Koronanedstengingen kom akkurat den helgen jeg nådde den magiske grensen for levedyktighet, nemlig 23 uker. Jeg hadde opprinnelig tenkt å feire da og kanskje bli litt sosial igjen etter å ha gått rundt i flere uker med intens angst for nok en gang å havne på sykehus før jeg kvalifiserte for livreddende hjelp til barnet mitt. Istedet fikk jeg massiv drahjelp til å holde på disiplinen og ta det helt med ro hjemme slik fertilitetsklinikken helst ville at jeg skulle uansett. Slik sett fantes det også en stor fordel med koronakrisen, selv om alt annet var dritt, men jeg savnet likevel muligheten til å få besøk.
Jeg hadde til å begynne med tenkt å ta noen av kontrollene ved fødepoliklinikken, men fant fort ut at det ble altfor stressende. Blodtrykket var alltid et hakk høyere enn normalt på målingene der, og jeg fikk dessuten murringer i etterkant. Så da gynekologspesialisten min ved det private legekontoret gav uttrykk for at han foretrakk å ha kontrollen alene, var jeg ikke vanskelig å be. Og da koronaepidemien kom, var jeg sjeleglad for at jeg ikke lenger var avhengig av sykehuset med alle koronapasientene og ditto restriksjoner med forsøk på avlysning av alle ikke strengt nødvendige kontroller, hva nå enn det var. Jeg regnet også fastlegekontoret som en potensiell smittebule, noe jeg fikk medhold i av gynekologen, og fikk sistnevnte til å skrive ut resepter på faste medisiner som fastlegen ellers tok seg av.
Sist, men ikke minst satt jeg klistret til nyhetsbildet nærmest døgnet rundt de første ukene, og da særlig Nrk, og fikk med meg hver minste detalj. Imidlertid var det skuffende lite informasjon om gravide og barna deres på norske nyheter, så jeg måtte søke andre kilder til informasjon, som utenlandske forskningsrapporter, uttalelser fra legeforeninger og helseinstitusjoner i inn- og utland, medisinske tidsskrifter, samt nyhetsbildet i andre land. Da kom det fort fram at bildet var litt mere komplisert enn det norske myndigheter formidlet til allmennheten. Det var jeg forsåvidt vant til, for man hører ikke akkurat mye om faren for livmorhalssvikt i den allmenne informasjonen til gravide heller da det er “too rare to care”.
Jeg kunne linket til all informasjonen jeg fant for å dokumentere påstandene mine, men jeg skal ikke plage dere med det. Dette er tross alt ikke en akademisk artikkel. Det holder å oppsummere at jeg fant ut at barnet mitt ville være i fare om det ble født for tidlig med ditto svake lunger og ble smittet av korona. I tillegg til at det fantes kvinner som hadde født for tidlig pga. korona. Og var det noe jeg for enhver pris ville unngå, så var det å utsette barnet mitt for ytterligere fare enn det den svake livmorhalsen min allerede utgjorde. Ergo gikk jeg bare ut av huset for svangerskapskontroller og forbannet alle som ikke tok smittevernreglene på alvor. Det ble på en måte personlig fordi de indirekte satte livet til barnet mitt i fare ved å opprettholde smittepresset i samfunnet.
Folk klagde over dårligere psykisk helse pga. den sosiale isolasjonen og brukte det som argument for å lette på tiltakene, men jeg visste med meg selv at det bare var blåbær sammenlignet med hvor dårlig psyken ville bli om noen av oss mistet noen av de kjæreste vi hadde i livene våre. Jeg ville gladelig sitte i full isolasjon i flere måneder på rad om det var det som skulle til for at barnet mitt skulle overleve. For ingenting er verre enn å miste sine nærmeste, og det i en tid der man ikke en gang kunne holde en ordentlig begravelse. Og jeg snakket da som en av dem med svekket psykisk helse fra før av, så jeg visste nøyaktig hvor skoen trykket. Selvsagt var det kjipt med manglende psykisk støtte fra omgivelsene i et særdeles krevende svangerskap, men det var tross alt mye bedre enn å risikere å få det hundre ganger verre.
