Det sies at nissen gjerne følger med på lasset. Min erfaring er at det også dessverre gjelder for sorg, i aller høyeste grad. Men i kveld fikk jeg endelig fred i noen få timer. Sist var på en lystig førjulsfest 1. desember. Oppskriften denne gangen også var godt selskap med høy alkoholfaktor, så nå begynner jeg snart å lure på om det er en sammenheng her, særlig med sistnevnte.

Da jeg klagde til terapeuten over mangel på søvn, sa hun spontant at jeg burde drikke vin hver kveld. Snusfornuftige meg klarte ikke å la være å spørre om hun virkelig mente det bokstavelig talt, og da tok hun seg selvfølgelig i det – vi bor jo tross alt i Norge – men jeg tror faktisk at hun mente det, selv om hun ikke kunne innrømme det offisielt.

Grunnen til at jeg ble litt betenkt, var at jeg tidligere hadde hørt at man kan bli enda mer deprimert av alkohol om man har nedsatt stemningsleie fra før. Dessuten vil jeg selvsagt ikke risikere å bli alkoholiker i samme slengen oppå all den andre elendigheten.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men hva gjorde talløse menn som kom hjem fra krigen med posttraumatisk stresslidelse uten noen form for hjelp eller annen profesjonell støtte? Jo, en hel haug av dem drakk seg tilbake til et tilsynelatende velfungerende liv. Mange slet riktignok med mareritt om nettene, og for noen gikk det dessverre helt over styr med flasken også, men likevel. Noe må de ha gjort riktig, for på et eller annet vis greide iallfall en god del å forsørge familien, og mange klarte attpåtil å bidra til oppdragelsen av barna også. Kanskje noe å tenke på?

Jeg er ihvertfall ikke overbevist om at lykkepiller er noen bedre løsning. Man mente jo på 90-tallet at de var det, men meningene har endret seg en del mtp. sistnevnte siden den gang. Nå trenger ikke økende skepsis til Prozac og co. plent å bety at man anbefaler alkohol istedet, og jeg skal være den første til å påpeke alle samfunnsproblemene Kong Alkohol har ført med seg opp gjennom tidene. Likevel ser jeg ikke bort i fra at alkoholen kan ha gjort sin misjon blant flertallet av befolkningen, i alle fall i mangel av noe bedre.

Det beste med den ovennevnte festen var nesten at hodet var blåst i noen timer av dagen derpå også, så den positive effekten vedvarte faktisk litt, istedenfor å la sorgene komme tilbake med renter idet man våknet opp med tømmermenn slik man nesten kunne forventet. Det var akkurat som om hjernen min hadde nytt godt av å nullstille seg litt. Etterpå gikk dessverre ting tilbake til “normalen” igjen – den nye normalen her i huset er som kjent sørgestemning som jeg bærer med meg dagen lang – men kanskje noen alkoholkuler i ny og ne kan fungere som selvpåførte elektrosjokk? Alkohol på resept til jul hadde vært noe det 😉

Jeg har flyktet til kontinentet for å feire utenlandsk jul med bare godt voksne til stede og relativt høy alkoholfaktor. Tankekvernen har gått i ett på hele turen hit, så foreløpig er det likevel ingen fred å få. Alt som utløser tankestrøm, som innpakking av julegaver, pakking av koffert og reising – om det så bare er en liten spasertur til butikken eller tur med trikken – er døden for meg nå. Da er jeg tilbake til alt det fryktelige nesten med en gang. Vanligvis liker jeg å høre på julemusikk mens jeg pakker kofferten til jul, men i går måtte jeg skru av en cd med kirkemusikk fordi den plutselig føltes altfor alvorstung og dyster. Og i dag har jeg fått gråten i halsen hver gang jeg har sett småbarn på reisen og tenkt på mine tre små som ligger på en kald og mørk kirkegård. Jul blir det uansett; jeg bare håper at jeg skal få lov til å feire den med fred til sinns – om så bare for en stakket stund, men akkurat nå føler jeg meg temmelig fredløs.

