Licensed from: kaarsten / yayimages.com

Magen min er heldigvis ikke blitt fullt så stor som på bildet – enn så lenge.

I går fikk jeg servert arme riddere da jeg våknet fra en durabelig formiddagslur etter å ha skrevet gårsdagens innlegg, og til middag ble det hyrdepai (shepherd’s pie) – alt selvsagt hjemmelaget. Jeg hadde spist ulike varianter av hvit fisk hele uken (fiskegrateng, fiskepudding, panert torsk og fiskeboller i hvit saus med scampi og kokte poteter og gulrøtter), så det var en fin avveksling med litt kjøtt igjen. Må tross alt sørge for å få i meg litt jern, og et stort lag på toppen med hjemmelaget potetmos blir aldri feil. Poteter er som tidligere nevnt min store venn mot halsbrann for tiden, så det blir en del av det, særlig fordi jeg har en tendens til å få halsbrann av brødskiver også, men det gikk fint med de arme ridderne i går. Sikkert fordi brødskivene var dynket i egg og melk som tok av brodden. Vi spiste deilig, hjemmelaget syltetøy til som mor hadde tatt med, selvsagt selvlagd.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Etter brunch tok vi en tur til det samme bruktmarkedet vi var på da mor var her på besøk i vår mens jeg var i opptakten til dette forsøket. Sist vi var der, så jeg både gammeldags, retro dukkevogn og flere klassiske, sammenslåbare (til gåstol) spisestoler til småbarn til en slikk og ingenting, så jeg var litt på utkikk etter barneutstyr. Det hadde de ikke denne gangen, men til gjengjeld fant vi noen søte, klassiske babygutteklær i lyseblått som enten var helt ubrukt eller veldig pent brukt, i tillegg til nye babylaken som fortsatt lå innpakket. Hele bunten kostet kun en brøkdel mer enn de nye babytøflene fra Lille lam. Det ble mitt første innkjøp i denne graviditeten, eller strengt tatt ikke, for det var en gave fra mor.

Da mor var i barsel med meg, sørget hun også for å ha middag på bordet til far kom hjem hver dag. Barnestellet tok hun på strak arm og var i grunnen bare nervøs for hva hun skulle gjøre om jeg ble syk. Hun er virkelig mye mer praktisk anlagt enn meg som har fokusert på teoretisk utdanning og mer eller mindre tilsvarende yrkeskarriere. Konseptet mammasjokk som mange i min generasjon snakker om, er helt ukjent for henne. Hun forstår liksom ikke helt hva problemet er. Jeg føler meg veldig betrygget over at hun kommer til å være her for å hjelpe til i den første, krevende tiden.

Det eneste hun ikke kan hjelpe meg noe med, er amming, for det ble det ikke særlig mye av for hennes del. Hun forklarer det med at hverken mormor eller søstrene hennes hadde brydd seg så mye med å få til å amme, så da gav hun seg også ved første motstands vei. Ingen hadde noen motforestillinger mot morsmelkerstatning på den tiden, hverken på godt eller vondt, men det ble mye styr med koking av flasker. Flaskesterilisatorer eller oppvaskmaskin var det ingen som hadde.

Vel, vel, jeg fikk ingen matallergier for det, og ikke var jeg noe særlig syk som barn heller, så ingen skade skjedd, men om ikke noe annet hadde det vært lettvint å ha matfatet klart når ungen vil ha mat om natten, så det hadde vært fint om jeg kunne fått til den ammingen likevel. Men jeg har bestemt meg for å ta det som det kommer. Går det ikke, har jeg ikke tenkt å ta livet av meg for det, men jeg vil iallfall gi det en hederlig innsats innenfor rimelighetens grenser. Og nei, jeg er for gammel til å la meg affisere noe særlig av ammepolitiet. Det er lenge siden jeg følte det var maktpåliggende å gå i flokk. En venninne av meg fikk så vondt av ammingen at hun til slutt ikke en gang kunne stå i dusjen uten å hyle av smerte, og blir det slik, får det virkelig bare være. Hun gav opp etter tre måneder og nektet å ha dårlig samvittighet for det.

Alt i alt hadde jeg en koselig dag i går, men i dag våknet jeg mens det fremdeles var mørkt ute av vonde kramper i leggene, og det har vært klin umulig å få sove mer siden, så nå har jeg bare gitt opp. Forhåpentligvis greier jeg å sovne igjen etter frokost. Heldigvis har vi ingen avtaler i dag og kan gjøre som vi vil. I morgen nraker det løs igjen, så det er best å lade opp mens jeg kan. God søndag! 

