I dag måtte jeg ringe fastlegekontoret for hastetime igjen for å få sjekket infeksjonsstatus. Fastlegen viste seg å være på ferie, men jeg fikk time sent på dagen hos vikaren hans istedet. Jeg kjente ikke denne vikaren og har ikke hatt spesielt gode erfaringer med de tidligere vikarene hans, så jeg var litt spent.
Da jeg kom inn på venteværlset, skjønte jeg fort av legesekretærene at det var litt dramatikk på gang. Først måtte de flytte en pasient som hadde sterke smerter inn på et annet rom. Deretter skulle de ta ekg, men det varte ikke lenge før de ville ringe ambulanse. Da tok det heller ikke lenge før ambulansepersonell strømmet inn døra, og først en lang stund etterpå ble pasienten geleidet ut av ambulansefolket. Under disse omstendighetene kom det ikke akkurat som noen bombe at legen var kraftig forsinket.
Og mens jeg satt og ventet, kom det inn to mødre med småbarn, ett av dem i barnevogn. Tårene spratt med en gang da synet av barnet umiddelbart fikk meg til å tenke på min egen stakkars engel som var blitt sendt av gårde med likbilen dagen før.
Heldigvis viste vikarlegen seg å være en hyggelig overraskelse når jeg endelig slapp inn til ham. Han hadde tatt seg bryet med å lese epikrisen fra sykehuset først og var fullt oppdatert. At crp og leukocyttene hadde gått litt opp igjen var visst ikke så overraskende så lenge jeg hadde et sår i livmoren som fremdeles holdt på å gro, men han tok for sikkerhets skyld nye prøver som heldigvis fortsatt lå rundt samme nivå. Jeg reagerte også på at tromobocyttnivået hadde mer enn doblet seg siden utskrivelsen fra sykehuset, men det var visst veldig vanlig i kjølvannet av en infeksjon.
Ellers ble vi enige om at det kunne være fornuftig for meg å ta influensavaksinen, så jeg ble satt opp til vaksinering over helgen. Hentet ut selve vaksinen på apoteket på vei hjem, slik at jeg ikke skulle risikere å måtte gå i skytteltrafikk mellom apotekene samme dag som vaksinen skal settes.
Etterpå var jeg skrubbsulten. Hadde nemlig ikke hatt noe særlig matlyst før jeg dro til legen. Var derfor veldig glad da jeg så en foodtruck med take away-thaimat på hjemveien. Nå som jeg ikke lenger er gravid, tåler jeg nemlig thaimat igjen. Aldri så galt at det ikke er godt for ihvertfall noe …
I dag ble den vesle gutten min på 450 gram og 28 cm lagt ned i den bittelille barnekisten, jordfestet, velsignet og minnet av sykehuspresten og sendt av gårde i en stor, svart bil med hvitt kors, for så å kremeres og legges i en hvit barneurne med bamse på. Der skal han vente til steinhuggerne har fått inngravert navnet hans på tvillingsteinen, før han endelig kan senkes ned i graven til søsknene sine om 3-4 uker.
Det ble et sterkt gjensyn med Lille mirakel i dag like før minnestunden startet. Trekkene hans hadde blitt spissere siden sist. Det gjorde ham litt mer til en dukke enn et barn. Jeg rygget instinktivt bakover da jeg så ham og stivnet til, som om jeg hadde sett et gjenferd. Det hadde jeg jo på sett og vis også. Jeg ble stående som frosset fast og se på mens han fikk påsatt den lille luen han hadde fått av sykehuset, og deretter ble tullet inn i det gule babyteppet som mor hadde strikket til ham.
Tårene silte stille, og nesen dryppet nesten uavbrutt gjennom hele den surrealistiske seansen. Jeg var helt på siden av meg selv og greide ikke å gjengjelde omfavnelsene som folk ga meg underveis.
Etterpå var jeg innom fødeavdelingen for å hente epikrisen som avtalt, men jeg har ennå ikke orket å se på den. Forrige gang hadde jeg ikke nerver til å lese den før jeg måtte ta meg sammen for å være forberedt til ettersamtalen to måneder etterpå. Det var som å se dødens dokument som jeg ikke kunne gjemme fort nok bort igjen. Det trigget altfor mange skremmende følelser og vonde minner.
Etterpå dro mor og jeg og spiste på en fin restaurant på Majorstua som hadde åpent til lunsj, mens far måtte dra rett til flyplassen for å rekke et fly som var bestilt lenge før vi visste at Lille mirakel ikke lenger skulle få leve mer.
Før forsamlingen ble oppløst, avtalte jeg også med presten å ta kontakt om en drøy måned. Håper at det kan hjelpe meg litt videre på den tunge veien som ligger foran meg nå.
Ellers har jeg allerede vært i kontakt med Landsforeningen for uventet barnedød (LUB) for å finne ut hva de har å tilby, og de har lovt å ta kontakt igjen etter begravelsen, så får vi se. Jeg er usikker på hva slags hjelp som finnes der ute. Den er iallfall ikke på sykehuset der jeg har født, eller den helsestasjonen jeg hører til. Forrige gang var jeg altfor satt ut til å oppsøke hjelp, men denne gangen skal jeg ihvertfall prøve.
For øvrig ble jeg litt betuttet da jeg fikk blodprøvesvarene fra fastlegen i går ettermiddag, for de viste at infeksjonsverdiene hadde begynt å stige litt igjen. Riktignok ikke mye, men dog, og særlig tatt i betraktning at jeg våknet av frostrier i natt og ble liggende lenge og skjelve i sengen før jeg fikk varmen tilbake. I dag morges viste attpåtil tempen bare 35,4, og det var den høyeste verdien etter at jeg hadde prøvd flere ganger. Dvs. at den egentlig kun viste 34,9, men så har sykehsuet lært meg at man skal legge til 0,5 ved måling i armhulene. Under normale omstendigheter ville jeg ha ringt til føden og hørt for sikkerhets skyld, men jeg orket bare ikke å styre med min egen helse på Lille mirakels store avskjedsdag.
Jeg har begravd barnet mitt i dag. Finnes det noe mer absurd å si enn det? Begravelsesagenten sa det var vondt å se. Presten sa det var naturstridig. Far sa det var uvirkelig. Mor sa hun manglet ord.
