Da Regnbuegutten skulle døpes, var koronaviruset i ferd med å blomstre opp igjen i hovedstaden. De som hadde utsatt dåpen fra nedstengingen i vår i håp om å kunne holde en vanlig dåp senere på året, må ha blitt ganske skuffet. For det eneste de oppnådde med det, var at dåpsbarnet hadde vokst seg ut av dåpskjolen. Regnbuegutten var nesten den eneste som var på den størrelsen som dåpsbarn pleier å være her til lands. Presten foreslo på orienteringsmøtet i forveien at de større barna kunne bruke matrosdress istedet.
Apropos orienteringsmøtet i forveien som var et stort fellesmøte (ja, faktisk), var både fadderne og foreldrene bedt, men Regnbueguttens gudmor satt i karantene og kunne ikke komme, og mormoren hans, som også var fadder, turte ikke komme fordi hun var i risikogruppen. Etterpå var det fellesmiddag, men den turte heller ikke undertegnede å bli med på.
Vi fikk beskjed om at vi kunne være maks 20 personer i hvert dåpsfølge, inkludert dåpsbarnet. Det kunne plutselig bli redusert til 15 dersom kommunen strammet inn. Dåpsfølget vårt bestod kun av 15 personer, så det ville heldigvis ikke få noe å si for oss (kjipt å måtte avvise folk som allerede var invitert), trodde jeg.
Men da beskjeden faktisk kom, viste det seg at klokkeslettet også ble endret siden vi da skulle ha en egen dåpsgudstjeneste etter høymessen istedenfor å være en del av den. Så jeg måtte skynde meg å sende ut beskjed til både dåpsfølget og arrangør av selskapet etterpå.
Jeg hadde ikke før gjort det, før det kom en ny beskjed fra menigheten – vi skulle få holde dåpen til samme tid som opprinnelig planlagt likevel. Det viste seg å ha noe med størrelsen på kirken å gjøre. Jeg fikk det imidlertid ikke til å stemme med regelen om at man ikke fikk være over femti på offentlige arrangementer uten nummererte seter, men sånn var det iallfall.
Jeg tror selskapsarrangøren begynte å bli temmelig lei meg etter det, og det ble ikke bedre av at to av gjestene i siste liten bestemte seg for å droppe selskapet etter kirken pga. den overhengende koronatrusselen.
Apropos selskapet etterpå, så måtte arrangøren ha fullt navn og telefonnummer til alle gjestene i tilfelle behov for smittesporing, og vi måtte lage bordplassering etter husstand slik at det ble mest mulig avstand mellom alle som ikke bodde sammen. Der røk ideen om mingling 
Det var heller ikke mulig for fadderne å holde dåpsbarnet, så de tradisjonelle dåpsbildene utgikk.
Da Regnbuegutten skulle døpes, måtte alle i dåpsfølget hans overholde koronameteren ved døpefonten. Kluten som hodet hans skulle tørkes med, ble erstattet av en papirduk, og istedenfor at presten løftet ham opp for menigheten etterpå, måtte den som bar ham gjøre det selv.
Ved nattverden etterpå var det også satt inn koronatiltak, der presten hadde på engangshansker og la oblatet oppå drikkebegeret istedenfor i hånden eller munnen til de fremmøtte.
Ellers var det bare plass til ca. en sjettedel av det antallet som kirken vanligvis rommet pga. koronaavstanden, der annenhver benkerad var avsperret, og der man måtte holde en meters avstand på de radene som var åpne.