Jeg er fryktelig ufokusert for tiden, og det er ikke alltid jeg skjønner det selv en gang. På sykehuset lette jeg etter ordene. Greide ikke finne akkurat det jeg ville si og måtte møysommelig lete fram synonymer istedet. Det skjedde stadig vekk og var fryktelig frustrerende. En enda skumlere ting er at ejg kan tenke på ett ord og så i neste øyeblikk tro at jeg sier det til noen, men så viser det seg at jeg har sagt noe annet. Jeg kan altså tenke katt idet jeg tror jeg sier katt, men så sier jeg av en eller annen ubegripelig grunn hund istedet. Jeg hadde aldri trodd det om jeg ikke hadde fått høre det av samtalepartner. Jeg kan også sitte og se på et tv-programmig tro at jeg følger med, helt til sidemann kommenterer noe i sendingen og jeg innser at jeg ikke aner hva vedkommende snakker om. På samme måten kan jeg falle ut av samtaler. Det er ikke en gang slik at jeg nødvendigvis begynner å tenke på noe annet. Jeg greier bare ikke å holde fokus.
Plutselig greide jeg heller ikke å betale en regning fordi jeg hadde glemt hvilken knapp jeg skulle trykke på. Jeg går også rundt med resept på ormekur til katten i vesken, men glemmer å gå innom apoteket hver gang jeg er i nærheten. Husker til og med at det er noe jeg skal huske, men greier ikke for mitt bare liv å komme på hva det er. Og for hver ting jeg må ordne som krever litt konsentrasjon, er jeg helt utmattet etterpå.
Hørte på toppen av det hele en allmennlege fortelle i en av sorgpodene til LUB (Landsforeningen for uventet barnedød) at de som har mistet barn, vanligvis ikke får tegnet livsforsikring fordi risikoen for å bli uføretrygdet visstnok er så stor. Der er virkelig en skremmende tanke. Jeg får nesten være glad da for at jeg ikke ble gravid før jeg overhodet hadde kommet ut i arbeidslivet. For så skjør som psyken min var i 20-årene, så ville dette garantert ha tatt helt knekken på meg. Nå har jeg tross alt litt mere ballast.
Purret på begravelsesbyrået i går og fikk beskjed om at steinhoggerne lå etter planen pga. sykdom. Det betyr at urnenedleggelsen blir forsinket. Får bare håpe at vi fremdeles rekker å gravlegge Lille mirakel før telen setter inn. Noe annet er egentlig ikke til å tenke på en gang, så det må bare gå.
Far sendte meg spørsmål om julegaveønsker i går. Der er det foreløpig helt blankt. Jeg har kun hatt fokus på at julegaven min i år skulle være Lille mirakel. Nå må jeg stille om hodet helt, men det er vanskelig før barseltiden og urnenedleggelsen er over. Har allerede bestemt meg for å dra langt bort i julen. Feiring hjemme med familien vil bare minne altfor mye om det manglende familiemedlemmet.
Etter at jeg mistet Lille mirakel tåler jeg ingenting fra media lenger. Det skal ingenting til før jeg syns at ulike programmer på fjernsyn blir veldig ubehagelige, og da må jeg bare skru av med en gang. Det gjør det sikkert ikke bedre at barselhormonene løper løpsk samtidig som underbevisstheten min arbeider for fullt med å bearbeide et stort traume. Det ble ikke akkurat bedre av at ene katten ble drept tre uker etterpå. Det siste ville vært tøft uansett, men når det kom i akkurat denne fasen, har det ført til at jeg ikke bare er blitt veldig trist, men også mye mer engstelig. Jeg hadde en lignende reaksjon etter den første spontanaborten i uke 12. Da tålte jeg heller ikke å se at noen var fæle med hverandre på TV, enten det var på film, dokumentar eller nyhetsprogrammer.
I dag har jeg hatt hakket mere overskudd enn i går, men bare hakket. Skulle gjerne hatt mere tid til overs til sløving, men var nødt til å få unna det mest nødvendige som bar blitt utsatt altfor lenge, og hver ting krevde uendelige mengder med tid, krefter og energi bare for å mobilisere til handling. Det går fint med småting, men idet jeg kjenner at engstelsen og uroen bygger seg opp på nytt, skjønner jeg at det er på tide å ta nok en hvilepause. Det skal veldig lite til for å komme ut av balanse, og det som går lekende lett i ene øyeblikket, blir plutselig helt uoverkommelig i det neste, og det er som regel vanskelig å forutse på forhånd. Noen ganger har jeg lyst til å snakke om Lille mirakel, og andre ganger er det helt klin umulig. Det samme med den nylig avdøde pusekatten.