Jeg våknet opp etter utskrapningen av morkaken allerede på operasjonssalen mens teamet holdt på å rydde opp. Det har faktisk aldri hendt meg før. De registrerte at jeg var våken, sannsynligvis fordi de så det av overvåkingsapparatene. Jeg greide bare såvidt å grynte til svar og gikk ut og inn av bevisstheten. Det ble som et slags flimmer på film, der man blir bombardert av mange korte og avbrutte bilder. I flere timer etterpå så jeg dobbelt på intensivavdelingen når jeg ikke konsentrerte meg.
Det var likevel noe trygt og godt ved å være på intensiven. Slik opplevde jeg det da jeg mistet tvillingene også, til tross for at jeg lå der alvorlig syk med blodforgiftning. For når man er veldig dårlig, har man ikke overskudd til å forholde seg til noe mer enn å bli frisk, og dermed kunne jeg en stakket stund blokkere den grusomme virkeligheten ute. Helt til jeg fikk en visitt av en av legene som hadde vært på vakt da avgjørelsen om å sette meg i gang ble tatt. Hun la ansiktet i medlidende folder og sa: “Og så i uke 23!” Blikket mitt stivnet til mens jeg kjempet for å holde masken og sa inni meg selv: “Vær så snill, må du virkelig pirke borti dette nå?!” Deretter så jeg bare tomt tilbake på henne og lot være å svare. Heldigvis gikk hun sin vei rett etterpå.
Ellers kom det stadig folk inn som enten skulle snakke med meg eller intensivsykepleieren som overvåket meg, eller ta blodprøver av meg. Det siste var ganske problematisk siden de ikke kunne ta dem rett fra veneflonene siden jeg tydeligvis hadde konket den ene under fødselen, og den nye, improvisoriske som ble lagt under operasjonen ikke dugde. Den andre ble brukt til intravenøs behandling og kunne heller ikke tas blodprøver fra. En endte opp med å prikke meg i fingertuppen, klemme ut og skrape bort dråpe for dråpe til hun trodde hun hadde nok, men noen timer etter kom labfolkene tilbake fordi prøven ikke overraskende hadde vært forurenset. De føeste blodårene mine var allerede blitt ødelagt ved innleggelsen da to personer gjorde fire feilstikkinger til sammen før tredjemann endelig klarte å legge en veneflon på femte forsøk. Til slutt var det bare de aller flinkeste som fikk lov å stikke meg, men da var det allerede blitt gjort så mye skade at jobben var temmelig håpløs. For øvrig sljlnte jeg etterhvert at en del av legene som kom inn for å snakke med meg, egentlig var ute etter å observere meg, så jeg var tydeligvis under nøye overvåking.
Selv kunne jeg godt ha spart meg for all oppmerksomheten, for det var utrolig slitsomt å prate med folk, og det var uansett så mange kokker med i bildet at det ikke var noen som kunne svare meg ordentlig på det jeg lurte på. Alle refererte hele tiden til andre, og når de andre endelig kom, hadde jeg glemt hva jeg skulle spørre om. Omsider fikk jeg også mat rundt kl. 12 som ble kjørt ned fra fødeavdelingen, for på intensiven pleide pasientene å være for syke til å spise, så der hadde de ikke noe særlig mat. Det smakte godt med brunch, men jeg hadde ikke før satt meg opp i sengen før tårene automatisk begynte å trille helt ukontrollert. Slik var det å bli bedre – med en gang de fysiske problemene forsvant, kom de psykiske desto hardere tilbake.
Men så ble jeg endelig erklært for frisk til å være lenger på intensiven, og da kom jordmoren som hadde satt meg i gang kvelden før, og hentet meg. Idet hun trillet meg inn på det gamle rommet mitt, spratt tårene helt ukontrollert. Da kunne jeg ikke lenger rømme fra den grusomme virkeligheten. Dessuten var jeg fortsatt ganske utmattet mens jordmor tok ut kateteret og maste på at jeg måtte komme meg på badet og dusje så jeg unngikk blodpropp, for det var man visst særlig utsatt for i barseltiden. På intensiven var det ingen som hadde stilt noen krav til meg, men hvor lenge var Adam i paradis?
Det eneste fine med å være tilbake på føden var at jeg endelig fikk se nærmere på Lille mirakel før han ble sendt av gårde til obduksjon.
Neste dag var det på tide å ta tak i alt det praktiske, enten jeg ville eller ei, så det ble samtaler med både sykehusprest, sosionom og leger. Det ble heldigvis mindre tungt enn jeg hadde fryktet, men jeg hadde aldri orket å ta de samtalene samme dag som jeg kom tilbake fra intensiven. Ellers fortsatte folk å komme inn på rommet i ett sett, som enten skulle ta blodprøver av meg, måle infeksjonsparametre som temp, puls, respirasjonsfrekvens, oksygenmetning og blodtrykk, eller gi meg tabletter eller intravenøs behandling. Den ene veneflonen ble til slutt så dårlig at penicillinen sev ut i vevet istedenfor i blodåren, så hånden min svulmet opp til det ugjenkjennelige. Da måtte vi bite i det sure eplet og legge en ny, men for en gangs skyld kom det en ekspert som fikk det til på første forsøk.
Til slutt var infeksjonsverdiene mine så fine at jeg kunne slippe mere antibiotika, men til gjengjeld hadde blodprosenten min fortsatt å synke og var nå helt nede i 8,1 til tross for at jeg hadde begynt å ta høydosejern. Da ble det besluttet å gi meg nesten en liter med blodoverføring før jeg fikk dra hjem. Til tross for at det hadde gått ganske greit å gå på badet, ble jeg overrasket over hvor skjelven jeg var da jeg skulle gå ut av sykehuset, så jeg endte opp med å bli trillet ut i rullestol. Jeg fikk med meg utskrift av de fleste blodprøvesvarene mine, men bakterieprøven som ble tatt av morkaken mens jeg lå i narkose, hadde det ennå ikke kommet noe svar på, så epikrisen var ikke ferdig da jeg dro. Før jeg forlot sykehuset, var jeg innom kirkerommet en tur og tente et lys for Lille mirakel. Da jeg endelig kom hjem, var det allerede blitt kveld.
