Foreløpig oppsummering av uken så langt

Denne uken har vært preget av at jeg har hatt migrene både på mandag, tirsdag, torsdag og lørdag. Det har jeg ikke hatt siden februar, men viser seg å være en av de kjente bivirkningene til nedreguleringssprøyten 🙁

Nå venter jeg bare på mensen og har tidene største pms … Nålene jeg fikk satt av fertilitetsakupunktøren på torsdag, har tydeligvis ikke greid å fremprovosere umiddelbar blødning denne gangen. Usikkerheten rundt dette gjør at jeg nøler litt med å bestille fly og hotell, i tilfelle det kan føre til forsinkelser i behandlingsplanen. Siste “frist” er i overimorgen. Om ikke mensen er kommet da heller, må jeg spørre klinikken til råds.

I mellomtiden strever jeg med å finne den rette balansen mellom å være sosial og gjøre nødvendige hverdagsgjøremål på den ene siden, og sørge for å få nok hvile på den andre.

Den siste uken har den sosiale biten tatt litt av, bl.a. med to sammenkomster i sorggruppemiljøet, men jeg henger fortsatt sammen, og det er da noe. Har egentlig fått streng beskjed av hodeteraputen om at dersom jeg ikke er flink nok til å sette grenser den ene dagen, må jeg i det minste sørge for nok hvile den neste, og det har jeg strengt tatt ikke klart.

I morgen kveld vil uken bli avsluttet med en tur på kino, men resten av dagen har jeg omsider tenkt å flate helt ut 😉

Slik går nå dagene

Det har vært litt stille fra meg de siste par dagene. På mandag kom nemlig “straffen” for den aktive helgen, Etter å ha presset meg gjennom en del gjøremål som hadde ligget altfor lenge på vent, fikk jeg til slutt migrenanfall om fortsatte i hele går. Ikke noe gøy i det hele tatt 🙁

Hos akupunktøren i går formiddag hylte jeg plutselig som en stukken gris over nåler som jeg vanligvis knapt merker, så alle smertesensorene var på høygir. Og da jeg ba henne sette i angtspunkter, ble det virkelig ille. I akupunkturens verden tenker man da gjerne at ekstra vonde punkter er en pekepinn på det er der man trenger behandlingen mest …

Jeg ble midlertidig bedre etter behandlingen, men så skulle jeg møte mor som var på gjennomreise på et bråkete trafikknutepunkt i sentrum. Tre timer etterpå var migrenen tilbake for fullt igjen. Da var det ikke annet å gjøre enn å ta triptaner (migrenemedisin) og sky folk. Jeg ble nemlig veldig irritabel fordi all lyd var plagsomt, og det å svare på spørsmål ble ulidelig krevende fordi hjernen var fullstendig omtåket. Jeg kunne nesten høres litt mannevond ut, så frustrert var jeg.

I dag har jeg vært på tre møter, samt fått handlet, tatt blodprøver og vært innom apoteket. Det har mer eller mindre gått i ett, men jeg har hedigvis klart å holde koken uten nedturer. Nå har jeg problemer med å lande igjen, men er evig takknemlig for at jeg har kommet meg gjennom dagen uten flere migreneanfall, for i morges føltes det som om hele kroppen strittet imot.

I morgen har jeg ny avtale hos akupunktøren, og så får jeg sikkert mensen snart. Om det blir som sist, begynner den i morgen kveld. Etter runden med nålene skal jeg rett på kino med en venninne, så håper i grunnen at blødningen ikke starter helt med en gang etter behandlingen. Hun setter som tidligere nevnt noen nåler spesifikt i punkter som skal fremprovosere mensen, og det har jeg nå opplevd to ganger tidligere at faktisk har virket.

Vel overstått helg

Helgen har i grunnen ikke vært så verst, til tross for nedreguleringen. Riktignok kjente jeg meg plutselig plagsomt andpusten da jeg skulle gå et lite stykke ute i går og på fredag, men i dag var det heldigvis borte igjen.

Ryggvondten har også roet seg litt. Var nesten stolt da jeg satt på en uteservering med venner i går kveld, og alle de andre klagde på vondt i ryggen av de ukomfortable trebenkene mens ryggen min til en forandring oppførte seg helt fint, he, he. Er godt at det ikke alltid er jeg som er det svake ledd.

