I dag våknet jeg av kvalme og murringer, i tillegg til den sedvanlige fulle blæren. Jeg løp en rask tur på do før det var på tide å sette progesteronsprøyten. Der oppdaget jeg blek ferskenfarget utflod på toalettpapiret, mao. svakt blodspor. Alle planer om å begynne på nedtrappingen av sprøytene ble kastet ut vinduet på et blunk, og istedet tok fant jeg fram esken med Traneksamsyre igjen.
Jeg har heldigvis ikke sett noe mer til blod i dag, men dagen er stort sett blitt tilbrakt med å ta igjen sårt tiltrengt søvn i to lange økter. Innimellom sovingen har jeg sløvet meg gjennom timene. Har skumlest blogginnlegg, men ikke orket å skrive noen selv, og ellers sett på Netflix. Selv det føltes litt for krevende, og det sier vel i grunnen det meste.
Jeg var så trøtt at selv matlysten forsvant mesteparten av dagen, men innimellom måtte jeg spise når kvalmen meldte seg. Til vanlig liker jeg å være våken i flere timer før jeg spiser – blir sjelden sulten før 10 om formiddagen, så foretrekker å begynne dagen med drikke istedet – men som gravid må jeg ha frokost med en gang for å bli kvitt morgenkvalmen.
Hadde fått beskjed av koordinator om å avlegge rapport i dag om tingenes tilstand, slik at hun kunne vurdere når jeg skulle starte med nedtrapping av østrogentablettene, men har ikke hørt noe mer, så regner med jeg må vente til mandag med å få svar. Hun arbeider bare på lørdager når timingen av innsett ikke lar seg utsette, dvs. ved enkelte ferskforsøk. Jeg hadde f.eks. innsett med tvillingene på en lørdag, men fryseforsøk blir alltid planlagt til ukedager. Ved kriser svarer hun på sms i helgene også, men dette var ikke noe som hastet, så jeg sendte bare en e-post. Tviler på at de vil jeg skal trappe ned allerede i helgen med nylig spor av blødning.
Nå har jeg tatt min siste kortisontablett i dette svangerskapet og er spent på hvordan formen vil være i dagene framover. Håper jo virkelig at graviditeten er i ferd med å undertrykke immunforsvaret på egenhånd, men lurer litt på om det har vært så lurt å kutte drastisk ned på Cetirizin samtidig. Sprayen hjelper jo lokalt mot bihuleplagene, mens det er de systemiske tablettene som bekjemper den generelle autoimmune responsen i kroppen, som i verste fall kan ha noe å si for fosteret.
Håper uansett at jeg vil være mer i form til å nyte livet i morgen, til tross for manglende drahjelp av kortison. En god venninne av meg har meldt at hun er i byen, og jeg vil absolutt møte henne før hun drar igjen.
I kveld har jeg akkurat rundet ni uker. Murringene har vært helt fraværende i dag, så jeg har ikke måttet ta en eneste magnesiumtablett. Jeg merket det ikke en gang når det var på tide å sette ny progesteronsprøyte. Forhåpentligvis betyr det at livmoren har roet seg og graviditeten fått bedre fotfeste. Da kan jeg snart gjøre et nytt forsøk på å trappe ned sprøytene.
Jeg har sløvet i hele dag og syntes det var hakket for varmt til det plutselig ble litt kjøligere i ettermiddag. Har likevel ikke fått sove siden morgendosene med medisiner ble inntatt, så er fortsatt ganske groggy og småuggen i kroppen. Blir alltid lett irritabel når jeg har sovet altfor lite, så det er bra jeg har vært alene. Har hatt mobilen på stille og lagt den ute av syne i hele dag.
De siste dagene har jeg hatt kronisk stivt bekken, og i går våknet jeg til ubehagelig stiv nakke og skulder på ene siden også. Jeg er sikker på at det skyldes nedtrappingen av kortisontablettene. Apropos kortison, er jeg veldig fornøyd med den nye kombisprayen min. På mindre enn ett døgn er jeg allerede blitt kvitt neseblodet – i motsetning til den gamle nesesprayen som gav meg neseblod og gjorde plagene verre.
Har ellers vært litt plaget av ising i tennene i det siste. Jeg vet at det ikke er pga. hull da jeg nylig fikk det sjekket av tannlegen. Men han trodde det kom av blotting av tannhalsene som visstnok uunngåelig begynner når man kommer i en viss alder. Jeg ble rådet til å skylle med fluor og unngå tannkrem med polerende effekt, dvs. dem for hvite tenner. Etter at jeg ble gravid, sluttet jeg med fluorskyllingen fordi jeg var litt usikker på om det kunne skade fosteret, men nå er isingen blitt verre, så jeg må nok bare begynne igjen. Kan ev. prøve med Sensodyne tannkrem som har virket ganske godt før, men den jeg akkurat hadde kjøpt to for en av, var selvfølgelig den varianten som skulle gi meg hvitere tenner. Jeg har i grunnen ikke brukt stort annet i hele mitt voksne liv pga. dedikert tedrikking og er også blitt anbefalt det av tannpleier, så det var helt nytt for meg at det faktisk kunne skade blottlagte tannhalser.
