Licensed from: kentoh / yayimages.com

Barseltiden er endelig over, og denne uken skal jeg på seksukerskontroll. Det betyr også at jeg må se å få lest epikrisen som jeg ikke har orket å se på enda. Det føles både skummelt og slitsomt på en gang. Er redd det skal bli opprivende og sette i gang tankekvernen igjen; dessuten krever det mye konsentrasjon. Men jeg vet jeg vil angre om jeg ikke gjør det før timen, i tilfelle jeg sitter igjen med spørsmål.

Søvnen er det så som så med. Har prøvd å ta melatonin de to siste nettene for å reversere døgnforskyvningen en smule, men det har bare vært som å skvette vann på gåsa. Det verste er at selv om jeg våkner tidlig en dag, får jeg heller ikke sove tilsvarende tidlig den påfølgende kvelden. Istedet er jeg så overtrøtt at jeg bare blir enda mere rastløs, og da greier jeg iallfall ikke å roe ned i tide til sivilisert leggetid.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Helgen har vært ganske traurig. Begynte forsåvidt godt ved at jeg følte meg hakket mindre sløv enn lørdagen før, men det skulle ikke mer til enn at noen skulle framføre voggesanger de hadde skrevet til sitt nyfødte barn på fjernsynsprogrammet jeg så på, før hele stemningen snudde brått og hele resten av dagen var ødelagt. Søndagen begynte forsiktig optimistisk før alle de vonde minnene kom over meg igjen og ikke gav seg før det nærmet seg leggetid igjen.

I dag har jeg våknet altfor tidlig, og da blir jeg alltid fysisk uvel. Er i tillegg løs i magen etter en fylt jalapenopepper som jeg spiste rett før jeg la meg. Likevel har jeg faktisk greid å være litt produktiv, men nå er der rett før rullegardinen går ned igjen. Det skjer fremdeles ofte at jeg bare sitter og stirrer ut i løse luften, selv når jeg tror at jeg holder på med noe, som å se på TV. 

Formen er heldigvis blitt litt bedre, dvs. at jeg føler meg sterkere i mage og rygg, men jeg er fortsatt stiv i nakken og har innimellom rare stikksmerter rundt overalt. Psykisk er det ikke mye endring å spore. Det sies at “normal” sorg varer i en måned. Om den fortsetter å sette en ut etter det, har man sannsynligvis utviklet noe man kaller for komplisert sorg. Jeg har først og fremst mange tegn til posttraumatisk stress.

Det var et innslag i magasinet i søndagsrevyen i går om posttraumatisk stresslidelse ifbm. minnemarkerngen av første verdenskrg. Det var nemlig i den krigen at fenomenet først ble kjent og opprinnelig kalt for granatsjokk. En mann forklarte at sansene til enkelte av soldatene ble så overstimulert av bomberegnet at de sluttet å reagere på noe som helst. Det er visst 55 000 i Norge som har denne lidelsen i dag. 

Jeg må snart inspisere graven og gi tilbakemelding til begravelsesagenten om hvilken dekorasjon jeg vil ha til urnenedsettelsen. Det er en stor belastning i seg selv, særlig når jeg leser gjennom forslagene til minnetekst på dekorasjonsbåndet. Alt minner om det forferdelige som ikke er til å tenke på en gang. Sov, du dyreste gutten min <3 Du var tydeligvis for god for denne verden.