Licensed from: BDS / yayimages.com

I går var det tre uker siden Lille mirakel ble brutalt født og døde, og jeg tenkte at det kanskje var på tide at jeg tok meg en ordentlig handletur. Første uken kunne jeg nemlig knapt gå utenfor døren uten å skjelve så mye at jeg følte meg på nippet til å segne om. Andre uken hadde jeg mer enn nok med å stille opp i begravelsen samt to ganger hos fastlegen, og tredje uken har jeg følt meg såpass uggen – sannsynligvis en bivirkning av influensavaksinen – at alle ærender er blitt utsatt. Jeg følte meg ganske svimmel og litt skjelven i beina da jeg skulle gå ut døren, men hadde allerede testet ut gåformen i ukene før, så det var ingen åpenbar grunn til at det ikke skulle gå bra etter at blodprosenten var kommet på plass igjen. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Vel, så feil kan man ta.

Jeg gjorde nemlig den fatale feilen at jeg endte opp med å lesse på såpass mye når jeg først var ute og handlet at jeg endte opp med en halvtung papirpose med bøker, samt  to fulle og relativt tunge bæreposer med dagligvarer. Tenkte nemlig et øyeblikk at jeg ikke lenger trengte å være redd for å bære tungt siden jeg ikke var gravid, og glemte helt av det jeg hadde lest om å unngå å bære tungt i barseltiden for bekkenbunnens skyld.

Det ble en dyr lærepenge.

Jeg hadde ikke gått mange metrene før jeg hadde vondt overalt, og da jeg kom hjem, gikk det et par timer før jeg kunne løfte kaffekruset uten å skjelve kraftig i hendene. Deretter begynte jeg å blø. Rødt, friskt blod. Eller kanskje det var sårvæske? Det virket iallfall som om jeg hadde rippet opp i såret som grodde i livmoren, for de siste par dagene hadde jeg hatt minimalt med renselse, og det lille som kom ut, var helt hvitt. Senere på kvelden begynte det å dunke skikkelig i underlivet, av den typen som gir en skikkelig tyngdefølelse og gir en lyst til å legge ispose på de nedre ekstremitetene. Måtte ta Ibux for å greie å slappe av.

Som om ikke det var nok, begynte jeg å få skikkelig vonde tak i lysken med ilinger nedover beina for et par timer siden, og de har fremdeles ikke gitt seg til tross for cocktail av Ibux og Paracet. Minner definitivt om etterrier, selv om jeg trodde det skulle være slutt på det nå. Og det til tross for at blødningen gav seg i natt. 

Det er helt tydelig at det ikke bare er psyken min som er skjør for tiden.

Ellers har jeg strevd litt med hemorrider etter fødselen. Jeg har aldri hatt det før, så vet i grunnen ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Så lenge det ikke er fryktelig plagsomt, har jeg i grunnen bestemt meg for å vente til seksukerskontrollen og heller ta det opp da. Men jeg leste et sted at hemorrider en en god grunn i seg selv til å unngå å løfte tungt. Faktisk skulle man til og med unngå å stå altfor lenge. Nå tror jeg ikke at jeg kan være blant de verste tilfellene, men jeg vil jo ikke gjøre noe som kan forringe tilstanden heller.

For en uke siden ble jeg også kjent med et annet barselfenomen, nemlig akutt forstoppelse. Det var jeg ikke forberedt på siden det ikke skjedde forrige gang. Men plutselig hadde det samlet seg opp så mye at det nesten så ut som om jeg skulle presse ut et barn igjen. Tror også jeg må ha vært litt dehydrert, til tross for at jeg drikker mer enn de fleste og ikke ammer. Men jeg har i grunnen følt meg dehydrert siden fødselen, og selv om jeg drikker mye, tisser jeg mye mindre enn vanlig, og det som til slutt kommer ut, er mye mørkere enn ellers.

Forrige uke fikk jeg også stifte bekjentskap med et annet festlig fenomen i barseltiden, nemlig stinkende renselse. Jeg stusset forrige gang da jeg leste at mange syntes renselsen luktet ekkelt, for jeg syntes det var helt greit den gangen. Luktet ikke akkurat parfyme, men ikke slik at jeg rygget bakover heller. Men i begynnelsen av forrige uke da renselen gikk over fra å være blodrød til rustrød blandet med gult, stinket det plutselig råtten fisk. Da husket jeg plutselig at en gynekolog en gang hadde spurt meg om det luktet fisk en gang hun skulle finne ut om jeg hadde vaginose, og begynte å lure på om jeg kunne ha fått en infeksjon. Ble ikke akkurat bedre av at jeg akkurat hadde tatt influensavaksinen og hadde fått beskjed om at jeg kunne føle meg litt uggen av den grunn, så da var det umulig å vite om det ev. kom av en infeksjon i livmoren istedet. Hadde ikke spesielt lyst til å dra opp på fødeavdelingen, så jeg googlet istedet. Der fikk jeg ganske sprikende svar. Alt fra at det var normalt at renselen luktet død og fordervelse, til at det ikke var det. Men så stoppet den plutselig opp rett før helgen, samtidig som uggenhetsfølelsen forsvant, og dermed var probelmet forhåpentligvis løst. Det friske blodet som kom etter handleturen i går, luktet ikke vondt.

