Denne dagen begynte som en katastrofe. Jeg følte meg som en fange på vei til skafottet da jeg måtte kapitulere og dra til fødeavdelingen der jeg snart ville bli englemor til tre. Men det føltes som om pessaret var i ferd med å få meg til å revne i to, så jeg innså at jeg trengte hjelp, selv om det slett ikke var den hjelpen jeg ville ha, nemlig fødselshjelp. Her var det bare en ting å gjøre, og det var å legge lokk på alle følelser og fungere som en maskin. Hvis ikke kunne jeg like gjerne ta livet av meg med en gang, for å føle noe som helst i dette gjentagende marerittet, ville være helt uutholdelig.
Etter en miserabel morgen og formiddag der alt så mørkt ut, lettet endelig riene, noe som gjorde meg helt salig. Enhver som har opplevd å få rier som varer i to minutter på og bare to minutter av, vil nok forstå hva jeg mener med det. Det ble nærmest umulig hverken å føre en samtale eller få i seg mat under slike forhold, eller mildt sagt veldig stressende. Jeg nærmest hyperventilerte på det verste. Jordmor sa jeg heller skulle ta dype åndedrag, men det eneste som hjalp på smertene, var å holde pusten. I tillegg bet jeg meg hardt i hånden som var full av dype bitemerker en stund. Det tok lang tid før jeg fikk noen form for smertelindring pga. alle prosedyrene man må gjennom først, så moralen er: Dra til fødeavdelingen FØR du holder på å forgå av smerte.
En stor fordel med sykehussengen var imidlertid at jeg kunne stille den inn slik at jeg kunne ligge lavt med hodet og ikke minst høyt med beina. Det lettet umiddelbart litt på trykket. Litt senere fikk jeg også litt drahjelp av kroppen som plutselig ville tømme tarmen, og etter det følte jeg meg nærmest som født på ny en stund. Utpå ettermiddagen ble blodtrykket tatt på nytt og viste 100/60, mens pulsen var 81 (da jeg var innlagt med tvillingene, var den nærmere 95). Jeg hadde heller ingen feber, heldigvis.
Resten av ettermiddagen har jeg i grunnen bare døst og gledet meg over å være over i smulere farvann så lenge det varer. Jeg er også nokså sikker på at fostersekken må ha trukket seg tilbake, for presset er helt borte nå, men legene tør ikke undersøke meg noe mer foreløpig, av frykt for å trigge nye rier. Det er en hårfin balansegang, dette her.
Turen til fødeavdelingen i går trigget murringer resten av dagen som rundt fire-tiden i natt gikk over til rier. Da sluttet også progesteronsprøytene å virke, så i sekstiden i morges troppet jeg krokbøyd opp på føden igjen,
Ble først tatt inn på et rom av jordmor som konstaterte at blodtrykket var gått ned til 103/70, altså mer normalen for meg. Jeg hadde heller ikke noen feber, og dessuten var blodprøvene jeg tok i går fine, med unntak av crp, men den var likevel ikke høyere enn den har vært siste året når jeg ikke har hatt noen form for infeksjon.
Ble deretter tildelt et provisorisk rom med seng og eget bad og fikk på sykehusskjorte der kun to av knappene virket, så puppene stakk ut alle veier hver gang jeg vred meg i smerte. Fikk heldigvis en ny da jeg endelig ba om det, Begynte plutselig å blø friskt, og mer enn jeg gjorde etter at jeg fikk fostervannslekkasje med tvillingene. Ikke noe godt tegn akkurat, og mer enn vanlig tegningsblødning, sa legen, men likevel ikke så mye at de var bekymret for mitt ve og vel, bare for at det kunne tyde på at fødselen var i gang.
I dag var det tid for ny kontroll på fødepoliklinikken. Selve turen dit var en utfordring i seg selv, for etter at jeg skrev forrige innlegg for tre dager siden, har jeg fått erfare at det ikke skal mye bevegelse til før jeg må betale for det med vonde kramper resten av dagen. Og i mitt tilfelle trenger ikke det å bety bare helt ufarlige kynnere … Jeg har defor måttet overdosere litt på progesteronet for å holde det sånn noenlunde i sjakk. Supplerer med magnesiumtabletter, men har fått løs mage når jeg tar for mange av dem, så må være litt forsiktig. Progesteron skal heldigvis ikke ha så mange bieffekter, annet enn at man blir veldig frøtt av det, men ettersom kroppen har vært i høyberedskapsmodus siden jeg fikk den sjokkerende nyheten for seks dager siden, har jeg mer eller mindre gått på adrenalinet.