I dag lagde jeg brokkolisuppe til lunsj basert på samme prinsipp som blomkålsuppen i går. Blomkålsuppen fikk for øvrig fart på magen, men i det siste har den vært uvanlig treg, så for en gangs skyld var det velkommen. Graviditeten endrer på det meste.
Mesteparten av dagen har vært tilbrakt halvt liggende og halvt sittende i sengen foran House of Cards på Netflix, etter anbefaling av en god venn av meg. Kun avbrutt av små turer til kjøkken og bad. Katten har vært opptatt med sitt og har såvidt hilst på meg en gang på vei ut av soveromsvinduet.
Vel hjemme fra sykehuset prøvde mor og jeg å gjøre det beste ut av limbotilværelsen vår. Vi bestemte oss for å tro at dette skulle gå bra til det motsatte var bevist. Det var den eneste måten å holde motet oppe på. Jeg var 20 uker og 6 dager på vei. Om jeg bare kunne holde stand i to uker og en dag til, ville sykehuset sette alle kluter til for å prøve å hjelpe meg. Inntil da var vi alene.
Jeg tilbrakte dagene liggende på sofaen eller sengen. Jeg satt og spiste, men jeg kunne ikke sitte lenge i oppreist stilling før murringene begynte. Jeg måtte også sitte på en plaststol i dusjen. Med en gang jeg stod oppreist, kjente jeg på et voldsomt nedpress. så det måtte unngås så mye som overhodet mulig. Imidlertid kunne jeg ikke unngå å gå relativt hyppig på do, særlig siden en av jordmødrene på sykehuset hadde tipset meg om at dersom blæren ble for full, kunne det irritere livmoren og trigge rier.
Jeg hadde fått beskjed om å ta både pulsen og temperaturen morgen og kveld. Pulsen lå hele tiden på 90-tallet, men det var visst ikke så uvanlig for gravide. Crp var også forhøyet på målingene som ble gjort på sykehuset, men ikke mer enn at det kunne (bort-)forklares med graviditet. De hvite blodlegemene lå i grenseland, men var akkurat innenfor normalen. Vaginal- og urinprøvene som ble tatt da jeg først kom inn med fostervannslekkasje, var dessuten negative. Dermed kunne vi utelukke at det var en infeksjon som hadde fått livmorhalsen til å åpne seg. Det er visst særlig en bakterie som heter streptokokk B som kan forårsake dette, men den hadde jeg heldigvis ikke.
Hver morgen våknet jeg til søkkvått truseinnlegg fylt med kaldt fostervann. Jeg lekket jevnt og trutt, men trøstet meg med at de indre fostersekkene fremdeles var intakte, så barna hadde det fint. Jeg blødde også jevnt og trutt, og det var tydelig at jordmødrene på sykehuset forbandt det med tegningsblødning før fødsel. Ikke like mye som under full menstruasjon, men mer enn spottblødning.
Uken gikk ganske fredelig for seg, til tross for at vi satt på en tikkende bombe. Mor planla et egenkomponert babyteppe hun ville strikke i rosa og lyseblått, og jeg viste henne alle de søte klærne jeg hadde kjøpt til de to små. Jeg hadde lagt mye arbeid i å finne matchende antrekk til dem i riktige størrelser i forhold til årstiden. Det nytter jo lite å kjøpe en vinterjakke som kun er passelig om sommeren.
Jeg begynte ikke å handle klær før det var tid for ordinær ultralyd, men da var jeg sikker på kjønn og endelig i form nok til å ta små turer ut. Riktignok hadde jeg ikke vært lenge på føttene før jeg kjente på murringer, og hver gang jeg satte meg på huk for å se på de nederste klesstativene, svimlet det for meg, men jeg tenkte at jeg gjorde en god ting ved å bevege litt på meg. Alle svangerskapssider oppfordret jo til lett mosjon …
Jeg stusset imidlertid litt da jeg en dag oppdaget at trusen var søkkvåt da jeg kom hjem igjen, men tenkte at det var svette pga. sommervarmen, kombinert med økt utflod som alle gravide får på et tidspunkt. Dette fortsatte i noen få dager til, men en sen ettermiddag da jeg akkurat var kommet hjem og hadde tatt på ny, tørr truse, oppdaget jeg en våt flekk i sengen der jeg hadde sittet. Jeg trodde først jeg måtte ha tisset på meg, noe man har lettere for å gjøre som gravid som en naturlig følge av slappere muskulatur, men senere kom det mer når jeg var helt sikker på at jeg ikke hadde hatt noen flere uhell. Det var såpass mye at jeg var veldig i tvil om det kunne tilskrives utflod lenger, men jeg slo meg likevel til ro med det. Helt til jeg begynte å få stadig økende murringer rundt leggetid mens jeg satt helt i ro.
Da begynte jeg for alvor å bli redd og begynte å google fostervannslekkasje. Der var det mange som anbefalte å lukte på væsken for å finne ut om det var fostervann, men jeg syntes ikke noe stemte med beskrivelsene. Jeg lurte et øyeblikk på om jeg burde ringe fødeavdelingen, men det var nesten midnatt, og jeg hadde bare vage symptomer som lett kunne bortforklares med normal graviditet. Likevel var det en stemme inni meg som gjorde at jeg plutselig forstod at nå var det noe alvorlig på ferde.
