Tilbakeblikk 2

2019 ble det året jeg langsomt, men sikkert begynte å få håpet tilbake og startet det møysommelige arbeidet med å stable livet mitt på beina igjen. Fram til da hadde jeg bare eksistert. Jeg unner ingen å leve i et slikt vakum, og jeg tviler på om jeg noen gang hadde greid å komme ut av det uten alle de gode hjelperne rundt meg.

Det begynte med at jeg i slutten av januar ble bedt om å komme til St. Petersburg for å ta en hysteroskopi. Grunnen var at alt tydet på at jeg fortsatt hadde rester igjen etter siste fødselen fire månder før.

Samtidig startet jeg opp i sorggruppe som skulle vise seg å bli enda nyttigere enn jeg hadde håpet på. Den og operasjonen i Russland skulle bli starten på en ny giv.

Turen til Russland var anstrengende og krevde alt jeg greide å mobilisere av krefter. Til gjengjeld hadde jeg fått noe av den gamle gløden tilbake da jeg kom hjem igjen. Både fordi jeg møtte folk som tok meg på alvor og trodde på barneprosjektet, og fordi det var en uendelig lettelse å få renset opp i kroppen og avslutte det svarteste kapittelet av livet mitt.

Mens jeg holdt på å ordne med visum til Russland, ble jeg innkalt til samtale med den fremste kirurgen på intern cerclage her til lands. Og han ga grønt lys til operasjon en måned etter hysteroskopien. Endelig begynte brikkene å falle på plass.

Jeg var likevel svært avventende da dagen for cerclage-operasjonen kom. For tenk om jeg ville få problemer med å bli gravid igjen etterpå? Da ville hele greia ha vært helt forgjeves. Jeg trodde nemlig ikke at jeg ville orke å gå gjennom like mange runder på nytt som jeg hadde gjort i Riga mellom tvillingene og Lille mirakel. Dessuten hadde legen i Athen skremt meg med at den interne cerclagen muligens kunne gjøre det vanskeligere å bli gravid.

Den første uken etter operasjonen ble smertefull. Jeg lå stort sett til sengs og krøp sammen av kolikksmerter. Det var nesten umulig å konsentrere seg om noe annet. Men etterpå fikk det fort framover, og etter en måned kjente jeg ikke lenger at jeg var blitt operert.

Deretter startet prosessen med to prøvesykluser og hormonbehandling for å bygge opp livmoren igjen etter hysteroskopien – altså der de hadde måttet fjerne arrvev som var oppstått som følge av det hadde blitt liggende rester igjen altfor lenge.

Da sommeren kom, var det tid for første forsøk, men jeg var ikke så glad som man skulle forvente; til det hadde jeg med meg alfor tung bagasje. Selv om det var en fin tur der jeg ble kjent med flere andre pasienter, ble det mange dystre tanker underveis. Det ble ikke bedre av at forsøket vise seg å være negativt da det var tid for å teste. Jeg var skikkelig demotivert og trengte en pause til neste forsøk.

Men da treårsdagen til tvillingene kom, gikk det opp for meg at det å få et nytt barn var det eneste jeg virkelig ville. Jeg så det som selve redningen fra mørket og fortvilelsen jeg levde med, som et håpefylt lys langt borte i enden av tunnellen. Jeg bare visste i dypet av min sjel at dette ville jeg angre på resten av livet om jeg ga opp nå.

Så jeg manet fram alt jeg hadde av siste motivasjon og krefter og satte i gang hele prosessen enda en gang. Lysten, optimismen og spenningen fra tiden i Riga var borte, men som en viktig støttespiller påpekte “Om du ikke prøver, blir det iallfall ikke noe barn.”

Denne gangen ble jeg endelig bønnhørt, og så var karusellen i gang igjen: positv test, murringer, blødninger, sengeleie og økt hormondose i flere runder gjennom hele 1. trimester. Men heldigvis aldri noe tull på de tidlige ultralydene: Regnbuegutten vokste som han skulle og lå hele tiden litt foran skjema.

Jeg holdt kortene tett til brystet, så det var nesten ingen utenom prøvemiljøet som visste om at jeg hadde prøvd igjen. I motsetning til den forventningsfulle gleden som hadde preget de andre svangerskapene, var jeg nå ofte lammet av frykt. Julen ble feiret med den etterhvert så kjente nedstemtheten og fortvilende sorgen, men denne gangen øynet jeg et bittelite håp, og i romjulen rundet jeg endelig 1. trimester.

