I går så jeg spor av brunt blod morgen og kveld. I dag en gang i morges. Mao fortsatt fullt nødregime.
Gårsdagen ble tilbrakt i fluktstol i hagen med katt og venninne. Spiste deilige, ferske reker og friske jordbær som var akkurat passe søte, skravlet, døste og leste bøker. Akkurat sånn en fin sommerdag skal være, og det hjalp meg med å glemme alle bekymringene en stakket stund.
I dag var jeg bare nødt til å sove ut for en gangs skyld. La meg derfor til å sove igjen etter den grytidlige progesteronsprøyten og tok sjansen på å ta kortisontabletten to timer for sent. Får bare håpe at jeg ikke ender opp med å danse på bordet rundt leggetid siden det kan forskyve den naturlige døgnrytmen å ta Prednisolon etter kl. ni.
Før jeg tar Prednisolon, må jeg alltid spise noe, siden man ellers kan risikere å få magesår. Som sagt, så gjort, men om jeg ikke var småkvalm og uggen før jeg spiste i dag, ble jeg det iallfall etterpå. Sitter fortsatt og ser på en halvspist brødskive og syns frokosten fremdeles sitter i halsen. Brystene er også plutselig blitt uvanlig fyldige og magen kulerund.
Jeg har hatt mye murringer og småvondt i helgen, som stort sett har roet seg når jeg har sittet stille, men mye av det har vært litt lenger oppe i magen, noe som gir meg håp om at det like gjerne kan handle om at livmoren er i ferd med å bane seg vei oppover som at noe er på vei ut.
Sikker kan jeg likevel ikke være, og usikkerheten gjør meg innimellom helt sprø. Det er så fryktelig mye som står på spill her, og fallhøyden er så stor at det bortimot er umulig å forbli uanfektet. Jeg lar meg påvirke, enten jeg vil eller ei, men arbeider hardt med å holde følelsene i sjakk.
Akkurat nå er jeg så varm at jeg måtte ta av meg nattkjolen og sitter her på soverommet i bare trusen, så det er på høy tid å ta en avkjølende dusj. Er også kjempetørst igjen, til tross for at jeg allerede har drukket nærmere en liter væske i dag. Føles mer som et eggeglass. Ikke har jeg løpt noe særlig på do i dag heller, så det er lite som har kommet ut igjen.
Jeg tror jeg like gjerne kan venne meg til tanken på at dette svangerskapet kommer til å bli en eneste lang hinderløype, først som sist. For jeg hadde ikke før skrevet ferdig forrige innlegg og laget meg en matchalatte på kjøkkenet, før jeg oppdaget en liten, mørk klump i truseinnlegget.
Klinikken gav meg umiddelbart forbud mot alle former for fysisk aktivitet, så da var det kanskje ikke uten grunn at jeg følte sånn for å holde meg i ro hjemme tidligere i dag? Var jo forsåvidt akkurat det samme som skjedde på mandag. Er det noe jeg har lært meg, så er det at den indre stemmen alltid har hatt rett når jeg har vært gravid. Derfor blir jeg så provosert når gravide ofte blir oppfordret til å “unngå å ta unødvendig mange forholdsregler og leve som normalt”. Det har aldri vært noen ting som helst som har vært normaltilstand i mine svangerskap, og hver gang jeg har gått over egne grenser, har det gått galt.
Statistikken sier at i omtrent halvparten av tilfellene skyldes spontanabort feil ved fosteret, og det får man selvsagt ikke gjort noe med. Men det betyr også at i den andre halvparten skyldes det forhold hos mor, og da blir det helt håpløst å si “det var ingenting du kunne gjort fra eller til, fortsett som før og bedre lykke neste gang!” som ser ut til å være gjennomgangstonen i norsk svangerskapsomsorg. Eller kanskje jeg heller skal si mangel på sådan, for i 1. trimester er de fleste gravide mer eller mindre overlatt til seg selv her til lands. Bare spør dem som har ringt legevakten pga. truende spontanabort før de har rundet 12 uker. Det er ganske deprimerende lesning, og derfor er jeg så sjeleglad for at jeg har havnet på en klinikk med helt andre holdninger som kan følge meg opp:
Tilbake til fullt progesteronregime med to sprøyteampuller morgen og kveld, Tranxamicsyretabletter, 1000 mg C-vitamin og midlertidig stans av blodfortynnende sprøyter. Jeg kan prøve meg på Fragmin-sprøyene igjen når livmoren har roet seg, men med god margin og uansett ikke i morgen som planlagt. Og skulle jeg få enda en blødning til etter det, blir det helt slutt.