Neste morgen våknet jeg til at det rant fostervann nedover beina da jeg stod opp, så da var det ikke lenger noe å stusse på. Det var den dagen jeg fikk vite at livmorhalsen hadde åpnet seg. Jordmoren som tok imot meg på fødeavdelingen, bekreftet også at jeg ville blitt avvist om jeg hadde ringt inn kvelden før med de symptomene jeg hadde da. Ikke at det ville hatt så mye å si fra eller til uansett. Det er mye mulig at livmorhalsen åpnet seg den natten, og at de økende murringene var et tegn på at noe var i ferd med å skje (jordmor skrev “noe rieaktivitet i journalen”), men så lenge som sykehuset ikke hadde noen prosedyrer for å gripe inn og hindre åpning på det tidspunktet i svangerskapet, kunne jeg like gjerne ligge i egen seng som på sykehuset.
Det ble diskutert om jeg skulle legges inn den dagen, men siden sykehuset ikke kunne (eller rettere sagt ikke ville – jeg skulle gjerne likt og visst hvem det var som hadde lagd de prosedyrene) gjøre noe for å hjelpe meg rent medisinsk, hadde de konkludert med at det ikke ville være særlig gunstig for meg å være på sykehus når jeg til enhver pris måtte unngå infeksjon. Jeg skjønner tankegangen, men det kan neppe ha lønnet seg å sende to ambulanser med åtte mann for å hente meg i hui og hast allerede dagen etter, og de visste jo at jeg kom til å være alene hjemme. Jeg hadde forklart at alle de nærmeste venninnene mine var på ferie. En av dem kom riktignok kort innom med melk og toalettpapir rett før hun dro, slik at jeg skulle klare meg en stund uten å måtte gå ut av huset. Jeg hadde jo fått eksplisitt forbud mot flere handleturer.
Dette var på en fredag. Jeg ble hentet med ambulanse på en lørdag og skrevet ut igjen av sykehuset på en mandag. Mor kom på besøk på sykehuset på søndagen og flyttet inn hos meg samme dag for å ta seg av den stakkars vettskremte katten. Da jeg kom hjem igjen, skulle jeg ikke tilbake til sykehuset på ny kontroll før på fredagen, altså en uke etter at det hele begynte. Jeg skulle først på sykehuslaboratoriet for å ta blodprøver slik at infeksjonssvarene skulle foreligge før ultralydundersøkelsen på fødepoliklinikken, men overlegen sa til meg at dersom jeg ikke var i form, kunne jeg hoppe over blodprøvene. Og dersom tilstanden min var stabil, ville det kanskje være gunstigst å hoppe over undersøkelsen også.
Legene var generelt redde for at hver minste lille ting de gjorde, kunne trigge rier, særlig gynekologiske undersøkelser, og hver gang jeg var i bevegelse, utgjorde en risiko i seg selv. Derfor avlyste vi kontrollen jeg skulle hatt hos min vanlige gynekolog den onsdagen. Jeg visste at disse kontrollene kun var til for min helses skyld, dvs. at dersom legene fant ut at infeksjonsverdiene hadde steget, kunne de bestemme seg for å sette i gang fødsel om de mente at livet mitt stod i fare. Tvillingene hadde mao. ingenting å tjene på dem før jeg hadde fullført uke 23.
Imens puslet mor rundt hjemme og sørget for at jeg fikk i meg god og næringsrik, hjemmelaget mat, og vi hadde mange fine samtaler. Det er slett ikke alltid vi er i synk, men når det gjaldt hele den forderdelige situasjonen vi da befant oss i, var vi enige på alle punkt. Jeg var veldig glad og takknemlig for at jeg hadde en mor som støttet og ikke motarbeidet meg, og at hun hadde evnen til å holde seg rolig når det virkelig gjaldt.
Denne uken har vært ekstra hektisk til meg å være for tiden, og plutselig sa det bare stopp. Jeg skulle egentlig på ny uteservering med familien i ettermiddag, men istedet måtte jeg innse at slaget var tapt etter at jeg kom hjem fra tre timer på farten, inkludert 40 minutters legekonsultasjon, blodprøve- og urintaking, uthenting av resept på apotek og akupunktur, samt altfor mye spasering i den vindstille solsteiken fordi fastlegekontoret ligger et stykke unna nærmeste holdeplass.
Kroppen var så trøtt at den formelig skrek etter søvn, men var samtidig så overtrøtt at det var helt umulig å sovne. Det eneste jeg bare måtte gjøre med en gang etter å ha meldt avbud, var å koble ut mobilen. Har ikke orket å forholde meg mer til utenomverden resten av dagen, så får vi heller se hvordan det blir i morgen. Noen ganger føles det bare som om hodet mitt går over i overdrive, og da er det på høy tid å ta en pause.