Kjenner litt vondt igjen nå, men i ettermiddag har jeg til gjengjeld testet ut dansefoten på høye hæler, så det er kanskje ikke så rart. Er nemlig veldig lenge siden sist.

Ellers var kanskje det mest kritiske øyeblikket i dag da jeg skulle kle meg før tilstelningen. For de fleste klærne som henger lett tilgjengelig i klesskapet, er blitt såpass store i løpet av vinteren at de ikke lenger var så kledelige på.

Dermed måtte jeg til slutt begynne å rote rundt i hyllen under, der kjolene bare ligger krøllet sammen. Fant til slutt en som passet til anledningen, men den var strengt tatt litt mere rynkete enn jeg satte pris på, og på det tidspunktet hadde jeg ikke lenger tid igjen til å finne frem strykejernet 🙁

Vel, vel, stemmen til moren min kimte i hodet, og jeg fikk en akutt stressreaksjon som satte seg som vondt i brystet. Men jeg bestemte meg bare for at det heller fikk våge seg, og da jeg endelig ankom arrangementet, var alt glemt 🙂

Nå begynner straks neste episode av Wisting, så jeg må avslutte her!

Dagen etter nedreguleringen

I dag har som ventet ikke vært den beste i år. Etter å ha sovet lenge i en slags komalignende tilstand, var jeg likevel helt utslått da jeg endelig våknet. Kroppen ville ingenting, og alt føltes bare feil.

Etterhvert steg også stressnivået flere hakk, og jeg merket at frustrasjonsterskelen var ekstremt lav. Men, men, jeg vet jo hva det kommer av, og jeg har i det minste greid å huske å bytte østrogenplaster i kveld.

Nå taster jeg så mye feil her at det blir altfor anstrengende å fortsette å skrive, så jeg får heller fortsette en annen gang. Kan bare fort fortelle at dagens høydepunkt var filmen “Butleren” som jeg lenge hadde hørt gjetord om, men aldri sett selv. Fin adspredelse på en dag med laber stemning.

Morsomme bivirkninger

I kveld har jeg satt nedreguleringssprøyten som skal få meg over i kunstig overgangsalder. Listen over mulige bivirkninger er like lang som et vondt år. Man kan heller spørre seg hva man ikke kan få av denne sprøyten.

Bare for å nevne den psykiske (brøk)delen:

“Svært vanlige bivirkninger” (kan forekomme hos flere enn 1 av 10 pasienter) – emosjonell ustabilitet, nervøsitet, problemer med å sovne, depresjon

“Vanlige bivirkninger” (kan forekomme hos flere enn 1 av 100, men hos færre enn 1 av 10 pasienter) – forvirringstilstand, fiendtlighet, angst, alvorlig depresjon

“Mindre vanlige” (kan forekomme hos flere enn 1 av 1000, men hos færre enn 1 av 100 pasienter) – personlighetsforstyrrelser, vrangforestilling, oppstemthet, likegyldighet, unormale tanker, søvnforstyrrelser

“Ikke kjent frekvens” (frekvens kan ikke anslås ut i fra tilgjengelig data) – humørsvingninger, uro

Jippi, dette skal bli gøy! (NOT)

Allerede etter en time begynte jeg plutselig å få plagsomt vondt i ryggen, og jammen står ikke skjelettsmerter oppført under “svært vanlige bivirkninger” og ryggsmerter under “vanlige bivirkninger”.

Den eneste formildende omstendigheten i denne elendigheten er at jeg skal fortsette med østrogen- og progesterontilskudd i fire dager til. Dermed blir ikke landingen fullt så hard. Tidligere har jeg nemlig tatt nedreguleringssprøyten uten hormontilskudd, og første gang jeg tok den etter å ha mistet tvillingene, gikk jeg fullstendig i frø innen ett døgn. Det er virkelig ikke å anbefale 🙁

Fikk for øvrig nylig en fellesmail fra klinikksjefen som minnet om at det var viktig å drikke mye vann i varmen og særlig om man var i hormonbehandling. Ifølge fertilitetsakupunktøren min er det fordi hormontilskuddene får blodet til å tykne, mens vann tynner det ut. Vanndrikking kan altså virke forebyggende på blodpropp.

