For en uke siden var jeg på ettersamtale på fødepoliklinikken med den legen som har fulgt meg opp i dette svangerskapet. På forhånd var jeg veldig i tvil om hvor ærlig jeg skulle være, men jeg hadde i det minste tenkt å stille et par kritiske spørsmål. For som en god venn av meg påpekte, skal en ettersamtale først og fremst handle om bearbeiding av den traumatiske hendelsen.
Jeg var skikkelig oppbrakt da jeg satt og ventet i korridoren. Såpass mye at det kjentes som om jeg ville komme til å buse ut med alt uten å legge to fingre imellom.
Samtalen begynte forsåvidt godt. Istedenfor å svare at det gikk bra, som jeg har for vane å gjøre når folk spør meg om hvordan det går, sa jeg at det ikke gikk bra. Men da oppfølgingsspørsmålet kom – Hva syns du er mest vanskelig? – la det seg en tåkesky over meg, og jeg ble bare sittende som lammet, uten å være i stand til å si ett eneste ord. Det varte så lenge at legen til slutt spurte om hun heller skulle begynne å si noe, og til det måtte jeg bare svare ja.
Dermed sporet samtalen av, og tema var over på ny prøving. For hun hadde fått meldingen fra gynekologen jeg var på seksukerskontroll hos, og hadde vært ganske overrasket over at han hadde foreslått indre cerclage. For det var ikke noe hun hadde tenkt på. Og i og med at hun ikke hadde greie på det, kunne hun heller ikke stå inne for det, og ergo ville hun ikke sende noen henvisning. Det måtte gynekologen som hadde foreslått det, gjøre selv. Dermed ble mulighetene mine for å få dette gjennom ytterligere redusert om jeg skal tro på det den andre legen sa til meg på seksukerskontrollen.
Etterpå hadde jeg min første samtale med kontaktpersonen jeg har fått utdelt av LUB. Det var da jeg fikk snakket om det jeg burde ha tatt opp på ettersamtalen. Jeg syns både det er fortærende og like greit på en og samme tid. Fortærende fordi det er for ille at man ikke kan adressere problemene der de hører hjemme, men like greit fordi jeg innerst inne vet at sykehuspersonalet lever i sin egen verden, og at det vil være en forgjeves kamp å prøve å få dem til å forstå hva jeg har opplevd som vanskelig. Jeg har tross alt prøvd litt mens jeg har vært innlagt i flere omganger og opplevd å møte veggen i ni av ti tilfeller.
Jeg fortalte forresten moren min i går om at en av jordmødrene hadde sagt at jeg måtte tenke på henne som argument for at det var riktig å avslutte svangerskapet med gode marginer for risikoen jeg selv utsatte meg for. Hun ble skikkelig irritert over å ha blitt brukt som pant på den måten. Sannheten er at hun ble helt sjokkert over å høre at jeg ikke fikk bestemme selv. Dette handler om prinsippet, og både LUB og moren min forstår det.
Og nei, jeg har fortsatt ikke sovnet. Jeg kommer til å gå rundt i dag.
I minnestunden til tvillingene for to år siden leste presten opp salme 23. I tenårene sang jeg en sang i et kor som omhandlet den salmen. Noen strofer derfra har brent seg fast for alltid:
“Selv når jeg går i mørket i dødsskyggens dal – frykten vil fange meg – trenger jeg ikke være redd for Du er alltid med meg.”
Vel, de ordene føles ganske tomme og meningsløse nå. Det gjorde de etter at jeg mistet tvillingene også.
For tiden virker det som om verden har rottet seg sammen mot meg, for den ene katastrofen etter den andre har rammet meg og mine nærmeste etter at jeg mistet Lille mirakel. Tre av tingene er så alvorlige at bare en av dem ville være nok til å sette de fleste ut av spill i lengre tid. Andre er bare mer eller mindre irriterende, men oppleves som katastrofale fordi jeg ikke har noe mer å gå på.
Som da jeg fant et brev i postkassen fra Hafslund da jeg kom hjem fra urnenedsettelsen. Der stod det at siden de ikke hadde fått montert en automatisk strømmåler hos meg, ville jeg få et straffegebyr på 2000 kr (!) fra og med neste år. Sist jeg hørte fra dem, var i april. Da skrev de at de ville ta kontakt innen 1-3 måneder for å installere dette meteret, og siden har jeg ikke hørt noe mer før det nevnte trusselbrevet. Jeg hadde andre ting å bekymre meg for enn å purre på dem – det var tross alt ikke jeg som hadde hastverk med å få installert det hersens meteret. Da jeg leste trusselbrevet, toppet det seg helt for meg, godt bevitnet av de stakkarene som hadde vært med meg på graven. Jeg klikket rett og slett i vinkel.