Jeg var først inne på vaktrommet til jordmødrene og leverte urinprøve. Den var heldigvis fin, men blodtrykket var det verre med: Hele 140/80. Så høyt har jeg aldri i mitt liv hatt før, men jordmoren sa det var innenfor så lenge det ikke var over 140/90. Pulsen lå et sted mellom 80 og 100, men hun fikk aldri telt den fordi hun hengte seg opp i at hjertet mitt hoppet over flere slag. Akkurat da føltes det ganske galopperende for meg også, men det gikk heldigvis fort over, og legen sa etterpå at det var veldig vanlig hos gravide og ikke noe å bekymre seg for.
Deretter ble jeg geleidet opp på fødeavdelingen der det visstnok hersket kaostilstander i dag, men jeg slapp heldigvis å vente særlig lenge. Legen var veldig overrasket over det som hadde skjedd da hun hadde trodd at alt skulle være annerledes denne gangen som jeg kun bar på ett barn, men nå var det jo for sent å sette på cerclage. Da hun så begynte å undersøke livmorhalsen, så hun så alvorlig og konsentrert ut mens hun gransket skjermen som var vendt fra meg at jeg var temmelig sikker på at det ikke kunne love godt. Det fikk jeg dessverre rett i.
Det viste seg at jeg nå hadde fått en funnel i livmorhalsen, dvs. en åpning på 1 cm, men uten at livmorhalsen hadde flatet ut eller blitt enda mer forkortet siden sist. Så jeg tipper at det er det som har skjedd når jeg har hatt vonde kramper, som deretter har roet seg når prosessen var ferdig. Fostervannssekken bulet litt ned i funnelen, men livmorhalsen lå fremdels høyt oppe i skjeden. Lille mirakel hadde flyttet seg til seteleie lenger oppe i livmoren, noe som sikkert forklarer at jeg har kjent mindre trykk. Legen var veldig opptatt av at navlestrengen ikke skulle ramle ned i funnelen, men der lå den heldigvis ikke ennå iallfall.
Jeg fikk tatt vaginalprøver før innvendig ultralyd denne gangen, men da legen kommenterte etter ultralyden at hun så noe vannholdig utflod, var det for sent å ta en prøve for å sjekke om det var fostervann. Jeg har hele tiden hatt vannholdig utflod innimellom som kommer i rykk og napp etter at jeg fikk satt inn pessaret, men da jeg syntes det var litt vel vått i truseinnlegget senere i kveld, fikk jeg selvfølgelig noia. Det var nemlig etter turer ut at lekkasjene begynte forrige gang.
Lille mirakel veide 500 gram, men er fremdeles ni dager for ung til at de vil prøve å redde ham om han skulle bli født. Han er nå en dag eldre enn det tvillinggutten min ble. Han hadde rikelig med fostervann og en puls på 146 og virket like sprell levende som før, men det var jo tvillinggutten min også til siste slutt …
Jeg tar en annen type enn dem som er beskrevet her, men funksjonen er den samme. Skulle bare ønske at jeg også kunne tatt depotsprøyter en gang i uken istedenfor to ganger i døgnet, for de kan gjøre fryktelig vondt noen ganger. Men hva gjør man vel ikke for gullet i magen? Det er tross alt et spørsmål om liv eller død vi snakker om her, og så lenge sykehuset ikke vil gi meg riehemmende midler, får jeg sette min egen versjon.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg har ingen problem med å forstå at man må sette en nedre grense for når det er forsvarlig å sette inn livreddende tiltak for et for tidlig født barn, men jeg kommer aldri til å begripe hvorfor det må være ensbetydende med at de heller ikke kan sette inn tiltak for å hindre at barnet blir født for tidlig.