Fertilitetsterapeuten trøstet meg med at så lenge jeg fortsetter å ta dobbel dose omega 3 hver dag, vil jeg ha ganske god blodfortynnende effekt av det også, så vi får håpe det holder. Dessuten har jeg tross alt aldri testet positivt på noen av blodkoaguleringsprøvene jeg har tatt, så jeg er mest opptatt av den betennelsesdempende effekten til Heparin, som er virkestoffet i disse sprøytene, og den effekten får jeg jo også av omega 3 og Prednisolon. Uansett har jeg kun tatt laveste dosen siden jeg ikke har hatt noen indikasjon for å ta dem, annet enn gjentagende aborter. Og siden jeg helt tydelig er disponert for blødninger, har klinikken ventet i lengste laget med å sette meg på dem. Forrige forsøk var første gang.
Ellers har jeg plutselig blitt tørst som en kamel i løpet av det siste døgnet. Den uslokkelige tørsten er noe av det jeg husker aller best fra svangerskapet med tvillingene, men fram til i går ettermiddag har den latt vente på seg, selv i tropevarmen, helt til den slo til for fullt. Nå drikker jeg bare av store kopper og glass, for ingenting annet monner, og selv da går det ikke lang tid før jeg må ha påfyll igjen. Kan nok like gjerne sette en hel kanne på nattbordet, så slipper jeg å gå så mye fram og tilbake til kjøkkenet.
Tør ikke fylle på glasset fra vannkranen på badet, for den drikker gjerne katten av når den vil ha rennende vann, og nå må jeg være ekstra påpasselig for å unngå smitte av toxoplasmose. Da jeg sjekket for to år siden, var jeg fortsatt ikke immun mot det, dvs. ikke tidligere smittet, hvilket tyder på at kattene jeg har vært i kontakt med, heller ikke har vært bærere av smitten, men som byttespisende utekatt kan det når som helst forandre seg, så det er ikke verdt å ta sjansen. Klinikken har ellers bedt meg om å unngå fysisk kontakt med alle andre dyr enn mitt eget. Det er tydeligvis ikke bare toxoplasmose man bør passe seg for, men man er visst ofte immun mot de fleste uhumskhetene til egne dyr. Katten min får uansett jevnlig kurer mot de fleste parasitter, og jeg vasker hendene etter hver eneste gang jeg har klappet henne nå.
Apropos drikke, så drikker jeg en del druejuice for tiden blandet med kullsyreholdig vann. Syns det blir for mye sukker ellers, men drikker det pga. at røde druer inneholder betennelsesdempende resveratrol etter anbefaling fra fertilietsterapeuten som ellers er veldig måteholden med sukker i alle former. Drikker for øvrig hovedsaklig vann fra kranen. Da jeg var gravid med tvillingene, var jeg helt hekta på ufiltrert eplejuice, men den lysten har jeg foreløpig ikke sett noe mer til, og grapefruktjuice og sitronvann må jeg dessverre unngå nå pga. spiserørsbrokken. Ellers hender det jeg drikker varm melk blandet med vann og en liten dæsj kaffe bare for smakens skyld. Vi snakker om toppen en halv deciliter i et tre deciliter stort krus her, og det skjer ikke hver dag. Er i grunnen mer redd for syren i kaffen enn jeg er for koffeinet, for jeg reagerer på den koffeinfrie kaffen også.
Da jeg var i Riga ifbm. innsett i fjor sommer, ba jeg om flere behandlinger av akupunktøren ved klinikken siden jeg skulle være der såpass lenge i rugetiden. Da kom det fram at damen også drev en del med ayurveda. I den sammenhengen rådet hun meg til å holde meg mest mulig til varm og temperert mat og drikke den neste måneden og unngå iskrem, kjøleskapskalde drikker og isbiter. Noen sverger jo til varmeflasker og ullundertøy i rugetiden, så jeg tror hovedpoenget er å opprettholde blodsirkulasjonen i underlivet, men det gjør at jeg helst drikker lunkent vann og varm te av mange slag og gjerne tenker meg om før jeg tar noe rett fra kjøleskapet. Men helt konsekvent gidder jeg ikke være.