De siste par ukene har det vært flere slike episoder. Frustrasjonsterskelen er blitt så lav at den er så å si ikke-eksisterende. Det er fælt å si det, men jeg har det verre nå enn noensinne etter fødselen, og jeg føler virkelig at mørket er i ferd med å fange meg. Det er ikke så viktig for meg om man kaller det sorg eller depresjon. Akkurat nå virker det som et definisjonsspørsmål som går ut på ett. Det høres bare mindre sykeliggjørende ut å være i sorg enn å være deprimert. Det er et mindre belastende ord, for vi vil jo alle gjerne føle oss normale. I min verden er det derimot normalt å bli deprimert av store tap. Jeg har ikke finlest disse diagnosene, men det er heller ikke viktig for meg. Det som betyr noe, er at jeg føler meg så langt nede som jeg aldri noen gang før har vært, og jeg lurer på om jeg ikke snart er i ferd med å nå bunnen. Den er tydeligvis enda lenger nede enn jeg har kunnet forestille meg. Den eneste magre trøsten er at jeg vet at andre kvinner som har mistet barn i 2. trimester, har det akkurat på samme måten.
Life is a bitch, pleide en kanadisk venninne av meg å si når livet gikk oss imot i tenårene. Life is a washing machine, sa den engelske venninnen, it goes round and round.
I natt har jeg ikke tatt noe å sove på, og resultatet er at jeg fortsatt er lys våken. Dagen startet med enda flere dårlige nyheter som gjorde at jeg ikke greide å spise før til kvelds.
Da jeg startet i terapi, ble jeg opplyst om at dersom jeg skulle føle meg suicidal, kunne jeg ringe legevakten. Jeg bare så på henne mens jeg tenkte at om jeg noen gang skulle komme dit, ville det siste jeg orket, være å måtte krangle med legevakten for å bli tatt seriøst. Man skal jo ha overskudd for å gå på legevakten. Jeg blir stresset bare jeg tenker på det.
Siden jeg av flere grunner er blitt nødt til å ta en pause i barneprosjektet nå, uten sikre utsikter til å kunne prøve igjen, har jeg måttet føle på tanken å “gå videre” uten barn. Selve begrepet er helt misvisende, for i realiteten har livet stoppet opp. Uten mere prøving og håp finnes det ikke lenger noen buffer mellom meg og den avgrunnen som åpnet seg etter at jeg mistet den første tvillingen.
Som LUB-kontakten min har bekreftet, går det dessverre ikke så bra med dem som mister barn som ikke får barn igjen, og som heller ikke har barn fra før. For hovedmantraet blant dem som har mistet barn, er at det er det nye barnet og/eller de barna de har fra før, som har reddet dem fra å gå helt til grunne. Dessverre virker det som om dette er noe som bare folk som selv har mistet barn, eller som har spontanabortert, som forstår.
Når man mister noen kjære, blir man fratatt fortiden, men når man mister et barn, blir man fratatt framtiden. Det berører hele livet ditt på en mye mer omfattende måte. Jeg har mistet både fettere, onkler, tanter, besteforeldre, kolleger og venninner i et aldersspenn fra 11 til 90 år. Noen av disse dødsfallene har berørt meg dypt, og noen har gjort meg helt fra meg i en kortere periode, men ingen av dem har satt meg så ut at bare det å leve videre har vært en stor kamp hver eneste dag.
I dag fikk endelig Lille Mirakel bli stedt til hvile i samme grav som søsknene sine. Jeg har ikke likt tanken på at han skulle ligge stuet bort alene på et eller annet oppbevaringslager mens vi har ventet på dato for urnenedsettelsen.
Det begynner å bli lenge siden vi la ham ned i den bittelille barnekisten og tok farvel ved minnestunden i sykehuskapellet, og det har føltes rart å se navnet hans inngravert på minnesteinen i urnelunden og vite at han fortsatt ikke var på plass, men det er han altså gudskjelov nå.
Jeg kastet selv et par spadetak jord oppå urnen før representanten for gravferdsetaten tok over. Etterpå tente vi et lys i kapellet for den lille, tapre englegutten min, akkurat som vi gjorde det for tvillingene. Same procedure as the year before last year, same procedure as every year to come …
På to år og to måneder har jeg gravlagt tre elskede barn og kremert to dyrebare katter. Det er litt mye å bære for å si det forsiktig. Jeg kan ikke miste flere barn nå. Det er ikke plass til flere navn på gravsteinen. Det bør være et tegn på at det holder nå.