I går snødde det utenfor stuevinduet. Store flak. Og i dag kjente jeg for første gang i høst behov for å ha på meg hansker og skjerf. Nå begynner den mørke og kalde årstiden igjen, og jeg er på ingen måte klar. Det er bare nok et signal på at sommeren med Lille mirakel er ubønnhørlig forbi. Jeg henger bare såvidt med fordi jeg ikke har noe annet valg. Konsentrerer meg om å sette den ene foten foran den andre. Håper at retningen vil stake seg ut etterhvert. Høstens kalender er allerede fylt opp med diverse helseavtaler på rekke og rad, og flere skal det bli. Avtaler som forhåpentligvis vil gi noen flere svar.
I dag skjønte jeg med en gang jeg stod opp at dette ikke kom til å bli noen produktiv dag – og sånn har det fortsatt. Det eneste fornuftige jeg har gjort, er å gi katten våtfor, vann og fjerne et par floker i pelsen hennes. Ellers har energien gått med til å få i meg nok mat og drikke. Den planlagte hårvasken ble utsatt til i morgen. Dessuten skeiet jeg ut med sørafrikansk rødvin og firkløver i kveld, men det er tross alt lørdag. Har vært rastløs, men har klart å holde meg sånn noenlunde i sjakk med serier på Nrk. Har tatt en pause fra Netflix siden det plutselig ikke lenger er kompatibelt med den gamle iPaden min, og jeg syns det er mye mere klønete med laptop i sengen.
Neste uke skal jeg ha en samtale med psykolog fra en klinikk i St. Petersburg. Jeg har slett ikke bestemt meg for om jeg vil gjøre forsøk hos dem enda, og koordinator var enig i at det var litt for tidlig å diskutere mulige behandlingsplaner med en av legene deres, så jeg setter stor pris på at de tilbyr meg en slik tjeneste uten omkostninger. Det er nemlig ikke så lett å få ta i en psykolog her som forstår hva jeg har vært igjennom de siste årene. På slutten av uken vurderer jeg også sterkt å bli med på et åpent seminar med Landsforeningen for uventet barnedød. Må bare finne ut når urnenedleggelsen skal være først så jeg ikke har familiebesøk da.
Legen i Athen som jeg har vært i kontakt med, sa at det vanskelig lot seg legitimere at jeg skulle betale for en ny infeksjonsprøve hos dem av den typen jeg sendte i posten i fjor, men når det var sagt, hadde de noen ganger sett at infeksjoner kunne komme og gå. Jeg må se an økonomien først. Kan uansett ikke gjøre det før tidligst på første menstruasjonsblødning. Hun så heller ikke noe behov for at jeg skulle ta noe nytt hysteroskopi. Får se om legen i St. Petersburg er enig i det. Om ikke annet, kan det jo ha skjedd noe nytt etter utskrapningen for fire uker siden, men det var den samme kirurgen som gjorde utskrapningen etter tvillingfødslene, og hun gjorde en flott jobb sist.
Kanskje ender jeg opp med å avslutte hele prosjektet, men det finner jeg ikke ut av før jeg har hørt med dem som virkelig kan dette. Akkurat nå må jeg ta det litt stykkevis og delt. Innimellom er jeg klar som dagen, mens andre ganger er jeg bare fylt med angst i kroppen eller tåke i hjernen, og da er jeg nødt til å ta meg en pause og tenke på andre ting. Jeg har ennå ikke lest epikrisen fra sykehuset, men har gitt meg selv frist til ettersamtalen i tilfelle det dukker opp noe jeg vil kommentere.
Jeg er blitt helt hektet på kaffe for tiden, eller strengt tatt varm melk med utvannet kaffe. Den kan like gjerne være koffeinfri for min del. Så om jeg ikke får sove midt på natten, lager jeg meg gjerne en stor kopp med koffeinfri melkekaffe. Varm melk er et kjent sovetriks, og både varme og melk virker beroligende og trøstende på meg akkurat nå. Mao blir det mye varm drikke i løpet av dagen, og når jeg er ute og spiser på kafe med venninner, må salatene vike til fordel for varmmat.