Tilfeldighetene ville det sånn at jeg akkurat hadde brukt opp den gule pakken med svangerskapskosttilskudd da blødningene begynte denne uken. Siden de også inneholder blåbærekstrakt som virker lett blodfortynnende, fikk jeg en innskytelse om å prøve noe annet framover. Fokuserte på det viktigste og endte opp med en blanding som dekket følgende kosttilskudd:
B-vitaminer, og da særlig B9 (400 mcg folsyre etter de offisielle anbefalingene), B3 (som det nylig er påvist at også kan forårsake fosterskader ved mangel), B6 (kjerringråd mot svangerskapskvalme) og B12 (som jeg tidligere har hatt litt for lite av, noe som kan forårsake anemi. Dessuten er det viktig for utviklingen til fosteret, så om man ikke spiser animalske produkter, bør man passe ekstra godt på.) B-vitaminer skal generelt styrke slimhinnene som er viktige i et svangerskap, og sikkert særlig for meg som er så lettblødelig. Blør jo ofte i nese og tannkjøtt også når jeg er gravid. Fertilitesterapeuten anbefaler faktisk en dobbel dose B-vitaminkompleks daglig.
Ellers har jeg sørget for å få i meg sink, kalsium, jod, A-vitamin (liten dose da for mye A-vitamin kan være giftig for fosteret, samtidig som det trenger A-vitamin for å utvikle synet), E-vitamin (holder meg strengt til anbefalt dose da overdosering i de første 8 ukene av svangerskapet kan føre til hjertefeil hos fosteret), melkesyrebakterier, dobbel dose omega 3 og D-vitamin, i tillegg til C-vitamin og magnesium som jeg tar ekstra mye av for tiden for å stoppe hhv. blødninger og kramper.
Ja, og så tar jeg resveratrol mot betennelser og syns jeg har merket en betydelig bedring etter at jeg begynte med det igjen for en uke siden. Da blødningene startet denne uken, slang jeg i tillegg på Wild Yam-tabletter for å styrke progesteronnivåene i kroppen.
I dag har jeg tenkt å gjøre … ingenting. Hadde riktignok klokka på sju for å få satt progesteronsprøyten i tide, men resten av dagen har jeg bare tenkt å late meg. Har hatt avtaler å rekke hver bidige dag denne uka, og nå trenger jeg en dag der jeg slipper å følge med på klokka for andre ting enn medisiner. De kommer jeg dessverre ikke utenom.
Akupunktøren sa til meg i går at hun kunne kjenne på pulsen at livmoren var på vei opp og ut av bekkenet, eller iallfall at den jobbet med saken. Samme kan det være; det viktigste er at den ikke er på vei nedover, skrekk og gru! Jeg har i grunnen ikke helt skjønt hva disse akupunkturpulsene går ut på rent teknisk da hun er den første akupunktøren jeg har vært hos som har arbeidet sånn, men så langt virker hun ganske treffsikker.
Nå har i alle fall kvalmen og halsbrannen kommet for fullt, og jeg må passe på hele tiden for å holde det i sjakk. Dessuten syns jeg det har lagt seg et slags lokk av hard gravidpolstring over hele magen de siste dagene. Jeg føler meg definitivt gravid og håper bare at det ikke er hcg-produserende morkakevev som lurer oss igjen. Med oss mener jeg både kroppen og meg selv. Ette å ha opplevd omtrent alt som kan gå galt i et svangerskap, lærer man seg automatisk å bli djevelens advokat.
I går kveld halverte jeg sprøytedosen og supplerte med to stikkpiller istedet. Det gikk heldigvis fint i den forstand at jeg ikke har fått noen flere blødninger, men murringene tok seg dessverre opp flere hakk, så jeg har ligget som på nåler i hele natt. Våknet i tillegg til litt vondere og stivere korsrygg, men ikke verre enn at det fint er til å leve med, så gjentok samme prosedyre nå i morges, så får vi se. Tok heller ikke Tranexamicsyre i hele går siden jeg hadde begynt med blodfortynnende igjen.
Er invitert på grillfest med venner i kveld, men tør ikke risikere å overanstrenge meg mens jeg holder på å trappe ned på nødplanregimet. Har allerede strukket strikken litt langt denne uken mtp. at jeg har hatt blødninger. Må hele tiden passe på at ikke kortisontablettene gjør meg kunstig hyper, og når jeg tillater meg selv å kjenne etter, holder jeg på å sovne hver gang. De par siste dagene har jeg innimellom vært så trøtt at jeg er blitt kvalm, og da er det bare en ettermiddagslur som har hjulpet.
