Siden jeg vurderer å få hjelp av en britisk ekspert på livmorhalssvikt, er jeg nylig blitt medlem av flere FB-grupper for kvinner som har fått operert inn indre cerclage. Noen har fått det gjort før de ble gravide (de aller fleste), andre etterpå. Mange har prøvd ytre cerclage først uten å lykkes. Der finner jeg haugevis av kvinner med samme skjebne som meg, og en av dem delte dette diktet i dag:

 💔 

Anyone that has lost a child is so so strong and nobody deserves to walk in those shoes.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I am wearing a pair of shoes.
They are ugly shoes.
Uncomfortable shoes.
I hate my shoes.

Each day I wear them, and each day I wish I had another pair.
Some days my shoes hurt so bad that I do not think I can take another step.
Yet, I continue to wear them.

I get funny looks wearing these shoes.
They are looks of sympathy.
I can tell in others eyes that they are glad they are my shoes and not theirs.
They never talk about my shoes.

To learn how awful my shoes are might make them uncomfortable.
To truly understand these shoes you must walk in them.
But, once you put them on, you can never take them off.
I now realize that I am not the only one who wears these shoes.
There are many pairs in this world.

Some women are like me and ache daily as they try and walk in them.
Some have learned how to walk in them so they don’t hurt quite as much.
Some have worn the shoes so long that days will go by before they think about how much they hurt.

No woman deserves to wear these shoes.
Yet, because of these shoes I am a stronger woman.
These shoes have given me the strength to face anything.
They have made me who I am.
I will forever walk in the shoes of a woman who has lost a child 

– Author Unknown

Ellers gikk det heldigvis fint med pusemor hos dyrlegen i går. Jeg var helt fra meg da jeg holdt henne mens hun sovnet inn før narkosen, selv om jeg holdt meg rolig for hennes skyld, og tenkte at det kanskje var siste gang jeg så henne i live. Har ikke helseangst til vanlig – snarere tvert imot – men etter å ha mistet både barn og katt hhv. fem og to uker før, var nervene tynnslitte. Heldigvis gikk det over all forventning. Pus tålte både narkosen og slapp å trekke noen tenner. Kom hjem i morfinrus med Colgate-tenner etter tannrensen og kastet seg over maten etter den lange fasten.

Pustet lettet ut, men kjente at jeg var fryktelig sliten. Hadde vært svimmel og anspent hele dagen, og rett før leggetid kom plutselig kvalmen veltende over meg, fulgt av voldsom oppblåsthet og sterke magekramper. Hadde jeg ikke hatt kvalmestillende fra den gangen jeg måtte ta Cytotec etter MA-en i fjor høst, er jeg sikker på at jeg ville ha kastet opp opptil flere ganger. Fikk ikke sove før nærmere halv seks i dag morges. Enten var det et virus, eller så var det nervene som spilte meg et puss. Jeg tror mest det siste, for i dag er det borte. 

Begravelsesagenten ringte i går rett før jeg dro av gårde til dyrlegen. Minnesteinen var klar, og urnenedsettelsen kunne finne sted i slutten av måneden. Jeg ble litt overrasket over at gravferdsetaten hadde så god tid, for med tvillingene fant seremonien sted allerede dagen etter at steinen var ferdig i midten av november, og da hadde jeg inntrykk av at det var i siste liten før vinteren satte inn, men det varierer visst fra år til år, naturlig nok. Jeg har bare ikke hatt inntrykk av at det har vært spesielt mildt i høst sammenlignet med for to år siden, men hva vet vel jeg om jord og tele?

Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Hodepinen har vært helt borte etter at jeg fødte, men fredag kveld etter seminaret begynte den å yppe seg igjen, og det har den dessverre fortsatt med siden. Ikke sånn å forstå at jeg har vondt i hodet hele veien, men den bryter fram hver gang jeg anstrenger meg, og nakken er plutselig blitt stiv igjen.

Helgen ble tilbrakt i zombietilstand. I forgårs fikk jeg ikke gjort noen ting som helst, mens jeg i går ihvertfall greide å lage ordentlig middag – som for øvrig var kalkunstek med gresskarrisotto – og omsider vaske håret. Men da jeg ble spurt om å bli med ut og spise om kvelden, måtte jeg pent takke nei. Til gjengjeld har jeg vært på et koselig kafetreff i kveld, og selv om jeg måtte kjempe skikkelig med konsentrasjonen og kvele noen gjesp underveis, følte jeg meg bedre etterpå enn før jeg gikk, til tross for støle hofter da jeg kom hjem. Det er alltid et godt tegn, for etter seminaret på fredag følte jeg meg umiddelbart verre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg sovner altfor sent for tiden, mest fordi jeg nærmest må være i koma før jeg legger meg til å sove, for ellers begynner tankekverna med en gang, men fram til natt til i dag har jeg stort sett sovet godt når jeg først har sovnet. Slik var det dessverre ikke i natt. Da sov jeg urolig og våknet opp flere ganger av vonde drømmer. Slikt blir man engstelig av, så jeg er glad jeg fikk snudd det ved å møte en gammel venn i kveld.