Da jeg for fire år siden skrev litt på denne bloggen, kom det mange muntre juleinnlegg: http://livsgrubleren.blogspot.com/

Dette blir den tredje julen etter at taket begynte å ramle ned i hodet på meg, og jeg vet helt ærlig ikke om det vil bli en nitrist jul som jeg bare må komme meg gjennom, eller om jeg også kan greie å glede meg litt som før.

Julegaveinnpakkingen er dessverre blitt et mye større ork enn kos i år. For når jeg skal pakke inn presanger, begynner tankene automatisk å vandre, og det er ikke noe godt tegn i disse beintøffe tider. Noen ganger er det bedre å la være å tenke.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

I dag har jeg imidlertid pratet med en russisk fertilitetslege som også kan mye om svangerskapsomsorg. Hun skulle sende meg en skisse på e-post senere, men planen hennes videre så omtrent slik ut:

1. Ta ultralydbilder av livmoren denne uken for å se hvordan det står til etter fødsel og utskrapning, og om syklus er kommet i gang igjen.

2. Ta nytt hysteroskopi om ultralyd skulle tilsi det. Man kan visst nemlig få f.eks. endometriose etter en fødsel, skrekk og gru! Bør tas før indre cerclage settes på da det kan bli trangt etterpå …

3. Sette inn indre cerclage i god tid før innsett slik at livmoren får roet seg ned først. Hun var enig i at det var best å hoppe over forsøk med ytre cerclage først i mitt tilfelle og skulle sjekke om det var mulig å gjøre det med kikkhull i Russland, og hvor mye det ev. ville koste. Det er et drastisk tiltak, men siden jeg har hatt så klassiske tegn på livmorhalssvikt, i tillegg til at det plutselig har skjedd så fort og i to svangerskap, mente hun at tilstanden var alvorlig nok til å rettferdiggjøre det.

Jeg har mao et langt lerret å bleke foran meg, men det får bare ta den tiden det tar.

Jeg er ikke særlig teknisk anlagt, og når jeg møysommelig endelig har lært meg å beherske de viktigste verktøyene et sted, er det siste jeg vil at noen skal endre på hele opplegget. For jeg syns virkelig ikke at det er gøy å finne ut av dette. Det ville vært stress til vanlig, men i min tåkehjernetilstand føles det umiddelbart som nesten uoverkommelig.

Men nå har jeg iallfall endelig greid å logge meg på med nytt passord – riktignok etter mye om og men, he, he. Neste steg blir om jeg klarer å poste dette innlegget. Wish me luck!

Licensed from: yuriytsirkunov / yayimages.com

Man kan fort bli litt schizofren når man er i sorg og plutselig veksle fra det ene humøret til det andre. Skiftet i stemningsleie kommer ofte brått og uventet, og man har som regel liten eller ingen kontroll. Iallfall er det slik jeg har opplevd det etter å ha mistet barn. Denne gangen er jeg ikke like sjokkert som sist, for jeg har tross alt opplevd dette før, så jeg befinner meg ikke lenger i ukjent farvann. Grotesk nok er det noe jeg har begynt å venne meg til. Det er nesten blitt den nye normalen.

I dag har jeg hatt såkalt inntakssamtale på psykologisk poliklinikk. Jeg hadde egentlig fått med meg en skriftlig anmodning fra fødeavdelingen til øyeblikkelig hjelp, men fikk innkalling først i dag. Mulig det var fastlegens feil, men når ikke han forstår hvordan systemet virker, hvordan skal da jeg gjøre det? Okke som fikk jeg vite i går at jeg fremdeles ikke er blitt innvilget behandling – den første timen skulle kun brukes til å vurdere om jeg hadde behov for den hjelpen de kunne tilby.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg følte meg plutselig helt matt. Bare det at jeg må bevise at jeg sliter etter å ha mistet tre barn er utmattende i seg selv. Det er ille nok at jeg må bite i gresset og be om hjelp, men så må jeg på toppen av det hele trygle i tillegg. Jeg har ikke konsentrasjon nok til å starte med lange utlegninger for å overbevise noen nå, og jeg har heller ikke fokus nok til å oppsummere alt på en ryddig og poengtert måte.

