Jeg har registrert at det nylig har vært dagen for psykisk helse. Flere av bloggerne har markert det. Det har sikkert stått noe om det i avisartikler jeg har lest også. Det går litt rundt for meg for tiden, så det er ikke alltid jeg husker hvor jeg har ting fra.

Selv har jeg hatt min del av psykiske helseproblemer, så det oppleves ikke lenger som noe ukjent fenomen. Men akkurat nå, i skrivende stund, kan jeg med hånden på hjertet si at det ikke er noe som plager meg så mye mer.

Det å få Regnbuegutten har vært det rene katarsis for meg (tatt fra Wikipedia for de av dere som lurer på hva katarsis er “A Catharsis is an emotional discharge through which one can achieve a state of moral or spiritual renewal or achieve a state of liberation from anxiety and stress. Catharsis is a Greek word and it means cleansing. In literature it is used for the cleansing of emotions of the characters.”) Med fødselen hans ble jeg på mange måter født på ny og la perioden med psykiske problemer bak meg. Det var ikke noe jeg bestemte meg for – det bare ble sånn av seg selv.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Psykisk sykdom er som kjent ikke noe man bare kan ta seg sammen fra. Etter dødfødselen til Lille mirakel hadde jeg anfall av panikkangst flere ganger hver eneste dag i mange måneder. Jeg hadde aldri hatt panikkangst før. Anfallene levde sitt eget liv og bare kom og gikk, med eller uten kjente triggere. Jeg ble mange ganger overmannet av frykt uten en gang å vite hva jeg var redd for. Nervesystemet mitt var i overdrive etter alt som kroppen hadde vært med på.

Etter at Regnbuegutten ble født, har jeg fått godt over gjennomsnittet alvorlige utfordringer kastet over meg, men ingen av dem har vippet meg av pinnen på samme måten, selv om jeg har vært sliten langt inni beinmargen. Jeg kjenner ikke lenger på tilsynelatende ubegrunnet frykt, og det er en stor lettelse som nesten ikke kan beskrives. De gangene jeg har vært fryktelig redd for Regnbuegutten, har jeg hatt god grunn til det, og det er noe annet.

Jeg har slitt med mange ting etter at Regnbuegutten kom til verden som kunne gitt grobunn for psykiske problemer, men fordi fødselen hans har gitt livet mitt mening igjen, har jeg klart å mane fram krefter jeg ikke en gang visste at jeg hadde og attpåtil uten å føle meg nedstemt. Igjen er dette ikke noe jeg har bestemt meg for.

Derfor kjenner jeg på ydmyk takknemlighet på en dag som markerer psykisk helse. Ydmykhet for plagene som endelig slapp da jeg for lengst hadde begynt å tro at dette kanskje var noe jeg måtte leve med resten av livet. For psykiske helseplager kan også være forbigående – de trenger ikke å bety en livstidsdom. Livet har gitt dem til meg, og livet har tatt dem fra meg igjen. Ingen vet hva som venter rundt neste sving. Det får vi ta som det kommer.

Da Regnbuegutten skulle døpes, var koronaviruset i ferd med å blomstre opp igjen i hovedstaden. De som hadde utsatt dåpen fra nedstengingen i vår i håp om å kunne holde en vanlig dåp senere på året, må ha blitt ganske skuffet. For det eneste de oppnådde med det, var at dåpsbarnet hadde vokst seg ut av dåpskjolen. Regnbuegutten var nesten den eneste som var på den størrelsen som dåpsbarn pleier å være her til lands. Presten foreslo på orienteringsmøtet i forveien at de større barna kunne bruke matrosdress istedet.

Apropos orienteringsmøtet i forveien som var et stort fellesmøte (ja, faktisk), var både fadderne og foreldrene bedt, men Regnbueguttens gudmor satt i karantene og kunne ikke komme, og mormoren hans, som også var fadder, turte ikke komme fordi hun var i risikogruppen. Etterpå var det fellesmiddag, men den turte heller ikke undertegnede å bli med på.

Vi fikk beskjed om at vi kunne være maks 20 personer i hvert dåpsfølge, inkludert dåpsbarnet. Det kunne plutselig bli redusert til 15 dersom kommunen strammet inn. Dåpsfølget vårt bestod kun av 15 personer, så det ville heldigvis ikke få noe å si for oss (kjipt å måtte avvise folk som allerede var invitert), trodde jeg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men da beskjeden faktisk kom, viste det seg at klokkeslettet også ble endret siden vi da skulle ha en egen dåpsgudstjeneste etter høymessen istedenfor å være en del av den. Så jeg måtte skynde meg å sende ut beskjed til både dåpsfølget og arrangør av selskapet etterpå.

Jeg hadde ikke før gjort det, før det kom en ny beskjed fra menigheten – vi skulle få holde dåpen til samme tid som opprinnelig planlagt likevel. Det viste seg å ha noe med størrelsen på kirken å gjøre. Jeg fikk det imidlertid ikke til å stemme med regelen om at man ikke fikk være over femti på offentlige arrangementer uten nummererte seter, men sånn var det iallfall.

