Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

I dag har jeg tenkt å gjøre … ingenting. Hadde riktignok klokka på sju for å få satt progesteronsprøyten i tide, men resten av dagen har jeg bare tenkt å late meg. Har hatt avtaler å rekke hver bidige dag denne uka, og nå trenger jeg en dag der jeg slipper å følge med på klokka for andre ting enn medisiner. De kommer jeg dessverre ikke utenom.

Akupunktøren sa til meg i går at hun kunne kjenne på pulsen at livmoren var på vei opp og ut av bekkenet, eller iallfall at den jobbet med saken. Samme kan det være; det viktigste er at den ikke er på vei nedover, skrekk og gru! Jeg har i grunnen ikke helt skjønt hva disse akupunkturpulsene går ut på rent teknisk da hun er den første akupunktøren jeg har vært hos som har arbeidet sånn, men så langt virker hun ganske treffsikker.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Nå har i alle fall kvalmen og halsbrannen kommet for fullt, og jeg må passe på hele tiden for å holde det i sjakk. Dessuten syns jeg det har lagt seg et slags lokk av hard gravidpolstring over hele magen de siste dagene. Jeg føler meg definitivt gravid og håper bare at det ikke er hcg-produserende morkakevev som lurer oss igjen. Med oss mener jeg både kroppen og meg selv. Ette å ha opplevd omtrent alt som kan gå galt i et svangerskap, lærer man seg automatisk å bli djevelens advokat.

I går kveld halverte jeg sprøytedosen og supplerte med to stikkpiller istedet. Det gikk heldigvis fint i den forstand at jeg ikke har fått noen flere blødninger, men murringene tok seg dessverre opp flere hakk, så jeg har ligget som på nåler i hele natt. Våknet i tillegg til litt vondere og stivere korsrygg, men ikke verre enn at det fint er til å leve med, så gjentok samme prosedyre nå i morges, så får vi se. Tok heller ikke Tranexamicsyre i hele går siden jeg hadde begynt med blodfortynnende igjen.

Er invitert på grillfest med venner i kveld, men tør ikke risikere å overanstrenge meg mens jeg holder på å trappe ned på nødplanregimet. Har allerede strukket strikken litt langt denne uken mtp. at jeg har hatt blødninger. Må hele tiden passe på at ikke kortisontablettene gjør meg kunstig hyper, og når jeg tillater meg selv å kjenne etter, holder jeg på å sovne hver gang. De par siste dagene har jeg innimellom vært så trøtt at jeg er blitt kvalm, og da er det bare en ettermiddagslur som har hjulpet.

Apropos kvalme, så strevde jeg i forgårs med at jeg ble kvalm med en gang blodsukkeret dalte og var fin igjen etter at jeg hadde spist. I går var det omvendt: Jeg var fin til hver gang jeg spiste, og så ble jeg kvalm rett etterpå. Må uansett passe på å spise lite om gangen framover og heller bare prøve meg fram. Det er helt tydelig at kroppen holder på å omstille seg.

I kveld runder jeg seks uker, så i morgen er jeg allerede i 7. uke. Syns tiden har gått ganske fort denne gangen sammenlignet med tidligere, og godt er det. Da jeg var gravid med tvillingene, stod tiden nærmest stille i hele 1. trimester, og akkurat da det begynte å bli gøy, mistet jeg dem …

I går tenkte jeg ganske mye på de to engletvillingene mine, og det er fremdeles sårt, men ikke like hjerteskjærende som da jeg var gravid om sensommeren i fjor. Da var det akkurat som om graviditeten vekket til live gamle, vonde minner på nytt. Det hjalp sikkert ikke heller at dødsdagene deres kom umiddelbart etter at jeg hadde fått vite at jeg var gravid igjen. Jeg tror ikke at all den smerten som satt i kroppen, kan ha vært gunstig for noen graviditet, og er glad for at trykket har lettet litt siden sist. Tror jeg fikk et slags gjennombrudd i vår der jeg endelig greide å sette mer ord på ting.

En prest på sykehuset sa til meg at om man prøvde å gå videre før sorgen var ferdig bearbeidet, risikerte man at man aldri ble kvitt den. Samtidig som det å ha noe å se frem til, hjalp en med å leve videre, så det var ikke helt tingen å bli sittende fast i sorgen for lenge heller. Vanskelig balansegang det der. Jeg har vel konkludert med at jeg i bunn og grunn har hatt liten eller ingen kontroll over sorgprosessen, og at jeg like gjerne kunne latt være å prøve. Det er akkurat som om den bare har måttet gå sin gang helt uavhengig av hva jeg har gjort eller ikke gjort, og har tatt den tiden den trengte uansett. Nå prøver jeg å fokusere på den fine tiden jeg faktisk fikk med dem i magen, istedenfor det livet vi mistet sammen etter at de ble født. Det føles mye bedre sånn.