Samtidig er jeg glad og lettet over at det verste er over, og at jeg nå har hele tre dager foran meg uten andre planer enn å spise ekstra sunt (og ikke minst lett ….) I kveld har jeg endelig fått summet meg til å lage mors hjemmelagde blomkålsuppe, og den var akkurat like god som jeg husket den fra barndommen, noe jeg var særdeles fornøyd med og ikke minst positivt overrasket over. Målet framover er å øke grønnsakkvoten betraktelig. Utfordringen blir å finne fram til dem som magen tåler. Bønnestuingen jeg spiste for et par dager siden, var dessverre ingen vinner i så måte. Jada, jeg vet at bønner strengt tatt er belgfrukter, men i praksis havner de i samme grønne kategorien.
Fastlegen uttrykte bekymring for at jeg tok så mye Cetirizin, for selv om den er godkjent for gravide, var han rimelig sikker på at man bare hadde testet ut å ta en tablett til dagen. Jeg fikk derfor skrevet ut en ny nesespray som inneholder både antihistaminer og kortison for å holde luftveiene åpne lokalt. Den kan tas to ganger daglig, og foreløpig er jeg veldig godt fornøyd med den, men jeg er likevel betydelig tettere i kveld enn det jeg pleier å være med flere Cetirizin innabords. Nå har jeg ikke tatt noen flere tabletter siden den første i morges, og det piper i nesen og presser på i bihulene. Der måtte jeg jammen nyse også. Vi får se hvor lenge jeg holder ut. Grensen går på full bihulebetennelse med feber, for det kan umulig være bra for fosteret. Har ellers blødd mye neseblod i det siste og tror det kommer av en kombinasjon av graviditet og allergisk reaksjon.
For øvrig har jeg vært flink til å unngå medisiner (utenom de som inngår i behandlingsplanen) i dette svangerskapet. Har foreløpig ikke tatt en eneste paracet etter innsett, selv om klinikken har sagt det er lov. Har heller ikke tatt de kvalmestillende tablettene jeg har fått av fastlegen. Men migreneanfall utløst av tette bihuler ville vært krise nå fordi jeg ikke kan ta de vanlige tablettene mine mens jeg er gravid, og derfor er det så om og gjøre å holde bihulene åpne.
I morgen kveld runder jeg ni uker. Har ikke tatt blodfortynnende sprøyter siden forrige onsdag og ikke blødd noe mer siden søndag, og i overimorgen skal jeg ta min siste Prednisolon. Da skal jeg også melde fra til koordinator som skal ta en vurdering av om jeg endelig kan begynne med nedtrappingen av Progynova, men det er mulig jeg må gå på full dose i en uke til.
Mine besøk hos fastlegen pleier å være preget av at vi må være veldig raske for å klare å komme gjennom alle de aktuelle punktene. Noen ganger greier vi det med et nødskrik, og andre ganger må jeg bestille ny time for å fullføre lista, alt etter hvor forsinket legen er og når legesekretærene skal ta lunsjpausen (jeg må som regel ta blodprøver, og da er det dumt å vente en hel time på at de skal åpne laboratoriet igjen.)
I dag var han bare fem minutter forsinket og til en forandring så han ut til å ha all verdens tid, så vi fikk god anledning til å belyse de ulike sidene av svangerskapet og oppfølgingen videre. Sist jeg var hos ham, hadde jeg bare såvidt testet positivt, så det var fint å gi ham en oppdatering. Han har i grunnen vært veldig lite involvert i svangerskapene mine siden gynekologene har tatt seg av det meste, så jeg måtte gi ham en oppsummering av de tidligere graviditetene også.
Han har tydeligvis mye erfaring i å følge opp normale svangerskap, men risikosvangerskap med livmorhalssvikt er helt klart ikke hans bord, så der er jeg bedre orientert enn ham. Han hadde imidlertid et nyttig innspill, og det var at det ville være litt vågalt å være prøvekanin dersom sykehuset ikke hadde fått testet ut cervikalt pessar siden sist. Den private gynekologen sa noe lignende om cerclage, dvs. at det ville være viktig å få noen med erfaring til å ta operasjonen, og dem er det kanskje ikke så mange av, i og med at det nesten ikke gjøres lenger. Det gjør det med ett mer fristende heller å få det gjort i Riga, men så var det det med den reisingen jeg helst burde unngå da.
Vi fikk også ordnet med Helsekort for gravide og avtalt time til fastlegen er tilbake fra ferie i begynnelsen av august for å få tatt de obligatoriske blodprøvene som skal tas mellom uke 12 og 16. I mellomtiden fikk jeg sjekket urinen og tatt noen blodprøver som ikke kunne vente så lenge, bl.a. jernlager og stoffskiftet. Langtidsblodsukkeret (HbA1c) hadde indremedisineren på sykehuset allerede tatt da jeg var der som nygravid i slutten av mai, så dermed slapp jeg det.
Det eneste negative med hele besøket var den uunngåelige turen på vekta. Jeg har ikke veid meg siden et kvarter før jeg gikk i fødsel med tvilling 1 i uke 22, og nålen viste hele 5 kg mer enn da (!) Det kan jeg nok takke de jevnlige kurene med kortison, østrogen, progesteron og nedreguleringssprøyter for. Mao er jeg bare nødt til å passe vekten nøye framover. Forhåpentligvis går det mye lettere når jeg endelig er ferdig for godt med Prednisolon-tablettene om et par dager. De har også fått blodsukkeret til å nærme seg grenseland, så fastlegen mente nokså bestemt at de ikke var bra for meg. Slik det ser ut nå, vil jeg ta det som en positiv overraskelse om jeg IKKE får svangerskapsdiabetes.