Licensed from: Nikonlike / yayimages.com

Jeg har så smått begynt å glede meg nå og legge noen konkrete planer, men innimellom kommer tvilen snikende: Tenk om jeg ikke er i stand til å bære fram et levedyktig barn uten cerclage? Jeg så nylig på en videosnutt av jordmor Siri der hun forklarer om rier, og der sa hun noe om at man måtte være glad for riene selv om de var vonde, for en ting var sikkert, og det var at uten rier kom ikke babyen ut.

Vel, jenta mi gjorde faktisk det – hun bare skled ut med tyngdekraften, uten annet forvarsel enn mine egne bange anelser som sykehuslegen på poliklinikken ikke tok på alvor. Sikkert nettopp fordi det var så uvanlig, men det utelukker jo slett ikke at det samme ikke kan skje med meg igjen, og jeg vil ikke nødvendigvis få noen klare tegn på at jeg faktisk er i fødsel neste gang heller. Om barnet bare hadde vært fullbårent, ville det på den annen side vært den perfekte fødsel, men så flaks har jeg ganske sikkert ikke.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har fått mor på besøk, og hun kunne til min overraskende glede fortelle at hun faktisk hadde gjemt på et par av spedbarnsplaggene mine, bl.a. et hjemmestrikket hentesett av typen bukse, jakke og lue i lyseblå ull. Jeg elsker klassiske barneklær, og slike ullsett koster jo skjorta om man ikke strikker dem selv, noe jeg ikke har hode til for tiden. Jeg rakk aldri å kjøpe noe særlig ullklær til tvillingene siden vinterklærne ennå ikke hadde kommet i butikkene før jeg ble innlagt, så det var bl.a. ingen strikkejakker i ull å oppdrive der jeg handlet. Siden jeg venter et vinterbarn, klarer jeg meg selvsagt ikke uten, og klassisk hjemmestrikket er utvilsomt best.

Jeg savner også klassiske babytøfler i ull, aller helst av typen med knytting rundt ankelen. Foreløpig har jeg bare et par fra Lille lam, og de var så dyre at det er helt uaktuelt å kjøpe flere. Mor har tatt med flere strikkeoppskrifter, så jeg skal lete meg fram etter et passende par som hun kan sette i gang med. Vi har ellers begge hamstret gult garn i babyull siden vi ikke visste om jeg ventet jente eller gutt før inntil nylig. Jeg har uansett veldig sansen for gult, særlig til småbarn. Grått kan være stilig, og jeg elsker det sammen med gammeldags blågrått (såkalt colonial blue), men blir litt for trist i lengden til et spedbarn om det ikke kombineres med andre farger. Mor har allerede strikket et par babytepper i gult, så får bare håpe jeg ikke ender opp med en vogn som kræsjer helt med den fargen, men da får jeg heller bare skaffe meg et annet vognteppe, he, he.

Det har nylig gått opp for meg at en viktig grunn til at jeg føler meg så trøtt for tiden til tross for at jeg nå skal være inne i den beste perioden av svangerskapet, er at jeg fortsatt tar 400 mg progesteron til dagen. Progesteron virker nemlig søvndyssende. Om det ikke hadde vært for den upålitelige livmorhalsen min, skulle jeg normalt ha sluttet helt med progesterontilskudd nå. En nær bekjent av meg fikk konstatert forkortet livmorhals da hun var gravid og satt på 100 mg progesteron til dagen, altså bare en fjerdedel av døgndosen min, og likevel har hun nesten aldri vært så trøtt som akkurat da. Det sier vel i grunnen det meste.

Jeg er kommet inn i et rart og uregelmessig søvnmønster den siste uken, så man skulle tro jeg hadde fått en nyfødt i hus allerede. Litt for tidlig til å begynne å øve seg på det nå, syns jeg da. Har bedt akupunktøren om å sette noen nåler for det. Har hatt god effekt av det før, men nå har jeg ikke merket noen virkning i det hele tatt. Det er mye mulig at det skyldes at jeg nærmer meg tiden der det gikk galt sist med stormskritt. Er bare en drøy uke unna den dagen jeg fikk den tunge beskjeden om åpen og utflatet livmorhals. Selv om jeg ikke går rundt og tenker på det hele tiden, ligger det selvsagt i bakhodet og murrer. Kjenner at jeg er ganske rastløs. 