En annen ting som har gått meg på nervene ganske lenge, er den samme setningen som blir gjentatt til det kjedsommelige av alt nytt sykehuspersonale jeg møter, nemlig at “forskning skal ha vist at sengeleie ikke virker, så de har gått bort fra det nå. ” I mine legmannsører er det ensbetydende med at de mener at man skal leve som normalt så lenge man er sykemeldt, men når man går dem nøyere etter i sømmene, kommer det fort frem at det er strengt sengeleie de ikke lenger tror på, dvs. at man må få bekken istedenfor å gå på do selv. Det er nemlig slett ikke meningen at man skal ta spaserturer eller dra på handletur. Men så si det da – hvordan kan vi vanlige dødelige lukte at det er underforstått?!
Jeg fikk klar beskjed av de to gynekologene som først oppdaget nebbingen (den ene ble tilkalt for å verifisere funnet av den faste gynekologen min) at nå var det barre å legge seg ned, og begge er tidligere sykehusleger. De gjorde også et poeng ut av at jeg måtte droppe å reise til sykehuset med offentlig transport, til tross for at gynekologkontoret bare ligger et steinkast unna nærmeste stoppested, og i henvisningen jeg fikk med til sykehuset, stod det at jeg skulle vurderes for innleggelse for “avlastning”, noe jeg tolker som hvile. Da blir det ganske sært å bli møtt på sykehuset med at de ikke lenger tror på sengeleie, og at jeg bare kan reise hjem igjen. Som om det var jeg selv som i et litt hysterisk øyeblikk hadde oppsøkt sykehuset helt unødvendig og ikke var blitt sendt dit av en særdeles godt kvalifisert fødselslege. Takk og lov at jeg har satt meg godt inn i tematikken allerede, for ellers kunne jeg blitt helt satt ut og endt opp med å ta de utenatlærte frasene bokstavelig.
Ellers har jeg vært litt i tvil om liggestilling. Da jeg oppsøkte privat gynekolog for å måle livmorhalsen etter at det bar blitt oppdaget åpning på sykehuset for to år siden med tvillingene, ble jeg rådet til å ligge med beina høyt. Jeg er fremdeles ikke sikker på om det betyr å legge beina oppå en høy pute eller om jeg skal ligge med knærne blyd opp. Det er ingen andre gynekologer som har sagt noe om dette, men jeg ser på ulike fora at noen gravide i samme situasjon som meg poengterer at de ligger med beina opp, uten å begrunne det noe nærmere. Da jeg var innlagt til observasjon med tvillingene etter å ha blitt hentet i ambulanse dagen etter a jeg var blitt sendt hjem fra sykehuset, hadde jeg så fryktelig ubehagelig nedpress kombinert med for lavt blodtrykk (90/50) at jeg rett og slett fikk jordmor til å stille inn sykehussengen slik at jeg ble liggende nedoverbakke med hodet ned og beina opp. Det lettet godt på trykket og murringene og fikk i tillegg blodtrykket til å stige litt, men nå ligger jeg jo i en helt vanlig seng og har ikke den muligheten. Dessuten blir det slitsomt å ligge slik om man ikke har lavt blodtrykk, og tyngdefølelsen i underlivet kan ikke sammenlignes med den gang.
Den gode nyheten er at jeg føler det har lettet litt i dag Er første gangen det var på tide å sette ny sprøyte uten at jeg merket det på kroppen først. I begynnelsen holdt jeg ikke ut så lenge en gang før jeg måtte sette en ny, så dette ser heldigvis ut til å gå rette veien. Håper så inderlig at det holder seg slik!
I morgen vil jeg være kommet like langt i graviditeten som den dagen jeg fødte tvilling 1. Jeg håper inderlig at jeg vil komme meg helskinnet gjennom morgendagen denne gang. Mye vil være vunnet om jeg ikke våkner med stramt bekken i morgen …
Tilstanden har vært ganske stabil i dag, takket være progesteronsprøytene. Trenger heldigvis ikke så ofte påfyll lenger som helt i begynnelsen. Blir litt sløvere av dem, men på en behagelig måte, og det passer i grunnen fint nå som jeg likevel må holde sengen. Er ikke så lett å kjede seg når man har lyst på en lur. Ellers har jeg merket at kroppstemperaturen har gått opp, slik den gjerne gjør med progesteron. Er litt samme følelsen man har rett før og i starten av en menstruasjon.