Apropos kvalme, så strevde jeg i forgårs med at jeg ble kvalm med en gang blodsukkeret dalte og var fin igjen etter at jeg hadde spist. I går var det omvendt: Jeg var fin til hver gang jeg spiste, og så ble jeg kvalm rett etterpå. Må uansett passe på å spise lite om gangen framover og heller bare prøve meg fram. Det er helt tydelig at kroppen holder på å omstille seg.
I kveld runder jeg seks uker, så i morgen er jeg allerede i 7. uke. Syns tiden har gått ganske fort denne gangen sammenlignet med tidligere, og godt er det. Da jeg var gravid med tvillingene, stod tiden nærmest stille i hele 1. trimester, og akkurat da det begynte å bli gøy, mistet jeg dem …
I går tenkte jeg ganske mye på de to engletvillingene mine, og det er fremdeles sårt, men ikke like hjerteskjærende som da jeg var gravid om sensommeren i fjor. Da var det akkurat som om graviditeten vekket til live gamle, vonde minner på nytt. Det hjalp sikkert ikke heller at dødsdagene deres kom umiddelbart etter at jeg hadde fått vite at jeg var gravid igjen. Jeg tror ikke at all den smerten som satt i kroppen, kan ha vært gunstig for noen graviditet, og er glad for at trykket har lettet litt siden sist. Tror jeg fikk et slags gjennombrudd i vår der jeg endelig greide å sette mer ord på ting.
En prest på sykehuset sa til meg at om man prøvde å gå videre før sorgen var ferdig bearbeidet, risikerte man at man aldri ble kvitt den. Samtidig som det å ha noe å se frem til, hjalp en med å leve videre, så det var ikke helt tingen å bli sittende fast i sorgen for lenge heller. Vanskelig balansegang det der. Jeg har vel konkludert med at jeg i bunn og grunn har hatt liten eller ingen kontroll over sorgprosessen, og at jeg like gjerne kunne latt være å prøve. Det er akkurat som om den bare har måttet gå sin gang helt uavhengig av hva jeg har gjort eller ikke gjort, og har tatt den tiden den trengte uansett. Nå prøver jeg å fokusere på den fine tiden jeg faktisk fikk med dem i magen, istedenfor det livet vi mistet sammen etter at de ble født. Det føles mye bedre sånn.
Jeg blødde ikke noe mer i hele går, så faren ser ut til å være over for denne gang. Tok derfor sjansen på å sette en blodfortynnende sprøyte igjen i dag morges. Om det går bra, begynner jeg å trappe ned på progesteronsprøytene fra og med i kveld.
Ellers gikk store deler av gårsdagen med til å lete etter pakker. Jeg hadde nemlig sendt inn en stor bestilling til Bokklubben med nyttige ting og tang på salg som ble levert i mange deler. Problemet var bare at de mange pakkene ble fordelt på tre forskjellige utleveringssteder som alle var ukjente for meg, og ingen av dem var der jeg opprinnelig hadde fått beskjed om at de var blitt sendt til. Det viste seg til slutt at grunnen til kaoset var at det egentlige utleveringsstedet var midlertidig stengt, men det måtte jeg drive litt detektivabeid for å finne ut av. Dette var mitt første møte med PostNord. Sist jeg var medlem av Bokklubben, holdt det å gå til det lokale postkontoret, men de har tydeligvis byttet leverandør siden sist.
Fertilitetsakupunktøren ville ha meg inn igjen i dag istedenfor i morgen for å roe ned blødningen, men soneterapeuten kunne konstatere allerede i går at systemet så ut til å ha stabilisert seg. Våknet til litt murringer i dag også, men de gikk bort med ny progesteronsprøyte og en stor dose magnesium.
For øvrig var jeg plaget av kvalme i hele går og måtte spise jevnt og trutt for å holde den unna. Tar jo det som et godt tegn, men helt sikker kan jeg ikke være siden jeg hadde skyhøy hcg sist også. Har dessuten drømt mye i det siste, noe gravide gjerne gjør, men er usikker på om det like gjerne kan være pga. progesteronsprøytene. Brystene er også blitt merkbart ømmere.
Tanken på at det snart nærmer seg tidlig ultralyd og at det kan bety slutten på gravideventyret, er nesten ikke til å holde ut. Jeg har vært gjennom dette så mange ganger før at jeg utvilsomt begynner å nå et metningspunkt. Samtidig er det eneste måten jeg kan få senket skuldrene litt på. Dessuten er det en del av opplegget til klinikken siden de ikke vil jeg skal gå på masse medisiner om det ikke er liv laga, så jeg har ikke noe valg. For ikke å snakke om at sykehuset står klart til å overta så snart jeg har passert dette nåløyet.