Mor har gitt meg totalforbud mot å gjøre noe fysisk ifbm. ryddingen vi har tenkt å ha, så jeg vil få rollen som dirigent. Jeg innser jo at hun har rett – det ville være tåpelig om jeg bar tunge ting opp bratte trapper akkurat nå. Det handler ikke om galanteri overfor gravide, men om en reell fare, og akkurat det er ganske skremmende å tenke på. Ingen vet dette bedre enn mor – hun var jo med da det gikk så katastrofalt galt sist og så det med egne øyne.

Poenget er at om det går galt igjen, nytter det lite med flere forsøk med mindre jeg blir lovt cerclage. For det er det eneste skytset vi ennå ikke har tatt i bruk. Men da må legen også ha tro på at det kan utgjøre hele forskjellen. Jeg håper virkelig ikke at jeg kommer dit.

Licensed from: MonkeyBusiness / yayimages.com

I dag har jeg vært på kontroll hos ny gynekolog. Jeg ble henvist til ham av den private gynekologen allerede på første ultralyden der vi fikk se hjertet slå i uke 7. Først og fremst fordi han har arbeidet mye med cerclage og livmorhalssvikt, men det hjelper selvsagt også at han har offentlig støtteordning så lommeboken min kan få en pause. Siden han er veldig populær, har jeg ikke fått time tidligere, men i fra nå av blir det regelmessige kontroller hos ham, kombinert med fortsatte kontroller på sykehuset.

Det var deilig å komme til noen som var godt kjent med fagfeltet og ikke satt som et stort spørsmålstegn da jeg nevnte at jeg hadde fått satt inn et arabinpessar. I motsetning til jordmor som utførte oul i går, der jeg nærmest måtte stave det for henne. Han hadde også satt seg godt inn i sykehistorien min og hadde full oversikt. Det er det virkelog lenge siden jeg har opplevd! Det var en sann lettelse å slippe å føle at jeg måtte passe på alt selv.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi droppet gjennomgang av fosteret i dag, siden jeg akkurat hadde vært på oul, men til gjengjeld ble livmorhalsen nøye sjekket og målt til nøyaktig like lang som sist, heldigvis. Den viste heller ingen tegn til åpning eller å gi etter. Men legen så litt skeptisk ut da jeg forklarte hvorfor jeg ikke var blitt tilbudt cerclage, og det var en smule foruroligende. Det var jo nettopp derfor jeg hadde håpet på å få komme inn til ham allerede i 1. trimester, slik at jeg kunne hatt ham i ryggen når den vurderingen ble tatt. Det er neimen ikke lett å stå alene som pasient og argumentere mot sykehusrutinene, selv om man er aldri så oppegående.

Han ville også ta ny vaginalprøve og sende til dyrking, til tross for at det bare var tre uker siden sist. Som han sa: “Det er det som er så kjipt at selv om du ikke fikk åpning pga. infeksjon forrige gang, hindrer ikke det deg i å få det i dette svangerskapet.” Ikke akkurat oppløftende, men jeg satte stor pris på at han gikk så grundig til verks. Det eneste forstemmende ved dette er alle de andre gravide der ute som ikke får den samme oppfølgingen. Man må tydeligvis ha opplevd det verste først, og slev da er man litt prisgitt den enkelte legen for bedre oppfølging neste gang.

Blodtrykket var supert, dvs. høyt nok for mitt velvære og mer enn lavt nok for legen (110/67). Urinprøven var det heller ikke noe å si på, og da jeg ble satt på vekten, viste det seg at jeg hadde gått ytterligere ned – og det til tross for alle de søte melkedessertene/-lunsjene jeg har tynt i meg den siste tiden. Jeg veier må 3 kg mindre enn jeg gjorde første gangen jeg ble veid i dette svangerskapet. Litt overraskende, for i motsetning til tidligere i sommer har jeg ikke passet på vekten siden forrige veiing. Men ingenting er bedre enn om kroppen klarer å regulere dette selv. Jeg står ihvertfall ikke i fare for å sulte ihjel.

Alt i alt var dette en veldig god opplevelse, med unntak av at jeg måtte fortelle litt om tvillingkatastrofen igjen. Legen hadde allerede satt seg grundig inn i forhistorien min, men ville høre det fra mitt perspektiv. Det gjorde noe med meg å snakke om det til noen som virkelig så ut til å forstå, og jeg ble gående med gråten i halsen på hele veien hjem.

Han ba meg også om å prøve å la være å bekymre meg for mye da psyken også spilte en rolle for hvordan dette ville gå. Det er jo det de har sagt ved klinikken min i Riga hele veien, men det er ikke så ofte man hører norske leger si noe sånt. Jeg er imidlertid ikke i tvil om at dette har noe for seg. Det er selvsagt lettere sagt enn gjort, særlig når legen gjør det klart at man er et utfordrende tilfelle som selv ikke han vet utfallet av, men det at jeg nå får så god oppfølging som overhode mulig, er betryggende i seg selv.