Før den fatale undersøkelsen på torsdag fikk jeg spurt gynekologen om når og hvor jeg skulle ta sukkerbelastningstesten. Fastlegen har såvidt nevnt at den vanligvis tas mellom uke 24 og 28, men jeg har hele tiden lurt på om jeg kanskje burde tatt den før. Sa ingenting om dette til gynekologen, men han svarte med en gang at jeg egentlig like gjerne kunne ta den allerede nå og gav meg en henvisning til Furst. Men så kom undersøkelsen, og etterpå sa den vakthavende sykehuslegen at jeg iallfall ikke skulle styre med det nå, naturlig nok.
Jeg benyttet også anledningen til å nevne for gynekologen at det i obduksjonsrapporten til tvillingenes morkaker ble antydet at det muligens kunne være infarkt i dem – til tross for at barna hadde vært så store og utviklet som de skulle være for alderen – men at det var vanskelig å se fordi morkakene var infisert av den samme bakterien som til slutt gav meg blodforgiftning. De anbefalte likevel at dette ble fulgt opp i neste svangerskap. Gynekologen, som også er tidligere overlege fra en ledende fødeavdeling, var rask til å feie det bort med at det alltid forelå mistanke om morkakesvikt ved premature fødsler, og at det ikke var noen grunn til å bry seg mer om det så lenge jeg ikke hadde fått utslag på noen av blodkoaguleringstestene. Dem har jeg virkelig tatt flere av enn de fleste, så da tenker jeg ikke noe mer på det.
Grunnen til at jeg tok det opp, var at legen i Riga hadde anbefalt meg å ta 75 mg acetylsalisylsyre fra og med uke 16 om legen som fulgte meg opp her hjemme, så tegn til at jeg var disponert for morkakesvikt og svangerskapsforgiftning. Dette kom opp da jeg viste ham obduksjonsrapportene og resten av papirene fra sykehuset under det første forsøket etter at jeg hadde mistet tvillingene (som for øvrig endte i kjemisk graviditet der hcg sank fra 36 til 7 over nyttårshelgen.) Han kunne da se av noen av de utallige blodprøvesvarene at jeg hadde hatt litt forhøyede blodkoaguleringsverdier mens jeg var innlagt, men sa det kunne komme av at jeg hadde fått blodoverføring.
Gynekologen her hjemme svarte bare til det i forgårs at acetylsalisylsyre hadde best effekt i begynnelsen av svangerskapet mens morkaken var i ferd med å dannes. Helt i starten tok jeg jo også disse tablettene fram til jeg måtte slutte pga. blødninger. For øvrig har jeg aldri hørt om problemer med hverken morkakesvikt eller svangerskapsforgiftning i familien, og jeg innbiller meg at slike ting kan gå i arv. Nå er det heller ingen tilfeller av livmorhalssvikt som jeg vet om, men det er en helt annen historie som jeg skal prøve å komme tilbake til senere når jeg forhåpentligvis er klar for det.
Som tidligere nevnt, anbefalte jordmoren som tok imot meg på sykehuset i forgårs at jeg burde bruke kompresjonsstrømper mens jeg var sengeliggnde for å unngå blodpropp. Nå virket jo ikke vakthavende lege så veldig bekymret for akkurat det, men siden jeg allerede hadde investert i nye strømper i påvente av langt sengeleie tidligere, gjorde jeg et tappert forsøk på å ta dem i bruk i dag. Først var det utrolig anstrengende å ta dem på, såpass mye at jeg ble redd for at det ble for mye for den følsomme livmorhalsen min. Deretter rakk de til over knærne, til tross for at det stod på pakken at de bare skulle rekke til under knærne. Det tok selvsagt bare ti sekunder før de rullet ned til like under knærne der de strammet til i knehasene. Det gikk en stund, men etterhvert sved de såpass mye i knehasene at jeg ble redd for at jeg kunne ha stanset hele blodsirkulasjonen, og at jeg dermed risikerte at de virket mot sin hensikt. Det var imidlertid minst like anstrengende å ta dem av igjen, så jeg kvier meg for gjentagelsen, men jeg skal prøve å strekke dem mindre ut neste gang, slik at de stopper like under knærne uten å rulle.