Det er det nå seks dager siden, og jeg vet ikke hvor dagene er blitt av. For alt jeg skal gjøre nå, tar så fryktelig lang tid at dagen er omme før jeg vet ordet av det. Det meste av kreftene har gått med til å forberede begravelsen til Lille mirakel, men jeg har også vært hos fastlegen. Infeksjonsverdiene mine har heldogvis fortsatt å synke etter at keg avsluttet antibiotikabehandlingen, men jeg har fortsatt vært blek om nebbet fram til nå. Inntil i går blødde jeg fremdeles blodrødt, og da det økteå så det lå en dam oppå bindet, ble jeg litt engstelig. Heldigvis har det mørknet bittelitt etter det, så nå har jeg senket skuldrene igjen. Det er visst vanlig å blø litt lenger enn vanlig npr man har hatt en stor blødning ifbm. fødselen. Sist varte renselsen i nesten to måneder.
Jeg har ikke lenger feber, selv om temperaturen steg raskt rett etter blodoverføringen, men jeg er fuktigere i huden enn jeg pleier. Ikke godt å si om det like godt kan skyldes hormoner. Etter at jeg mistet tvillingene, våknet jeg med søkkvåte hender hver morgen, så dette er i grunnen ingenting i sammenligning. Det største problemet er at jeg begynner å skjelve i hele kroppen etter å ha stått oppreist i ti minutter, så 50-årsdagen jeg skulle vært i på lørdag, kunne jeg bare glemme. Jeg ble lovet rask bedring av sykehuset etter blodoverføringen, så forhåpentligvis slår det snart til, men først må jeg komme meg gjennom begravelsen.
Det burde kanskje ikke forundre noen at jeg forbinder fødeavdelingen med død. Jeg ble attpåtil trillet inn på akkurat samme rommet som sist da jeg skulle føde Lille mirakel for en uke siden. Det første rommet hadde gitt litt håp, for der hang det et bilde på veggen som et foreldrepar hadde donert til fødeavdelingen som takk for at de hadde reddet gutten deres som tilfeldigvis hadde samme navn som jeg hadde bestemt meg for å kalle Lille mirakel. Jeg hadde håpet i det lengste at det var et godt tegn, men det håpet brast da jeg ble trillet inn på dødsrommet istedet lørdag kveld.
Jordmoren begynte med å sette fire stikkpiller med Cytotec som skulle framprovosere dødfødselen. Såvidt jeg vet, kalles det her til lands for prematur fødsel når barnet er minst 22 uker gammelt, mens det før den tid blir definert som senabort. Lille mirakel var 22 uker og 1 dag gammel og bikket akkurat den grensen, mens tvillingene akkurat ikke gjorde det. Jeg har imidlertid lest at man i andre land setter den grensen ved 20 uker, så det er et definisjonsspørsmål. Jeg ble uansett regnet som flergangsfødende, og jordmor sa at kroppen pleide å huske, så derfor kunne det gå fort.
Jeg ble i den sammenhengen sterkt rådet til å legge et pussbekken i doskolen hver gang jeg skulle på do, slik at jeg ikke risikerte at Lille mirakel plutselig styrtet ned i toalettskålen. Bare tanken fikk meg til å grøsse, så da jordmor like etterpå sa at det kunne være de ville sende meg ut på toalettet med et bekken for å få fart på fødselen ved hjelp av tyngdekraften, trodde jeg nesten ikke mine egne ører. For var det noe jeg var blitt forsikret om tidligere, så var det at jeg skulle få slippe en ny skrekkopplevelse som da tvilling 1 plutselig styrtet ut i fødselskanalen mens jeg prøvde å tømme blæren på toalettet på gangen til fødepoliklinikken. Det historien gikk det nemlig fremdeles gjetord om på avdelingen. Men istedenfor å si hva jeg virkelig tenkte, nemlig hva med verdigheten til mor og barn oppi det hele, påpekte jeg bare at jeg ikke hadde hastverk med å få Lille mirakel ut og heller ville ta den tiden det trengte. Tanken var å kunne ta farvel i mitt eget tempo mens han fremdeles var i live. For i det øyeblikket han ble født, ville det være ubønnhørlig slutt.
Da jeg hadde en MA for ett år siden og endte opp med å måtte ta Cytotec hjemme fordi ingenting hadde kommet ut av seg selv da jeg sluttet med hormontilskuddene til tross for stor blødning, fikk jeg bare to stikkpiller, og det var jammen meg mer enn krutt nok, så jeg ble litt skeptisk da jeg måtte sette dobbelt så mange denne gangen. Særlig med tanke på at livmorhalsen allerde var åpen og jeg hadde kjent opptakten til rier bare jeg oppholdt meg litt lenge på toalettet eller hadde sittet oppreist i sengen, men jeg tenkte at det helt sikkert vanligvis skulle mer lut til for å få ut et foster på over 22 uker enn et som bare var 6-8 uker gammelt og tidde stille. Jordmor klagde dessuten over at det var nokså tørt der inne siden fostervannet hadde gått, og at noen av pillene derfor hang igjen på fingeren hennes, men hun håpet at ihvertfall noe ble liggende igjen. Klokken var da blitt kvart over seks om kvelden, og personalet var forberedt på at fødselen kanskje ikke ville komme i gang før dagen etter. Det var nemlig normalen, men når har jeg noen gang født normalt?
I de neste tre timene merket jeg ikke så mye, annet enn de vanlige murringene man ofte kjenner dagen før man får mensen. Selve situasjonen var så umenneskelig at jeg var helt på siden av meg selv og pratet som om dette var helt dagligdags. Jeg visste at jeg måtte spare på kreftene til det som skulle komme og hadde dessuten blitt lovt full pakke med smertelindring, inkludert epidural om det skulle bli nødvendig. De startet med å gi meg en Oxynorm-tablett sammen med de første abortpillene. Det var nok også litt av hrunnen til at det tok en stund før jeg fikk vondt. Et sted mellom kvart over ni og halv ti måtte jeg imidlertid fort ha påfyll av smertestillende, og etterpå startet det et kappløp der smertene hele tiden var i forkant av de nye smertestillende som ble gitt. Mao hadde jeg ikke før fått sterkere saker innabords, inkludert morfinsprøyte rett i låret, før smertene ble enda verre. Riene gikk i ett, med halvannet minutt på og et halvt minutt med lavere topp, men de gav seg aldri helt før de startet igjen. Da jordmor så snakket om at jeg egentlig skulle ha fått nye tabletter for en halvtime siden, trodde jeg det var mer smertestillnde hun mente, men istedet dukket hun opp med to nye Cytotec-tabletter som jeg skulle ta oralt. Jeg protesterte svakt og spurte om dette virkelig var nødvendig, men fikk bare til svar at det var det som var rutinen. Klokka var da kvart over elleve.