Jeg var som planlagt hos akupunktøren i dag. Neste omgang med nålene blir på tirsdag. Da vil jeg være på første dag uten hormonstimulering for å fremprovosere en kunstig menstruasjonsblødning (slik man gjør den uken man bare tar sukkerpiller når man er på p-piller). Akupunktøren vil da prøve å hjelpe til ved å sette nåler i akupunkturpunktene for blødning. Det er nemlig svært viktig at den starter innen en uke for å kunne holde tidsplanen som klinikken har lagt opp.

Mens jeg har skrevet på dette innlegget har jeg fått stadig mer trykkende hodepine, og neimen tror dere ikke at hodepine står oppført blant “svært vanlige bivirkninger”. Det demrer for meg at jeg har opplevd dette før. Jeg har også begynt å kjenne på prikking og nummenhet i hendene, og ja, der står det minsanten at prikking / bortdovning i huden forekommer som “vanlige bivirkninger”. Bare for å presisere: Jeg merket bivirkningene FØR jeg sjekket listen og ikke omvendt 😉

Om angst (mine kommentarer i parentes)

Angst er en av de vanligste helseplagene som nordmenn sliter med. Nesten 30 prosent får en angstlidelse i løpet av livet (Hvem skulle trodd det?!)

Hva er angst?

Angst er ubehagelig, men ikke farlig. Det finnes forskjellige typer angst, men fellestrekk er følelse av frykt eller sterkt ubehag (ganske diffust mao). Angst kan være et tegn på at man har levd med for mye stress og belastninger over lang tid (dette er tilfelle for meg). Ofte opptrer angst i kombinasjon med depresjon (eller ihvertfall nedstemthet). Det kan være vanskelig å kjenne forskjell på bekymringer og angst (stemmer iallfall for min del; jeg syns ofte det er glidende overganger).

 Angst

Angstsymptomer

Angst gir sterk følelse av redsel, og av at du ikke kan kontrollere det som skjer med deg (særlig det siste). Noen ganger kan du oppleve det som om angsten kommer helt plutselig og uten forvarsel (ganske fascinerende i grunnen). Fysisk kan angst kjennes ved at du får hjertebank, skjelvinger eller pustevansker, eller at du tror du skal besvime eller kaste opp (jepp).

De mest vanlige formene for angst

Sosial angst betyr at man føler ubehag eller angst i møte med andre mennesker. Det kan også være at man har angst bare i møte med bestemte grupper mennesker eller i bestemte situasjoner (kjenner meg best igjen her). På Klinikk Fjeld har vi erfaring med at mange kvinner som har vært hjemme i fødselspermisjon, kan få sosial angst når de skal tilbake på jobb (for tiden får jeg faktisk mest angst når jeg er alene med mine egne tanker).

Panikkangst betyr at man får hjertebank og svette. Mange blir redde for å besvime (slik jeg hadde det under sorgseminaret i november), bli kvalt eller dø (gudskjelov har jeg ikke hatt den følelsen). Redselen for nye anfall kan gjøre at man isolerer seg hjemme.

Hypokondri er overdreven helseangst eller sykdomsangst. På Klinikk Fjeld erfarer vi at en del kvinner utvikler overdreven helseangst etter at de har blitt mor (foreløpig har jeg ikke vært der, men jeg har muligens vært en smule overengstelig for helsen til katten min etter at jeg mistet Lille mirakel).

Posttraumatisk stresslidelse oppstår som en reaksjon på en psykisk smertefull hendelse eller mange belastninger over lengre tid (skriver under her). På Klinikk Fjeld erfarer vi at kvinner som har denne stresslidelsen, og som prøver å bli gravide, ikke blir gravide før de har fått kontroll over dette (psykologen til klinikken i Russland mente at man hadde økt risiko for å spontanabortere; det er noe med akutte stressreaksjoner i kroppen).

