Fjoråret ble året da hellet mitt endelig snudde igjen. 2020 ble først og fremst Regnbueguttens år i min bok. Pandemien var bare bakteppet. Omstendighetene rundt graviditeten og barseltiden gjorde at vi uansett ville ha levd ganske tilbaketrukket. Når det er sagt, ble koronaviruset en ekstra stressfaktor som jeg godt kunne vært foruten, særlig mens jeg var gravid. Det holdt lenge at det var et høyrisikosvangerskap fra før. Jeg trengte ikke flere komplikasjoner som at den eneste spesialisten jeg virkelig stolte på, risikerte å stenge ned. Heldigvis gikk det ikke slik, men nervene var i høyspenn – som om det skulle være mulig å bli enda mer stresset enn jeg allerede var.

Året startet med alkoholfri nyttårsfest med venner, dvs. alkoholfrie bobler for min del som jeg lurte resten av selskapet til å tro var alkohol. Jeg var på ingen måte klar til å dele nyheten om at jeg akkurat hadde bikket 12 uker. Da koronapandemien kom, var det akkurat begynt å bli vanskelig å skjule de lykkelige omstendighetene, men nedstengingen reddet meg fra å måtte legge kortene på bordet. Slik sett ble pandemien en velsignelse, for bare tanken på at noen skulle gratulere meg, gjorde at jeg fikk helt panikk.

Siden gjorde pandmien at jeg måtte tilbringe 21 av 24 timer i  døgnet på barsel alene. Det var en strek i regningen og ikke slik jeg hadde sett for meg de første dagene med regnbuebarnet mitt. Likevel var jeg heldig, for bare noen uker tidligere hadde jeg ikke kunnet motta noe besøk.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Etter to dager hjemme med flunkende nytt barn, bar det tilbake til sykehuset igjen, og da måtte vi pent finne oss i å være helt alene på nyfødtintensiven.

Da vi ble innlagt for tredje gang, dvs. på gynekologisk sengepost, fikk jeg imidlertid lov til å ta med meg ledsager som skulle ta seg av Regnbuegutten mens jeg fikk behandling. Da var vi isolert på rommet og fikk ikke lov til å gå ut i det hele tatt. Jeg forstod det imidlertid slik at det først og fremst var de gule stafelykokkene mine de var redde for denne gangen og ikke potensiell koronasmitte. Uansett var de ikke reddere enn at de gjorde unntak fra regelen da de var for få på vakt og satte ledsageren min til å hente matbrett fra kjøkkenet likevel. Jeg tenkte i mitt stille sinn at dersom det var slik de praktiserte smittevernreglene for korona også, var det ikke til å undres over at de hadde endt opp med så mange ansatte i karantene i begynnelsen av pandemien.

Da vi endelig var ferdige med sykehuset for godt, var Regnbuegutten allerede blitt tre uker gammel. Resten av barseltiden var preget av korona med ditto sosial isolering og stadige bekymringer for Regnbueguttens fysiske helse.

Vi var på utallige vektkontroller, utredninger og akuttbesøk hos helsevesenet. Den siste ballen ble ikke lagt død før lille julaften. Etter mye om og men ble det til slutt landet på at han led av refluks, noe jeg hadde mistenkt allerede da vi lå på nyfødtintensiven, men han skulle altså bli seks måneder før alt var klart.

Jeg tør ikke en gang å tenke på hvor lenge det ville tatt om ikke jeg hadde vært såpass mye på ballen selv. Jeg kan takke Podepodden til Sandra Lyng for det. Sønnen hennes hadde nemlig også refluks. Det gjorde at jeg kjente igjen symptomene hos Regnbuegutten. Etter at han endelig ble riktig medisinert, har han fått et helt annet liv.

Ellers rakk vi å døpe Regnbuegutten i grevens tid før den sosiale nedstengingen av hovedstaden. Da var han litt over tre måneder gammel. Dessverre gjorde den ubehandlede refluksen på den tiden at han skrek seg gjennom hele ritualet og måtte bæres ut til våpenhuset etterpå. Det var så å si umulig å høre hva presten sa, men døpt ble han nå ihvertfall, og etterpå fikk han besøke graven til de tre storesøsknene sine for første gang. De var ikke så heldige at de fikk bli døpt, så det ble en symboltung dag.

Til slutt feiret vi Regnbueguttens første jul sammen med mormor. Det ble ikke den julen vi hadde sett for oss pga. korona, men bare det endelig å få lov til å tilbringe julen med et levende barn, var så stort i seg selv at ingenting kunne ødelegge den gleden.

Dersom jeg skulle ha gjennomlevd dette året uten å ha mistet barn først, ville jeg nok ha sagt at det var en beintøff tid og vært aldri så lite deppa over det. Men sett i lys av det grusomme alternativet, har året først og fremst vært preget av dyp takknemlighet for at det tross alt har endt så godt. 2020 ble det året der jeg endelig fikk lov til å være praktiserende mor, og den følelsen har vært ubeskrivelig.

Takk til alle som har fått meg gjennom alle hindringene på veien <3 Ironisk nok ble norsk lov endret en uke etter at Regnbuegutten så dagens lys, så nå er det ikke lenger nødvendig for sånne som meg å bli fertilitetsturister.