Licensed from: adrenalina / yayimages.com
Dagen etter forrige ukes sykehuskontroll der alt var bare fryd og gammen, var jeg en tur hos akupunktør og kiropraktor. Jeg kom til kiropraktor for å få hjelp med stigende spenningshodepine. Han sa at spenningene satt i skuldrene, men at han ikke turte å behandle dem fordi det sitter noen akuprssurpunkter d som går rett til livmoren. Derimot rettet han forsiktig opp bekkenet mitt som var vridd igjen.
På lørdag var mor og jeg på bruktmarkedet igjen, men denne gangen hadde de bare rosa babytøy til jenter. Derimot fant vi gammeldagse fruktkniver til fruktfat som vi forgjeves hadde prøvd å oppdrive i utstyrsbutikker tidligere i uken. Den yngre generasjonen visste ikke en gang hva vi snakket om, så jeg er tydeligvis blitt gammel som husker sånt fra oppveksten.
Natt til søndag begynte jeg å få murringer som var såpass ubehagelige at jeg ikke fikk sove uten å ta en magnesiumtalblett eller to. Siden det var samme tidspunktet i svangerskapet der ting hadde begynt å gå galt sist, ble jeg ganske stresset, men prøvde å roe nervene ved å skylde på psyken. Dette har fortsatt hver natt til nå.
Søndag og mandag puslet vi rundt i huset og fortsatte ryddingen for å gjøre plass til Lille mirakel. Jeg tok meg av det meste av hjernearbeidet mens mor stod for utførelsen. Var litt i ulage på mandagen fordi jeg hadde sovet altfor dårlig. På tirsdag var jeg hos akupunktøren igjen, og da var jeg ganske gira slik man gjerne er når man egentlig er overtrøtt.
I går ringte jeg fastlegekontoret for å etterlyse svaret på blodprosentprøven jeg hadde tatt forrige tirsdag. Det viste seg at hemoglobinverdien hadde sunket fra 12,7 til 11,8 den siste måneden. Den nedre grenseverdien for kvinner generelt er 11,7 – men for grvaide er den visst bare 10,5. Uansett har den altså sunket fra 14,2 helt i begynnelsen av graviditeten, så jeg ble litt bekymret for hvor jeg ville ende opp om den fortsatte å synke i samme tempo. Det kunne nemlig ikke fastlegen si noe om. Hadde tenkt å spørre gynekologen i dag, men da fikk jeg fort mer alvorlige ting å tenke på.
Senere i går møtte jeg to nære venninner som jeg ikke hadde sett siden tidlig i sommer og følte meg veldig bra, helt til jeg gjorde den fatale tabben å bestille en sunn salat med jordskokk og rødbete, begge rotgrønnsaker med høy fodmap. Det var såvidt jeg kom meg innenfor døren hjemme før magen eksploderte, så det gjør jeg aldri igjen. Takke meg til mors hverdagskost fra 70- og 80-tallet! Begynner å skjønne hvorfor usyltede rødbeter og jordskokk falt ut av norsk kosthold for flere hundre år siden til tross for at de er både gode og næringsrike. Det er første gang jeg har hatt løs mage på så lenge jeg kan huske, og det skylds nok at jeg nesten uten unntak kun har spist mat jeg har vokst opp med i dette svangerskapet.
Den gode nyheten i dag var at akupunktøren sa at pulsen min fortsatt gikk oppover, i motsetning til når man hadde såkalt fødepuls. Var også i kontakt med klinikken i Riga som ba meg om å øke progesteronnivået fra 400 mg til 600 mg per dag, dvs. 200 mg hver 8. time slik jeg tok helt i begynnelsen. I dag skulle mor og jeg egentlig treffe svigerinnen min med baby, men istedenfor hyggelig kafetreff ble det venting på fødeavdelingen på meg i ettermiddag. I morgen hadde vi planlagt å gå på bakgårdssalg til bokhandel i sentrum, men det blir det heller ingenting av nå. Kjenner meg litt brakkesyk allerede.
