Jeg har kjent det bygge seg litt opp i meg i det siste. Vært mer på tuppa for alt som har minnet meg om småbarn eller død. Hele tiden vært litt på vakt.
I dag rant det fullstendig over da noen hadde skrevet et blogginnlegg med overskriften “Små føtter setter dype spor”. Jeg ante med en gang hva som kom og ville scrolle forbi i full fart. Istedet stålsatte jeg meg og klikket inn på innlegget (ikke lurt …)
Der så jeg et bilde av bittesmå føtter. Føttene til ei lita, død jente som bare var minimalt mindre enn min C, så jeg skjønte at hun måtte være omtrent like gammel som min førstefødte. C, den eneste jenta mi og storesøster.
Det rant fullstendig over i løpet av brøkdelen av et sekund, og jeg fikk det travelt med å lukke hele nettsiden. Klikket nærmest panisk på krysset øverst i høyre hjørne. Selv ikke det var nok, så rett etter skjøv jeg labtopen bort av ren refleks, fullstendig oppløst i tårer. Man skulle trodd den var Djevelen selv.
Døden, vik fra meg, jeg orker ikke mer. La meg få litt fred nå – har jeg ikke fortjent det?
Jeg må tydeligvis slutte å tro at jeg tåler mer enn det jeg faktisk gjør. Det har ihvertfall ingen hensikt å fortsette med å presse meg selv på denne måten. Jeg får bare mer angst av det. Samtidig kan jeg ikke bestemme meg for å unngå triggere heller, for de dukker opp når man minst aner det, men jeg trenger iallfall ikke oppsøke dem.
Jeg kan herved føye et punkt til på lista over ting jeg virkelig er redd for: Triggere …
<3