Morsdagen kommer heretter til å feires på graven. Det er det eneste naturlige stedet for meg å være på en sånn dag. Inntil jeg skulle være så heldig og endelig bli velsignet med et levende barn.
Det viser en studie forskere ved Kvinneklinikken, Haukeland Universitetssykehus har gjort i samarbeid med Medisinsk Fødselsregister og Kreftregisteret.
Vi har funnet at kvinner som har fått utført inngrepet har tre til fire ganger så stor risiko for å føde for tidlig, sammenlignet med kvinner som ikke har hatt inngrepet eller har hatt inngrepet etter avsluttet svangerskap.
Det sier overlege Susanne Albrechtsen på Kvinneklinikken til Helse Bergen sine nettsider.Til daglig er hun seksjonsoverlege ved fødeseksjonen, og postdoc ved Institutt for klinisk medisin ved UiB.
Få vil utvikle kreft
Om lag 2500-3000 kvinner i Norge får årlig fjernet den ytterste delen av livmorhalsen på grunn av celleforandringer.
Det gynekologiske inngrepet utføres fordi noen typer av celleforandringer kan føre til utvikling av livmorhalskreft. Man vet at det kun er en liten andel av kvinnene som får utført inngrepet som reelt ville ha utviklet kreftsykdom.
Det er imidlertid en alvorlig sykdom og det norske samfunnet har et betydelig fokus på problemet via screeningprogrammet.
Det er anbefalt at kvinner i aldersgruppen 25-70 år får tatt celleprøver fra livmorhalsen hvert tredje år.
17 prosent føder før termin
Overlege Susanne Albrechtsen har utført undersøkelsen. (Foto: Linda Hilland, Helse Bergen)
I de senere tiårene er kvinner blitt eldre når de får sitt første barn.
Det betyr at flere kvinner enten fjerner den ytterste delen av livmorhalsen før de får det første barnet eller må gjennomføre inngrepet på et tidspunkt hvor de fortsatt ikke har fått det antall barn de ønsker.
17 prosent av kvinnene som har hatt inngrepet, føder før termin. Det vil si før 37 svangerskapsuke, forteller Albrechtsen.
Studien baserer seg på innsamlet materiale fra Kreftregisteret fra 1953, samt alle registrerte svangerskap i Norge fra 1967 til 2003. Der inngår i alt 2,1 millioner fødsler registrert i Medisinsk Fødselsregister.
Av disse har cirka 72 000 kvinner fjernet den ytterste delen av livmorhalsen. 15 108 kvinner hadde fått utført det gynekologiske inngrepet før svangerskap og fødsel.
Flere aborterer
Studien viser også at kvinnene har en større risiko for å føde før 28. og 32. svangerskapsuke, sammenlignet med andre norske kvinner. En større andel av disse kvinnene opplever en sen abort.
Det er et svangerskap som avsluttes i 16.-23. uke, på et tidspunkt hvor fosteret ikke kan overleve.
Svangerskap som resulterer i barn født mellom 24. og 32. svangerskapsuke er bekymringsfulle.
Disse barna har behov for en lang periode med intensivovervåkning i nyfødtperioden, men krever også spesialoppfølging gjennom barneårene.
I gruppen av barn som blir født før uke 37, er det gynekologiske inngrepet kun forklaringen til omtrent to prosent av kvinnene.
Kvinner som fjerner ytterste del av livmorhalsen bør informeres om at de kan føde for tidlig. Kvinnene bør også få informasjon om at dersom de mistenker at fødselen er i gang, bør de ta kontakt med en fødeavdeling for å bli undersøkt, anbefaler overlege Albrechtsen.
Jeg trives ikke grytidlig om morgenen, så lange hverdagsfrokoster i vintermørket før man skal på jobb, er ikke noe lystbetont for meg. Som barn var jeg alltid så kvalm på den tiden at jeg ikke greide å spise før storefri. Da var jeg til gjengjeld blitt veldig sulten. Det kom seg litt etter at jeg bikket tredve, men generelt er frokost bare noe jeg egentlig nyter når jeg har fri, og da snakker vi i realiteten om brunch. På hverdager ender jeg som regel opp med å stappe en banan i vesken som jeg spiser mens jeg er på vei til dagens gjøremål utenfor huset. Det holder meg mett fram til lunsj og sørger for at hjernen kommer i gang, og selv om banan visstnok skal inneholde mye fruktsukker, holder jeg blodsukkeret fint og stabilt på den dietten, faktisk bedre enn om jeg skulle spist en tallerken havregrøt før jeg gikk. For det har jeg nemlig også prøvd, og det funker dessverre ikke for meg når det er flere timer til neste måltid.
