Jeg har registrert at det nylig har vært dagen for psykisk helse. Flere av bloggerne har markert det. Det har sikkert stått noe om det i avisartikler jeg har lest også. Det går litt rundt for meg for tiden, så det er ikke alltid jeg husker hvor jeg har ting fra.

Selv har jeg hatt min del av psykiske helseproblemer, så det oppleves ikke lenger som noe ukjent fenomen. Men akkurat nå, i skrivende stund, kan jeg med hånden på hjertet si at det ikke er noe som plager meg så mye mer.

Det å få Regnbuegutten har vært det rene katarsis for meg (tatt fra Wikipedia for de av dere som lurer på hva katarsis er “A Catharsis is an emotional discharge through which one can achieve a state of moral or spiritual renewal or achieve a state of liberation from anxiety and stress. Catharsis is a Greek word and it means cleansing. In literature it is used for the cleansing of emotions of the characters.”) Med fødselen hans ble jeg på mange måter født på ny og la perioden med psykiske problemer bak meg. Det var ikke noe jeg bestemte meg for – det bare ble sånn av seg selv.

Psykisk sykdom er som kjent ikke noe man bare kan ta seg sammen fra. Etter dødfødselen til Lille mirakel hadde jeg anfall av panikkangst flere ganger hver eneste dag i mange måneder. Jeg hadde aldri hatt panikkangst før. Anfallene levde sitt eget liv og bare kom og gikk, med eller uten kjente triggere. Jeg ble mange ganger overmannet av frykt uten en gang å vite hva jeg var redd for. Nervesystemet mitt var i overdrive etter alt som kroppen hadde vært med på.

Etter at Regnbuegutten ble født, har jeg fått godt over gjennomsnittet alvorlige utfordringer kastet over meg, men ingen av dem har vippet meg av pinnen på samme måten, selv om jeg har vært sliten langt inni beinmargen. Jeg kjenner ikke lenger på tilsynelatende ubegrunnet frykt, og det er en stor lettelse som nesten ikke kan beskrives. De gangene jeg har vært fryktelig redd for Regnbuegutten, har jeg hatt god grunn til det, og det er noe annet.

Jeg har slitt med mange ting etter at Regnbuegutten kom til verden som kunne gitt grobunn for psykiske problemer, men fordi fødselen hans har gitt livet mitt mening igjen, har jeg klart å mane fram krefter jeg ikke en gang visste at jeg hadde og attpåtil uten å føle meg nedstemt. Igjen er dette ikke noe jeg har bestemt meg for.

Derfor kjenner jeg på ydmyk takknemlighet på en dag som markerer psykisk helse. Ydmykhet for plagene som endelig slapp da jeg for lengst hadde begynt å tro at dette kanskje var noe jeg måtte leve med resten av livet. For psykiske helseplager kan også være forbigående – de trenger ikke å bety en livstidsdom. Livet har gitt dem til meg, og livet har tatt dem fra meg igjen. Ingen vet hva som venter rundt neste sving. Det får vi ta som det kommer.