Det gikk ikke mer enn fem minutter før jeg var på et helt annet smertenivå, som jeg aldri hadde opplevd før, og sendte jordmor av sted for å skaffe epidural. Men mens hun var ute, skjønte jeg at jeg måtte ha kommet i utdrivningsfasen, for nå var det vondt selv når riene dabbet litt av. Hele underlivet stod i spenn, og hver minste bevelgelse eller berøring gjorde alt bare mye verre. Jordmor måtte derfor avbestille anestesilegen og gjøre seg klar til å ta imot Lille mirakel. Jeg fikk overtalt henne til i det minste å hi meg lokalbedøvelse som hun såvidt rakk å sprøyte inn (en slags gele i åpningen av fødseleskanalen) før Lille mirakel ble født. Jeg hadde i mellomtiden gjort noen hakvhjertede forsøk på å presse, men for det første følte jeg at jeg ikke fikk noe særlig tak, og for det andre gjorde det mere vondt enn å la være. Så den uimotsåelige trykketrangen som alle snakker om, er bare bullshit, spør man meg. Og det er iallfall ikke sant at utdrivningsfasen er bedre enn åpningsfasen.Kroppen min jobbet imidlertid godt for meeg, så en gang da Lille mirakel hadde sklidd et godt stykke framover i et rykk før jeg hadde fått summet meg til å gjøre noe som helst, fikk jeg stor skryt av jordmor fordi jeg var så flink til å presse, kremt. Klokka fem på tolv var det hele over, og Lille mirakel ble født med stumpen først, akkurat som de to andre englene mine.
Jeg ble bare liggende helt apatisk og hørte at jordmor nummer to tok seg av Lille mirakel, mens jordmor nummer en fikk det travelt med å få ut morkaken. Jeg blødde nemlig mye og fortsatte å blø ukontrollert i minuttene som fulgte. Lille mirakel ble svøpt i et teppe og lagt oppå brystet mitt, men jeg greide ikke å løfte opp hodet for å se på ham mens de to jordmødrene arbeidet for harde livet med å få morkaken ut. Istedet kom det mere blod i svære klumper. Til slutt ble fødselslegen tilkalt og var med på å trykke, fremdeles til ingen nytte, og innen tre kvarter etter fødselen ble jeg trillet inn i full fart på operasjonsstuen. På det tidspunktet hadde jeg begynt å skjelve ukontrollert og hakket tenner til jeg ble lagt i narkose. Jeg hadde fått lagt to nye venefloner som skulle brukes til det formålet rett før fødselen ble satt i gang, men pga. de hftige riene hadde jeg ikke greid å skåne den ene mens jeg kastet meg rundt i smerte, så den ble fjernet på operasjonsbordet og erstattet med en ny.
Da jeg våknet av narkosen ca. en time senere, hakket jeg fremdeles tenner og følte at jeg ikke fikk nok oksygen når jeg pustet. Det var en skikkelig ekkel følelse, selv om personalet bedyret at de kunne se av apparatene at jeg fikk nok luft. Og om jeg skulle slutte å puste, noe jeg kunne gjøre pga. alt smertstillende og diverse jeg hadde fått, ville de merke det med en gang, så jeg måtte bare slappe av … Jeg fikk dessuten vite at jeg hadde mistet 1,2 liter blod til sammen. De første blodprøvene biste at jeg lå lavt på blodprosent, kalsium, magnesium og natrium, hadde samme crp som sist og drastisk stigende hvite blodlegemer. Dessuten var blodtrykket faretruende lavt. Fikk ikke med meg en brøkdel av alle målingene, men den ene gangen lå det ihvertfall på 70/46. Da jeg i tillegg begynte å fryse kraftig etter morgenstellet, kom alle alarmklokkene på for fullt pga. mistanke om ny blodforgiftning. Jordmor som kom for å hente meg tilbake til fødeavdelingen, ble derfor sendt i retur med uforettet sak av intensivlegene. Det viste seg heldigvis å vær falsk alarm, og intensivsykepleieren sa at skjelvingene mest sannsynlig kom av det store blodtapet. Jeg rakk aldri å være redd. Til det var jeg altfor apatisk.
Jeg ble som tidligere nevnt lagt inn med rier grytidlig torsdag morgen forrige uke. Etter flere timer ble det omsider bestemt at jeg skulle få riehemmende midler og forebyggende antibiotika likevel, selv om det var imot all protokoll så tidlig i svangerskapet, dvs. en hel uke for tidlig. Det var nok pga. forhistorien min at de endelig forbarmet seg over meg og satte sitt eget ry og rykte på spill ved å gi meg et unntak fra den akk så strenge regelen, noe jeg for alltid vil være dem evig takknemlig for. Når man er blitt vant til å bli avvist og overlatt til sin egen skjebne, føles det som å komme til himmelen når man til slutt får hjelp.
På det tidspunktet hadde jeg ingen påviselig infeksjon i kroppen, men legen som hadde hatt ansvaret for meg så langt i svangerskapet, ville være føre var denne gangen. De riehemmende midlene derimot var høyst nødvendige og greide å stanse riene mot slutten av formiddagen. Jeg fikk imidlertid beskjed om at dersom det virkelig hadde vært fødsel på gang, ville ikke det ha vært nok. Men da legen foretok en ultralydundersøkelse mens jeg lå i sykehussengen, kunne hun se at Lille mirakel lå i sete høyt oppe og ante fred og ingen fare, så det var ihvertfall ikke han som hadde initiert riene. Siden jeg hadde fått murringer etter gårsdagens kontroll på sykehuset som langsomt hadde bygget seg opp og gått over til rier i løpet av natten, virket det sannsynlig at for mye bevegelse hadde trigget det hele, akkurat slik det nesten hadde gjort da jeg anstrengte meg for mye hjemme søndagen før – bare at denne gangen hadde ikke progesteronsprøytene vært nok til å snu det.