Apropos svangerskapsdiabetes så ble det fortalt en historie under kaffebesøket i går om ei som nylig hadde vært gravid over 40. Hun hadde først tatt glukosebelastningstesten hos fastlegen i uke 24 og fått beskjed om at alt var ok. Det hører med til historien at helsesekretærene hadde nektet å gi henne time før kl. 16, så hun hadde måttet faste mesteparten av dagen først og holdt på å krepere. Deretter tenkte hun ikke mer på det før under en sykehuskontroll to uker før fødsel. Da spurte jordmor på sykehuset om glukosetesten, for fastlegen hadde visst glemt å sende inn resultatene, så hun dro til fastlegekontoret igjen for å hente dem. Da jordmor så resultatene, holdt hun på å gå i taket, for de verdiene viste tydelig at damen hadde svangerskapsdiabetes som da ikke hadde vært fulgt opp. Det var for sent for sykehuset å gjøre noe mer, men barnet ble behandlet som diabetesbarn etter fødselen og fikk bl.a. tatt noen ekstra blodprøver. Heldigvis gikk det fint, men det var iallfall ikke fastlegens fortjeneste.
Jeg får bare bekreftet gang på gang at man må følge med selv også; ellers kan det gå fryktelig galt …
I dag hadde jeg avtalt å møte noen halv tre på uteservering i nærheten for å spise lunsj. Alle ambisjoner om ting jeg skulle gjøre før jeg dro hjemmefra, forsvant ut vinduet med varmen. Istedet ble jeg liggende som et slakt på sengen hele dagen til det var en drøy time til jeg måtte gå. Da fikk jeg i det minste vasket håret, men mest fordi det ville vært helt uutholdelig ikke å gjøre det.
På uteserveringen var det bare ett bord igjen som stod sånn noenlunde i skyggen. Alle de andre var opptatt. Vanligvis pleier det å være omvendt her i byen, så det sa i grunnen sitt. Etter en stund kom også solen krypende innunder parasollen vår, så jeg er redd jeg kan ha blitt solbrent på ene armen. Jeg hadde bare smurt meg med solfaktor i ansiktet. Flasken med mineralvann rakk å bli like varm som et innendørs badebasseng før jeg fikk drukket den opp. Jeg innvilget meg derfor en iskaffe til dessert som hadde såpass mye melk og knuste isbiter i at jeg nesten ikke merket noe til kaffen.
Da vi dro videre for å besøke felles kjente, følte jeg meg plutselig kvalm av maten jeg hadde spist, selv om jeg hadde brukt lang tid på måltidet og ikke hadde hatt noen følelse av å overspise. Kroppen syntes tydeligvis at den hadde inneholdt for mye fett. Men da det var tid for eplete og bakevarer et par timer senere, var jeg plutselig umettelig og spiste litt av alt, noe jeg ellers aldri greier med kaker og boller, men alt sukkeret gav meg tydeligvis sårt tiltrengt energi i varmen.
Turen hjem tok en time, og jeg var kvalm på hele reisen. Da jeg endelig kom innenfor døren, var jeg regelrett segneferdig. Det var jeg forsåvidt også etter turen mellom lunsjrestauranten og kaffebesøket. Vi kom fram litt tidlig og satte oss på en benk utenfor. Da varte det ikke lenge før jeg bare måtte legge meg nedpå, midt i all folkemengden. Ikke akkurat noe jeg gjør til vanlig, for å si det sånn, og en smule pinlig var det jo, men alternativet var å ha vondt i magen. Det bekreftet bare at det er en god grunn til at jeg har vært såpass asosial de siste ukene.
I dag oppdaget jeg også at jeg var blitt hoven rundt ene øyet igjen. Jeg har hatt det av og på i hele vinter og mistenkt en eller annen form for autoimmun respons, og da er det ganske påfallende at det kommer nå som jeg nesten er ferdig nedrappet på Prednisolon. Får ta det opp med revmatologen når jeg har time i august, men syns for øvrig det er litt rart at jeg alltid får hevelsen bare på ene siden og hver gang på samme.
Jeg var på ny ultralyd grytidlig i dag. Lille mirakel er nå 1,8 cm og minnet om en skilpadde eller pingvin på bildene. Legen var fornøyd med at plommesekken fortsatt var godt synlig, siden det er næringskilden til fosteret. Han poengterte også at det var viktig at jeg tok det rolig i denne kritiske fasen og unngikk reising. Den aller beste nyheten var at livmorhalsen hadde vokst litt ut igjen og nå var 3,3-3,4 cm. Den viste heller ingen tegn til åpning, så da kan jeg senke skuldrene litt iallfall.
I går var jeg hos akupunktøren igjen. Det er alltid veldig hyggelig, men jeg holdt på å svime av på veien dit pga. varmen. Var derfor glad jeg kunne gjøre unna legebesøket i dag før solen begynte å varme skikkelig, selv om jeg egentlig er langt fra noen morgenfulgl. Men jeg har heldigvis ingen andre avtaler resten av dagen og kan sove så mye jeg vil. Har bare noe papirarbeid jeg må få ordnet, men det er fort gjort.