Spekemat ee en annen hit i alle varianter. Siste skrik er fenalår; vil nesten ikk ha noe annet på brødskiven. Etter fødselen forsvant søthungeren nokså snart, så selv frukt blir liggende urørt i flere dager på rad. Kjøpte kesam med jordbær her om dagen som jeg hadde store forventninger til, men det var såvidt jeg greide å stappe det i meg fordi det plutselig smakte altfor søtt.
Den plagsomme tissetrangern er også borte. Nå går jeg nokså sjelden, og når jeg først må, er det også mye som skal ut. Er bare litt bekymret for en ting, og det er at det alltidg skummer mye når jeg later vannet nå. Moren min som har vært plaget med kronisk blærebetennelse, sier at skum på urinen alltid har vært et tegn til infeksjon hos henne, aå jeg lurer litt på om jeg bør teste snart. Har ikke gjort det til nå fordi det alltid blir krøll med prøvene når jeg blør. Er fremdeles litt igjen fire uker etter fødselen, men den siste uken har merket etter ene veneflonen endleig begynt å forsvinne. Etterriene som ble trigget av bæringen min forrige lørdag, varte i flere dager, men har heldigvis begynt å roe seg såpass at det holder med litt magnesium innimellom.
Denne uken hadde jeg den første samtalen med Landsforeningen for uventet barnedød. Var riktignok helt ferdig etterpå, men alt i alt var det en positiv opplevelse. I natt hørte jeg på noen sorgpoder de hadde sendt meg link til. Kjente meg veldig igjen i beskrivelsen av fysiske utslag som sorg kan gi. Gårsdagen begynte svært hyggelig med venninnetreff på bakeri. Da følte jeg meg en stakket stund tilnærmet normal. Normal i den forstand at jeg kunne ta pause fra alt det vonde, men rent kognitivt henger jeg ikke helt med for tiden. Okke som var det flott for humøret og balsam for sjelen, men da jeg gikk hjem igjen, kjente jeg at kroppen var sliten. Kjøpte fire varer på matbutikken, dvs. to oster og to ferdigretter, og det var akkurat på kanten av hva jeg greide å bære. Da jeg rett etterpå kom på at det var på tide å bære ut søpla, skalv jeg som et aspeløv.
Deretter begynte jeg å kjenne på et voldsomt trykk i magen og brystet, og samme hve jeg fant på, greide jeg ikke å rømme fra det. Snarere tvert imot økte det bare på utover kvelden til demningen brast igjen. Men heldigvis klarte jeg til slutt å sovne langt utpå natten. Da jeg våknet i formiddag, følte jeg meg hakket bedre. Takk og pris at jeg ikke hadde våknet altfor tidlig igjen. Det har nemlig vært et problem etter at jeg fikk den fryktelige nyheten om den drepte katten denne uken. Det toppet seg litt da jeg et par dager etterpå fikk beskjed om at min egen katt muligens hadde en svært alvorlig sykdom som på sikt kan bety en dødsdom. Da følte jeg at skjebnen bare var ute etter meg, og at det ikke lenger fantes noen grenser for hva jeg kunne bli utsatt for. Jeg har aldri hatt klinisk angst, men da ble jeg veldig engstelig. Har ellers lest at angst generelt visstnok er en ganske vanlig reaksjon blant folk som har mistet barn.
Jeg føler ofte behov for å legge meg i fosterstilling for å døyve trykket i brystet, og i går svettet og frøs jeg om hverandre. Er nesten alltid tørr i munnen til tross for at jeg drikker mye. I begynnelsen tenkte jeg det kom av dehydrering, for da tisset jeg ikke så mye heller, men munntørrheten har fortsatt selv etter at vannlatingen ble normal igjen og forstoppelsen forsvant. I natt fikk jeg endelig svaret av den ene sorgpoden. Dette er visst et typisk tegn på den første sjokkfasen man er inne i ved tapet av et barn. Faktisk kan visst både betennelsesverdiene i kroppen øke og immunforsvaret påvirkes på sikt av ren sorg. Man kan til og med få forkortet levealder, og for de med dårlig hjerte, kan man i verste fall dø av det – så voldsom er belastningen på kroppen.
Jeg syns det er vanskelig å vite hva som er bivirkninger av barseltiden og hva som er tegn på sorgreaksjoner. Strengt tatt har jeg aldri opplevd å være i barsel uten å være i dyp sorg, så for meg er de nært knyttet sammen.
VI MISTET VÅRT BARN, VI HAR IKKE ORD, VI SER ETTER TEGN, MEN MANGLER ET HÅP.