Problemet var bare at neste dag begynte infeksjonsverdiene mine langsomt å stige utover dagen, etter fortsatt å ha vært normale om morgenen. Den første antibiotikaen ble da byttet ut med to andre typer om kvelden, og da jeg våknet midt på natten noen timer etter den første dosen, følte jeg meg betydelig bedre. Problemet var bare at infeksjonsverdiene mine kun hadde stagnert neste morgen og ikke gått tilbake slik vi hadde håpet på, og senere utover lørdagen fortsatte de istedet å stige enda mer. I tillegg kom vaginalprøvene som var blitt tatt og sendt til dyrking på onsdagen, tilbake negative, så de ante ikke hvilken bakterie jeg hadde, noe som gjorde det mye vanskeligere å finne adekvat behandling.
Både jeg og den faste sykehuslegen min hadde mistenkt fostervannslekkasje allerede på poliklinikkontrollen pga. litt mer vann i utfloden enn det som er vanlig, men fordi jeg allerede hadde hatt innvendig ultralyd, kunne vi ikke ta en prøve for å sjekke det. Jeg fortsatte å mistenke dette etter at jeg hadde begynt å blø få timer etter innleggelsen dagen etter. Både fordi jeg syntes det var litt vel rennende til kun å være blod, selv om det også lan være slik i begynnelsen av en menstruasjon, men først og fremst fordi jeg syntes det luktet så rart. Prøvde å si det til jordmor, men hun bare feide det bort. Da jeg så plutselig lekket nedover beina lørdag formiddag, var jeg ikke i tvil om at det var fostervannslukten jeg hadde kjent hele tiden og reagert på.
Jeg håpet likevel at det kun var den ytterste fostervannssekken som lakk, slik som med tvillingene to år tidligere, og at Lille mirakel fortstt hadde alt vannet han trengte. Jeg var derfor ikke særlig samarbeidsvillig da legen ville fjerne pessaert pga. fare for infeksjon. Ved innleggelsen hadde det nemlig blitt konstatert at fostersekken bulet ut gjennom åpningen i midten av pessaret, der den stod i spreng som en hard kule, og jeg var livredd for at de skulle rive i stykker hele sekken ved å ta ut pessaret. Jeg visste også at klinikken i Riga hadde mere is i magen mht. dette og ikke bare ville fjernet pessaret som ren rutine uten nærmere undersøkelser, som å se hvor mye av vannet som fortsatt var igjen. Ba dem derfor om å vente til svaret på de siste infeksjonsverdiene kom og sendte en sms til Riga imens. Dessverre fikk jeg ikke noe umiddelbart svar siden koordinator måtte høre med legen som var utenlands i helgen, og mens jeg fortvilet over det, gikk plutselig resten av vannet. Da var det ikke så mye mer å lure på – pessaret måtte ut.
Legen advarte meg om at det kunne ha dannet seg et vakum der, slik at det ville bli vondt å få det ut. Jeg stålsatte meg, men så viste det seg at det allerede hadde kantrert seg, så legen kunne bare fiske det ut. Som tidligere nevnt, mistenker jeg at det kan ha skjedd da trykket lettet omtrent samtidig med at riene hadde gitt seg to dager før. Det føltes nemlig tidligere som om pessaret stod og kjempet mot fostervannsblæren som presset seg på. Blødningen kom også fra livmorhalsen og ikke fra livmoren, og jeg mistenker at livmorhalsen må ha kommet i klem mellom pessaret og fostervannssekken da det stod på som verst. I mellomtiden hadde jeg fått tranexamsyre på sykehuset da jeg ba om det, og blødningen hadde akkurat stoppet da vannet gikk. Jeg trodde at jeg fortsatt blødde fordi det var en rødlig farge på fostervannet, men fikk beskjed om at det var helt vanlig. Det viktigste var at det ikke var grønt, for det kunne ha tydet på en infeksjon.
Dessverre fortsatte infeksjonsverdiene mine å stige, til tross for at jeg nesten ikke hadde feber. De regnet 37,5 som feber, og jeg lå og vekslet mellom 37,2 og 37,6. Følte meg ofte varm utover kveldene, men det hadde jeg gjort av progesterontilskudd tidligere i svangerskapet også, og selv om jeg følte meg litt trøtt, følte jeg meg ikke direkte syk. Og de hvite blodlegemene som gav en pekepinn på hvilken vei det gikk, både steg og sank om hverandre i takt med at formen min gikk opp og ned slik den hadde gjort i hele graviditeten. Men crp-verdien steg til slutt over 100, og da ville legene for alvor ha Lille mirakel ut så fort som mulig. Jeg spurte da om det ikke fantes noen annen type antibiotika de kunne gi meg og fikk til svar at jeg allerede hadde fått det sterkeste de hadde.
De gikk likevel med på å gi meg en siste ultralydundersøkelse for å se om det var noe fostervann igjen, selv om de først hadde ment at det ikke var nødvendig. Men for meg hadde det alt å si om Lille mirakel fortsatt var uberørt av vannavgangen slik tvillingene hadde vært. Det viste seg dessverre at livmoren var helt tørr, og da var slaget i realiteten tapt. Jeg spurte for sikkerhets skyld om ikke fostersekken kunne fykkes opp igjen siden fostervann blir kontinuerlig produsert på nytt, men fikk til svar at jeg lekket såpass mye at det bare ville lekke rett ut igjen. Jeg valgte å tro på dem og tenkte at jeg ikke hadde noe å vinne på å trekke dette mer i langdrag dersom det betydde at Lille mirakel ville lide seg mot en sikker død.
Tilliten ble imidlertid snart brutt igjen da jordmor plutselig dukket opp med en ny type kruttsterk antibiotoka kun et kvarter etter at hun hatt satt fire Cytotec vaginalt på meg. Da begynte jeg også å lure på om jeg kunne stole på det de hadde sagt om at fostersekken ikke kunne fylles opp igjen, eller om jeg hadde blitt manipulert. For det var ingen tvil om at legene hadde villet sette meg i gang uansett hva ultralyden hadde vist på det tidspunktet – det ble sagt i klartekst mange ganger. Utfordringen var bare å få meg til å gå med på det uten å fysisk tvinge meg.
Klokka var da rundt kvart over seks lørdagskvelden for en uke siden. Resten av fødselshistorien kommer i et eget innlegg.
I dag er den store dagen her som jeg har ventet på i spenning og lengsel gjennom hele svangerskapet. Dagen der Lille mirakel ville vært gammel nok til å reddes hadde jeg bare greid å holde ham inni meg i seks dager til. Seks skjebnesvangre dager som legene ikke var villige til å gi meg da de så at den ukjente infeksjonen steg.