Men nå var det ikke hverdagsvanene mine jeg skulle skrive om her i dag. Jeg ville bare få fram hvor mye bedre jeg har det på morgener der jeg får våkne i mitt eget tempo og ikke trenger å stappe i meg frokost før kroppen har fått summet seg litt. Jeg begynner alltid med en stor kopp med varm drikke. De siste årene er det blitt stadig mer melkekaffe med unntak av når jeg har vært gravid, men ellers er det te av alle slag som har vært min store lidenskap i alle år. Jeg drikker gjerne både en og flere kopper over et par timer før jeg endelig kjenner at jeg er sulten. Akkurat nå er jeg på andre svære koppen og har vært våken i halvannen time, men rugbrødskiven med julesylte står fremdeles urørt på asjetten ved siden av meg på nattbordet. Vanligvis ville jeg fortsatt vært i nattklærne på denne tiden på en lørdag, men i dag var det så kaldt at jeg ble nødt til å kle på meg med en gang. Det er likevel koselig å holde seg under dyna, men det er nok bare et spørsmål om tid før jeg havner under et pledd på sofaen istedet. Der sitter jeg gjerne når jeg vil se på fjernsyn, men i dag nyter jeg bare stillheten.
Det eneste dumme med disse formiddagsvanene mine på lørdager som jeg anser som hellig tid for meg selv, er at jeg har en vennegjeng som liker å møtes til lunsj i sentrum kl. 12. Det lar seg ikke forene med morgenroen min, så da må jeg velge. Det hadde passet så mye bedre om den lunsjen kunne vært klokka to istedet. Nå som jeg ikke arbeider, er riktignok ikke helgene like viktige lenger, men jeg har likevel hatt en travel uke med mange avtaler jeg skulle rekke. Vel, travel og travel, fru Blom, men iallfall akkurat på kanten av hva jeg har hatt overskudd til.
Natt til i forgårs måtte jeg omsider krype til korset og ta en innsovningstablett. De hadde jeg ikke tatt siden jeg hadde det nest siste fryseforsøket i Riga i mars. Men jeg hadde da gått gjennom fem stormfulle døgn der kroppen var i konstant alarmberedskap og trengte desperat å få summet meg litt før ettersamtalen på fødepoliklinikken som jeg hadde gruet meg til så lenge. Jeg tok derfor en hel tablett – bruker vanligvis en halv – fordi jeg husket at det var så mye jeg minst hadde trengt etter at jeg mistet tvillingene. Jeg sovnet ganske greit, men etter to-tre timer var jeg våken igjen og måtte ta en ny. Under vanlige omstendigheter ville det ha dopet meg såpass ned at jeg ville ha fått en slags hukommelsessvikt av den typen folk i fylla får når de ikke husker hva som skjedde dagen etter. Men istedet våknet jeg sånn noenlunde utsovet uten å være sløv. I en stakket stund hadde jeg fått litt ro, selv om tankekjøret startet igjen med en gang jeg begynte å våkne til, men da hadde jeg iallfall sluppet å ha kverna gående hele natten i tillegg.
Natt til i går gjentok jeg det samme, men da jeg igjen oppdaget at jeg lå våken og urolig bare et par timer etter at jeg hadde sovnet, var det blitt for sent å ta tablett nummer to, for ellers ville for store deler av virkningen fortsatt sittet igjen i kroppen når jeg måtte stå opp neste dag. Det betydde at jeg nok en gang måtte gå gjennom dagen med stor manko på søvn, men heldigvis tok dagen en fin vending da jeg hadde den første oppfølgingssamtalen med sykehuspresten. Det fikk roet meg såpass ned at i natt holdt det med en tablett for å sove gjennom hele natten. Dagen i dag startet derfor endelig med en god følelse <3
To timer senere er jeg fortsatt rolig og lys til sinns – så lenge det varer for denne gangen. For jeg vet at stemningen fort kan snu igjen. Såpass har jeg lært om sorgreaksjoner nå. Men bare det å få en bitteliten smak av normalitet i en stakket stund mellom slagene, gjør at det steintunge sorgarbeidet blir hakket mindre uutholdelig.
I natt kom jeg plutselig på at jeg hadde skrevet i tre måneder på en annen blogg for fire år siden. Det var egentlig et privat skriveprosjekt som det ikke var meningen noen skulle lese, ihvertfall ikke før jeg følte at jeg hadde funnet stemmen min. Jeg fant aldri helt ut hva jeg ville med den, og dermed havnet den ganske fort i glemselens rekker.