SÅ STILLE VI GÅR, SÅ STILLE VI GÅR
ALDRI FIKK VI SE DITT ANSIKT, ALDRI RØRE VED DIN HUD.
I ET LUKKET ROM DU LEVDE, SKJULT FOR ALLE, SETT AV GUD.
ALDRI FIKK VI SE DITT ØYE SPEILE JORDENS SKJØNNHET, LYSETS PRAKT.
ALDRI FIKK DITT ØRE HØRE GODE ORD VI SKULLE SAGT.
HYRDE, SÅMANN ELLER JEGER, LILLESØSTER, LITEN BROR?
HVEM VET OM DE MULIGHETER SOM DU ALDRI FIKK PÅ JORD?
FANTES DET I MODERSKJØDET KJÆRLIGHET OG HÅP OG TRO?
FINNES DET ET HUS AV DRØMMER HVOR EN UFØDT SJEL KAN BO?
SÅ STILLE VI GÅR VI BÆRER VÅR SORG MENS HJERTET ER FULLT AV SPØRSMÅL OG SÅR.
VI MISTET VÅRT BARN VI HAR IKKE ORD VI SER ETTER TEGN MEN MANGLER ET HÅP.
SÅ STILLE DET BLE SÅ ENDELØST TOMT I ALLE DE ROM DER GLEDEN VAR FØR.
SÅ ENDELØST TOMT Å STÅ VED EN GRAV VI KAN IKKE MER VÅR GRÅT STILNER AV
Den 15. oktober var det den internasjonale dagen for barn som døde før, under eller rett etter fødselen. Da skal man tenne et lys for disse små sjelene. Jeg tenkte på det etter fødselen av Lille mirakel, men klarte ikke å huske den nøyaktige datoen, og da jeg endelig fant det ut, var minnedagen over. Men jeg vil prøve å gjøre denne dagen til en markering hvert år framover, og da vil jeg ikke bare minnes de tre englene mine som har fått et navn og en grav, men alle de andre som jeg mistet i 1. trimester. Spirene som ennå ikke hadde fått noe tydelig ansikt, men likevel hadde en sjel og var gjenstand for så mye håp og drømmer om framtiden.
Sitatene er utdrag fra en kirkekonsert jeg ble invitert til av den lokale menigheten på allehelgensdag det året jeg hadde mistet tvillingene. Tårene trillet stille under hele konserten, og etterpå var jeg utslitt, men det var likevel veldig fint å få være med på. I ettertid har jeg fått vite at Landsforeningen for uventet barnedød har et helt spesielt forhold til denne konserten, og det er egentlig ikke så rart siden den først ble skrevet av en prest som ville trøste et foreldrepar som hadde mistet barnet sitt. Den fins også som bok og heter Sommerlandet. Tanken er at alle barna havner der når de forlater oss og blir godt passet på. Det er en fattig, men likevel fin trøst.
Ellers går formen og humøret opp og ned som en jojo for tiden. Her om dagen skulle jeg kose meg med julegavenyheter, men stemningen ble snart brutt da jeg så en bok som het “Lillebror i julegave”. Da ble jeg nødt til å finne på noe annet. Sjelden har Mariah Carey hatt mer rett i teksten sin, All I Want for Christmas Is You.
Jeg hadde akkurat begynt å føle meg bittelitt bedre og kom sånn noenlunde munter tilbake fra kafebesøk med en nær venninne da jeg fikk den nådeløse beskjeden. Katten min var blitt funnet påkjørt og drept. Eller strengt tatt var det ikke min katt, men jeg hadde tatt meg av ham som om han var det. Og når man inderlig ønsker seg barn, øser man all den uforløste morskjærligheten utover katten istedet. Han var i praksis barnet mitt, og nå var også han død. Som om ikke det var nok, hadde han visst fått så hard medfart at jeg ble frarådet å se ham.
Jeg sluttet å spise etter at jeg fikk den beskjeden og ble sittende våken i sengen i nesten hele natt med øyne så store som tinntallerkener av sjokk. Vekslet mellom å være helt stiv av skrekk og skjelve som et aspeløv. Dette trengte jeg virkelig ikke nå. I løpet av de siste to årene har jeg mistet tre barn og to katter, og da regner jeg ikke en gang med de tre spirene jeg mistet i 1. trimester i fjor. En av jordmødrene på sykehuset rådet meg til å konsentrere meg om kjæledyr istedenfor barn. I og for seg ikke den dummeste tanken, men det hjelper lite når selv kjæledyrene blir tatt fra meg i tur og orden. Livet er rett og slett bare beksvart for tiden.