Det står et drikkeklart glass med Samarin på nattbordet mitt nå for å få bukt med halsbrannen før jeg legger meg til å sove. Har spist mors hjemmelagde pizza i kveld med minimalt med tomatpure i, men tomater er jo dessverre ikke min beste venn for øyeblikket. Det er heller ikke løk som det også var litt av i fyllet, men heldigvis har jeg bare fått en liten reaksjon, så Samarin burde gjøre susen. Syns for øvrig at det virker bedre enn Nyco av en eller annen uforklarlig grunn. Har det likedan med tyggetabletter som er anbefalt gravide til samme formål: Har hatt mye bedre effekt av Galieve enn Gaviscon, uten at jeg kan forklare hvorfor.
Nå går jeg inn i den uken der jeg fødte tvillingene sist. Generelt har tiden nærmest stått stille etter at jeg gikk inn i forrige uke som var den svangerskapsuken der det ble oppdaget at livmorhalsen hadde flatet ut og var åpen sist. Det har derfor vært godt å ha mor på besøk og lede tankene over på noe annet.
Etter gårsdagens oppdagelse trenger jeg sikkert ikke å forklare at jeg nå i tillegg er gått over i høyberedskapsmodus. Nesting er blitt til resting. Heldgvis at mor er her nå, men det er heller ikke tilfeldig at hun kom på besøk akkurat rundt denne tiden i svangerskapet. Hvis ikke hadde jeg måttet blitt lagt inn i går, for det er altfor nervepirrende å gå rundt alene og lure på om ungen kan ramle ut av meg når som helst. Som legen sa i går: Ikke så gøy om dette skjer når man er hjemme …
Murringene tok seg kraftig opp i løpet av ettermiddagen og kvelden i går og holdt seg slik hele natten. Hjalp lite med magnesium og progesteron. I dag har det imidlertid roet seg litt, dvs. at jeg greier å dempe dem ganske godt med de midlene jeg har til rådighet. Til gjengjeld er jeg blitt øm i korsryggen, noe jeg ikke liker i det hele tatt, og jeg kjenner klart nedpress når jeg reiser meg opp. Det hadde jeg ikke før jeg kom hjem igjen i går. Er derfor redd for at det kan ha blitt litt verre det siste døgnet, men håper at jeg har fått stoppet det litt opp nå. Har begynt å bli redd for å se på tørkepapiret etter dobesøk igjen, men føler likevel at jeg må gjøre det for å følge med.
Homeopaten som forordnet sepia i to omganger går, advarte meg mot at det kunne føles som mensmurringer mens middelet arbeidet med å styrke livmorhalsen, så jeg håper inderlig at det bare er det som har skjedd, men selv om sepia har hatt effekt på noen av hennes pasienter, er jeg redd for at det bare har vært som å skvette vann på gåsa i mitt tilfelle. Det samme tenker jeg om akupunkturnålene for tiden, så dersom risikoen ved å gå ut – selv om jeg tar drosje – er større enn effekten av nålene akkurat nå, kommer jeg nok til å droppe det framover. Vil nødig ende opp med å føde på veien til og fra dit.
Ellers er en god grunn til å bli værende hjemme at jeg kan sette progesteronsprøytene som ser ut til å være det eneste som virker. Det er mye bedre enn å ligge på sykehuset uten behandling. For øvrig dro jeg hjem forrige gang da de mente det var lurt at jeg skulle begynne å bære matbrettene selv. De var nemlig så tunge å bære at jeg kunne kjenne på hele kroppen at dette absolutt ikke var noen god ide.
Legen sa faktisk i går at aktivisering av pasienten kanskje ikke var såå lurt om man hadde bulende fostersekk slik jeg hadde sist, men det var det ingen som så ut til å tenke på da. Så derfor hadde jeg det tryggere hjemme hos mor. På sykehuset hadde de ikke en gang magnesiumtabletter de kunne gi meg. Det var som å ligge på en tikkende bombe og bare vente på det uunngåelige. Klinikken i Riga skjønte lite og ingenting av denne passive tilnærmingen.
