Licensed from: Nikonlike / yayimages.com

Jeg har så smått begynt å glede meg nå og legge noen konkrete planer, men innimellom kommer tvilen snikende: Tenk om jeg ikke er i stand til å bære fram et levedyktig barn uten cerclage? Jeg så nylig på en videosnutt av jordmor Siri der hun forklarer om rier, og der sa hun noe om at man måtte være glad for riene selv om de var vonde, for en ting var sikkert, og det var at uten rier kom ikke babyen ut.

Vel, jenta mi gjorde faktisk det – hun bare skled ut med tyngdekraften, uten annet forvarsel enn mine egne bange anelser som sykehuslegen på poliklinikken ikke tok på alvor. Sikkert nettopp fordi det var så uvanlig, men det utelukker jo slett ikke at det samme ikke kan skje med meg igjen, og jeg vil ikke nødvendigvis få noen klare tegn på at jeg faktisk er i fødsel neste gang heller. Om barnet bare hadde vært fullbårent, ville det på den annen side vært den perfekte fødsel, men så flaks har jeg ganske sikkert ikke.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har fått mor på besøk, og hun kunne til min overraskende glede fortelle at hun faktisk hadde gjemt på et par av spedbarnsplaggene mine, bl.a. et hjemmestrikket hentesett av typen bukse, jakke og lue i lyseblå ull. Jeg elsker klassiske barneklær, og slike ullsett koster jo skjorta om man ikke strikker dem selv, noe jeg ikke har hode til for tiden. Jeg rakk aldri å kjøpe noe særlig ullklær til tvillingene siden vinterklærne ennå ikke hadde kommet i butikkene før jeg ble innlagt, så det var bl.a. ingen strikkejakker i ull å oppdrive der jeg handlet. Siden jeg venter et vinterbarn, klarer jeg meg selvsagt ikke uten, og klassisk hjemmestrikket er utvilsomt best.

Jeg savner også klassiske babytøfler i ull, aller helst av typen med knytting rundt ankelen. Foreløpig har jeg bare et par fra Lille lam, og de var så dyre at det er helt uaktuelt å kjøpe flere. Mor har tatt med flere strikkeoppskrifter, så jeg skal lete meg fram etter et passende par som hun kan sette i gang med. Vi har ellers begge hamstret gult garn i babyull siden vi ikke visste om jeg ventet jente eller gutt før inntil nylig. Jeg har uansett veldig sansen for gult, særlig til småbarn. Grått kan være stilig, og jeg elsker det sammen med gammeldags blågrått (såkalt colonial blue), men blir litt for trist i lengden til et spedbarn om det ikke kombineres med andre farger. Mor har allerede strikket et par babytepper i gult, så får bare håpe jeg ikke ender opp med en vogn som kræsjer helt med den fargen, men da får jeg heller bare skaffe meg et annet vognteppe, he, he.

Det har nylig gått opp for meg at en viktig grunn til at jeg føler meg så trøtt for tiden til tross for at jeg nå skal være inne i den beste perioden av svangerskapet, er at jeg fortsatt tar 400 mg progesteron til dagen. Progesteron virker nemlig søvndyssende. Om det ikke hadde vært for den upålitelige livmorhalsen min, skulle jeg normalt ha sluttet helt med progesterontilskudd nå. En nær bekjent av meg fikk konstatert forkortet livmorhals da hun var gravid og satt på 100 mg progesteron til dagen, altså bare en fjerdedel av døgndosen min, og likevel har hun nesten aldri vært så trøtt som akkurat da. Det sier vel i grunnen det meste.

Jeg er kommet inn i et rart og uregelmessig søvnmønster den siste uken, så man skulle tro jeg hadde fått en nyfødt i hus allerede. Litt for tidlig til å begynne å øve seg på det nå, syns jeg da. Har bedt akupunktøren om å sette noen nåler for det. Har hatt god effekt av det før, men nå har jeg ikke merket noen virkning i det hele tatt. Det er mye mulig at det skyldes at jeg nærmer meg tiden der det gikk galt sist med stormskritt. Er bare en drøy uke unna den dagen jeg fikk den tunge beskjeden om åpen og utflatet livmorhals. Selv om jeg ikke går rundt og tenker på det hele tiden, ligger det selvsagt i bakhodet og murrer. Kjenner at jeg er ganske rastløs. 

Mor har gitt meg totalforbud mot å gjøre noe fysisk ifbm. ryddingen vi har tenkt å ha, så jeg vil få rollen som dirigent. Jeg innser jo at hun har rett – det ville være tåpelig om jeg bar tunge ting opp bratte trapper akkurat nå. Det handler ikke om galanteri overfor gravide, men om en reell fare, og akkurat det er ganske skremmende å tenke på. Ingen vet dette bedre enn mor – hun var jo med da det gikk så katastrofalt galt sist og så det med egne øyne.

Poenget er at om det går galt igjen, nytter det lite med flere forsøk med mindre jeg blir lovt cerclage. For det er det eneste skytset vi ennå ikke har tatt i bruk. Men da må legen også ha tro på at det kan utgjøre hele forskjellen. Jeg håper virkelig ikke at jeg kommer dit.