I går var det tre uker siden Lille mirakel ble brutalt født og døde, og jeg tenkte at det kanskje var på tide at jeg tok meg en ordentlig handletur. Første uken kunne jeg nemlig knapt gå utenfor døren uten å skjelve så mye at jeg følte meg på nippet til å segne om. Andre uken hadde jeg mer enn nok med å stille opp i begravelsen samt to ganger hos fastlegen, og tredje uken har jeg følt meg såpass uggen – sannsynligvis en bivirkning av influensavaksinen – at alle ærender er blitt utsatt. Jeg følte meg ganske svimmel og litt skjelven i beina da jeg skulle gå ut døren, men hadde allerede testet ut gåformen i ukene før, så det var ingen åpenbar grunn til at det ikke skulle gå bra etter at blodprosenten var kommet på plass igjen.
Jeg gjorde nemlig den fatale feilen at jeg endte opp med å lesse på såpass mye når jeg først var ute og handlet at jeg endte opp med en halvtung papirpose med bøker, samt to fulle og relativt tunge bæreposer med dagligvarer. Tenkte nemlig et øyeblikk at jeg ikke lenger trengte å være redd for å bære tungt siden jeg ikke var gravid, og glemte helt av det jeg hadde lest om å unngå å bære tungt i barseltiden for bekkenbunnens skyld.
Det ble en dyr lærepenge.
Jeg hadde ikke gått mange metrene før jeg hadde vondt overalt, og da jeg kom hjem, gikk det et par timer før jeg kunne løfte kaffekruset uten å skjelve kraftig i hendene. Deretter begynte jeg å blø. Rødt, friskt blod. Eller kanskje det var sårvæske? Det virket iallfall som om jeg hadde rippet opp i såret som grodde i livmoren, for de siste par dagene hadde jeg hatt minimalt med renselse, og det lille som kom ut, var helt hvitt. Senere på kvelden begynte det å dunke skikkelig i underlivet, av den typen som gir en skikkelig tyngdefølelse og gir en lyst til å legge ispose på de nedre ekstremitetene. Måtte ta Ibux for å greie å slappe av.
Som om ikke det var nok, begynte jeg å få skikkelig vonde tak i lysken med ilinger nedover beina for et par timer siden, og de har fremdeles ikke gitt seg til tross for cocktail av Ibux og Paracet. Minner definitivt om etterrier, selv om jeg trodde det skulle være slutt på det nå. Og det til tross for at blødningen gav seg i natt.
Det er helt tydelig at det ikke bare er psyken min som er skjør for tiden.
Ellers har jeg strevd litt med hemorrider etter fødselen. Jeg har aldri hatt det før, så vet i grunnen ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Så lenge det ikke er fryktelig plagsomt, har jeg i grunnen bestemt meg for å vente til seksukerskontrollen og heller ta det opp da. Men jeg leste et sted at hemorrider en en god grunn i seg selv til å unngå å løfte tungt. Faktisk skulle man til og med unngå å stå altfor lenge. Nå tror jeg ikke at jeg kan være blant de verste tilfellene, men jeg vil jo ikke gjøre noe som kan forringe tilstanden heller.
For en uke siden ble jeg også kjent med et annet barselfenomen, nemlig akutt forstoppelse. Det var jeg ikke forberedt på siden det ikke skjedde forrige gang. Men plutselig hadde det samlet seg opp så mye at det nesten så ut som om jeg skulle presse ut et barn igjen. Tror også jeg må ha vært litt dehydrert, til tross for at jeg drikker mer enn de fleste og ikke ammer. Men jeg har i grunnen følt meg dehydrert siden fødselen, og selv om jeg drikker mye, tisser jeg mye mindre enn vanlig, og det som til slutt kommer ut, er mye mørkere enn ellers.