I dag er det også ett år siden den lille pusekatten ble brått og brutalt revet fra meg i en trafikkulykke rett etter at jeg hadde fått beskjed om at den lille spiren jeg da bar på, hadde sluttet å leve. Siden denne sørgelige minnedagen tilfeldigvis falt på 23-ukersdagen til Lille mirakel, hadde jeg håpet på at sorgen skulle snus til glede i dag. Men det var dessverre for godt til å være sant.
Istedet er jeg begynt å bli plaget av påtrengende, vonde og overveldende minner etterhvert som det går mer og mer opp for meg hva som faktisk har skjedd. Jeg sliter også med å finne ord, ikke bare for å beskrive alt det grusomme, men for helt dagligdagse og ufarlige ting. Det stopper stadig helt opp i hodet mitt, midt i samtaler. Siden jeg vanligvis ikke har problemer med å ordlegge meg, merker kanskje ikke fremmede så godt at jeg sliter med å uttrykke meg for tiden, men de som kjenner meg godt, ser det, og jeg bruker så utrolig mye energi på å greie å uttrykke meg at jeg kan bli helt utmattet av en helt enkel replikkveksling. Det var utrolig frustrerende mens jeg fremdeles lå på sykehuset der det stadig var folk innom som ville snakke med meg om alt og ingenting.
En setning som stadig surrer rundt i hodet mitt nå er det sykehuslegen som har fulgt meg i dette svangeskapet, sa i første samtalen vår etter fødselen: “Han sparket så fint på ultralyden (den morgenen jeg kom inn med rier) – det var hjerteskjærende!” Hun gjentok flere ganger den dagen jeg ble innlagt at hun virkelig ikke hadde trodd det skulle bli sånn denne gangen, og hvor fortvilende det var at det skulle skje så nære målstreken. Hun var også redd for at hun kunne ha trigget riene med undersøkelsen på poliklinikken dagen før og vegret seg først for å undersøke meg noe mer, men etter å ha summet seg litt, kom hun tilbake og gjorde det likevel. Da fikk jeg plutselig både forebyggende intravenøs antibiotika og riehemmende midler, til tross for at hun hadde gjentatt at det var helt uaktuelt så sent som dagen før. Der og da betydde det alt.
Jeg hadde på det tidspunktet ingen tegn til infeksjon, så da riene endelig begynte å dabbe av, øynet jeg et bittelite håp igjen. Det ble fort knust da jeg fikk en stigende infeksjon som selv bytte av antibiotika ikke så ut til å kunne stanse. Da så vannet gikk, selv om det ikke var så mye til å begynne med, var legene over meg som hauker med en gang og ville fjerne det fremmedlegemet de mente forårsaket infeksjonen, nemlig Lille mirakel.
Siden jeg hadde fått blodforgiftning da de lot meg beholde tvilling 2 en stund etter at tvilling 1 bare hadde sklidd rett ut under en kontroll på poliklinikken for to år siden, var de ikke villige til å ta den risikoen igjen, og jeg som mor hadde absolutt ingenting jeg skulle ha sagt. Det hører med til historien at etter fødselen av tvilling 1, nektet legene å gi meg intravenøs antibiotika fordi jeg ennå ikke hadde kommer til uke 23+0, så eneste løsningen jeg ble gitt, var å kvitte meg med barnet som var igjen om jeg ville unngå infeksjon. Jeg mente derfor at risikoen ikke var like stor denne gangen siden jeg tross alt hadde fått antibiotika allerede, noe de ikke virket uenige i i og for seg, men i lys av hvordan det hadde endt sist, ville de for alt i verden ikke risikere å komme i den situasjonen igjen.
Hvordan kan man be en mor om å kvitte seg med barnet sitt for å redde seg selv? For meg er dette naturstridig, og scenene som utspant seg rundt dette, kommer stadig oftere tilbake og forfølger meg nå. Det er den totale maktesløsheten og det verste jeg har opplevd som mor. Det føltes så mye befre da jeg fikk lov til å sette livet på spill for tvilling 2s skyld. Da visste jeg ihvertfall at jeg hadde gjort alt. Så lenge legene ikke en gang så det som noe dilemma, men tok det som en selvfølge at mitt liv var mere verdt enn Lille mirakels, gir det liten trøst når de sier at det ikke var noe annet å gjøre. For i den situasjonen var den eneste forsvareren Lille mirakel hadde igjen, meg. Og jeg var ennå ikke blitt alvorlig syk.
Faktisk så ble jeg aldri det, for situasjonen snudde med en gang jeg fikk den nye typen antibiotika (som jeg fikk da de satte i gang fødselen til tross for at de en hakvtime tidligere hadde blånektet for at de hadde noe mer i bakhånd å gi meg). Legene var bare redde for at den ikke ville virke om ikke Lille mirakel ble drvet ut så fort som mulig og nektet å la meg vente og se bare litt til …
De tror de har gjort meg en tjeneste ved å ta denne avgjørelsen for meg, men helt ærlig tror jeg at dette handler mest om dem selv. Det ser nemlig mye bedre ut på deres merittliste å ha mistet et barn som ennå ikke var levedyktig, enn å ha mistet en mor i fødsel. Og dessuten tror jeg de fleste av dem har problemer med å tro at jeg virkelig har forstått alvoret i situasjonen forrige gang, så de ser det som sin oppgave å beskytte meg mot min egen uvitenhet. Men om tvillingene hadde fått leve den gangen på min bekostning, hadde jeg faktisk syntes det var verdt det, selv om jeg ikke liker tanken på at de hadde måttet vokse opp uten min omsorg og kjærlighet. ajeg har ikke noe ønske om å dø i seg selv, og til vanlig driver jeg aldri med risikosport fordi jeg syns det er unødvendig, men det blir helt annerldes når livet til ens eget barn står på spill.
Da jeg var 25 år gammel, ble det ved en ren tilfeldighet oppdaget at jeg hadde en såkalt erosjon eller svulst på mormunnen, dvs. et sår i enden av livmorhalsen. Det var på hele 3 cm i diameter og kunne forklare hvorfor jeg hadde hatt problemer med å gjennomføre samleie uten å få veldig vondt. Legen tok en celleprøve som viste celleforandring i stadie 3. 1-3 var godartet, beroliget han meg, mens 4-6 var ondartet. Mao. hadde jeg ikke fått kreft ennå, men det var på høy tid å stanse utviklingen. Jeg ble operert allerede neste dag. Det ble aldri funnet noe hpv-virus.