Tilbakeblikk

Fjoråret ble året da hellet mitt endelig snudde igjen. 2020 ble først og fremst Regnbueguttens år i min bok. Pandemien var bare bakteppet. Omstendighetene rundt graviditeten og barseltiden gjorde at vi uansett ville ha levd ganske tilbaketrukket. Når det er sagt, ble koronaviruset en ekstra stressfaktor som jeg godt kunne vært foruten, særlig mens jeg var gravid. Det holdt lenge at det var et høyrisikosvangerskap fra før. Jeg trengte ikke flere komplikasjoner som at den eneste spesialisten jeg virkelig stolte på, risikerte å stenge ned. Heldigvis gikk det ikke slik, men nervene var i høyspenn – som om det skulle være mulig å bli enda mer stresset enn jeg allerede var.

Året startet med alkoholfri nyttårsfest med venner, dvs. alkoholfrie bobler for min del som jeg lurte resten av selskapet til å tro var alkohol. Jeg var på ingen måte klar til å dele nyheten om at jeg akkurat hadde bikket 12 uker. Da koronapandemien kom, var det akkurat begynt å bli vanskelig å skjule de lykkelige omstendighetene, men nedstengingen reddet meg fra å måtte legge kortene på bordet. Slik sett ble pandemien en velsignelse, for bare tanken på at noen skulle gratulere meg, gjorde at jeg fikk helt panikk.

Siden gjorde pandmien at jeg måtte tilbringe 21 av 24 timer i  døgnet på barsel alene. Det var en strek i regningen og ikke slik jeg hadde sett for meg de første dagene med regnbuebarnet mitt. Likevel var jeg heldig, for bare noen uker tidligere hadde jeg ikke kunnet motta noe besøk.

Etter to dager hjemme med flunkende nytt barn, bar det tilbake til sykehuset igjen, og da måtte vi pent finne oss i å være helt alene på nyfødtintensiven.

Da vi ble innlagt for tredje gang, dvs. på gynekologisk sengepost, fikk jeg imidlertid lov til å ta med meg ledsager som skulle ta seg av Regnbuegutten mens jeg fikk behandling. Da var vi isolert på rommet og fikk ikke lov til å gå ut i det hele tatt. Jeg forstod det imidlertid slik at det først og fremst var de gule stafelykokkene mine de var redde for denne gangen og ikke potensiell koronasmitte. Uansett var de ikke reddere enn at de gjorde unntak fra regelen da de var for få på vakt og satte ledsageren min til å hente matbrett fra kjøkkenet likevel. Jeg tenkte i mitt stille sinn at dersom det var slik de praktiserte smittevernreglene for korona også, var det ikke til å undres over at de hadde endt opp med så mange ansatte i karantene i begynnelsen av pandemien.

Da vi endelig var ferdige med sykehuset for godt, var Regnbuegutten allerede blitt tre uker gammel. Resten av barseltiden var preget av korona med ditto sosial isolering og stadige bekymringer for Regnbueguttens fysiske helse.

Vi var på utallige vektkontroller, utredninger og akuttbesøk hos helsevesenet. Den siste ballen ble ikke lagt død før lille julaften. Etter mye om og men ble det til slutt landet på at han led av refluks, noe jeg hadde mistenkt allerede da vi lå på nyfødtintensiven, men han skulle altså bli seks måneder før alt var klart.

Jeg tør ikke en gang å tenke på hvor lenge det ville tatt om ikke jeg hadde vært såpass mye på ballen selv. Jeg kan takke Podepodden til Sandra Lyng for det. Sønnen hennes hadde nemlig også refluks. Det gjorde at jeg kjente igjen symptomene hos Regnbuegutten. Etter at han endelig ble riktig medisinert, har han fått et helt annet liv.

Ellers rakk vi å døpe Regnbuegutten i grevens tid før den sosiale nedstengingen av hovedstaden. Da var han litt over tre måneder gammel. Dessverre gjorde den ubehandlede refluksen på den tiden at han skrek seg gjennom hele ritualet og måtte bæres ut til våpenhuset etterpå. Det var så å si umulig å høre hva presten sa, men døpt ble han nå ihvertfall, og etterpå fikk han besøke graven til de tre storesøsknene sine for første gang. De var ikke så heldige at de fikk bli døpt, så det ble en symboltung dag.

Til slutt feiret vi Regnbueguttens første jul sammen med mormor. Det ble ikke den julen vi hadde sett for oss pga. korona, men bare det endelig å få lov til å tilbringe julen med et levende barn, var så stort i seg selv at ingenting kunne ødelegge den gleden.

Dersom jeg skulle ha gjennomlevd dette året uten å ha mistet barn først, ville jeg nok ha sagt at det var en beintøff tid og vært aldri så lite deppa over det. Men sett i lys av det grusomme alternativet, har året først og fremst vært preget av dyp takknemlighet for at det tross alt har endt så godt. 2020 ble det året der jeg endelig fikk lov til å være praktiserende mor, og den følelsen har vært ubeskrivelig.

Takk til alle som har fått meg gjennom alle hindringene på veien <3 Ironisk nok ble norsk lov endret en uke etter at Regnbuegutten så dagens lys, så nå er det ikke lenger nødvendig for sånne som meg å bli fertilitetsturister.