Licensed from: kentoh / yayimages.com

Dagen i dag startet med urinprøvetaking, fulgt av rask dusj, påkledning og frokost før det bar av gårde til gynekologen i kjapp gange til meg å være. Gynekologen var strålende fornøyd med at jeg ikke hadde kjent noe nedpress siden sist, og da jeg nevnte at jeg hadde hatt en del murringer de fem siste nettene, sa han at det var tiden for det nå på dette stadiet av svanegrskapet og var helt normalt. Jeg sa også at jeg de siste to dagene hadde kjent på spasmer i livmoren og trodde kanskje det var fosteret jeg kjente. 

Deretter var det på tide med ny måling av livmorhalsen, og da forsvant smilet temmelig fort. For livmorhalsen min var bare 1,7-1,8 cm i dag, ned fra 3,7 cm for bare en uke siden. I tillegg vsite den tydelige tegn til nebbing, dvs. at man så at den hadde åpnet seg til en stor V innenifra. Hodet til fosteret lå like ved.

Gynekologen kastet ikke bort mer tid og sendte meg rett til sykehuset med beskjed om å ta drosje. På henvisningen til øyeblikkelig hjelp stod det at jeg skulle vurderes for innleggelse. Jeg kommenterte at forrige gang hadde de jo bare sendt meg hjem igjen. “Ja, du så hvordan det gikk,” svarte han dystert.

Vel framme på fødepoliklinikken ble jeg sendt videre til fødeavdelingen. Der ble jeg bedt om å vente på et undersøkelsesrom på jordmor. Hun var ung. og hyggelig, men virket litt uerfaren og veldig ubekvem med situasjonen. Lille mirakel hadde en hjertefrekvens som vekslet mellom 140 og 160, som visstnok var helt som det skulle være. Pulsen min var på 80 og blodtrykket 108/64. Ingen feber og ingen utslag på morgenurinen jeg hadde tatt med til gynekologen tidligere på dagen. Hun kunne ikke ta vaginalprøver til dyrking siden jeg akkurat hadde hatt innvendig ultralyd som kunne forstyrre resultatet.

Deretter lirte hun av seg den samme leksa som jeg hadde fått høre så mange ganger da det samme skjedde for to år siden om at de vanligvis ikke la folk inn på det stadiet aiden det ikke var noe de kunne gjøre likevel. Det eneste de ev. kunne tilby var en seng uten behandling de neste to ukene. Men det skulle vakthavende lege avgjøre. 

Jeg ble så sittende og vente på legen i nærmere tre timer, men det eneste hun kunne si var at de ville legge meg inn om jeg trengte det for psykens del på bakgrunn av historikken min. Aiden jeg mest sannsynligvis ble smittet med en sykehusbakterie sist og jeg fremdeles har mor på besøk, takket jeg nei. Men med mulighet til å kunne ombestemme meg senere og full tilgang til føden 24 timer i døgnet.

Etterpå satte jeg en progesteronsprøyte som ikke tilbys her til lands, men som anbefales internasjonalt mot livmorhalssvikt. Jeg tok også homeopatmiddelet sepia som jeg har hatt liggende til nettopp en slik situasjon. 

Jordmoren jeg snakket med først, mente jeg burde begynne med de blodfortynnende sprøytene igjen nå som jeg skulle holde meg i ro, men legen sa at sp lenge jeg stod opp for å gå på do og hentet meg mat selv, vat det nok bevegelse til å unngå blodpropp. Jeg vurderer likevel å ta på meg kompresjonsstrømper om det ikke blir altfor ubehagelig.

Fikk også tatt en ny runde med nåler for å styrke livmorhalsen på vei hjem fra sykehuset. Det ble mange drosjeturer i dag: Først fra gynekologkontoret til sykehuset, videre fra sykehuset til akupunktøren og til slutt fra akupunktøren og hjem igjen. Der fikk jeg servert mors kjøttkaker på sengen. Da hadde jeg vært hjemmefra i seks timer og var skubbsulten.

Er ganske paradoksalt å tenke på at jeg ikke har skrevet noen innlegg den siste uka fordi det har skjedd så lite spennende …