Operasjonen ble utført med laser under lokalbedøvelse. Den varte i nærmere en halvtime, der jeg hadde smerter som minnet om rier. Legen påstod at rier ville føles verre, men nå som jeg har vært gjennom to fødsler og to spontanaborter med rier, kan jeg bekrefte at mistanken min var riktig. Det luktet brent kjøtt, og røken sev ut i rommet. Legen begynte etterhvert å brenne seg på apparatet fordi det ble så varmt mot slutten. Denne operasjonen var nokså ny og moderne på den tiden (midten av nittitallet). Senere fikk jeg vite at den ble kalt for konisering. Svulsten min ble brent bort, og jeg fikk et arr som legene kunne kjenne ved gynekologiske undersøkelser i tiden etterpå.
Legen som opererte meg, sa han hadde prøvd å ta bort så lite som mulig, men at faren ved det var at jeg kanskje måtte gjenta operasjonen et halvt år senere. Det slapp jeg heldigvis, og celleprøver tatt det første året viste ingen flere forandringer. Dermed var den historien lagt bak meg. Trodde jeg. Jeg nevnte den riktignok til alle nye leger jeg fikk som ren rutine, men fikk aldri noen tilbakemelding på at det kunne være et problem og fulgte bare det vanlige programmet med celleprøver hvert tredje år.
Denne lykkelige uvitenheten varte helt til jeg hadde fullført 1. trimester av tvillinggraviditeten. Da plukket jeg ved en tilfeldighet opp på forum at det kanskje ikke var så heldig å være gravid med tvillinger når man var konisert. Jeg tok det straks opp med klinikken i Riga, som beroliget meg med at det vanligvis bare kunne være et problem om jeg hadde blitt konisert for mindre enn seks måneder før innsett. For sikkerhets skyld tok jeg det også opp med den private gynekologen jeg gikk til innimellom de vanlige kontrollene med tvillingene. Han innrømmet da at jeg hadde et poeng og tok seg bryet med å måle livmorhalsen for å sjekke hvor mye kortere den hadde blitt som en følge av koniseringen. Det var første gangen jeg fikk høre at livmorhalsen min kunne være forkortet. Den ble målt til 3,8 cm, og legen beroliget meg med at alt innenfor 3-4 cm var innenfor normalen, så jeg hadde heldigvis ikke mistet så mye av lengden da jeg ble operert. Dermed skulle den saken være ute av verden. Jeg var da i uke 13+1.
Siden jeg var tvillinggravid, leste jeg en del tvillingblogger for å forberede meg på hva som ventet, og da fikk jeg vite om flere som hadde født prematurt pga. at livmorhalsen hadde begynt å svikte mot slutten av 2. trimester av den økte tyngden. Bare en av dem hadde riktignok fått problemer og født før den magiske 23+0-grensen, og hun var trillinggravid, så jeg tenkte ikke så mye over at jeg kunne risikere å føde så tidlig. Men for sikkerhets skyld tok jeg det opp med jordmor på oul og spurte om hun kunne sjekke livmorhalsen når hun først var i gang siden jeg fortsatt var litt bekymret pga. dobbeltrisikoen ved konisering og tvillingsvangerskap. Til det svarte jordmor bare at det ville sykehuslegene gjøre når jeg kom på kontroll hos dem. Første time ble satt opp i uke 22+1. Jeg var da i uke 18+6, men siden svangerskapet så ut til å være ukomplisert, så ikke sykehuset noe behov for kontroll før det. Senere fikk jeg vite at livmorhalsen vanligvis ikke ble sjekket før i uke 24, så den ville ikke ha blitt målt på den første timen heller. Koniseringen i seg selv så ikke ut til å gi noen hrunn til ekstra oppfølging.
Jeg fortsatte derfor å leve i lykkelig uvitenhet helt til jeg våknet til fostervannslekkasje og tegningsblødning i uke 20+2. Legen som da undersøkte meg på fødeavdelingen og konstaterte åpning og bulende fostersekk, var den første til å fortelle meg i klartekst at koniseing gav økt risiko for livmorhalssvikt. Dette var riktignok litt kontroversielt, men de hadde erfart at det ikke bare var lengden det kom an på, men at muskelen kunne være svekket etter operasjonen og dermed lettere gi etter. Hvorfor i all verden var det ingen som hadde gjort meg oppmerksom på dette før?? Det var jo ikke noe jeg hadde holdt skjult for legene.
Jeg begynte derfor å lese meg opp på konisering og fant bl.a. et studie fra Ullevål sykehus der det ble kristisert at man i den tiden jeg ble konisert, ikke hadde tatt hensyn til om kvinnene fortsatt var i fruktbar alder. Videre ble det anbefalt at disse kvinnene burde følges nøye opp i senere svangerskap. Mao. kunne jeg intetanende fått problemer med å bære fram et barn selv om jeg hadde startet allerede i tjueårene, og det uten ekstra oppfølging, for anbefalingene fra Ullevålsrapporten hadde tydeligvis ikke nådd ut til svangerskapsomsorgen. Slik det var nå, hadde jeg tross alt fått mye bedre oppfølging enn ellers fordi jeg var eldre gravid med prøverør og tvillinggravid, men selv da hadde man ikke tatt hensyn til at koniseringen var en ekstra risikofaktor.
Etter at den store katastrofen inntraff, ble jeg sterkt rådet til kun å sette inn ett egg siden livmorhalsen min tydeligvis ikke var sterk nok til å bære fram tvillinger, men det var også flere som ikke var blitt konisert som kunne få problemer med det, så det som skjedde i et tvillingsvangerskap, gav ingen sikker indikator for hva som kunne skje i et vanlig svangerskap. Jeg ville derfor ikke ha fått noen ekstra oppfølging bare på grunnlag av en senabort med tvillinger, til tross for stor indikasjon for livmorhalssvikt siden jeg hadde fått åpen livmorhals og fødte tvilling 1 uten rier. Eneste grunnen til at jeg likevel ble så nøye fulgt opp denne gangen, var alderen min, og at jeg ikke hadde så mange år igjen å prøve på. Mao. ville jeg som fortsatt ung blitt helt overlatt til meg selv i svangerskapet etter en slik opplevelse.. Det fikk meg for en gangs skyld til å bli glad for at jeg hadde utsatt aktiv prøving så lenge.