Ironien er at hjernetåke er et av symptomene som tyder på at jeg trenger hjelp, samtidig som hjernetåken er grunnen til at jeg ikke greier å være like overbevisende som jeg pleier. Jeg skriver kun her på bloggen når jeg har et sånn noenlunde klart øyeblikk, men jeg kan ikke velge når jeg skal snakke med folkene på poliklinikken, og i dag var jeg uvanlig surrete til meg å være.

Det gav ingen god følelse når behandleren virket utålmodig fordi jeg ikke greide å komme med presise svar på sparket. Og selv om jeg var veldig glad for at det virket som hun tok meg på alvor og gikk tilsynelatende grundig til verks, følte jeg meg litt som i et heftig intervju med en pågående journalist på 60 Minutes. Etterpå spant hjernen i flere timer, og da kom jeg selvfølgelig på hva jeg hadde glemt å si, eller hvordan jeg kunne ha ordlagt meg mye bedre.

Problemet er bare at om jeg hadde greid å ta meg såpass sammen at jeg klarte å dekke over forvirringen, kunne helt sikkert det også blitt brukt som argument for at jeg var altfor velfungerende til å trenge hjelp på et sånt sted. Det er ille nok at de ser CV-en min. Det er dessverre noe som heter for ressurssterk, særlig når det er kamp om midlene.

Jeg fikk til slutt avtalt en ny time. Tar det som et tegn på at jeg slapp gjennom det første nåløyet, men det kan også være hun ikke ble ferdig med utredningen. For da hun skulle begynne å kartlegge store deler av livet mitt i detalj, fant hun fort ut at det ikke lot seg oppsummere i en fei. Til det har jeg holdt på med altfor mange forskjellige ting. Man har da tross alt levd en stund.

Et av punktene jeg måtte krysse av for i et symptomkartleggingsskjema på forhånd, spurte om jeg hele tiden gikk rundt og følte at noe fælt kunne hende meg når som helst. Til det kunne jeg bare krysse av for ja, men hadde lyst å tilføye at det ikke kun var en følelse, men faktisk noe som hadde skjedd. Og ulykkene, ja, de bare fortsetter å strømme på.

I går fikk jeg nemlig vite at gynekologen fra seksukerskontrollen ikke ville overprøve sykehuslegen min ved å sende henvisning om indre cerclage, og ergo må jeg dra utenlands igjen og betale for det selv. Jeg har i mellomtiden funnet ut at den velrenommerte spesialisten jeg har vært i kontakt med i London, tar rundt 5500 og 6000 pund for operasjonen, inkludert tre netter på privatsykehus. Det er mye penger og et stort inngrep (blir som et keisersnitt). På Ullevål gjør de det med kikkhull istedet og skriver ut folk på dagen. 

Det føles litt for galt å skulle betale i dyre dommer for å påføre meg selv et stort operasjonsarr. Legen sa jeg kunne begynne å prøve allerede i neste syklus, men jeg har hørt folk si at det tok dem opptil tre måneder å komme seg etterpå. Og da er jeg ennå ikke blitt gravid en gang og må ha penger til nytt forsøk. Skrekken er å slippe opp for både tid og ressurser før jeg endelig lykkes igjen. På den annen side ville jeg da vært garantert et mye tryggere svangerskap.

For alternativet er ny russisk rulett med ytre cerclage istedet. Det er riktignok mye sikrere enn arabinpessar som jeg fikk denne gang, men gir likevel liten garanti. Spørsmålet er om jeg virkelig orker å utsette både meg selv og et nytt barn for den risikoen igjen. I tillegg har jeg hørt om et tilfelle der fosteret døde av narkosen som ble brukt under operasjonen. Snakk om forgjeves!