Jeg blør fortsatt litt, så renselsen er fremdeles ikke over. Vi får se hva legen sier på seksukerskontrollen neste uke. 

I overimorgen skal katten til pers. Da står det tannrens og tannrøntgen i narkose på programmet og muligens trekking av tann. Forhåpentligvis vil forsikringen dekke deler av det, men først og fremst er jeg bekymret for hvilken diagnose vi ender opp med. Er tannkjøttet rundt ene tannen betent pga. tannstein, eller er pusefrøken i ferd med å utvikle den irreversible tannsykdommen FORL/TR? I verste fall kan det bety en dødsdom. Moren hennes var bare et hakvt år eldre da hun måtte avlives pga. dette. I beste fall betyr det at vi langsomt, men sikkert må trekke ut tann for tann etterhvert som de forvitrer, slik at katten skal slippe smerter. Noen annen behandling finnes foreløpig ikke. Heldigvis klarer de visst å spise uten tenner også, men det kan bli mange turer til dyrlegen framover om dette slår til.

Akkurat nå er jeg også bekymret for narkosen. Man hører jo om katter som aldri våkner opp fra den. Heldigvis har hun vært i narkose før og tålte det godt, men etter å ha mistet både barn og annen katt helt uventet de siste ukene, er jeg blitt rimelig på tuppa. Må også huske på å fjerne maten de siste åtte timene før – stakkars pus! Jeg gleder meg virkelig til vi er ferdige.

I morgen skal jeg lade opp til den store styrkeprøven, samt gjøre litt papirarbeid. Det har hatt en tendens til å bli utsatt i det uendelige den siste tiden, men nå må jeg bare. Kobler ellers ut til Mord i paradis på Nrk, men det er egentlig best å spare det til rett før jeg skal sove. Før det kan jeg heller se de to siste episodene av Le bureau som kommer i morgen. Innimellom ser jeg på Fascismen på 200 minutter med Bernt Hagtvedt, men det er ikke så lett å koble ut til det, så da må jeg først føle meg sånn noenlunde i vater.

Har ellers vært i kontakt med en britisk ekspert på livmorhalssvikt den siste uken, som jeg ble anbefalt av legen jeg har mailet med i Athen. Han anbefaler neg kort og godt å få operert inn en indre cerclage (tac) før jeg ev. blir gravid igjen. Det innebærer kikkhullsoperasjon. De har visst nylig begynt å gjøre operasjonen på Ullevål også, men jeg tviler på om jeg vil bli henvist dit grunnet alder og/eller status som enslig, så jeg prøver å finne ut hva det ev. ville ha kostet å få det gjort privat  av denne britiske eksperten istedet. Det er mest for å samle informasjon. Jeg hadde likt bedre å få den satt inn etter at jeg ev. ble gravid igjen, for tenk om jeg tar en slik dyr opeasjon til ingen nytte? Jeg orker ikke gå gjennom fem forsøk til før spiren endelig sitter. Operasjonen kan visst også gjøres rundt uke 10 (ikke i Norge), men da risikerer man i verste fall å forpurre hele graviditeten.

Alternativet er å legge en ytre cerclage her i uke 10; det er jeg allerede blitt lovt av sykehuslegen, men det spørs om det holder. To dager etter fødselen til Lille mirakel virket det iallfall som om legen selv hadde sine tvil om det. 

Men først og fremst må jeg få bearbeidet traumene i terapi. Er nemlig blitt advart om at en ny graviditet vanligvis vil trigge dem igjen, og de stresshormonene som kroppen da skiller ut, kan i verste fall føre til at det går galt igjen. Tiden arbeider ikke akkurat for meg, men her har jeg i praksis ikke noe valg.

Licensed from: jeffbanke / yayimages.com

I går var jeg med på åpent sorgseminar i regi av Landsforeningen for uventet barnedød. Det varte i fire timer, så jeg hadde i utgangspunktet vært skeptisk til at jeg kunne klare det. Men det var to kjente sorgeksperter som skulle tale, og jeg ville så gjerne få med meg hva de hadde å si. Dessuten var det en gyllen anledning til å hilse på kontaktpersoner i LUB. 

Allerede noen timer før jeg skulle dra, begynte jeg å lure på om jeg hadde tatt meg vann over hodet. Det var nemlig en av de dagene der jeg følte meg sliten og tårene spratt av den minste ting. Trodde jeg hadde god tid da jeg begynte å gjøre meg klar, men jeg brøt stadig ut i gråt og var veldig distrahert, så det tok sin tid. Endte opp med å dukke opp i siste liten og fikk såvidt satt meg på plass rett før arrangementet begynte.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kjente med en gang at dette ville bli krevende og tok fram papirlommetørkleet for sikkerhet skyld. Satt stiv som en stokk og konsentrerte meg om ikke å bryte sammen. Første timen fikk jeg likevel med meg mesteparten av det som ble sagt, men da jeg skulle hilse på den nye støttekontakten min i pausen, følte jeg meg helt på siden av meg selv og oppførte meg nærmest som en robot.

