Licensed from: vilevi / yayimages.com
For en uke siden var jeg på ettersamtale på fødepoliklinikken med den legen som har fulgt meg opp i dette svangerskapet. På forhånd var jeg veldig i tvil om hvor ærlig jeg skulle være, men jeg hadde i det minste tenkt å stille et par kritiske spørsmål. For som en god venn av meg påpekte, skal en ettersamtale først og fremst handle om bearbeiding av den traumatiske hendelsen.
Jeg var skikkelig oppbrakt da jeg satt og ventet i korridoren. Såpass mye at det kjentes som om jeg ville komme til å buse ut med alt uten å legge to fingre imellom.
Samtalen begynte forsåvidt godt. Istedenfor å svare at det gikk bra, som jeg har for vane å gjøre når folk spør meg om hvordan det går, sa jeg at det ikke gikk bra. Men da oppfølgingsspørsmålet kom – Hva syns du er mest vanskelig? – la det seg en tåkesky over meg, og jeg ble bare sittende som lammet, uten å være i stand til å si ett eneste ord. Det varte så lenge at legen til slutt spurte om hun heller skulle begynne å si noe, og til det måtte jeg bare svare ja.
Dermed sporet samtalen av, og tema var over på ny prøving. For hun hadde fått meldingen fra gynekologen jeg var på seksukerskontroll hos, og hadde vært ganske overrasket over at han hadde foreslått indre cerclage. For det var ikke noe hun hadde tenkt på. Og i og med at hun ikke hadde greie på det, kunne hun heller ikke stå inne for det, og ergo ville hun ikke sende noen henvisning. Det måtte gynekologen som hadde foreslått det, gjøre selv. Dermed ble mulighetene mine for å få dette gjennom ytterligere redusert om jeg skal tro på det den andre legen sa til meg på seksukerskontrollen.
Etterpå hadde jeg min første samtale med kontaktpersonen jeg har fått utdelt av LUB. Det var da jeg fikk snakket om det jeg burde ha tatt opp på ettersamtalen. Jeg syns både det er fortærende og like greit på en og samme tid. Fortærende fordi det er for ille at man ikke kan adressere problemene der de hører hjemme, men like greit fordi jeg innerst inne vet at sykehuspersonalet lever i sin egen verden, og at det vil være en forgjeves kamp å prøve å få dem til å forstå hva jeg har opplevd som vanskelig. Jeg har tross alt prøvd litt mens jeg har vært innlagt i flere omganger og opplevd å møte veggen i ni av ti tilfeller.
Jeg fortalte forresten moren min i går om at en av jordmødrene hadde sagt at jeg måtte tenke på henne som argument for at det var riktig å avslutte svangerskapet med gode marginer for risikoen jeg selv utsatte meg for. Hun ble skikkelig irritert over å ha blitt brukt som pant på den måten. Sannheten er at hun ble helt sjokkert over å høre at jeg ikke fikk bestemme selv. Dette handler om prinsippet, og både LUB og moren min forstår det.
Og nei, jeg har fortsatt ikke sovnet. Jeg kommer til å gå rundt i dag.