Får bare håpe at de fremdeles husker meg igjen der oppe. Vi hadde jo håpet og trodd at det skulle gå litt fortere å bli gravid igjen siden det hadde gått så glatt med tvillingene. Istedet ble det fire mislykkede forsøk. Det hjalp nok ikke at både kropp og sinn ble skikkelig mørbanket av dødfødslene, og det har tatt lang tid å komme ovenpå igjen. Krysser nå alt jeg har for at det femte har mere hell med seg! For alt det er verdt, er fem et lykketall i islam …
Jeg fikk litt mer brun spottblødning i går kveld. Dermed ble det for tidlig å gjenoppta den blodfortynnnende Fragmin-sprøyten allerede i dag. Fortsetter istedet med full dose progesteronsprøyter, så ingen nedtrapping enda. Er nok på tide å innse at det også er meningen jeg skal trappe kraftig ned på alle aktiviteter ved blødning. Bedre å ta dette på alvor og forhåpentligvis bli fortere ferdig med det. Men brunt blod betyr gammelt blod, så da har det iallfall ikke kommet noe nytt siden sist.
Ellers strever jeg med at bekkenet stivner i andepositur hver gang det har gått lenge siden siste progesterondose, men bare en halvtime etter nytt sprøtestikk er jeg så god som gull igjen. Fertilitetsakupunktøren sa for øvrig at jeg ikke måtte finne på å gå til kiropraktor for behandling av bekkenet før uke 11 da det kunne åpne opp så mye at jeg risikerte å spontanabortere. Selv setter hun heller ingen nåler for det området i denne fasen.
Blir ganske sliten av progesteronsprøytene siden de er så kraftige. Det blir nesten som å gå på Paralgin Forte eller Cosylan. Men det er kanskje like greit siden det er meningen jeg skal slappe mest mulig av nå og holde meg i ro.
Er ellers stadig mer kvalm tidlig om morgenen. I dag har det heller ikke gitt seg etter at jeg har spist og tatt Prednisolon. Jeg kjenner det også litt innimellom på dagtid om det er lenge siden sist jeg har spist. Fertilitetsterapeuten rådet meg forresten til å spise enda mer lavkarbo under blødning siden ustabilt blodsukker visstnok kan irritere livmoren. Siden jeg bør unngå mye fett pga. spiserørsbrokken, snakker vi da hovedsaklig om rent kjøtt og grønnsaker.
Ellers har det vært en greie med meg at jeg får så utrolig lyst på fisk når jeg er gravid, og da særlig hvit fisk fra havet. Den lysten har heller ikke latt vente på seg denne gangen. Om det i tillegg er kombinert med hvit saus, som i fiskegrateng eller med fiskeboller, er jeg helt solgt. Melk er nemlig en annen sikker vinner når jeg er gravid og det eneste som virkelig hjelper mot halsbrann. Jeg er jo dobbelt utsatt for sistnevnte med spiserørsbrokk som gravid.
Det hadde vært en fordel om jeg kunne hatt like lyst på fet fisk i svangerskapet siden jeg bør få i meg så mye omega 3 pga. betennelsestilstandene mine, men når jeg begynner å bli kvalm, skyr jeg fett. I hvit fisk er det også mye jod som er viktig for stoffskiftet, og jeg tar tross alt stoffskiftemedisin, så kanskje det er en sammenheng der? Hvit fisk er uansett både lavkarbo og lettfordøyelig, så jeg ser ingen grunn til å begrense den lysten.
Får bare være glad for at iallfall noe av det jeg higer etter, fremdeles er lov. Har jo måttet kutte ut sitrusfrukter etter at jeg fikk vite om spiserørsbrokken. Og jeg som har vært helt avhengig av klementiner når jeg har vært gravid …
Vel, vel, først og fremst har jeg øyeblikk av usigelig lykke når det går opp for meg at jeg er gravid, og at dette faktisk kan gå bra denne gangen, og det er det aller viktigste. La oss ikke glemme det.
Så langt har krisehåndteringen fungert etter planen, bortsett fra at jeg har fått murringer etter korte spaserturer i dag. Akupunktøren sa det var veldig vanlig å få blødninger når man gikk på blodfortynnende og soneterapeuten at det var vanlig å ha både blødninger og mye murringer på dette stadiet av svangerskapet, så jeg har roet meg litt ned igjen nå.
