Licensed from: stuartmiles / yayimages.com
Uroen steg jo nærmere jeg kom tidspunktet for legeavtalen i dag. Etterhvert sank motet stadig mer, og til slutt var jeg bare trist. Uendelig trist og en smule desperat.
Bare det at jeg skulle på kontroll, betød nemlig at jeg måtte forholde meg til alt det grusomme. Forrige gang med tvillingene var i tillegg en fæl opplevelse. For istedet for å være trøstende, snurpet gynekologen munnen sammen da hun fikk høre hva som hadde skjedd (epikrisen fra sykehuset hadde aldri kommet fram) til den ble som en smal strek. Så tok hun på seg lærerinneminen og sa at nå måtte vi tenke på psyken min og sette en strek. Heldigvis hadde jeg allerede blitt oppmuntret av sykehuset til å fortsette; ellers hadde jeg blitt helt knekt. For det var ikke mye medlidenhet å spore hos den faste gynekologen min, til tross for at hun tilsynelatende var så opptatt av psyken min. Og da snakker jeg ikke en gang om at hun trenerte planene mine videre, til tross for at de var lagt av overlegen på fødeavdelingen.
Denne gangen skulle jeg til cerclage-eksperten som kun hadde rukket å følge meg på en hel og en sterkt amputert kontroll før fødeavdelingen overtok igjen. Og jeg kjente på meg at om han også skulle være negativ nå, ville det bli veldig vanskelig å takle. Så jeg hadde allerede tårer i øynene og lommetørkleet ute da han kalte meg inn til timen.
Heldigvis klarte han snart å snu fortvilelsen til håp. Han var til og med villig til å henvise meg til indre cerclage (!) Fram til nå hadde det visst gått bra med alle sammen som hadde fått det her <3 Men han mente det ville veie tyngre om henvisningen kom fra fødeavdelingen, så da vil alt avhenge av hva som kommer ut av ettersamtalen jeg skal ha med overlegen neste uke. Til syvende og sist kan det hele strande på alderen min, men legen mente at jeg ihvertfall ikke ville bli avvist fordi jeg ville bli gravid alene. Han mente også at det måtte skje temmelig kjapt, så han sendte noen ord opp til sykehuslegen som forhåpentligvis til senke vektskålen i min retning. Da blir det i så fall gratis kikkhullskirurgi som dagpasient i egen by istedenfor rådyr åpen kirurgi i et annet land. Ingen tvil om hva jeg foretrekker.
Ellers var det ingen rester igjen i livmoren, og urinprøven viste heller ingen tegn til infeksjon. Jeg glemte helt av å spørre om hemorriden som har plaget meg etter fødselen, men den er så å si borte nå, så den har i praksis forsvunnet av seg selv. Spurte om hva skumming av urinen kunne bety, og da sa han proteiner som man visstnok skilte ut mere av under graviditet. Men det hadde ingenting med diabetes å gjøre.
Jeg har ikke vært på vekten siden svangerskapskontrollen i uke 19, men klesmessig har jeg gått ned 1-2 størrelser, og kinnbeina har begynt å vise igjen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, og om jeg skal prøve igjen, vil det lønne seg å være litt lettere, men jeg ville mye heller sett ut som Bolla Pinnsvin for evig og alltid om jeg fortsatt kunne hatt Lille Mirakel her.
Ingen god opplevelse du har erfaring med etter at du mistet tvillingene 😢… enda godt at kontrollen nå gikk fint. Det virker jo lovende at han har sendt noen ord til sykehuslegen, evt kan henvise deg selv. Mulig jeg spør dumt, men jeg lurer altså på følgende: dersom man velger indre cerclage, vil ikke livmorhalsen da bli snurpet sammen så hardt at det vil være vanskelig for innsett med ivf, eller vil ikke det ha noe å si?
Glad mamma: De påstår at det ikke skal ha noe å si, er mange som er blitt gravide på den måten etterpå, men ikke vet jeg hvor stor åpning som skal til. Man kan også abortere vaginalt med den fram til utgangen av 1. trimester, men etter det må det skjæres et snitt for å få fosteret ut.
Høres jo ut som at det går veldig greit med innsett ved cerclage – har smuglest litt på nettet og ser at suksessraten ved tidlig påsatt cerclage er stor 👍 Sikkert utfordrende for deg å måtte tenke på evt ny graviditet midt oppi sorg og savn, men kanskje litt “greit” også at man må ta noen raske valg pga alder/tid?
Glad mamma: For meg er tanken på å prøve igjen det eneste halmstrået jeg har nå i den verste sorgen, så sånn sett er det positivt at jeg har noe positivt å holde på med, selv om konsentrasjonen er dårlig, så jeg må ta det pø om pø. Utfordringen er heller at psykologene ikke syns jeg bør starte med fysisk behandling før det har gått minst fire måneder og aller helst seks. Om jeg skal få tid til å få satt inn indre cerclage først, må nesten det skje etter fire måneder, for å kunne rekke nytt forsøk innen seks, og aå er spørsmålet om psyken min vil sette kjepper i hjulene om ikke ting er blitt bearbeidet nok nnen den tid. Legen i Athen sier nemlig at sekningsverdier og overaktivt immunforsvar kan trigges av stress, og psykologen i St. Petersburg påstår at en stressreaksjon kan føre til spontanabort ….
Forstår at det å prøve igjen holder motet oppe, og det er helt greit. Har selv mistet, og til tross for sjokk, sinne, frustrasjon, sorg og savn, så var den enorme lysten på å få bli mamma det som holdt meg oppe, og ga meg livsgnisten tilbake. Mange kan mene mye om mangt, men vi kjenner oss selv best, og gjør det som er riktig for oss selv – det er jo det viktigste 😊