Samtidig kom jeg over dette blogginnlegget like etter fødslene som viste at det slett ikke trengte være slik i Norge heller:
Dagen etter forrige ukes sykehuskontroll der alt var bare fryd og gammen, var jeg en tur hos akupunktør og kiropraktor. Jeg kom til kiropraktor for å få hjelp med stigende spenningshodepine. Han sa at spenningene satt i skuldrene, men at han ikke turte å behandle dem fordi det sitter noen akuprssurpunkter d som går rett til livmoren. Derimot rettet han forsiktig opp bekkenet mitt som var vridd igjen.
På lørdag var mor og jeg på bruktmarkedet igjen, men denne gangen hadde de bare rosa babytøy til jenter. Derimot fant vi gammeldagse fruktkniver til fruktfat som vi forgjeves hadde prøvd å oppdrive i utstyrsbutikker tidligere i uken. Den yngre generasjonen visste ikke en gang hva vi snakket om, så jeg er tydeligvis blitt gammel som husker sånt fra oppveksten.
Natt til søndag begynte jeg å få murringer som var såpass ubehagelige at jeg ikke fikk sove uten å ta en magnesiumtalblett eller to. Siden det var samme tidspunktet i svangerskapet der ting hadde begynt å gå galt sist, ble jeg ganske stresset, men prøvde å roe nervene ved å skylde på psyken. Dette har fortsatt hver natt til nå.
Søndag og mandag puslet vi rundt i huset og fortsatte ryddingen for å gjøre plass til Lille mirakel. Jeg tok meg av det meste av hjernearbeidet mens mor stod for utførelsen. Var litt i ulage på mandagen fordi jeg hadde sovet altfor dårlig. På tirsdag var jeg hos akupunktøren igjen, og da var jeg ganske gira slik man gjerne er når man egentlig er overtrøtt.
I går ringte jeg fastlegekontoret for å etterlyse svaret på blodprosentprøven jeg hadde tatt forrige tirsdag. Det viste seg at hemoglobinverdien hadde sunket fra 12,7 til 11,8 den siste måneden. Den nedre grenseverdien for kvinner generelt er 11,7 – men for grvaide er den visst bare 10,5. Uansett har den altså sunket fra 14,2 helt i begynnelsen av graviditeten, så jeg ble litt bekymret for hvor jeg ville ende opp om den fortsatte å synke i samme tempo. Det kunne nemlig ikke fastlegen si noe om. Hadde tenkt å spørre gynekologen i dag, men da fikk jeg fort mer alvorlige ting å tenke på.
Senere i går møtte jeg to nære venninner som jeg ikke hadde sett siden tidlig i sommer og følte meg veldig bra, helt til jeg gjorde den fatale tabben å bestille en sunn salat med jordskokk og rødbete, begge rotgrønnsaker med høy fodmap. Det var såvidt jeg kom meg innenfor døren hjemme før magen eksploderte, så det gjør jeg aldri igjen. Takke meg til mors hverdagskost fra 70- og 80-tallet! Begynner å skjønne hvorfor usyltede rødbeter og jordskokk falt ut av norsk kosthold for flere hundre år siden til tross for at de er både gode og næringsrike. Det er første gang jeg har hatt løs mage på så lenge jeg kan huske, og det skylds nok at jeg nesten uten unntak kun har spist mat jeg har vokst opp med i dette svangerskapet.
Den gode nyheten i dag var at akupunktøren sa at pulsen min fortsatt gikk oppover, i motsetning til når man hadde såkalt fødepuls. Var også i kontakt med klinikken i Riga som ba meg om å øke progesteronnivået fra 400 mg til 600 mg per dag, dvs. 200 mg hver 8. time slik jeg tok helt i begynnelsen. I dag skulle mor og jeg egentlig treffe svigerinnen min med baby, men istedenfor hyggelig kafetreff ble det venting på fødeavdelingen på meg i ettermiddag. I morgen hadde vi planlagt å gå på bakgårdssalg til bokhandel i sentrum, men det blir det heller ingenting av nå. Kjenner meg litt brakkesyk allerede.