Jeg sliter en del med hodepine om kveldene for tiden og tror det kommer av at pollenallergien er blitt mer fremtredende etter at jeg begynte med nedtrappingen av Prednisolon. Den gir seg nemlig som regel når jeg tar mer Cetirizin, men ofte monner det ikke før jeg har tatt dobbel dose. Jeg er forsåvidt vant til å måtte fylle på med flere tabletter i løpet av dagen, men at jeg må ta to på en gang, er helt nytt.
Jeg har begynt å få litt kriblinger i leggene like før leggetid. Mistenker at det også har en sammenheng med nedtrappingen av Prednisolon siden jeg tidligere har merket at jeg har mye mere kriblinger når betennelsesnivåene er høyere, særlig i senefestet på innsiden av knærne. Samtidig kan det komme av graviditeten også, og dette er foreløpig ingenting sammenlignet med hvordan jeg hadde det i tvillingsvangerskapet.
Akkurat nå er jeg så trøtt at jeg fryser og er for varm om hverandre. Kjenner også at mangelen på søvn har trigget både hodepine, kvalme og halsbrann, så nå er det snart på tide å ta seg en lur og fortsette der jeg slapp for tre timer siden.
Jeg er nå kommet halvveis i nedtrappingen av Prednisolon og merker det godt på kroppen allerede. Da jeg gikk ned fra 20 mg til 15 mg, ble jeg først og fremst slappere og mindre sulten. Ble også mere andpusten nærmest over natten. Men da jeg gikk ned tll 10 mg, begynte også bihulene å tetne til, og med det kom spenningshodepinen sigende. Har derfor måttet trappe opp på antihistaminene for å hindre full bihulebetennelse. I tillegg har jeg begynt å få utslett i ansiktet. Det får jeg alltid når jeg slutter med kortison.
Jeg tok ikke kortisontabletter da jeg var gravid med tvillingene, og likevel trengte jeg bare å ta en brøkdel av den vanlige allergimedisinen, så graviditeten undertrykket helt klart immunforsvaret selv. Da hadde jeg nok mye mer graviditetshormoner innabords enn nå, siden det var to der inne. Dessuten har pollenallergisesongen i år vært uvanlig heftig. Jeg er likevel redd for at immunforsvaret mitt skal løpe løpsk når jeg slutter helt med kortison om en uke og ikke bare gi meg allergiske reaksjoner, men i verste fall støte fra seg fosteret.
Den gode nyheten er at jeg ikke har blødd i dag. Progesteronsprøytene ser ut til å gjøre meg godt, så nå tør jeg ikke prøve å trappe ned på dem igjen med det aller første. Syns likevel det er litt rart at progesteronpillene ikke er nok, siden de fungerte helt fint under tvillinggraviditeten, men kanskje jeg rett og slett har fått lavere progesteronnivåer i kroppen generelt siden da? Det er tross alt to år siden sist.
Leste noen snutter om progesteron her om dagen fra litt forskjellige kilder, og der stod det bl.a. at progsteron kan undertrykke naturlige dreperceller og aktiverte lymfocytter, som jeg har litt for mye av, så kanskje den høye dosen progesteron jeg får gjennom sprøytene, gjør litt av den samme jobben som kortisontablettene? I så fall bør jeg iallfall ikke trappe ned på begge deler samtidig. Ultralyden viste riktignok mye morkakevev, men så lenge morkaken ikke er ferdig dannet, trenger kroppen drahjelp utenifra, og i mitt tilfelle vil den også trenge det senere, bare med lavere dose.
Klarte såvidt å gå innom apoteket etter akupunkturen i går og hente ut mer antihistaminer. De går som varmt hvetebrød for tiden, så jeg må huske å be fastlegen om å skrive ut ny resept. Var heldig og kom over kosttilskudd til gravide med 40% avslag i samme slengen. Kommer snart til å gå tilbake til dem da de brusetablettene jeg bl.a. tar istedet nå, gjør meg kvalm og gir meg halsbrann. Kunstig søtningsstoff byr meg ennå mer imot nå enn til vanlig; dessuten tror jeg de må inneholde en eller annen form for syre.
Var også innom bakeren og konstaterte at det meste av søthungeren var blitt borte igjen, så skolebollene fikk ligge i fred. Har ikke kjøpt det før heller, men hadde egentlig bestemt meg for å gjøre det neste gang om jeg fortsatt hadde like lyst på dem. Det ble grov surdeigsbaguette med gulost og skinke istedet. Kan jo hverken spise roastbiff eller salami og brie som var på de andre baguettene, mens jeg er gravid, sukk. Hadde egentlig tenkt å prøve ut en fjerde variant med tunfisk, vel å merke etter å ha forsikret meg om at tunfisken kom fra boks og ikke var fersk, men den hadde de ikke inne akkurat da. Kanskje like greitt siden den var blandet med majones, for da går vinningen litt opp i spinningen for meg.