Ikke før i kveld da jeg bestemte meg for å lese gjennom alle innleggene og fant ut at den ikke var sååå kjedelig som jeg opprinnelig hadde husket den, men hukommelsen min var utvilsomt preget av at jeg visste jeg med viten og vilje hadde prøvd å holde den litt grå og anonym for å unngå å erte på meg de beryktede nettrollene.
Siden vi nå er inne i førjulstiden enten vi vil det eller ei, kan det passe godt å hente den gamle bloggen frem igjen fra glemselens skygger. Mange av innleggene handler nettopp om juleforberedelser.
Den gamle bloggen er også fertilitetsfri sone da jeg på den tiden hadde tatt en lang tenkepause fra prøvingen på ubestemt tid og gjorde et realt forsøk på å gå videre uten barn og heller fokusere på andre ting som kattehold. Sistnevnte var nytt av året og noe jeg virkelig gikk inn for med liv og sjel. Man kan legge mye omsorg i en kattunge som trenger adskillig mer oppmerksomhet enn en voksen katt, og så lenge jeg hadde pelskledde babyer i hus, kunne jeg fortrenge det altoverskyggende ønsket om lite menneskebarn. På den tiden var jeg overhodet ikke aktiv i noen form for nettfellesskap med andre prøvere.
Jeg har med vilje ikke delt så mange andre sider av meg selv i den nåværende bloggen siden det er en temablogg om fertilitetbehandling utenlands, men om dere mot for odning ikke skulle ha noe annet å gjøre på enn å bli litt bedre kjent med hvem jeg er som person bak all prøvingen, kan dere jo klikke dere inn på denne linken:
På lørdag var det flere av venninnene mine som stod i demonstrasjon foran Stortinget til forsvar for abortloven slik den er i dag. Som de liberale Oslo-borgerne mesteparten av bekjentskapskretsen min er, tok de det som en selvfølge at vi alle var enige. Jeg lot det forbigå i stillhet at om jeg hadde hatt krefter til å demonstrere for noe jeg brenner for akkurat nå, så er det retten til IKKE å ta abort. Men dette er et så stort tema for meg personlig for tiden at jeg må få komme tilbake til det.
Jeg syns uansett det ville vært vanskelig å demonstrere under parolen “Ikke rør abortloven”, for det er mye ved den jeg faktisk ikke syns er greit. F.eks. syns jeg det er hårreisende at leppe- og ganespalte skal være et eget abortkriterium. Påfølgende operasjonsarr i ansiktet og potensielle talefeil som lesping kan umulig regnes som alvorlig utviklingshemming. Det fins mange verre ting man kan bli født med som ikke regnes som abortgrunnlag i dag.
Jeg syns heller ikke noe om at retten til selvbestemt tvillingabort er blitt snikinnført via et notat fra Justisdepartementet uten debatt i Stortinget. Siden selve aborten av medisinske årsaker må gjennomføres i 2. trimester, er jeg enig med fagfolkene i at det blir søkt å si at det kommer innunder 12-ukersregelen så lenge man bestemmer seg i 1. trimester. Det betyr ikke det samme som at man ikke skal ha adgang til tvillingabort, men at det bør bestemmes av en nemnd på lik linje med andre senaborter i 2. trimester.
Så kommer vi til diskusjonen om man kan tvinge folk til å bære fram et sterkt pleietrengende barn, som er det de aller fleste som har mobilisert foran Stortinget har demonstrert imot. Det er jeg faktisk enig i at jeg ikke syns man kan. Men her syns jeg dagens lovverk er dobbeltmoralsk. For når man først godtar prinsippet om at alvorlig syke og/eller utviklingshemmede fostre kan aborteres, blir det helt absurd å nekte kvinner (tilstrekkelig) informasjon om dette i 1. trimester. Hensikten er at avgjørelsen ikke skal kunne tas før retten til selvbestemt abort er utløpt. Grunnen til det er å gjøre terskelen høyest mulig slik at færre vil orke å gjennomføre en slik abort. Så ja, man får omsider innvilget svangerskapsavbrudd på dette grunnlaget, men man skal jaggu ikke slippe så lettvint unna at man kan klare å få det utført innen utgangen av 1. trimester.
Så når jeg selv betaler for privat ultralyd her til lands, har ikke gynekologen lov til å opplyse meg om misdannelser vedkommende ev. finner dersom undersøkelsen utføres før uke 12. Og om jeg er så smart å bestille time til første dagen av uke 12, dvs. i uke 11+0, vil jeg ha frem til uke 11+6 å gjennomføre en selvbestemt abort på. Det vil nødvendigvis bli på sviktende grunnlag da det er så å si umulig å få en endelig diagnose etter en enkelt ultralyd. Dermed risikerer man også å fjerne et friskt foster.