 Da jeg kom ut på venteværelset igjen, traff jeg tilfeldigvis den legen som hadde fulgt meg opp i tvillingsvangerskapet fram til oul. Hun ble veldig glad for å høre at jeg var gravid igjen og hadde kommet så langt på vei allerede, og krysset alt hun hadde for at det skulle gå bra denne gangen. Hun var i ferd med å trappe ned da jeg mistet tvillingene, så det var en annen lege som tok seksukerskontrollen etterpå, og dermed har vi aldri fått snakket sammen etter fødslene. Da jeg var på siste kontrollen hos henne, så nemlig alt helt perfekt ut, så det var ikke bare jeg som fikk meg en stygg overraskelse da katastrofen inntraff.

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Jordmor så lettere forvirret ut da hun kalte meg inn i dag og begynte timen med spørrende å konstatere at jeg hadde vært på kontroll flere ganger allerede, men ikke på tidlig ultralyd (tydeligvis ikke vanlig). Jeg skyndte meg da å tilføye at jeg heller ikke hadde vært der på duotesten av egen fri vilje siden jeg kom på at jordmor ved forrige oul ble veldig forvirret av akkurat det.

Deretter kom kronbeviset for sykehusets utmerkede journalsystem (NOT): Hun hadde notert at jeg aldri hadde født før (!) Da jeg så svarte at joda, jeg hadde mistet tvillinger i uke 22 for to år siden på det samme sykehuset, ble hun rimelig paff og en smule blek. Og så kom spørsmålet som stakk i morshjertet nok en gang: Hadde de gjort noe forsøk på å redde de små?

Da var det min tur til å bli paff, for var det noe jeg ble tutet ørene fulle med etter at det ble oppdaget åpning av livmorhalsen, så var det at sykehuset under ingen omstendigheter ville sette inn livreddende tiltak dersom barna ble født før jeg hadde fullgått uke 23. Kjente ikke jordmoren til rutinene på sitt eget sykehus? Det lot jeg selvsagt være å si høyt og lot som ingenting, men det illustrerer vel bare det overlegen sa til meg den gangen om at senaborter så sent som i mitt tilfelle (etter fullgått uke 22 blir det definert som prematur fødsel) er det (heldigvis) veldig sjelden de opplever.

Jeg hadde bekymret meg litt like før undersøkelsen over at magen plutselig virket mye flatere i morges, og at jeg ikke kunne kjenne noen ting, men det viste seg heldigvis ikke å ha rot i virkeligheten. Lille mirakel sprellet og roterte som aldri før, innimellom med åpen munn. Jeg bærer tydeligvis på et barn som er våkent på dagtid, he, he, siden det alltid er mye liv på undersøkelsene. Håper det blir desto mere soving på nattestid på den lille siden det sies at nyfødte gjerne beholder den døgnrytmen de har hatt fra før i mors liv.

Alt stod tilsynelatende godt til, men akkurat idet jordmor skulle se på kjønn, klarte den lille rakkeren selvsagt å snu seg over i en sammenkrøpet stilling. Jordmor måtte dulte borti flere ganger for å oppmuntre spiren til å snu seg over i en annen stilling før hun endelig fikk bedre sikt. Til slutt kom konklusjonen: “Jeg tror det er en gutt.” Det stemte også med konklusjonen til de to siste undersøkelsene, så Gladmamma, du har hele tiden hatt rett!

Er glad jeg ikke løp av gårde og kjøpte rosa barnevogn og -seng etter første ultralyden 😉 Nå kjenner jeg riktignok til noen som fikk beskjed på oul om at hun ventet en gutt, og så kom det ei jente, men det er likevel mere vanlig at man først tror det er ei jente (som i mitt tilfelle), og så viser det seg å være en gutt. Jeg har heldigvis kjøpt inn mange kjønnsnøytrale klær til tvillingene, men kjolene får jeg fint lite bruk for nå. Kunne selvfølgelig ha solgt dem på Finn, men det tror jeg ikke at jeg har hjerte til.

Lille mirakel veide for øvrig 250 gram, og datasystemet regnet ut ivf-terminen min til 4. februar 2019. Ifølge hodemålingen i dag ligger jeg en dag bak, men terminen ble likevel ikke justert slik den ville blitt om Lille mirakel hadde vært hjemmelagd. Jordmor målte ikke lengden siden poden lå såpass sammenkrøpet, men ifølge boken hennes skulle han nå være 22 cm. De er ganske lange og tynne på dette stadiet.