I dag har jeg sovet som et murmeldyr hele formiddagen og holdt egentlig på å sovne igjen etterpå også, men har holdt meg våken med et nødskrik. Innbiller meg at det er bedre for søvnrytmen, men akkurat nå har jeg stadig økende hodepine, så kanskje jeg har fått sovet for lite likevel? Har for en gangs skyld klart å få unna litt av papirarbeidet som har hopet seg opp den siste tiden, men med en gang jeg gjorde litt, ble jeg kvalm og uvel igjen, så jeg måtte ta det i små etapper. Speaking of which, så er det på tide å legge fra seg dette blogginnlegget nå.
Jeg måtte nærmest slepe meg til akupunktøren i dag, men vi fikk en nyttig samtale.
Hun kommer til å arbeide enda mer med å styrke livmorhalsen ved hjelp av nålene. Livmorhalsen er visst en muskel, og målet er å bedre holdefunksjonen. Den kan også forlenges, så en forkorting kan reverseres så lenge den ikke har åpnet seg.
Hun sa jeg måtte begynne å legge meg ned allerede nå og hvile mye. Ligging var visstnok mye mer effektivt enn sitting.
Det gav meg et deja vu til da jeg var hos den private gynekologen og målte livmorhalsen til rundt 1,5 cm i uke 20+4, dagen etter at jeg hadde fått den katastrofale beskjeden på sykehuset om at den hadde flatet ut og allerede var åpen.
Da sa den private gynekologen til meg at jeg fremdeles kunne klare det med et nødskrik, vel og merke forutsatt at jeg ikke fikk noen infeksjon. Men jeg måtte ligge så mye som mulig og helst med beina opp. “Dette er ren tyngdekraft,” forklarte hun. Da jeg spurte om jeg fremdeles kunne gå i dusjen, svarte hun nølende ja, men da jeg spurte videre om jeg også kunne lage mat, kom det kontant: “Helst ikke.”
Jeg skjønte tegningen. Det var ikke så vanskelig, for nedpresset var til å ta og føle på hver gang jeg reiste meg opp. Jeg hadde tatt drosje til legekontoret, men hadde store problemer med de få metrene jeg likevel var nødt tll å gå, og jeg klarte ikke å sitte rett opp og ned på venteværelset.
Da jeg kom hjem, satte jeg på vannkokeren for å lage te og et vannbad med ferdigmiddag fra Fjordland, og satte meg deretter ned på kjøkkengulvet for å vente mens jeg matet og koste med katten. Da alt var ferdig, tok jeg det med meg til soverommet og spiste og drakk på sengen.
Ikke så lenge etterpå måtte jeg på do, og mens jeg satt der og såvidt hadde begynt å trykke, kjente jeg plutselig at noe rusjet nedover skjeden. Jeg kjente forsiktig med hånden nedenfor og oppdaget en “såpeboble” som stakk ut. Jeg skjønte med en gang at det var fostersekken til tvilling 1 og ble skikkelig redd. Nærmest krøp tilbake til sengen og la meg med baken over en hodepute og beina opp mens jeg ringte til fødeavdelingen.
De sa de skulle sende en ambulanse med en gang. Jeg måtte da forklare at jeg var alene hjemme, og at ytterdøren var låst. Siden jeg ikke kunne røre meg, ble vi enige om at ambulansepersonalet skulle komme inn gjennom soveromsvinduet fra hagen som heldigvis stod åpent.
Det tok bare ti minutter før de kom. I mellomtiden hadde såpeboblen sklidd innenfor åpningen igjen, men jeg kunne kjenne at fostersekken fremdeles hang langt nede i skjeden. Siden det var fare for tvillingfødsel, hadde vakthavende jordmor for sikkerhets skyld sendt to ambulanser, men da anestesilegen så at jeg ikke hadde rier, sendte han den andre tilbake.
Jeg ble båret ut av fire personer i påsyn av alle naboene og kjørt til sykehuset. Det var en kort tur, men i løpet av den sank blodtrykket hele veien, uten at jeg selv merket så mye til det. Jeg ble plassert i en seng på observasjonsposten og fikk først bekken så jeg skulle slippe å gå på toalettet. Deretter ble jeg trillet inn på nabokontoret for ultralyd.
Der ble det nok en gang konstatert at tvillingene hadde det fint og ikke virket stresset. Legen tok for sikkerhets skyld en gjennomstrømningstest av navlestrengene som også var helt fin. Jeg ble så lagt inn på såkalt sosial indikasjon, dvs. at jeg var alene hjemme, men fikk beskjed om at jeg heretter kunne gå på do selv. Dette var i helgen.
Jeg trenger vel ikke forklare hvorfor jeg satt med hjertet i halsen hver gang jeg skulle gjøre mitt forbødne etter det. Jeg turte ikke lenger presse på for å tømme blæren helt, men slappet i stedet av på lukkemuskelen og lot urinen sildre langsomt og ukontrollert ut. Heldigvis hadde jeg ganske løs mage, for ellers hadde jeg ikke turt å gjøre nummer to i det hele tatt mer. Jeg fant også ut at om jeg lente meg framover mens jeg satt på doskåla, ble nedpresset betraktelig mindre.
