Licensed from: Novic / yayimages.com

I det siste har jeg både sovet mye urolig og altfor lite. Natt til i går kvernet drømmene om indre cerclage og hva i all verden jeg skulle gjøre om det ikke ble innvilget. Det er utrolig mye som står på spill nå og som bør landes på temmelig kort tid. Når jeg ikke sover godt nok, blir alt enda mere overveldende. Har prøvd å ta melatonin siden lørdag, men det har mer eller mindre vært som å sprette vann på gåsa. Dessuten blir jeg fryktelig uttørket av dem, så jeg kan nesten våkne igjen bare av det.

I går fant jeg en stor konvolutt fra LUB (Landsforeningen for uventet barnedød) i postkassen. Der var det mange fine brosjyrer og medlemsblader. Det var også en del skremmende lesning samt gjaldt økt hyppighet av både fysisk og psykisk sykdom samt dødelighet blant mødre som hadde mistet barn, og det var ganske store økninger også.

Det som imidlertid var enda mer forstemmende, var at det bare var seks prosent som forble barnløse. Og i denne gruppen var risikoen mangedoblet. Videre står det at den normale responsen etter å ha mistet et barn, er å få et nytt, og at det å få barn igjen vil kunne lette sorgarbeidet og gi mindre risiko for depresjon. Man trenger ikke være professor i psykiatri for å forstå det.

I går var jeg på englegraven for å se hvordan steinen var blitt med Lille mirakels navn på. Den så heldigvis fin ut, men hele opplevelsen gjorde at jeg var satt ut resten av kvelden. Alt som minner meg om det grusomme, får meg ut av balanse for tiden. Det er nesten ikke til å bære.

Ellers har jeg gjenopptatt kontakten med fysioterapeuten jeg skulle begynt å gå til rundt den tiden jeg ble innlagt. Prøver å få til litt trening/evaluering så snart som mulig, så får vi se om han finner en tid til slutt. Det samme gjelder samtaler med sykehuspresten.