På venteværelset så jeg en mann som kom ut av fertilitetsavdelingen med et lurt smil om munnen. Han satte seg ned ved siden av en dame som tydeligvis var partneren hans og smilte like lurt tilbake, før hun klemte hånden hans. Jeg fikk veldig følelsen av at han akkurat hadde avlagt en sædprøve, og at de nå ventet spent på resultatet. Har ikke vært med på akkurat det da, men fertilitetsutredning vet jeg mye om, så det var ikke vanskelig å sympatisere. Håper de får gode nyheter 🙂 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Det har i grunnen ikke hendt så mye siden forrige innlegg, annet enn at jeg har vært så utslitt at jeg nesten ikke har fått gjort noen ting som helst i helgen. Det har forsåvidt vært helt greit, enn så lenge jeg ikke har hatt vondt noe sted, men litt kjedelig likevel. Kjenner godt at jeg har behov for å være litt mer sosial.

Det plagde meg ikke så mye som tvillinggravid for to år siden, men da hadde det heller ikke vart så lenge. Nå har jeg imidlertid holdt meg uvanlig mye for meg selv etter at jeg ble englemor, så isolasjonskvoten var på en måte brukt opp før jeg ble gravid denne gangen. Da hadde jeg så mange tanker å streve med, både på grunn av sorgen over dem jeg hadde mistet og bekymringer over stadig nye mislykkede forsøk at jeg ikke hadde særlig overskudd til å være sammen med andre som ikke var direkte involvert.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Nå derimot har jeg tydeligvis frigjort den sosiale kapasiteten i og med at jeg ikke lenger trenger å bekymre meg for å bli gravid igjen. Løpet er allerede lagt opp, og det eneste jeg trenger å gjøre, er å følge løypa. Det betyr ikke at jeg ikke har de samme bekymringene som alle vordende foreldre har, men den byrden føles likevel hundre ganger lettere å bære.

I dag har jeg vært hos akupunktøren igjen, og hun var godt fornøyd med pulsen denne gangen. Ellers er jeg som regel ganske pigg tidlig på dagen, så hun ser meg sjelden på det trøtteste. Slepte med meg en tung handlepose på veien hjem og kjente på pusten og håndleddene at det var i meste laget, men så lenge det ikke tok i magemusklene, lot jeg det likevel gå. En time etter at jeg hadde roet meg ned hjemme, kjente jeg imidlertid på murringer og stølhet i hoftene, men det hjalp etterhvert med magnesiumtilskudd.

For øvrig er bihulebetennelsen helt borte nå, men jeg hadde et tilbakefall i helgen der jeg glemte av å ta antihistaminer før det var for sent. Da hadde jeg tetnet såpass mye til at jeg hadde hodepine resten av dagen, men neste dag var jeg heldigvis tilbake til normalen igjen.

Syns ellers at jeg svetter mye mindre nå enn da jeg var tvillinggravid. Med unntak av hetebølgene i sommer svetter jeg faktisk ingenting utenom normalen. Med tvillingene ble jeg etterhvert svett hver eneste natt. Det er også mere fett rundt magen og midjen nå enn da, men det kommer nok av at jeg har hatt fem forsøk med ditto hormonstimulering i mellomtiden. Dessuten har jeg bedre matlyst nå enn da jeg var tvillinggravid, kombinert med at det krever flere kalorier å bære fram to barn enn ett.

I morgen skal jeg endelig på ordinær ultralyd. Er litt mere spent denne gangen enn forrige. Tvillingene ble nemlig så grundig gjennomsøkt ved flere anledninger før jeg kom så langt at det skulle vanskelig gjøres å finne noe revolusjonerende nytt, mens dette lille nurket stort sett er blitt oversett til fordel for livmorhalsen min på ultralydundersøkelsene. Håper også at det ikke skal være noen mer tvil om kjønn etter morgendagens gjennomgang.

I helgen får jeg nytt besøk av mor, og denne gangen skal hun være her i et par uker. Forhåpentligvis vil jeg ha nok energi til å benytte anledningen til å få ordnet ting og tang i huset mens hun er her og kan hjelpe til. Må bl.a. få ryddet ut litt, slik at det blir plass til alle tingene til Lille mirakel etterhvert. Har i grunnen bare ryddet på overflaten de siste par årene, har ikke hatt overskudd til noe mer, men nå er iallfall motivasjonen på topp. Redebyggingsinstinktene har allerede slått inn, men jeg vegrer meg fortsatt for å handle inn noe mer før jeg har fullgått uke 23.