I min nye, priviligerte tilværelse som regnbuemor er det vanskelig å la være å glemme at uansett hvor krevende småbarnslivet er, kan det på ingen måte sammenlignes med hvor drepende det var å være englemor uten noen å få være praktiserende mor for. Alt blir i grunnen bare barnemat i sammenligning.
Med det som bakteppe vil jeg likevel våge meg på en aldri så liten utblåsning over de mange små og store utfordringene man kan bli stilt overfor som småbarnsmor i møte med helsevesenet:
Dagen i dag var en ganske alminnelig hverdag på Rikshospitalet. Vi hadde møtt opp ti minutter før tiden og ble henvist helt til andre enden av gangen av damen i resepsjonen. Jeg trillet så vognen dit akkompagnert av høylytte rop om «UT!» Noen hadde knapt nok tid til å få av seg yttertøyet før han styrtet av gårde tilbake til resepsjonen med meg hakk i hæl.
Der fant han heldigvis noen store dyr i plast som fanget oppmerksomheten i de få minuttene som var igjen til vi ble ropt opp av en vennlig sykepleier. Det var tid for vekstkontroll.
Det viste seg å være umulig å få ham til å stå stille lenge nok til at vi fikk tatt lengden stående, så vi endte opp med å måtte gå over til et annet rom lenger nede i gangen for å ta den liggende istedet. Ungen gikk på bare sokkelesten da det ikke var tid til å somle med å få på ham tøflene igjen. Vi sa oss så fornøyd med den liggende målingen, bare for å bli møtt med at liggende måling var altfor upresis til å telle ordentlig av behandler rett etterpå.
Den vennlige sykepleieren hadde også tipset behandler om at det var litt i overkant (mildt sagt) å forvente at et så lite barn skulle sitte stille og høre på oss voksne snakke over hodet på ham i en hel time. Jeg var svært takknemlig for at hun tok det opp da forrige time hadde endt opp med at poden hadde revet ned en barnetegning fra veggen i ren frustrasjon.
Behandler prøvde derfor å gjøre det hele mer barnevennlig ved å helle en stor plastboks fylt med bittesmå leker utover kontorgolvet, der 95% utgjorde kvelningsfare for barn under tre år. De ble fort samlet inn igjen da jeg forsiktig gjorde henne oppmerksom på at poden fortsatt stappet alt så langt inn i munnen han bare klarte.
De gjenværende 5% av lekene kunne på ingen måte måle seg med fristelsen til å skru av taklyset og skru på springen på full guffe – om igjen og om igjen, bare fulgt av halsbrekkende turneøvelser på behandlingsbenken.
Timen ble for en gangs skyld gjort kort, men ble avsluttet med to Emblaplaster i albuekrokene, etter bestilling fra annen behandler ved Ullevål. Nå gjaldt det å slå den neste halvtimen ihjel til de hadde fått virke lenge nok.
Plastdyrene i resepsjonsområdet fanget bare interessen en kort stund før poden la på sprang til steder der han absolutt ikke skulle: ut i lobbyen ved hoveddøren, inn i heisen, inn på lekerommet til kreftavdelingen (som var skjermet fra resten), inn på andre behandleres kontorer, inkludert blodprøvetaking der vi ennå ikke hadde trukket kølapp.
Da det endelig ble vår tur og poden som ved et under hadde roet seg ned på fanget, viste det seg at de ikke kunne bruke rekvisisjonen fra behandleren på Ullevål. At begge var en del av Oslo universitetssykehus, var ikke relevant her.
Så vi måtte traske nedover korridoren igjen og få behandler til å skrive ny rekvisisjon. Den kunne ikke være en kopi av den opprinnelige pga. ulike fagområder til de to behandlerne, så utvalget ble litt annerledes. I mellomtiden var poden blitt gjenoppglødet som aldri før og nesten helt umulig å holde styr på, så vi ble sendt ut på gangen mens behandler gjorde seg ferdig. Der roet han seg faktisk ned med litt mat (kryss i taket!)
Men da den nye rekvisjonen langt om lenge var ferdig, hadde vi fått et nytt problem – poden måtte bytte bleie først. Vi ble henvist til et stellerom for dagpasienter. Det første han da gjorde før jeg overhodet rakk å legge fram stellematten, var å stikke hånden ned i doskålen. Glem stellebordet, poden måtte vaske hendene først. Deretter var det en utfordring å finne et passe sted der alle stellesakene både var tilgjengelige for meg og samtidig utilgjengelige for blekksprutarmene hans. Selvsagt fant jeg ikke stellekremen midt i alt kaoset.
I mellomtiden hadde emblaplastrene sklidd helt ned til håndleddene, og gudene måtte vite hvor lenge de hadde sittet på der de skulle virke. Da vi endelig ble ropt inn for andre gang, var stresset i taket. Poden benyttet selvsagt også anledningen til å rive ned så mange av de utallige prøvetakingsglassene han kunne få tak i før de ansatte var på plass i det som skulle være et barnevennlig rom. De stod alle i akkurat passe høyde for nysgjerrige små hender.
Jeg ba fint om å få slippe å være den som skulle holde den stakkars gutten min fast under blodprøvetakingen etter flere vonde opplevelser for både mor og barn ved Ullevål sykehus. Jeg hadde mistet troen på den smertestillende effekten til plastrene mtp. den korte virketiden, og dessuten hadde han vært gjennom dette altfor mange ganger før og lot seg ikke lenger lure så lett.
Prøvetakerne så spørrende ut, og jeg begynte å bli redd for at de skulle sende oss hjem med uforrettet sak, at all ventingen den siste timen skulle ha vært helt forgjeves. Men istedet sa de til min store lettelse at de arbeidet på en annen måte enn Ullevål og ikke praktiserte fastholding av barn.
Denne gangen gikk det sånn noenlunde med iherdige avledningsmanøvre, men det fantes også andre muligheter med ulike former for sedering. Vi konkluderte med at jeg skulle prøve å få tatt alle blodprøvene hos dem framover, men det gjenstår å se hvordan jeg skal klare å ordne dette i praksis. Jeg frykter at det fort kan bli lettere sagt enn gjort.
Til slutt kom vi oss endelig ut i frisk luft igjen og kastet oss på trikken til barnehagen. Det som skulle vart i toppen en time hadde tatt nesten to. Det var allerede sovetid i barnehagen og lenge etter formiddagsmaten vi hadde håpet på å rekke da vi omsider ringte på døren.
Jeg følte meg som en vridd vaskefille, men var glad det var over for denne gang. Å holde styr på en smårolling i omgivelser som ikke er barnesikret i to fulle timer, føles som et maraton i minebelagt område. Og alt i full offentlighet mens man føler seg nøye overvåket og vurdert hvert eneste minutt. Jeg lurer ofte på om helsepersonellet er klar over hvor utfordrende det kan være for foreldre å håndtere smårollingene sine i lokaler som ikke er tilrettelagt for dem. For en nysgjerrigper som poden min har de fremlagte lekene og gullfiskakvariet dessverre bare ytterst begrenset verdi i konkurransen om oppmerksomheten i mer enn fem minutter.