Dagen i dag startet med urinprøvetaking, fulgt av rask dusj, påkledning og frokost før det bar av gårde til gynekologen i kjapp gange til meg å være. Gynekologen var strålende fornøyd med at jeg ikke hadde kjent noe nedpress siden sist, og da jeg nevnte at jeg hadde hatt en del murringer de fem siste nettene, sa han at det var tiden for det nå på dette stadiet av svanegrskapet og var helt normalt. Jeg sa også at jeg de siste to dagene hadde kjent på spasmer i livmoren og trodde kanskje det var fosteret jeg kjente.
Deretter var det på tide med ny måling av livmorhalsen, og da forsvant smilet temmelig fort. For livmorhalsen min var bare 1,7-1,8 cm i dag, ned fra 3,7 cm for bare en uke siden. I tillegg vsite den tydelige tegn til nebbing, dvs. at man så at den hadde åpnet seg til en stor V innenifra. Hodet til fosteret lå like ved.
Gynekologen kastet ikke bort mer tid og sendte meg rett til sykehuset med beskjed om å ta drosje. På henvisningen til øyeblikkelig hjelp stod det at jeg skulle vurderes for innleggelse. Jeg kommenterte at forrige gang hadde de jo bare sendt meg hjem igjen. “Ja, du så hvordan det gikk,” svarte han dystert.
Vel framme på fødepoliklinikken ble jeg sendt videre til fødeavdelingen. Der ble jeg bedt om å vente på et undersøkelsesrom på jordmor. Hun var ung. og hyggelig, men virket litt uerfaren og veldig ubekvem med situasjonen. Lille mirakel hadde en hjertefrekvens som vekslet mellom 140 og 160, som visstnok var helt som det skulle være. Pulsen min var på 80 og blodtrykket 108/64. Ingen feber og ingen utslag på morgenurinen jeg hadde tatt med til gynekologen tidligere på dagen. Hun kunne ikke ta vaginalprøver til dyrking siden jeg akkurat hadde hatt innvendig ultralyd som kunne forstyrre resultatet.
Deretter lirte hun av seg den samme leksa som jeg hadde fått høre så mange ganger da det samme skjedde for to år siden om at de vanligvis ikke la folk inn på det stadiet aiden det ikke var noe de kunne gjøre likevel. Det eneste de ev. kunne tilby var en seng uten behandling de neste to ukene. Men det skulle vakthavende lege avgjøre.
Jeg ble så sittende og vente på legen i nærmere tre timer, men det eneste hun kunne si var at de ville legge meg inn om jeg trengte det for psykens del på bakgrunn av historikken min. Aiden jeg mest sannsynligvis ble smittet med en sykehusbakterie sist og jeg fremdeles har mor på besøk, takket jeg nei. Men med mulighet til å kunne ombestemme meg senere og full tilgang til føden 24 timer i døgnet.
Etterpå satte jeg en progesteronsprøyte som ikke tilbys her til lands, men som anbefales internasjonalt mot livmorhalssvikt. Jeg tok også homeopatmiddelet sepia som jeg har hatt liggende til nettopp en slik situasjon.
Jordmoren jeg snakket med først, mente jeg burde begynne med de blodfortynnende sprøytene igjen nå som jeg skulle holde meg i ro, men legen sa at sp lenge jeg stod opp for å gå på do og hentet meg mat selv, vat det nok bevegelse til å unngå blodpropp. Jeg vurderer likevel å ta på meg kompresjonsstrømper om det ikke blir altfor ubehagelig.
Fikk også tatt en ny runde med nåler for å styrke livmorhalsen på vei hjem fra sykehuset. Det ble mange drosjeturer i dag: Først fra gynekologkontoret til sykehuset, videre fra sykehuset til akupunktøren og til slutt fra akupunktøren og hjem igjen. Der fikk jeg servert mors kjøttkaker på sengen. Da hadde jeg vært hjemmefra i seks timer og var skubbsulten.
Er ganske paradoksalt å tenke på at jeg ikke har skrevet noen innlegg den siste uka fordi det har skjedd så lite spennende …
Sykehuslegen tok først utvendig ultralyd for å sjekke fosteret. Lille mirakel hadde fin og sterk hjertelyd med en frekvens på 150. Han lå i tverrleie denne gangen og viftet med armer og bein. Litt rolig til ham å være, men legen syntes likevel det var mye liv. Hun prøvde å få ham til å vinke til moren sin, men det så han ut til å overse ;-P Hun var også temmelig sikker på at det var en gutt. Jordmoren på oul var visst en av de beste de hadde på sykehuset, så da stoler vi på funnene hennes. Videre var det fremdeles godt med fostervann. Sykehuslegen anbefalte i tillegg å ta urinprøve annenhver uke, så da fortsetter jeg med det.