Angstlidelser, behandling og akupunktur

På Klinikk Fjeld har vi lang erfaring med å behandle lettere former for angst og akutt angst som kan ha blitt utløst av ulike situasjoner. Det er viktig å føle tillit til den behandleren som man går til, både med tanke på at man føler man kan snakke om angsten, og at man føler tillit til den behandlingen som blir gitt (dette vet jeg ikke om at jeg har prøvd til nå – skal jammen spørre fertilitetsakupunktøren neste gang).

En ny systematisk oversiktsstudie fra 2018 viser at det er lovende resultater ved bruk av akupunktur for angstlidelser. I tillegg er det ingen bivirkninger av denne behandlingsformen. Ofte kan akupunktur inngå som et supplement til eksisterende behandlingstiltak.

Generelt vil akupunktur stimulere nervesystemet og føre til frigjøring av nevrokjemiske transmolekyler (litt for avansert for meg, he, he). Disse biokjemiske endringene påvirker kroppens homeostatiske miljø (dette må jeg google) og fremmer dermed fysisk og følelsesmessig velvære.

(Artikkelen er tatt fra nettsidene til Klinikk Fjeld)

Ting jeg gjør når dagen er kjip

Som en annen blogger ved navn lizbeth her inne så viselig påpeker, vil slike dager alltid komme, dager hvor alt rett og slett føles dritt. Oppskriften vår på diverse mottiltak er imidlertid bare delvis sammenfallende:

1. Tar solarium (NOT)
Absolutt ikke, har aldri kommet på tale – jeg har jo klaustrofobi, må vite. Ikke er jeg spesielt glad i varme heller og iallfall ikke når jeg får følelsen av (bokstavelig talt) å bli stekt. Setter meg heller foran peisen med en god kopp te og ruller meg sammen under pleddet 😉

2. Betaler regninger 
Dette høres dumt ut, men det fungerer. Da er i alle fall noen irritasjonsmoment ute av verden, selv om jeg kanskje ikke får gjort stort med det som egentlig plager meg. Er helt enig med lizbeth 🙂

3. Planlegger uken og måneden 
Jeg liker å tro at god struktur kan læres – og livet er en evig lære 😉 Lite føles bedre på slike dager enn å forsøke å ta kontroll over det som kan kontrolleres, derfor er det en utmerket anledning til å planlegge tiden fremover. Kunne ikke sagt det bedre selv, he, he 😀

4. Går en lang tur (NOT)
Eh, nei. Om jeg er i dårlig humør fra før, kan en lang tur få meg i enda verre stemning. Et dypdukk i en god roman derimot, kan raskt få meg på bedre tanker 🙂

5. Seriemaraton 
Om anledningen byr seg og jeg ikke drukner i jobb, er seriemaraton en fin trøst. Så absolutt!

6. Gjør husarbeid 
På slike dager er alt dritt likevel, så hvorfor ikke ha det pent rundt meg når alt annet føles litt fælt? På dager som dette føles det nærmest umulig å dra seg opp av sofaen, så jeg tar heller skippertiltak med et kvarters rydding/vasking med jevne mellomrom enn å holde på lenge av gangen. Jepp!

7. Tenker over alt det positive i livet mitt 
Egentlig er jeg både euforisk og sprudlende – når jeg bare får summet meg litt er det godt å tenke på alt det positive jeg har i livet, og verdsette det litt ekstra. Det er hardt når ting er vanskelig, men det hjelper. Når man får tid til å drukne seg litt i elendigheten først 😉Signerer her!

Tre timer med damer i hvite frakker

I natt våknet jeg klokka fire og ble liggende våken og gruble. Skjønte fort at det bare førte til angst, så satte meg til og så på Netflix istedet, for å avlede tankekjøret. Sovnet ikke før seks om morgenen, så da klokka ringte litt over åtte, var jeg mildt sagt utslått 🙁

Problemet var at jeg ikke kunne legge meg til og sove igjen, for jeg måtte jo rekke intralipidbehandlingen. Etter en time i tåkeheimen og rett før jeg skulle gå, fant jeg ut at det var best å ty til to paracet så jeg i det minste slapp å troppe opp med dundrende hodepine. Det tok bort smerten, men jeg var like søvnig, okke som, og holdt regelrett på å sovne der jeg satt på venteværelset.