Om jeg fortsatt ikke har blødd noe mer i morgen tidlig, kan jeg prøve å gjenoppta de blodfortynnende sprøytene, men bare annenhver dag fra nå av. Acetylsalisylsyretablettene er det imidlertid helt slutt med framover. Etterhvert vil jeg også fase ut progesteronsprøytene og gå over til piller igjen, eller muligens en kombinasjon av begge deler.
Fordelen med sprøytene er bedre opptak, jevnere fordeling, mindre hyppighet (hver 12. time istedenfor hver 8. time) og at jeg slipper å gå med truseinnlegg. Bakdelen er at de er vonde og vanskelige å sette, og at jeg får en lett allergisk reaksjon av dem, noe som tydeligvis er ganske vanlig.
Fordelen med stikkpillene er at de styrker livmorhalsen og er enkle og smertefrie å sette inn. Bakdelen er dårligere og mer ujevnt opptak, tidvis lett kløe nedentil, større sårbarhet for soppinfeksjon, en del trusesøl og hyppigere inntak.
Til syvende og sist blir det uansett den behandingsformen som gir best effekt, som avgjør, samt hvor mange sprøyter jeg har igjen, for disse får man ikke tak i her til lands. Sistnevnte brukes ofte ved blødninger i 1. trimester, men det er også dem som sverger til progesteronstøtte i sprøyteform i 2. trimester for sånne som meg med påvist livmorhalssvikt. De er derfor virkelig verdt sin vekt i gull for mitt vedkommende og må spares litt på.
Omstendighetene ville det slik at jeg endte opp med å få flyttet den ene avtalen jeg hadde i går, til senere denne uken. Det viste seg å være hell i uhell. På vei hjem fra den avtalen jeg faktisk fikk gjennomført den dagen, kjente jeg nemlig noen vonde murringer og skjønte raskt at jeg nok ikke burde vente med å ta magnesium til jeg kom hjem. Vel hjemme gikk jeg rett på toalettet og syntes jeg så et snev av misfarging i progesteronrestene som lå i truseinnlegget. Det var såvidt man kunne se det med det blotte øyet, så jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg så syner. Prøvde å lukte på det uten å kjenne den karakteristiske jernlukten som pleier å følge med blod, og pustet et øyeblikk lettet ut. Helt til jeg så “ålen” av rødt blodslim på toalettpapiret.
Jeg visste hva koordinator ville svare allerede før jeg sendte tekstmeldingen og gjorde meg klar til krisehåndteringen:
2. Midlertidig bytte ut progesteronpillene med progesteronsprøyter
3. Slutte med blodfortynnende inntil vdere
4. Ta tranexamicumsyre som skal stoppe blødning
5. Ta 1000 mg C-vitamin daglig
Murringene ville ikke gi seg før en drøy halvtime etter at jeg hadde fått satt progesteronsprøyten, så denne gangen hadde det ikke holdt med magnesium. De kom litt tilbake igjen hver gang jeg stod oppreist, så jeg holdt sengen resten av kvelden. Det har heldigvis ikke kommet noe mer blod etter den ene gangen, men jeg fortsetter med kriseplanen enn så lenge.
Dette er ikke noe gøy. Selv om jeg opplevde utallige ganger at denne typen blødninger i tvillingsvangerskapet ikke hadde noe med fostrenes velbefinnende å gjøre, har jeg senere fått erfare at det også kan bety at embryoene nettopp har dødd eller er i ferd med å gjøre det. Kombinert med økte senkningsverdier og muskel- og skjelettsmerter, frykter jeg det verste. Samtidig som jeg prøver å beholde roen så godt jeg kan, da stress visstnok kan øke senkningsverdiene i seg selv. Den gode nyheten er at murringene forsvant igjen så snart jeg fikk satt ny progesteronsprøyte i dag morges, så kanskje er problemet ganske enkelt for lite progesteron?
Lørdagen begynte ganske bra med effektiv ærendrunde tidlig på dagen, til tross for litt uvelhet med det samme jeg våknet og stekende sol. Dessverre falt jeg nokså fort sammen etter det og følte meg så sløv at jeg ikke en gang orket å være på sosiale medier. Verket også en del fra albuene og ned, særlig rundt håndleddene, samt litt rundt knærne, og hadde økende kriblinger i leggene utover kvelden.
Det siste er et typisk graviditetstegn hos meg, så det bekymret meg ikke noe særlig, bortsett fra at det var ubehagelig. Da var det verre med alt det andre. Jeg håpet at det var varmen som gjorde det, men var innerst inne redd for at jeg kunne ha økende betennelsesnivåer i kroppen igjen, og at det i verste fall kunne føre til abort. Dette har jeg skrevet om flere ganger tidligere.
