Regnbuegutten het han og gråt da han ble døpt.
Kanskje visste han instinktivt hvilken symbolkraft det var i dåpen for alle rundt ham den dagen siden han var den eneste i søskenflokken som hadde fått lov til å døpes. Fordi han var den eneste som hadde overlevd. Storesøsknene hadde allerede hvilt på dette stedet i fire år. Moren hans forbandt det med sorg og død. Nå skulle han snu død til liv.
Det var en tung bør å bære å være den eneste gjenlevende av en søskenflokk på fire. Kanskje var det derfor han gråt. Eller kanskje gråt han for søsknene som han aldri ville lære å kjenne, og for at han selv måtte vokse opp som enebarn?
Eller kanskje var han bare en liten gutt om syntes det ble for mye hurlumhei rundt dette dåpsritualet. Kirken var fascinerende med det samme de kom inn, men så ble det plutselig fryktelig bråkete rundt ham.
Moren hans stresset rundt og var litt fraværende. Det var her hun hadde vært på allehelgenskonsert fire år tidligere mens tårene silte ukontrollert. Det var her hun hadde tent lys for søsknene hans i alle år siden. Mormor hadde strikket dåpskjole i tro, håp og kjærlighet mens Regnbuegutten bare var en liten spire i morens mage. De hadde mange forventninger og tung bagasje med seg til denne dagen.
De hadde prøvd å få presten som forrettet den første begravelsen til å døpe ham for at ringen skulle bli sluttet. Presten hadde veldig lyst; det var hun som hadde gitt dem håp ved å si at neste gang de møttes ville være til dåp da de tok avskjed etter en hjerteskjærende minnestund for fire år siden. Men presten hadde i mellomtiden fått seg ny jobb, og den nye menigheten kunne ikke gi henne fri, så de måtte ta til takke med en av hennes tidligere kolleger som de aldri hadde møtt før,
Det viste seg bli en gledelig overraskelse. Han holdt en treffende tale om barn som hadde tegnet regnbuer og satt i vinduet med teksten “Alt blir bra igjen”. Men alle visste innerst inne at selv om det var en fin tanke, var det ikke helt sant. For selv om pandemien en dag ganske sikkert ville være over, ville ikke alt bli bra igjen for alle. Ikke for dem som enten hadde mistet sine kjære eller levebrødet.
Regnbueguttens mor visste bare så altfor godt at storesøsknene hans aldri ville bli levende igjen i dette livet selv om han levde. Så alt var slett ikke bra igjen, men midt i mørket var det tent et strålende lys som viste moren hans veien tilbake til livet. Det lyset var han.
Presten avsluttet prekenen med en melankolsk salme som viste seg å være en tango. Denne bittersøte genren som både er trist og vakker på en og samme tid. Den typen toner som rørte moren hans i hjertet og dypet av sin sjel, og som var så treffende for anledningen. Hvem skulle trodd at de ville få synge argentinsk tango under dåpsgudstjenesten?
Hun endte opp med å gå til nattverd for første gang på så lenge at hun ikke kunne huske sist. Herre, hør vår bønn. Mens Regnbuegutten ventet på at alt bråket skulle ta slutt på fanget til gudmor i våpenhuset. Tålmodigheten hans hadde tatt slutt for godt omtrent midt i den fine prekenen. Han smilte ikke igjen før dagen var over og han endelig kunne legge seg ned i den trygge vuggen sin på soverommet og prate med Mummitrollet som hang der. Det skal ikke så mye til for å glede de små, hadde oldemoren hans sagt en gang. De voksne kunne få ha dåpskaken hans i fred.