Forrige uke fikk jeg også stifte bekjentskap med et annet festlig fenomen i barseltiden, nemlig stinkende renselse. Jeg stusset forrige gang da jeg leste at mange syntes renselsen luktet ekkelt, for jeg syntes det var helt greit den gangen. Luktet ikke akkurat parfyme, men ikke slik at jeg rygget bakover heller. Men i begynnelsen av forrige uke da renselen gikk over fra å være blodrød til rustrød blandet med gult, stinket det plutselig råtten fisk. Da husket jeg plutselig at en gynekolog en gang hadde spurt meg om det luktet fisk en gang hun skulle finne ut om jeg hadde vaginose, og begynte å lure på om jeg kunne ha fått en infeksjon. Ble ikke akkurat bedre av at jeg akkurat hadde tatt influensavaksinen og hadde fått beskjed om at jeg kunne føle meg litt uggen av den grunn, så da var det umulig å vite om det ev. kom av en infeksjon i livmoren istedet. Hadde ikke spesielt lyst til å dra opp på fødeavdelingen, så jeg googlet istedet. Der fikk jeg ganske sprikende svar. Alt fra at det var normalt at renselen luktet død og fordervelse, til at det ikke var det. Men så stoppet den plutselig opp rett før helgen, samtidig som uggenhetsfølelsen forsvant, og dermed var probelmet forhåpentligvis løst. Det friske blodet som kom etter handleturen i går, luktet ikke vondt.
Jeg vet at jeg er priviligert som kan ringe fødeavdelingen direkte og slipper å gå via primærhelsetjenesten, og det er jeg evig takknemlig for. Men da jeg ble lagt inn drøyt to uker etter at jeg ble utskrevet i forfjor pga. mistanke om ny blodforgiftning, holdt jeg på å freake ut fullstendig da jeg havnet på det gamle rommet mitt. Heldigvis varte det bare en halv dag da det viste seg å være en uskyldig høstforkjølelse, men jeg var så nedkjørt fra før at det var nok til å gjøre meg så svak og svimmel at jeg holdt på å gå i bakken da jeg møtte opp i resepsjonen, og det føltes som et fryktelig nederlag.
For to uker tidligere hadde jeg mobilisert alt jeg hadde av krefter for å forlate avdelingen med stil. Dvs. gående på egne bein og sånn noenlunde striglet. Jeg tiltet derfor nesten helt av å skulle være hjelpeløs igjen på et sted der alle de vonde minnene satt i veggene. De hadde riktignok sagt velkommen snart igjen da jeg dro, men det var underforstått at neste gang skulle jeg føde et levende barn. Og jeg var mest av alt redd for at om jeg framstod som svak, ville jeg bli frarådet å prøve igjen. Det bekymret meg mye mer enn at jeg kanskje kunne være alvorliig syk. For fødeavdelingen var ikke primært et sted der jeg kunne bli tatt vare på, men et sted der jeg måtte prestere og gjøre et godt inntrykk. Samtidig var jeg selvsagt livredd for at noe kunne være eller bli ødelagt for godt inni livmoren, for da ville det ikke være noe håp igjen. Og håpet var det eneste jeg hadde å klamre meg til, for nåtiden var bekmørk.
Denne gangen var det ingen som ønsket meg tilbake igjen da jeg dro, og jeg vet ikke lenger om jeg har noen grunn til å ta vare på meg selv. Jeg prøver så godt jeg kan fordi jeg vet det er lurt, men om jeg ikke skal prøve igjen, er hovedmotivasjonen borte. Forrige gang følte jeg at det var helt meningsløst at jeg skulle leve videre når de viktigste skattene mine lå i graven, men tankn på at jeg kunne skaffe dem et levende søsken, gjorde at jeg greide å undertrykke den impulsen og likevel holde det gående. Istedet har jeg skaffet dem en lekekamerat i det hinsidige. Hvor meningsløst er vel ikke det? Og samtidig er det umulig å angre på at man har båret fram et perfekt barn. Man kjenner bare på et fryktelig savn og den totale avmakt.
Jeg bruker mye tid og krefter på å verge meg mot de vonde tankene og følelsene. De siste nettene har jeg sovnet altfor sent fordi det har strømmet på med påtrengende minner hver gang jeg har lagt meg til for å sove. For å slippe å grave meg ned i hengemyren, har jeg da ril slutt tatt fram en serie på nrk.no helt til jeg har prøvd å sovne igjen. Og slik har det fortsatt noen runder til jeg endelig har sloknet.
Når jeg googler barseltid, kommer det mange treff om utslitte mødre med skrikende barn og manglende søvn pga. for mye å gjøre. Det eneste vi har til felles er at man visstnok blir sliten av alle hormonendringene i seg selv. Men sorg kan visstnok gjøre en vel så utslitt som et krevende barn, og det kan også føre til en vel så tåkete hjerne som den berømte ammetåken. I tillegg mangler man alle endorfinene som man skal få rett etter fødsel. Selv om det virker jo ikke helt som om alle barselkvinner med levende barn får dem heller. Bare spør dem med fødselsdepresjon.