Nå behandlet riktignok kiropraktor albuene mine på fredag. Jeg har nemlig siden i fjor høst hatt en økende fornemmelse av sviktende håndledd, og det har tydeligvis noe med forbindelsen til albuene å gjøre. Jeg kan ikke forklare det, men det er tydelig forskjell i styrken i dem før og etter behandling hos kiropraktor.
Jeg lurer imidlertid også litt på om jeg kan ha hatt begynnende karpaltunnelsyndrom i tvillingsvangerskapet fordi jeg da fikk økende problemer med at hendene dovnet mens jeg sov, noe jeg aldri hadde hatt før. Det ble bedre etter fødslene, men forsvant aldri helt, og nå syns jeg det er på god vei til å bli verre igjen. Samtidig er visst ikke dovne hender så uvanlig ved ulike revmatiske tilstander, så jeg kan heller ikke utelukke det.
Som om ikke det var nok, våknet jeg til stivnet “andepositur” igjen i går morges, i en litt mildere form av den jeg fikk rett etter innsett i Riga. Jeg tok så noen flere av progesteronpillene oralt istedenfor vaginalt. Ryggen ble da betydelig bedre utover dagen, men dessverre ikke helt, og til gjengjeld ble jeg tung og vond i hodet.
Samme greia har gjentatt seg i dag, og i skrivende stund ser ryggen heldigvis ut til å ha løsnet, men prisen er at jeg føler meg fryktelig uopplagt. Siden jeg allerede hadde hele to behandlingsavtaler i ettermiddag, var det imidlertid uaktuelt å legge til enda en hos kiropraktor på andre siden av byen i dag, og jeg er nødt til å være sånn noenlunde mobil siden jeg må på fire kollektivtransporter og gå en del innimellom for å greie å gjennomføre avtalene.
Men nok om det. Alt i alt har jeg det slett ikke så ille. Er bare økende bekymret for at de ikke skal finne liv igjen når jeg kommer på tidlig ultralyd, og all verdens symptomer vil ikke greie å forsikre meg om at alt er bra før jeg faktisk får vite det. Mao er det egentlig bedre å prøve å tenke på noe annet så godt det lar seg gjøre.
Begynte å lese i boken “Omgitt av idioter” i går, og fant den både opplysende og underholdende, og så fikk jeg sett en del på Netflix i løpet av helgen. I det siste har det gått på den israelske serien “Fauda”, men etter lørdagens tittemaraton var det ikke flere tilgjengelige sesonger igjen.
Fertilitetsterapeuten forsikret meg for øvrig om at lavpasteuriserte meieriprodukter var ok å spise for gravide, så derfor turte jeg å kjøpe melk, surmelk og cottage cheese fra Rørosmeieriet på lørdag, men jeg kommer nok til å spørre noen flere eksperter også, bare for å være helt på den sikre siden.
Det har tatt litt tid å komme inn i alle tingene som gravide må unngå i våre dager. Da jeg ble spontant gravid for åtte år siden, trodde jeg i min naivitet at det bare var alkohol, tobakk, narkotika og legemidler man måtte passe seg for. Little did I know … Det høres kanskje rart ut, men siden jeg ikke hadde vært noen prøver, var jeg helt ukjent med graviditetsverden, til tross for svangerskap utenfor livmoren fem år tidligere. Alt jeg visste, var kunnskap jeg hadde snappet opp i løpet av oppveksten, som forlengst var utdatert.
Jeg visste ikke en gang at man kunne regne ut termindato på nettet; trodde bare den var ni måneder etter første dag i siste menstruasjon. Skjønte heller ikke hva som var problemet da en brasiliansk kollega gav en synlig gravid, felles kollega tyn hver gang hun drakk sterk kaffe for å holde seg våken på jobb, og påpekte at det ikke var bra for barnet. Tenkte bare at det måtte være en fiks ide de hadde borte i Brasil. Helt til jeg hadde journalsamtale med fertilitetsklinikk i Danmark to år senere og fikk klar beskjed om at for mye kaffe både kunne hemme fertiliteten og føre til spontanabort, så i fra nå av var det bare tillatt med maks. 1-2 kopper til dagen. Takk og lov at jeg aldri har vært noen stor kaffedrikker uansett, for ellers ville jeg ha ligget våken om nettene nå og lurt på om jeg hadde fordrevet barnet mitt med kaffe …
På tide å gå i dusjen og gjøre meg klar til dagens behandlinger. Skrives senere!
