2019 ble det året jeg langsomt, men sikkert begynte å få håpet tilbake og startet det møysommelige arbeidet med å stable livet mitt på beina igjen. Fram til da hadde jeg bare eksistert. Jeg unner ingen å leve i et slikt vakum, og jeg tviler på om jeg noen gang hadde greid å komme ut av det uten alle de gode hjelperne rundt meg.

Det begynte med at jeg i slutten av januar ble bedt om å komme til St. Petersburg for å ta en hysteroskopi. Grunnen var at alt tydet på at jeg fortsatt hadde rester igjen etter siste fødselen fire månder før.

Samtidig startet jeg opp i sorggruppe som skulle vise seg å bli enda nyttigere enn jeg hadde håpet på. Den og operasjonen i Russland skulle bli starten på en ny giv.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Turen til Russland var anstrengende og krevde alt jeg greide å mobilisere av krefter. Til gjengjeld hadde jeg fått noe av den gamle gløden tilbake da jeg kom hjem igjen. Både fordi jeg møtte folk som tok meg på alvor og trodde på barneprosjektet, og fordi det var en uendelig lettelse å få renset opp i kroppen og avslutte det svarteste kapittelet av livet mitt.

Mens jeg holdt på å ordne med visum til Russland, ble jeg innkalt til samtale med den fremste kirurgen på intern cerclage her til lands. Og han ga grønt lys til operasjon en måned etter hysteroskopien. Endelig begynte brikkene å falle på plass.

Jeg var likevel svært avventende da dagen for cerclage-operasjonen kom. For tenk om jeg ville få problemer med å bli gravid igjen etterpå? Da ville hele greia ha vært helt forgjeves. Jeg trodde nemlig ikke at jeg ville orke å gå gjennom like mange runder på nytt som jeg hadde gjort i Riga mellom tvillingene og Lille mirakel. Dessuten hadde legen i Athen skremt meg med at den interne cerclagen muligens kunne gjøre det vanskeligere å bli gravid.

Den første uken etter operasjonen ble smertefull. Jeg lå stort sett til sengs og krøp sammen av kolikksmerter. Det var nesten umulig å konsentrere seg om noe annet. Men etterpå fikk det fort framover, og etter en måned kjente jeg ikke lenger at jeg var blitt operert.

Deretter startet prosessen med to prøvesykluser og hormonbehandling for å bygge opp livmoren igjen etter hysteroskopien – altså der de hadde måttet fjerne arrvev som var oppstått som følge av det hadde blitt liggende rester igjen altfor lenge.

Da sommeren kom, var det tid for første forsøk, men jeg var ikke så glad som man skulle forvente; til det hadde jeg med meg alfor tung bagasje. Selv om det var en fin tur der jeg ble kjent med flere andre pasienter, ble det mange dystre tanker underveis. Det ble ikke bedre av at forsøket vise seg å være negativt da det var tid for å teste. Jeg var skikkelig demotivert og trengte en pause til neste forsøk.

Men da treårsdagen til tvillingene kom, gikk det opp for meg at det å få et nytt barn var det eneste jeg virkelig ville. Jeg så det som selve redningen fra mørket og fortvilelsen jeg levde med, som et håpefylt lys langt borte i enden av tunnellen. Jeg bare visste i dypet av min sjel at dette ville jeg angre på resten av livet om jeg ga opp nå.

Så jeg manet fram alt jeg hadde av siste motivasjon og krefter og satte i gang hele prosessen enda en gang. Lysten, optimismen og spenningen fra tiden i Riga var borte, men som en viktig støttespiller påpekte “Om du ikke prøver, blir det iallfall ikke noe barn.”

Denne gangen ble jeg endelig bønnhørt, og så var karusellen i gang igjen: positv test, murringer, blødninger, sengeleie og økt hormondose i flere runder gjennom hele 1. trimester. Men heldigvis aldri noe tull på de tidlige ultralydene: Regnbuegutten vokste som han skulle og lå hele tiden litt foran skjema.

Jeg holdt kortene tett til brystet, så det var nesten ingen utenom prøvemiljøet som visste om at jeg hadde prøvd igjen. I motsetning til den forventningsfulle gleden som hadde preget de andre svangerskapene, var jeg nå ofte lammet av frykt. Julen ble feiret med den etterhvert så kjente nedstemtheten og fortvilende sorgen, men denne gangen øynet jeg et bittelite håp, og i romjulen rundet jeg endelig 1. trimester.