Det står imidlertid kun om mødre med fødselsdepresjon som har fått levende barn når man googler, og alt hjelpeapparatet som står klart, mobiliserer først og fremst for å hjelpe henne i rollen som mor. Ergo står ikke det samme apparatet klart til å hjelpe mødre med barseldepresjon uten barn, og det til tross at det må ligge i sakens natur at alle barselkvinner uten barn nødvendigvis må være mer eller mindre deprimerte. Men av det lille jeg har funnet ut, fins det ingen systemer som står klare for å hjelpe etter en dødfødsel, så det er veldig tilfeldig hvilken hjelp man får, og uansett må man finne ut av det meste selv på et tidspunkt i livet der evnen til å hjelpe seg selv er på bånn. Eneste fordelen med å miste flere ganger, er at man vet litt mer om hvordan ting fungerer og ikke minst om hvordan de ikke fungerer. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, er en hul trøst nå.
Det har blitt mange tårer og mye verking i mage og bryst den siste uken. Den fysiske formen har vært en del bedre enn den første uken jeg var hjemme fra sykehuset, men psykisk er det blitt desto verre. Jeg kjenner at jeg syns det blir stadig vanskeligere å snakke om det som har skjedd. Istedet ligger det som en stor verkebyll inni meg. Har søkt hjelp og skal ha min første terapitime om to uker. Håper jeg ikke er blitt helt lukket som en østers innen da.
Jeg veksler mellom å være distansert og fullstendig knust. Følelsene kommer over meg uten forvarsel, og stemningsskiftet kan skje på bare noen sekunder, Jeg blir stadig bombardert med gjenopplevelser og inntrykk som skal fordøyes fra ulike vinkler. Følelser og fornuft går dessuten i utakt. Hodet prøver forgjeves å temme instinktet. Rasjonalitet og underbevissthet spiller ikke på lag.
På sykehuset var det de av personalet som gjorde ting bedre og de som gjorde det verre, alle i beste mening. Sannsynligvis fins det ingen fasit på hvordan man skal forholde seg til noen som har født et barn som døde ved fødselen, så jeg har ingen problemer med å forstå utfordringen i en hektisk arbeidshverdag, men noen er likevel mer lydhøre enn andre.
For meg personlig har de mest belastende kommentarene vært av typen:
– Livet kan være fint uten barn også – det er på tide å innstille seg på et liv uten barn (mindre enn ett døgn etter fødselen og fremdeles full av dop)
– Vi kan ikke rå over naturen (nei, men livmorhalsen min sviktet etter alle soletegn pga. senskade etter en operasjon – hvor naturlig er det? – og dere har ikke villet gi meg alle hjelpemidlene som stod til rådighet for å kompensere for dette pga. et stivbeint regelverk og manglende dømmekraft)
– Hvor har du vondt hen? Kvinner som har født vaginalt skal ikke ha vondt (Og hvem har bestemt det?! Holder det ikke at jeg våkner av smerter og etterrier – må jeg rettferdiggjøre meg selv på toppen av det hele for å få smertestillende? Holder det ikke at jeg faktisk har greid meg uten sovepiller denne gangen?)
Det hører med til historien at de to første kommentarene kom uten at jeg hadde sagt noe som helst eller gitt uttrykk for at jeg var klar til å starte noen diskusjon. Den siste kommentaren kom da jeg ba om mer smertestillende. Da to jordmødre på rad hadde kranglet om hver minste paracet, begynte jeg til slutt å gråte av oppgitthet og ren og skjær utmattelse. Kommentarene i parentes sa jeg selvfølgelig aldri høyt. Det lønner seg sjelden å komme på kant med folk man er helt avhengig av, så jeg brukte alt jeg hadde igjen av krefter på å beherske meg.
Man kommer langt med å ta hensyn til andres følelser og behov, men på et eller annet punkt kan denne sympatiseringen likevel føre til at man ender opp med å overkjøre seg selv istedet. Det er vondt å brenne inne med legitim harme av angst for represalier. Dette opplevde jeg for første gang i møte med helsevesenet ifbm. mitt aller første svangerskap. Det ble et så stort traume at det tok mange år før jeg klarte å snakke om det. Om ikke lenge klarer jeg forhåpentligvis å skrive et innlegg om det.