Og når man gjør prøverørsforsøk og ender opp med x antall befruktede egg, må legene uansett ta en vurdering av hvilke som er gode nok til å settes inn, noe som lett kan ende opp i elle melle, for da er det altså ikke lov å teste dem for gen- eller kromosonfeil. Nei da, er man under 38 år (som man gjerne er ved et prøverørsforsøk – aldersgrensen ved Rikshospitalet er nylig satt ned fra 40 til 39), er det ikke meningen man skal oppdage at det er noe alvorlig galt med fosteret før man tropper opp på ordinær ultralyd nesten halvveis ut i 2. trimester. Først da kan man gå videre til annen fosterdiagnosikk for å få dette bekreftet, og vips, før man vet ordet av det, er man kommet faretruende nær grensen for når man setter inn livreddende tiltak for for tidlig fødte barn. Dette er helt grotesk i mine øyne og kynisk gambling med den gravides fysiske og psykiske helse.
For duotesten som tilbys gratis til alle over 38, har man ikke en gang lov til å betale for i Norge om man er yngre enn det, og alle de som tilbys duotesten, bikker over i 2. trimester før resultatet av testen er klart. Og selv da har man ikke noe sikkert svar. For å få det, må man gå videre med enda flere tester mens tiden går og fosteret vokser seg stadig større …
Da diskusjonen om dagens abortlov gikk for fullt på 70-tallet, var et av argumentene for å avskaffe nemndene og heller overlate avgjørelsen til kvinnene selv innen utgangen av uke 12 å spare tid. For når man måtte vente på at nemndene skulle ta en avgjørelse først, var det mange som ikke fikk gjennomført aborten før i 2. trimester, og dette ble vurdert som en økt helserisiko som bl.a. kunne føre til barnløshet. Har man helt glemt dette da reglene for fosterdiagnostikk ble fastlagt?
Så nei, jeg kan ikke være med på en demonstrasjon mot å røre dagens abortlov, for der er det faktisk rom for forbedringer, men ja, med unntak av leppe- og ganespalte som eget kriterie syns jeg ikke man skal endre på paragraf 2c. En helt annen sak er at jeg er ekstremt opptatt av at ingen heller skal legges press på til å benytte seg av den paragrafen når de istedet ønsker å bære fram barnet. Det må ikke bli sånn at alle hjelpetiltakene fjernes fordi det er ens “egen feil” om man velger å beholde et potensielt sterkt pleietrengende barn. Da snakker vi for alvor om sorteringssamfunnet.
Selv har jeg bevisst unngått all fosterdiagnostikk utenom ultralyd fordi jeg har vært redd for at oppfølgingen i resten av svangerskapet kunne bli dårligere om det ble oppdaget at jeg bar på et barn som legene mente var “uforenlig med liv”, og da kommer vi innpå retten til ikke å ta abort som jeg skal komme tilbake til senere. Abortloven skal riktignok være klar på dette punktet, dvs. at ingen skal utsettes for abortpress, men så var det hvordan dette praktiseres i virkeligheten da …
For å illustrere dette, avslutter jeg med å legge ved et utdrag av en dansk avisartikkel fra 2013:
NÅR DET DANSKE samfund mener, at det bedste er at frasortere mennesker som Morten og Peter, så er argumentet i høj grad økonomisk.
Da Hovedstadens Sygehusfællesskab i 2003 indførte nakkefoldsscanninger som screeningstilbud, lød begrundelsen ifølge beslutningsreferatet: Der fødes årligt cirka 12 børn med Downs syndrom i Københavns og Frederiksberg Kommuner. Ved indførelse af nakkefoldsscanninger som screeningstilbud vil cirka ti af disse fødsler kunne undgås. Herved opnås en samfundsmæssig besparelse på minimum to millioner kroner årligt. Besparelsen vil være stigende over årene og vil efter 55 år (som er den gennemsnitlige levetid for en person med Downs syndrom) være betydeligt over 100 millioner kroner. (Citat efter Ole Hartling: Liv og død i menneskets hænder, DR 2008).
Jeg skylder at nævne, at Hovedstadens Sygehusfælleskab selv understreger, at hensigten med scanningerne ikke er at frasortere Downs syndrom, men alene at give forældrene det, der på nydansk hedder et informeret valg.
Men viser det ovenstående økonomiske regnestykke ikke, at sygehusfællesskabets åbne og humanistiske understregning er rent hykleri? Man forudser med sikker hånd, hvordan forældrene vil vælge. For naturligvis er det uansvarligt at sætte et barn med Downs syndrom i verden, hvor det kan forebygges. Og gud nåde de forældre, der ikke vil bidrage til, at samfundet kan spare 100 millioner kroner om 55 år.