For sikkerhets skyld var det fullt kaos på den lille avdelingen pga. to syke medarbeidere, så jeg kom ikke i gang med behandlingen før etter en time. Den kunne jeg mye bedre ha tilbrakt i sengen hjemme, men jeg ble ihvertfall vennlig mottatt og glemte etterhvert hvor trett jeg egentlig var 🙂 For øvrig var sykepleier strålende fornøyd med blodtrykk og puls både før og etterpå.

To timer senere var jeg endelig ferdig og svingte en tur innom Kiwi på vei hjem. Det ble ferdigmat fra frysedisken til lunsj i dag – var så utsultet at jeg ikke hadde tid til å lage noe annet enn en grønn salat mens jeg ventet på at resten skulle varmes opp. Fem og en halv time etter frokost uten noe annet enn et par plastbegre med rent vann imellom er vanligvis altfor lenge for meg. Det var såvidt jeg klarte å tenke klart inne på butikken – led plutselig av akutt beslutningsvegring og apati og kjente at jeg begynte å skjelve litt. Når blodsukkeret mitt faller slik, er jeg rett og slett ikke tilsnakkendes, men alt var glemt da lunsjen til slutt stod på bordet 😉

Nå begynner adrenalinet å falle etterhvert, så føler meg plutselig dødstrett igjen … Kommer sterkere tilbake senere!

Og så var dagen over

Vel overstått ultralyd. Endometriet hadde vokst fra 11 til 12 mm siden forrige måling og hadde endret struktur fra treskiktet til homogent, akkurat slik det skulle i denne fasen, jippi! Jeg hadde heller ingen stor cyste eller follikkel over 15 mm. Derimot hadde jeg 4-5 små, der den største lå på 3-4 mm. Dette er antrale follikler som ikke har fått modnet seg denne syklusen, fordi jeg har gått på overdose med østrogen.

Alt er som det skal mao., og jeg er heller ikke gått tom for egglageret mitt helt enda. Jeg er likevel glad jeg har satset på embryoadopsjon og en sikrere løsning denne gangen. Orker ikke gjennomgå en masse mislykkede forsøk før jeg endelig får mulighet til å prøve ut TAC-en. Nok er nok, og tålmodigheten er allerede brukt opp. Jeg trenger hjerteplasteret mitt nå – forhåpentligvis trenger det meg også <3

Sorg og død, kom ikke hit

Jeg har kjent det bygge seg litt opp i meg i det siste. Vært mer på tuppa for alt som har minnet meg om småbarn eller død. Hele tiden vært litt på vakt.

I dag rant det fullstendig over da noen hadde skrevet et blogginnlegg med overskriften “Små føtter setter dype spor”. Jeg ante med en gang hva som kom og ville scrolle forbi i full fart. Istedet stålsatte jeg meg og klikket inn på innlegget (ikke lurt …)

Der så jeg et bilde av bittesmå føtter. Føttene til ei lita, død jente som bare var minimalt mindre enn min C, så jeg skjønte at hun måtte være omtrent like gammel som min førstefødte. C, den eneste jenta mi og storesøster.

Det rant fullstendig over i løpet av brøkdelen av et sekund, og jeg fikk det travelt med å lukke hele nettsiden. Klikket nærmest panisk på krysset øverst i høyre hjørne. Selv ikke det var nok, så rett etter skjøv jeg labtopen bort av ren refleks, fullstendig oppløst i tårer. Man skulle trodd den var Djevelen selv.

Døden, vik fra meg, jeg orker ikke mer. La meg få litt fred nå – har jeg ikke fortjent det?

Jeg må tydeligvis slutte å tro at jeg tåler mer enn det jeg faktisk gjør. Det har ihvertfall ingen hensikt å fortsette med å presse meg selv på denne måten. Jeg får bare mer angst av det. Samtidig kan jeg ikke bestemme meg for å unngå triggere heller, for de dukker opp når man minst aner det, men jeg trenger iallfall ikke oppsøke dem.

Jeg kan herved føye et punkt til på lista over ting jeg virkelig er redd for: Triggere …