Jeg kunne definitivt hatt brukt for en innendørsvifte i disse dager, når det er så lite vind ute at jeg ikke får gjennomtrekk selv om alle dører og vinduer står åpne i hele leiligheten. På den annen side har de en tendens til å bråke fryktelig og kan bli så irriterende at man til slutt nesten foretrekker å smelte ihjel i ren desperasjon. Egentlig er det bare takvifter som duger, når jeg tenker meg om, men det ville vært et mye større prosjekt å få installert, så derfor lar jeg det bare være foreløpig. I mellomtiden får jeg klare meg med de lystette gardinene jeg gikk til innkjøp av under hetebølgen for to år siden da jeg var en måned lenger på vei med tvillingene enn jeg er nå og regelrett holdt på å forgå av varme. Enn så lenge klarer jeg meg heldigvis ganske greitt, så sant jeg slipper å oppholde meg i solsteiken. Men holdeplasser og stasjoner uten skygge er rett og slett drepen for tiden.
I går følte jeg meg ganske uggen da jeg våknet og tenkte at nå kommer kvalmen, men etter en lang sesjon hos fertilitetakupunktøren, var all uvelheten som blåst bort, og jeg følte meg piggere enn på lenge. Var på kjempekoselig venninnetreff etterpå der timene bare fløy av gårde.
Brystene blir stadig ømmere, og kjertelvevet inni vortene kjennes mye bedre, men gjør ikke vondt så lenge jeg ikke tar på dem. Med tvillingene begynte jeg etterhvert å klø så mye at jeg ikke greidde å ha på bh, særlig om kvelden. Klødde også så mye på lårene om natten at jeg ikke kunne ha på pysjamasbukser, så det var bare nattkjoler som var aktuelt. Jeg tenkte ikke så mye over det, så nevnte det aldri på svangerskapskontrollene, selv om jeg ofte klødde meg så febrilsk at jeg ble ildrød, men senere har jeg fått vite at svangerskapskløe kan være et tegn på at leveren strever med å fungere skikkelig, så denne gangen kommer jeg til å be legene om å følge litt med på leververdiene mine. Fikk også vite i ettertid at de visstnok hadde vært ganske høye da jeg var innlagt med blodforgiftning og fødte tvillingene, men det var det ingen som sa noe om der og da. Fertilitetsakpunktøren har sagt at hormonstimulering og graviditet generelt er en stor belasning for leveren og setter nåler som skal hjelpe den med å fungere bedre, så får vi bare håpe at det hjelper.
i dag kjente jeg plutselig at jeg var blitt overømfindtlig for lukter da jeg var på vei til fastlegen. Det gav meg definitivt et deja vu til tvillinggraviditeten da jeg avsluttet uke 5 som nå. I går mistet jeg også litt matlysten, men tror kanskje det kom like mye av varmen som av svangerskapet. Ellers har jeg egentlig vært ganske mye sulten til nå, men det skyldes nok mest Prednisolon. Langtidsblodsukkeret mitt er også bittelitt forhøyet, og selv om det foreløpig ligger innenfor normalen, rådet fastlegen meg til å være ekstra påpasselig med kostholdet siden jeg er mer utsatt for å få svangerskapsdiabetes så lenge jeg går på kortison.
Målte også stoffskiftet for første gang etter at jeg økte dosen med Levaxin. Det var omtrent likt som sist, noe som viser at det var en riktig avgjørelse, for om jeg ikke hadde gjort det, ville tsh ha vært høyere og T3 og T4 lavere nå. Det kan skje veldig fort i begynnelsen av en graviditet, og siden det tar en stund før stoffskiftetablettene begynner å virke, bør man være litt i forkant. Jeg har også opplevd de tre siste gangene at dette starter allerede med østrogenstimuleringen.
Etter fastlegen spiste jeg først lunsj på veien i en liten sushisjappe, men bestilte for sikkerhets skyld varmebehandlet maki da jeg ikke stolte helt på at de hadde frosset ned fisken tilstrekkelig på forhånd for å drepe alle uhumskheter som potensielt kan skade fosteret. Deretter bar det videre til kiroraktor. Han behandlet meg med silkehansker og ville ikke røre nakken siden det ikke var krise (hadde hatt litt vond nakke og et snev av hodepine de siste kveldene), men bekkenet var for en gangs skyld ikke vridd, og det var jo veldig bra.
Fikk ordnet opp i et par praktiske ting også etterpå, før jeg dro inn årene og henga meg til Netflix. Nå ser jeg virkelig fram til helgen.
