter, skal jeg ikke klage på noe.

En annen ting som legene har vært generelt bekymret for grunnet min høye alder, er svangerskapsforgiftning, men jeg har hverken hatt hevelser i kroppen, høyt blodtrykk, hodepine eller proteiner i urinen, til tross for nitidig oppfølging som ville ha fanget det opp. Det er virkelig en stor lettelse, da det ville vært bittert om livmorhalsen holdt, men at jeg likevel måtte forløses prematurt pga. en annen komplikasjon. Det har heller ikke vært noen tegn til morkakesvikt, en annen stor bekymring for gravide over 40. Tvert imot ser spiren ut til å trives aldeles utmerket der inne, så for min del må han gjerne bli værende så lenge legene mener det er forsvarlig for cerclagens del.

Apropos det siste, så er det alltid en vanskelig avveining når man skal planlegge keisersnitt for pasienter med intern cerclage. På den ene siden foretrekker sykehusene generelt at fostrene er så modne som mulig før de hentes ut, og særlig ved keisersnitt da lungefunksjonen ikke får den drahjelpen som naturlig fødsel gir. På den andre øker risikoen for hastekeisersnitt jo lenger man venter, og med det øker også risikoen for alvorlige komplikasjoner betraktelig. Den største faren for gravide med intern cerclage er at livmoren i verste fall kan revne, så om man får rier, må man opereres med en gang.

Dette er særlig et stort problem for dem som hører til sykehus uten tidligere erfaring med intern cerclage. For det er slett ikke alle som møter en på fødeavdelingen som har fått med seg dette, og dermed er i stand til å bedømme situasjonen riktig, og ergo kan man fort miste avgjørende tid. Pga. dette har jeg holdt meg i hovedstaden i hele graviditeten slik at jeg alltid kan komme meg raskt til mitt eget sykehus, der alt står skrevet i klartekst i journalen. Riktignok ikke fullt så viktig i 1. trimester, men pga. alle blødningene har jeg uansett måttet holde meg i ro. Mao. er det ihvertfall ikke jeg som har brakt koronapandemien til hovedstaden, men det temaet er så stort at det fortjener et eget innlegg – minst!