En annen ting som lettet på trykket, var å stille sengen inn slik at jeg lå i slak nedoverbakke, dvs. med hodet ned og føttene opp. Jeg hadde mindre murringer da, og dessuten fikk det blodtrykket tilbake til normalen, så det slo to fluer i en smekk. Dessverre hadde de ikke magnesium på sykehuset, så jeg måtte innimellom ta litt Paracet.
Ellers hadde jeg med meg progesteron i håndvesken. Klinikken hadde nemlig bedt meg om å begynne å ta det igjen, til tross for at jeg egentlig hadde sluttet helt over tre uker tidligere. Problemet var bare at jeg ikke hadde så mange piller igjen siden koordonator hadde regnet nøye etter hvor mange jeg ville trenge da jeg kjøpte dem på klinikken, og da hadde hun ikke tenkt på å ha noen i reserve i tilfelle nødtilfelle. Sykehuslegen som undersøkte meg ved innleggelsen, bare blåste det vekk og sa at det var for sent å begynne med progesteron nå, så nok en gang følte jeg meg overlatt til meg selv.
Da helgen var over, ble jeg kalt inn til overlegen. Hun hadde tydeligvis fått med seg at klinikken min hadde anbefalt progesteron og var faktisk enig med dem (!) Hun sa at så lenge fostersekken hang halvveis ned i skjeden, kunne det trigge prostaglandin, som igjen kunne sette i gang fødsel. Stikkpiller med progesteron kunne motvirke det. Jeg spurte om det var verdt infeksjonsfaren å sette stikkpiller når livmorhalsen var åpen, men det hadde hun ingen motforestillinger mot. Tvert imot sa hun at forskning viste at det var mest virkningsfullt å sette pillene lokalt da jeg foreslo at jeg kanskje heller kunne ta dem oralt.
Deretter fikk jeg tilbud om å reise hjem igjen, noe jeg takket ja til siden moren min hadde kommet på besøk. Det som ble utslagsgivende, var at jeg samme morgen hadde fått beskjed om at jeg heretter skulle “aktiviseres” – tilsynelatende for å unngå blodpropp – og bl.a. hente matbrettene mine selv. Det føltes altfor tungt å bære på dem, og veien til rommet altfor lang, så jeg tenkte det da var bedre å være hjemme og bli passet på av mor.
Det var egentlig meningen jeg skulle til den faste gynekologen min to dager etter for å ta nye infeksjonsprøver, men overlegen sa at det ikke var verdt risikoen med mindre jeg følte meg dårlig. Hun sa også at i mitt tilfelle var følelsen av nedpress helt reell og noe jeg måtte ta på alvor, i motsetning til hva de vanligvis sa til pasientene sine.
Jeg tok derfor drosje hjem med mor den dagen, etter at vi hadde vært innom sykehusapoteket først og tatt ut resept på rådyre progesteronstikkpiller. Der ventet det en forskremt pus som tydeligvis hadde fått seg en alvorlig støkk da matmor plutselig var blitt hentet av vilt fremmede og båret ut. Moren min hadde flyttet inn dagen etter, men da hadde den gjemt seg, stakkars liten.
I dag dukket endelig innkallingen til sykehuset opp, så jeg slapp å ringe og purre likevel. Det viste seg at brevet var datert allerede dagen etter at henvisningen var sendt, men ikke postlagt før seks dager senere, så man kan jo lure på de interne postrutinene ved sykehuset.
Jeg har fått time om to uker, dvs. helt på tampen av uke 10. Det får holde, men jeg kommer til å be om ny målig av livmorhalsen hos privat gynekolog neste uke. Snakket med fertilitetsterapeuten i dag, og hun sa at om den gikk ytterligere ned til 3 cm, burde vi begynne å sette inn tiltak.
Sykehuset bekreftet at jeg hadde fått fødeplass og gitt meg time til ordinær ultralyd til høsten i samme slengen, selv om jeg vet at legen som henviste meg, ikke hadde bedt om det. En bekymring mindre i den store papirmølla, så da gjenstår bare helsekortet for gravide. Tror jeg like gjerne kan spørre fastlegen når jeg likevel har time hos ham rett før ferien. Sist gang var det en kollega til gynekologspesialisten som tok seg av alt det formelle, inkludert blodprøvene, men foreløpig har jeg ikke fått time der før dagen etter oul.
I går kveld gjorde jeg et nytt forsøk på å trappe ned på progestersonsprøyten og gå langsomt tilbake til vaginalkapsler istedet. Det gikk helt fint til jeg la meg, men allerede i morges skjønte jeg at det hadde vært en tabbe og gikk tilbake til full dose igjen. Våknet nemlig til kraftige murringer, samt litt stivhet og ømhet i bekkenområdet som plutselig hadde dukket opp over natten. Har måttet ta maksdose magnesium i dag for å holde murringene i sjakk, og i kveld så jeg små friske, blodrøde dråper på dopapiret.
Så nå er det kroken på døra for blodfortynnende i denne omgang, og jeg har begynt å ta traneksamsyretabletter og K-vitamin igjen, men det er mulig jeg vil få bruk for det senere i svangerskapet. Det kan både forebygge svangerskapsforgiftning, infarkt i morkaken og blodpropp hos meg. Sistnevnte vil jeg være mere utsatt for om jeg ender opp med strengt sengeleie.