Imidlertid kvalifiserte jeg likevel ikke til det sterkeste virkemiddelet de hadde, nemlig cerclage. Da syr man sammen livmorhalsen med tråd/bånd i narkose. Det skjer vanligvis mot slutten av 1. trimester. Det går også an å sette på senere ved begynnende åpning (såkalt nebbing) for å stoppe prosessen (slik jeg hadde denne gangen), men det fikk jeg klar beskjed om forrige gang at de aldri gjorde her, så om man ikke fikk satt på cerclage tidlig, var det for sent å ombestemme seg om utviklingen gikk i feil retning senere. Tidligere hadde de nemlig opplevd at påsetting av nødcerclage sent i svangerskapet hadde utløst en umiddelbar infeksjon, og en gang hadde de til og med mistet en pasient på den måten.
Om jeg noen gang skulle bli gravid igjen (den avgjørelsen er det altfor tidlig å ta nå), er jeg derimot blitt lovt cerclage, for nå tror heller ikke legene lenger på at livmorhalsen min kun har sviktet pga. tvillingsvangerskap. Men igjen er jeg priviligert, for ifølge regelverket har jeg ikke rett på cerclage før jeg har opplevd livmorhalssvikt i hele tre svangerskap, og da teller ikke tvillingsvangerskapet med en gang. Mao. skulle jeg egentlig ha måttet oppleve dette her i to svangerskap til før de endelig ville sette på cerclage. Stakkars unge kvinner som er blitt gravide på naturmetoden! Hvem er det egentlig som sitter og lager sånne umenneskelige retningslinjer?
Et blogginnlegg jeg har linket til ved to anledninger her inne av en ung kvinne, viser godt det. Hun mistet først ett barn omtrent halvveis i første svangerskapet pga. livmorhalssvikt. Neste gang hun er gravid, får hun beskjed om at det sikkert var rent tilfeldig at det gikk galt sist, og at hun derfor ikke trenger ekstra oppfølging. Når hun likevel ikke vil gi seg, blir hun tilbudt flere samtaler med jordmor, men kun for å roe nervene og ikke for å følge med på livmorhalsen som hun egentlig har behov for. Til slutt blir hun så urolig at hun drar inn til sykehuset, og da viser det seg at livmorhalsen er blitt kraftig forkortet og er i ferd med å åpne seg innenifra, akkurat som med meg denne gangen. Hun hadde imidlertid flaks som traff en gynekolog som var villig til å sette på en nødcerclage med en gang, og dermed fikk hun også reddet barnet. Hadde det bare vært meg!
Det vil nok ta sin tid før jeg vil være i stand til å fortelle om alt som har skjedd mellom de to siste blogginnleggene. Til det er jeg altfor trøtt, ukonsentrert og emosjonell for øyeblikket. Dessuten må jeg først og fremst fokusere på alt det praktiske som ikke kan vente akkurat nå, som begravelsen til den lille engelen min. Han vil kanskje bli altfor fort glemt av omverdenen, men han fortjener ihvertfall en verdig begravelse.
For å gjøre en lang historie kort gikk det knapt fire døgn fra jeg ble innlagt på sykehuset til Lille mirakel ble født. Som tidligere nevnt, fikk vi stoppet riene etter noen timer, men etterhvert fikk jeg stigende infeksjonsverdier som gjorde legene stadig mer nervøse, særlig siden de ikke greide å finne ut av hvilken bakterie det kunne være snakk om. Den vaginale bakterieprøven som ble tatt på poliklinikken dagen før innleggelsen, hadde nemlig vært negativ. Det samme gjaldt urinprøven.
Da så vannet gikk, ville legene straks fjerne pessaret pga. fare for infeksjon. Det viste seg at det allerede lå omkantret langs ene skjedeveggen, noe som sannsynligvis var grunnen til at jeg hadde kjent at trykket omsider lettet der inne etter riene. Etter det gikk det ikke lenge før både jordmor og den ene legen etter den andre kom inn etter tur for å forklare meg nødvendigheten av å prioritere mitt liv framfor Lille mirakels.
Det burde vel ikke forundre noen at jeg ga dem mere motstand enn de satte pris på. Jeg er nemlig av den oppfatning at legenes jobb er å ta medisinske avgjørelser, mens de etiske vurderingene er det kun mor selv som har rett til å ta. Noen syns kanskje det er en lettelse å la legene bestemme for dem, men for meg oppleves det som et overgrep, særlig når jeg forstår at deres verdigrunnlag er annerledes enn mitt.
Jeg har selvsagt ingen problemer med å forstå at det å miste en pasient må være en leges aller største mareritt, men for meg var Lille mirakel like mye pasient som meg selv, og hans liv var like mye verdt som mitt eget. Da føles det ytterst provoserende når legene vil beskytte meg mot meg selv fordi de mener de vet best.
For medisinsk ekspertise gir ingen overlegenhet i etiske spørsmål etter mitt syn. Det var jo nettopp derfor at abortnemndene i sin tid ble avskaffet fordi man etterhvert mente at kvinnene hadde rett til å avgjøre dette selv. Riktignok bare i 1. trimester, men det var likevel et viktig prinsipp.
Jeg tror ikke det er så mange som vil ha problemer med å forstå en mor som løper inn i et brennende hus for å redde barnet sitt, selv om hun står i fare for å miste sitt eget liv. Så hvorfor har dagens leger så vanskelig for å akseptere at det faktisk fins mødre som er villige til å risikere livet for å redde sitt ufødte barn?
Lille mirakel kom til verden med et brak fem minutter før midnatt lørdags kveld. Er akkurat blitt skrevet ut av sykehuset. Nå er det en ny barnebegravelse som står for tur. Heldigvis er det plass til et englebarn til i graven til tvillingene. Nå kan i det minste alle tre barna mine få være sammen i evigheten.
Her er Lille mirakel foreviget like før jeg ble trillet ut på operasjonsstuen for utskrapning av morkaken, omlag tre kvarter etter fødselen. Sistnevnte var som å bli fanget av en stormvind. Anbefales ingen. Raske fødsler er virkelig oppskrytt. Skriver mer når jeg har fått summet meg.