I den neste timen følte jeg meg stadig mer nummen og falt mer og mer ut av foredraget. Etterhvert begynte jeg å bli redd for å falle sammen og ende opp på gulvet i neste pause. Tenk om jeg ikke ville være i stand til å komme meg hjem på egen hånd? Det var en skremmende tanke. Heldigvis kom jeg meg opp allikevel, og etter å ha spist en banan, bestemte jeg meg for å prøve å bli værende tross alt. Men selv om jeg hadde veldig lyst på noe varmt å drikke, orket jeg ikke en gang tanken på å stå i kø, så det ble skrinlagt.

I løpet av den tredje økten var jeg muligens enda mindre fokusert og kjente at det velkjente, ubehagelige trykket i brystet var i ferd med å bygge seg opp. Vi snakker ikke om panikkangst her, men fysiske smerter uten pustebesvær. Bekkenet begynte også å krangle, så jeg vred meg stadig på stolen i forgjeves let etter en mer behagelig stilling. Den siste timen ble jeg bare sittende igjen på ren trass, men fikk så å si ingenting med meg mer av det som ble sagt. 

Konklusjonen ble at dette var et flott arrangement, men dessverre for tidlig for mitt vedkommende. Sett i ettertid tror jeg faktisk at det hadde vært bedre om jeg ikke hadde gått. Det er dessverre ikke alltid slik at når man bare får tatt seg sammen og kommet seg ut, blir alt så mye bedre. Kropp og sinn må være klar for det først. Men jeg er iallfall glad jeg fikk hilst på folk. Det var i grunnen det viktigste, men det hadde vært mye hyggeligere om jeg hadde vært mitt vanlige, sosiale selv.

Etterpå gikk jeg innom noen venner som satt på en pub i nærheten. Hadde håpet at det skulle være et sted å puste ut, men forstod snart at jeg var altfor sliten og ville bare hjem. De pratet om dustete politikere og urimelige arbeidsfohold, ting som jeg vanligvis ville engasjert meg i, men plutselig ble det også for mye for meg. Jeg klarer nesten ikke å høre om problemer lenger, blir bare opprørt av det. Har mer enn nok med å takle hverdagen og har ikke kapasitet til å gruble over samfunnsproblemer i tillegg. Så jeg falt ut av samtalen og ble sittende og surfe på telefonen istedet, noe jeg ellers aldri gjør i selskap med andre.

Da jeg endelig kom hjem, var jeg like utmattet som da jeg var gravid, men fikk ikke sove fordi det verket i beina og bekkenet. Dessuten trengte jeg å roe ned. Endte opp med å se diverse programmer på nrk.no og kastet meg til slutt over restene av Halloween-godteriet (bivirkning av å ha drukket øl når man egentlig er sulten) før jeg endelig sovnet.

I dag hadde jeg halvveis vurdert å bli med på ukentlig vennelunsj, men det kunne jeg ihvertfall bare glemme. Føles som om jeg har hangover, og det er ikke den ene kirsebærølens skyld, for å si det sånn. Er mer mørbanket i både kropp og sjel, og bekkenet er fremdeles vondt. Gråten sitter like under overflaten, men fireløpig har jeg klart å holde den i sjakk med dokumentar om dronning Elizabeth og melkekaffe, rugbrød med spekeskinke og banan til frokost.

Og hva fikk jeg så med meg av det rent faglige? Ikke så mye som jeg klarer å huske, er jeg redd, bortsett fra at det er forskjell på en traumereaksjon og en sorgreaksjon, men så fins det også noen ting som er felles. Jeg klarer ikke lenger å ramse opp alle punktene, men da jeg så dem, var det helt klart at jeg befant meg på traumesiden. Det har jeg forsåvidt mistenkt lenge, men det var greit å få det bekreftet.

Ellers var jeg ute på kafe med en venninne torsdag ettermiddag. Jeg hadde ennå ikke fått fortalt henne at det hadde gått galt denne gangen også. Hadde utsatt det lenge fordi jeg gruet meg. Den delen gikk egentlig fint, inkludert ulykken med katten, men så viste det seg at hun også hadde sin egen personlige krise å fortelle om: Kjæresten hadde fått kreft og skulle snart opereres. Deretter ventet ett år med cellegift. I tillegg hadde en god bekjent dødd, så hun hadde vært i begravelse dagen etter Lille mirakels. Og noen hun arbeidet med, hadde helt uventet fått et barn med Down’s syndrom. De hadde trodd det var friskt helt fram til fødselen og var nå i sjokk.

Vi ble enige om at den siste måneden hadde vært en ulykkesmåned der alle universets krefter hadde rottet seg sammen mot noen og enhver av oss. Hadde jeg trodd på astrologi, ville jeg sagt det skyldtes konstellasjonene på stjernehimmelen. Livet altså!