Jeg skriver ikke dette for at spille Karl Smart over for forældre, der kastes ud i den store krise at få meddelelsen om, at de venter et handicappet barn. Som far til tre børn uden handicaps har jeg kun forestillinger om de tanker, følelser og praktiske spørgsmål, der skal konfronteres. De forældre skylder vi at møde med ydmyghed og give al den hjælp og det nærvær, som samfund og netværk kan præstere.
Men vi er nødt til at spørge, hvad det gør ved vores samfund og os som enkelte mennesker at frasortere de sårbare, skæve og ineffektive. Spørgsmålet ligger og lurer: Hvor meget skal man kunne præstere for at have ret til at leve i dette samfund?
I det siste har jeg både sovet mye urolig og altfor lite. Natt til i går kvernet drømmene om indre cerclage og hva i all verden jeg skulle gjøre om det ikke ble innvilget. Det er utrolig mye som står på spill nå og som bør landes på temmelig kort tid. Når jeg ikke sover godt nok, blir alt enda mere overveldende. Har prøvd å ta melatonin siden lørdag, men det har mer eller mindre vært som å sprette vann på gåsa. Dessuten blir jeg fryktelig uttørket av dem, så jeg kan nesten våkne igjen bare av det.
I går fant jeg en stor konvolutt fra LUB (Landsforeningen for uventet barnedød) i postkassen. Der var det mange fine brosjyrer og medlemsblader. Det var også en del skremmende lesning samt gjaldt økt hyppighet av både fysisk og psykisk sykdom samt dødelighet blant mødre som hadde mistet barn, og det var ganske store økninger også.
Det som imidlertid var enda mer forstemmende, var at det bare var seks prosent som forble barnløse. Og i denne gruppen var risikoen mangedoblet. Videre står det at den normale responsen etter å ha mistet et barn, er å få et nytt, og at det å få barn igjen vil kunne lette sorgarbeidet og gi mindre risiko for depresjon. Man trenger ikke være professor i psykiatri for å forstå det.
I går var jeg på englegraven for å se hvordan steinen var blitt med Lille mirakels navn på. Den så heldigvis fin ut, men hele opplevelsen gjorde at jeg var satt ut resten av kvelden. Alt som minner meg om det grusomme, får meg ut av balanse for tiden. Det er nesten ikke til å bære.
Ellers har jeg gjenopptatt kontakten med fysioterapeuten jeg skulle begynt å gå til rundt den tiden jeg ble innlagt. Prøver å få til litt trening/evaluering så snart som mulig, så får vi se om han finner en tid til slutt. Det samme gjelder samtaler med sykehuspresten.
Uroen steg jo nærmere jeg kom tidspunktet for legeavtalen i dag. Etterhvert sank motet stadig mer, og til slutt var jeg bare trist. Uendelig trist og en smule desperat.
Bare det at jeg skulle på kontroll, betød nemlig at jeg måtte forholde meg til alt det grusomme. Forrige gang med tvillingene var i tillegg en fæl opplevelse. For istedet for å være trøstende, snurpet gynekologen munnen sammen da hun fikk høre hva som hadde skjedd (epikrisen fra sykehuset hadde aldri kommet fram) til den ble som en smal strek. Så tok hun på seg lærerinneminen og sa at nå måtte vi tenke på psyken min og sette en strek. Heldigvis hadde jeg allerede blitt oppmuntret av sykehuset til å fortsette; ellers hadde jeg blitt helt knekt. For det var ikke mye medlidenhet å spore hos den faste gynekologen min, til tross for at hun tilsynelatende var så opptatt av psyken min. Og da snakker jeg ikke en gang om at hun trenerte planene mine videre, til tross for at de var lagt av overlegen på fødeavdelingen.
Denne gangen skulle jeg til cerclage-eksperten som kun hadde rukket å følge meg på en hel og en sterkt amputert kontroll før fødeavdelingen overtok igjen. Og jeg kjente på meg at om han også skulle være negativ nå, ville det bli veldig vanskelig å takle. Så jeg hadde allerede tårer i øynene og lommetørkleet ute da han kalte meg inn til timen.