Deretter var det sjekking av livmorhalsen igjen via innvendig ultralyd. Den var fortsatt 3,7 cm. Siden jeg nå bare er noen dager unna der det gikk galt sist, ble vi enige om at jeg skulle sjekkes en gang i uken framover, iallfall til jeg har kommet over i “trygg sone”, dvs. uke 24. Da skal den alkoholfrie champagneflasken sprettes!
Siden sist er det blitt litt flere innkjøp av spedbarnsklær på Fretex. Jeg har først og fremst vært på utkikk etter gammeldagse sparkebukser med fot, som det er nesten umulig å få tak i i butikkene nå til dags, med unntak av noen få rådyre i ull fra Selena eller Nøstebarn. Apropos ull, så skulle mor prøve å få bort noen føekker fra en body i ull som vi hadde fått med på kjøpet fra bruktmarkedet på lørdag. Mor er veldig flink med ull og vasket den selvfølgelig forsiktig for hånd, men etetr litt gnikking på flekkene var hele bodyen full av hull. Snakk om upraktisk babyplagg!
Ellers har hun strikket et pledd i gul babyull i mønsteret “havskum” fra Klumpelompe, og nå er hun i full gang med et annet i mønsteret “byssanlull”. Vi har også planlagt noen plagg hun skal strikke i de minste størrelsene, bl.a. en romper i fransk stil med lange armer i grått og blått som jeg hadde planlagt å strikke selv til tvillinggutten. Jeg har også “bestilt” babytøfler/-lubber med knytting i flere varianter. Noen av oppskriftene er de samme som mor brukte da hun strikket til meg. I de heftene fant vi bl.a. en sparkebukse med fot som skal strikkes i gult. Jeg elsker jo klassisk og retro, så dette blir helt sikkert veldig fint.
Da jeg var hos fastlegen i forgårs, spurte jeg litt om blodprosenten hos gravide. Det er en kjent sak at den går ned pga. økt blodvolum, men jeg lurte likevel på hvor mye som var normalt. I denne graviditeten var HB 14,2 helt i begynnelsen. Fem uker senere var den sunket til 13,7 og seks uker etter der igjen til 12,7. Nedre normalgrense står oppført som 11,7.
Fastlegen kunne imidlertid opplyse om at gravide hadde sin egen nedre grense på 10,5. Dessuten var visst gjennomsnittsblodprosenten på kvinner her til lands bare på 11,3, så slik sett ligger jeg godt an. Han bekreftet ellers det jeg hadde lagt merke til da jeg lå innlagt som tvillinggravid at infeksjoner kan få blodprosenten til å synke. Etter siste fødselen endte jeg opp med en blodprosent på skarve 7,7 og jernlager på 19, til tross for at jeg lå veldig godt an da begge deler ble målt elleve uker tidligere, og så sent som ett helt år etterpå hadde jeg fremdeles blodmangel, og det til tross for daglig jerntilskudd.
Jeg har derfor vært opptatt av at ikke det samme skal skje igjen i dette svangerskapet, men fastlegen var tydeligvis ikke bekymret, så da slår jeg meg til ro med det. Naturterapeuten jeg har gått til siden jeg mistet tvillingene, har imidlertid vært veldig opptatt av jern da man visstnok i verste fall kan abortere om man ligger for lavt, så derfor har jeg tynt i meg jern til den store gullmedaljen mellom hvert forsøk. Etter innsett har jeg bare tatt det som er i multipreparatene for gravide da fastlegen har advart om at større doser kan være giftige for fosteret.
I dag skal jeg på ny kontroll på sykehuset, og på mandag var jeg en ny tur hos akupunktøren. Ellers har jeg stort sett vært opptatt av å rydde hjemme med mor og spise hjemmelagd mat. På søndag fikk jeg blomkålsuppe til lunsj, og nå blir det snart engelsk frokost til brunch.