Jeg vet at jeg er priviligert som kan ringe fødeavdelingen direkte og slipper å gå via primærhelsetjenesten, og det er jeg evig takknemlig for. Men da jeg ble lagt inn drøyt to uker etter at jeg ble utskrevet i forfjor pga. mistanke om ny blodforgiftning, holdt jeg på å freake ut fullstendig da jeg havnet på det gamle rommet mitt. Heldigvis varte det bare en halv dag da det viste seg å være en uskyldig høstforkjølelse, men jeg var så nedkjørt fra før at det var nok til å gjøre meg så svak og svimmel at jeg holdt på å gå i bakken da jeg møtte opp i resepsjonen, og det føltes som et fryktelig nederlag.

For to uker tidligere hadde jeg mobilisert alt jeg hadde av krefter for å forlate avdelingen med stil. Dvs. gående på egne bein og sånn noenlunde striglet. Jeg tiltet derfor nesten helt av å skulle være hjelpeløs igjen på et sted der alle de vonde minnene satt i veggene. De hadde riktignok sagt velkommen snart igjen da jeg dro, men det var underforstått at neste gang skulle jeg føde et levende barn. Og jeg var mest av alt redd for at om jeg framstod som svak, ville jeg bli frarådet å prøve igjen. Det bekymret meg mye mer enn at jeg kanskje kunne være alvorliig syk. For fødeavdelingen var ikke primært et sted der jeg kunne bli tatt vare på, men et sted der jeg måtte prestere og gjøre et godt inntrykk. Samtidig var jeg selvsagt livredd for at noe kunne være eller bli ødelagt for godt inni livmoren, for da ville det ikke være noe håp igjen. Og håpet var det eneste jeg hadde å klamre meg til, for nåtiden var bekmørk. 

Denne gangen var det ingen som ønsket meg tilbake igjen da jeg dro, og jeg vet ikke lenger om jeg har noen grunn til å ta vare på meg selv. Jeg prøver så godt jeg kan fordi jeg vet det er lurt, men om jeg ikke skal prøve igjen, er hovedmotivasjonen borte. Forrige gang  følte jeg at det var helt meningsløst at jeg skulle leve videre når de viktigste skattene mine lå i graven, men tankn på at jeg kunne skaffe dem et levende søsken, gjorde at jeg greide å undertrykke den impulsen og likevel holde det gående. Istedet har jeg skaffet dem en lekekamerat i det hinsidige. Hvor meningsløst er vel ikke det? Og samtidig er det umulig å angre på at man har båret fram et perfekt barn. Man kjenner bare på et fryktelig savn og den totale avmakt.

Jeg bruker mye tid og krefter på å verge meg mot de vonde tankene og følelsene. De siste nettene har jeg sovnet altfor sent fordi det har strømmet på med påtrengende minner hver gang jeg har lagt meg til for å sove. For å slippe å grave meg ned i hengemyren, har jeg da ril slutt tatt fram en serie på nrk.no helt til jeg har prøvd å sovne igjen. Og slik har det fortsatt noen runder til jeg endelig har sloknet.  

Når jeg googler barseltid, kommer det mange treff om utslitte mødre med skrikende barn og manglende søvn pga. for mye å gjøre. Det eneste vi har til felles er at man visstnok blir sliten av alle hormonendringene i seg selv. Men sorg kan visstnok gjøre en vel så utslitt som et krevende barn, og det kan også føre til en vel så tåkete hjerne som den berømte ammetåken. I tillegg mangler man alle endorfinene som man skal få rett etter fødsel. Selv om det virker jo ikke helt som om alle barselkvinner med levende barn får dem heller. Bare spør dem med fødselsdepresjon.

Det står imidlertid kun om mødre med fødselsdepresjon som har fått levende barn når man googler, og alt hjelpeapparatet som står klart, mobiliserer først og fremst for å hjelpe henne i rollen som mor. Ergo står ikke det samme apparatet klart til å hjelpe mødre med barseldepresjon uten barn, og det til tross at det må ligge i sakens natur at alle barselkvinner uten barn nødvendigvis må være mer eller mindre deprimerte. Men av det lille jeg har funnet ut, fins det ingen systemer som står klare for å hjelpe etter en dødfødsel, så det er veldig tilfeldig hvilken hjelp man får, og uansett må man finne ut av det meste selv på et tidspunkt i livet der evnen til å hjelpe seg selv er på bånn. Eneste fordelen med å miste flere ganger, er at man vet litt mer om hvordan ting fungerer og ikke minst om hvordan de ikke fungerer. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, er en hul trøst nå.