Heldigvis klarte han snart å snu fortvilelsen til håp. Han var til og med villig til å henvise meg til indre cerclage (!) Fram til nå hadde det visst gått bra med alle sammen som hadde fått det her <3 Men han mente det ville veie tyngre om henvisningen kom fra fødeavdelingen, så da vil alt avhenge av hva som kommer ut av ettersamtalen jeg skal ha med overlegen neste uke. Til syvende og sist kan det hele strande på alderen min, men legen mente at jeg ihvertfall ikke ville bli avvist fordi jeg ville bli gravid alene. Han mente også at det måtte skje temmelig kjapt, så han sendte noen ord opp til sykehuslegen som forhåpentligvis til senke vektskålen i min retning. Da blir det i så fall gratis kikkhullskirurgi som dagpasient i egen by istedenfor rådyr åpen kirurgi i et annet land. Ingen tvil om hva jeg foretrekker.
Ellers var det ingen rester igjen i livmoren, og urinprøven viste heller ingen tegn til infeksjon. Jeg glemte helt av å spørre om hemorriden som har plaget meg etter fødselen, men den er så å si borte nå, så den har i praksis forsvunnet av seg selv. Spurte om hva skumming av urinen kunne bety, og da sa han proteiner som man visstnok skilte ut mere av under graviditet. Men det hadde ingenting med diabetes å gjøre.
Jeg har ikke vært på vekten siden svangerskapskontrollen i uke 19, men klesmessig har jeg gått ned 1-2 størrelser, og kinnbeina har begynt å vise igjen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, og om jeg skal prøve igjen, vil det lønne seg å være litt lettere, men jeg ville mye heller sett ut som Bolla Pinnsvin for evig og alltid om jeg fortsatt kunne hatt Lille Mirakel her.
Barseltiden er endelig over, og denne uken skal jeg på seksukerskontroll. Det betyr også at jeg må se å få lest epikrisen som jeg ikke har orket å se på enda. Det føles både skummelt og slitsomt på en gang. Er redd det skal bli opprivende og sette i gang tankekvernen igjen; dessuten krever det mye konsentrasjon. Men jeg vet jeg vil angre om jeg ikke gjør det før timen, i tilfelle jeg sitter igjen med spørsmål.
Søvnen er det så som så med. Har prøvd å ta melatonin de to siste nettene for å reversere døgnforskyvningen en smule, men det har bare vært som å skvette vann på gåsa. Det verste er at selv om jeg våkner tidlig en dag, får jeg heller ikke sove tilsvarende tidlig den påfølgende kvelden. Istedet er jeg så overtrøtt at jeg bare blir enda mere rastløs, og da greier jeg iallfall ikke å roe ned i tide til sivilisert leggetid.
Helgen har vært ganske traurig. Begynte forsåvidt godt ved at jeg følte meg hakket mindre sløv enn lørdagen før, men det skulle ikke mer til enn at noen skulle framføre voggesanger de hadde skrevet til sitt nyfødte barn på fjernsynsprogrammet jeg så på, før hele stemningen snudde brått og hele resten av dagen var ødelagt. Søndagen begynte forsiktig optimistisk før alle de vonde minnene kom over meg igjen og ikke gav seg før det nærmet seg leggetid igjen.
I dag har jeg våknet altfor tidlig, og da blir jeg alltid fysisk uvel. Er i tillegg løs i magen etter en fylt jalapenopepper som jeg spiste rett før jeg la meg. Likevel har jeg faktisk greid å være litt produktiv, men nå er der rett før rullegardinen går ned igjen. Det skjer fremdeles ofte at jeg bare sitter og stirrer ut i løse luften, selv når jeg tror at jeg holder på med noe, som å se på TV.
Formen er heldigvis blitt litt bedre, dvs. at jeg føler meg sterkere i mage og rygg, men jeg er fortsatt stiv i nakken og har innimellom rare stikksmerter rundt overalt. Psykisk er det ikke mye endring å spore. Det sies at “normal” sorg varer i en måned. Om den fortsetter å sette en ut etter det, har man sannsynligvis utviklet noe man kaller for komplisert sorg. Jeg har først og fremst mange tegn til posttraumatisk stress.
Det var et innslag i magasinet i søndagsrevyen i går om posttraumatisk stresslidelse ifbm. minnemarkerngen av første verdenskrg. Det var nemlig i den krigen at fenomenet først ble kjent og opprinnelig kalt for granatsjokk. En mann forklarte at sansene til enkelte av soldatene ble så overstimulert av bomberegnet at de sluttet å reagere på noe som helst. Det er visst 55 000 i Norge som har denne lidelsen i dag.
Jeg må snart inspisere graven og gi tilbakemelding til begravelsesagenten om hvilken dekorasjon jeg vil ha til urnenedsettelsen. Det er en stor belastning i seg selv, særlig når jeg leser gjennom forslagene til minnetekst på dekorasjonsbåndet. Alt minner om det forferdelige som ikke er til å tenke på en gang. Sov, du dyreste gutten min <3 Du var tydeligvis for god for denne verden.