Dette smykket fikk jeg av moren min like før innsett av Lille mirakel, og jeg bestemte meg der og da for at det skulle være hans, og at jeg ikke skulle ta det av meg før svangerskapet var fullført.
Da Lille mirakels tragiske skjebne var et ugjenkallelig faktum, lurte jeg derfor et øyeblikk på om jeg skulle legge det med i kisten til hans siste reise, men jeg bestemte meg istedet for å beholde det som et evig minne om ham. Det hang selvsagt rundt halsen min under seremonien i sykehuskapellet i forgårs, og det kommer like selvfølgelig til å være med på urnenedleggelsen om ca. tre uker.
Engleøredobbene jeg fikk av presten etter at den svarte bilen hadde kjørt av gårde med tvillingene mine, fikk ligge i fred blant gravferdsminnene deres. Dem hadde jeg også hatt på meg ved urnenedsettelsen for snart to år siden, men det føltes litt feil å bruke dem til et annet barn. Og hva var da mer naturlig enn å bruke det smykket som hele tiden hadde vært hans?
Kroppen min ser for øvrig ut som en ballong som det plutselig er gått hull i, og jeg skrumper stadig mer inn for hver dag som går. Plutselig så jeg en linje langs ene munnviken som jeg aldri hadde sett før. Forløpig har rynkene mine begrenset seg til øynene og pannen, men det er det tydeligvis slutt på nå. Jeg passer også inn i klærne jeg gikk i før hormonkiloene og -oppblåstheten begynte å bygge seg opp i løpet av alle forsøkene jeg gjennomgikk etter at jeg mistet tvillingene. Og som en følge av det merker jeg heller ikke like mye til spiserørsbrokken lenger.
Siden jeg fødte så altfor tidlig, har jeg sluppet unna både strekkmerker og rifter, men om man mister etter uke 20, er det visst fare for at melkeproduksjonen kan sette i gang. Derfor fikk jeg noen tabletter som skulle hindre det dagen etter fødselen, men jeg ble likevel advart ved utskrivelsen fra sykehuset om at det fortsatt kunne skje, og at jeg i så fall burde binde opp brystene med noe stramt. Jeg ble også forklart at om jeg stimulerte brystene, ville jeg mest sannsynlig få melk i dem, men det var selvsagt ikke aktuelt. Nå er de blitt påfallende myke sammenlignet med før fødselen, og forsåvidt også før jeg ble gravid.
Siden jeg ikke lenger er gravid og hverken må tenke på barnets helse eller takle svangerskapsplager som oppblåsthet, kvalme, sure oppstøt eller halsbrann mer, har jeg prøvd å nyte alle bordets gleder som jeg har måttet forsake akk så lenge nå. Det er derfor blitt en del vin, musserende, brie, blåmuggost, spekepølse, sashimi, fet fisk og krydret mat siden jeg kom hjem fra sykehuset. I motsetning til da jeg ble utskrevet etter dødfødslene til tvillingene, smaker faktisk vinen veldig godt nå. Tror rett og slett at jeg fortsatt var for nedkjørt forrige gang til å ha noen glede av den. Denne gangen har jeg tross alt ikke hatt blodforgiftning.
Men innimellom dunker det fortsatt i underlivet, og jeg blør fremdeles såpass mye at det ikke holder med truseinnlegg, så det er likevel umulig å glemme at jeg faktisk har født for mindre enn to uker siden. Hele brystpartiet er dessuten fryktelig ømt og spent, noe jeg innbiller meg må være psykisk. I tillegg skjelver jeg fortsatt ofte i buk og hender, både ved fysiske anstrengelser og psykiske belastninger.
Må innimellom minne meg selv om at det fortsatt er over fire uker igjen av barseltiden. Da vikarlegen tok pulsen i går, lå den på 80, som har vært typisk for meg gjennom hele dette svangerskapet, og da fastlegen sjekket buken min en uke før der igjen, var den fortsatt hoven og lettere øm slik man tydeligvis kan forvente mindre enn en uke etter fødselen. Men på blodprøven som ble tatt nå på mandag, hadde stoffskifteverdiene allerede begynt å normalisere seg litt, selv om hcg fortsatt ikke kan være ute av kroppen. Fastlegen tippet at jeg kunne hatt et nivå på rundt 100 000 før jeg fødte, og så skal visst verdiene halvere seg annenhver dag.