Jeg tror selskapsarrangøren begynte å bli temmelig lei meg etter det, og det ble ikke bedre av at to av gjestene i siste liten bestemte seg for å droppe selskapet etter kirken pga. den overhengende koronatrusselen.

Apropos selskapet etterpå, så måtte arrangøren ha fullt navn og telefonnummer til alle gjestene i tilfelle behov for smittesporing, og vi måtte lage bordplassering etter husstand slik at det ble mest mulig avstand mellom alle som ikke bodde sammen. Der røk ideen om mingling 🙁 Det var heller ikke mulig for fadderne å holde dåpsbarnet, så de tradisjonelle dåpsbildene utgikk.

Da Regnbuegutten skulle døpes, måtte alle i dåpsfølget hans overholde koronameteren ved døpefonten. Kluten som hodet hans skulle tørkes med, ble erstattet av en papirduk, og istedenfor at presten løftet ham opp for menigheten etterpå, måtte den som bar ham gjøre det selv.

Ved nattverden etterpå var det også satt inn koronatiltak, der presten hadde på engangshansker og la oblatet oppå drikkebegeret istedenfor i hånden eller munnen til de fremmøtte.

Ellers var det bare plass til ca. en sjettedel av det antallet som kirken vanligvis rommet pga. koronaavstanden, der annenhver benkerad var avsperret, og der man måtte holde en meters avstand på de radene som var åpne.

Regnbuegutten het han og gråt da han ble døpt.

Kanskje visste han instinktivt hvilken symbolkraft det var i dåpen for alle rundt ham den dagen siden han var den eneste i søskenflokken som hadde fått lov til å døpes. Fordi han var den eneste som hadde overlevd. Storesøsknene hadde allerede hvilt på dette stedet i fire år. Moren hans forbandt det med sorg og død. Nå skulle han snu død til liv.

Det var en tung bør å bære å være den eneste gjenlevende av en søskenflokk på fire. Kanskje var det derfor han gråt. Eller kanskje gråt han for søsknene som han aldri ville lære å kjenne, og for at han selv måtte vokse opp som enebarn?

Eller kanskje var han bare en liten gutt om syntes det ble for mye hurlumhei rundt dette dåpsritualet. Kirken var fascinerende med det samme de kom inn, men så ble det plutselig fryktelig bråkete rundt ham.

Moren hans stresset rundt og var litt fraværende. Det var her hun hadde vært på allehelgenskonsert fire år tidligere mens tårene silte ukontrollert. Det var her hun hadde tent lys for søsknene hans i alle år siden. Mormor hadde strikket dåpskjole i tro, håp og kjærlighet mens Regnbuegutten bare var en liten spire i morens mage. De hadde mange forventninger og tung bagasje med seg til denne dagen.

De hadde prøvd å få presten som forrettet den første begravelsen til å døpe ham for at ringen skulle bli sluttet. Presten hadde veldig lyst; det var hun som hadde gitt dem håp ved å si at neste gang de møttes ville være til dåp da de tok avskjed etter en hjerteskjærende minnestund for fire år siden. Men presten hadde i mellomtiden fått seg ny jobb, og den nye menigheten kunne ikke gi henne fri, så de måtte ta til takke med en av hennes tidligere kolleger som de aldri hadde møtt før,

Det viste seg bli en gledelig overraskelse. Han holdt en treffende tale om barn som hadde tegnet regnbuer og satt i vinduet med teksten “Alt blir bra igjen”. Men alle visste innerst inne at selv om det var en fin tanke, var det ikke helt sant. For selv om pandemien en dag ganske sikkert ville være over, ville ikke alt bli bra igjen for alle. Ikke for dem som enten hadde mistet sine kjære eller levebrødet.

Regnbueguttens mor visste bare så altfor godt at storesøsknene hans aldri ville bli levende igjen i dette livet selv om han levde. Så alt var slett ikke bra igjen, men midt i mørket var det tent et strålende lys som viste moren hans veien tilbake til livet. Det lyset var han.

Presten avsluttet prekenen med en melankolsk salme som viste seg å være en tango. Denne bittersøte genren som både er trist og vakker på en og samme tid. Den typen toner som rørte moren hans i hjertet og dypet av sin sjel, og som var så treffende for anledningen. Hvem skulle trodd at de ville få synge argentinsk tango under dåpsgudstjenesten?

Hun endte opp med å gå til nattverd for første gang på så lenge at hun ikke kunne huske sist. Herre, hør vår bønn. Mens Regnbuegutten ventet på at alt bråket skulle ta slutt på fanget til gudmor i våpenhuset. Tålmodigheten hans hadde tatt slutt for godt omtrent midt i den fine prekenen. Han smilte ikke igjen før dagen var over og han endelig kunne legge seg ned i den trygge vuggen sin på soverommet og prate med Mummitrollet som hang der. Det skal ikke så mye til for å glede de små, hadde oldemoren hans sagt en gang. De voksne kunne få ha dåpskaken hans i fred.