Licensed from: 3DAgentur / yayimages.com
På lørdag var det flere av venninnene mine som stod i demonstrasjon foran Stortinget til forsvar for abortloven slik den er i dag. Som de liberale Oslo-borgerne mesteparten av bekjentskapskretsen min er, tok de det som en selvfølge at vi alle var enige. Jeg lot det forbigå i stillhet at om jeg hadde hatt krefter til å demonstrere for noe jeg brenner for akkurat nå, så er det retten til IKKE å ta abort. Men dette er et så stort tema for meg personlig for tiden at jeg må få komme tilbake til det.
Jeg syns uansett det ville vært vanskelig å demonstrere under parolen “Ikke rør abortloven”, for det er mye ved den jeg faktisk ikke syns er greit. F.eks. syns jeg det er hårreisende at leppe- og ganespalte skal være et eget abortkriterium. Påfølgende operasjonsarr i ansiktet og potensielle talefeil som lesping kan umulig regnes som alvorlig utviklingshemming. Det fins mange verre ting man kan bli født med som ikke regnes som abortgrunnlag i dag.
Jeg syns heller ikke noe om at retten til selvbestemt tvillingabort er blitt snikinnført via et notat fra Justisdepartementet uten debatt i Stortinget. Siden selve aborten av medisinske årsaker må gjennomføres i 2. trimester, er jeg enig med fagfolkene i at det blir søkt å si at det kommer innunder 12-ukersregelen så lenge man bestemmer seg i 1. trimester. Det betyr ikke det samme som at man ikke skal ha adgang til tvillingabort, men at det bør bestemmes av en nemnd på lik linje med andre senaborter i 2. trimester.
Så kommer vi til diskusjonen om man kan tvinge folk til å bære fram et sterkt pleietrengende barn, som er det de aller fleste som har mobilisert foran Stortinget har demonstrert imot. Det er jeg faktisk enig i at jeg ikke syns man kan. Men her syns jeg dagens lovverk er dobbeltmoralsk. For når man først godtar prinsippet om at alvorlig syke og/eller utviklingshemmede fostre kan aborteres, blir det helt absurd å nekte kvinner (tilstrekkelig) informasjon om dette i 1. trimester. Hensikten er at avgjørelsen ikke skal kunne tas før retten til selvbestemt abort er utløpt. Grunnen til det er å gjøre terskelen høyest mulig slik at færre vil orke å gjennomføre en slik abort. Så ja, man får omsider innvilget svangerskapsavbrudd på dette grunnlaget, men man skal jaggu ikke slippe så lettvint unna at man kan klare å få det utført innen utgangen av 1. trimester.
Så når jeg selv betaler for privat ultralyd her til lands, har ikke gynekologen lov til å opplyse meg om misdannelser vedkommende ev. finner dersom undersøkelsen utføres før uke 12. Og om jeg er så smart å bestille time til første dagen av uke 12, dvs. i uke 11+0, vil jeg ha frem til uke 11+6 å gjennomføre en selvbestemt abort på. Det vil nødvendigvis bli på sviktende grunnlag da det er så å si umulig å få en endelig diagnose etter en enkelt ultralyd. Dermed risikerer man også å fjerne et friskt foster.
Og når man gjør prøverørsforsøk og ender opp med x antall befruktede egg, må legene uansett ta en vurdering av hvilke som er gode nok til å settes inn, noe som lett kan ende opp i elle melle, for da er det altså ikke lov å teste dem for gen- eller kromosonfeil. Nei da, er man under 38 år (som man gjerne er ved et prøverørsforsøk – aldersgrensen ved Rikshospitalet er nylig satt ned fra 40 til 39), er det ikke meningen man skal oppdage at det er noe alvorlig galt med fosteret før man tropper opp på ordinær ultralyd nesten halvveis ut i 2. trimester. Først da kan man gå videre til annen fosterdiagnosikk for å få dette bekreftet, og vips, før man vet ordet av det, er man kommet faretruende nær grensen for når man setter inn livreddende tiltak for for tidlig fødte barn. Dette er helt grotesk i mine øyne og kynisk gambling med den gravides fysiske og psykiske helse.
For duotesten som tilbys gratis til alle over 38, har man ikke en gang lov til å betale for i Norge om man er yngre enn det, og alle de som tilbys duotesten, bikker over i 2. trimester før resultatet av testen er klart. Og selv da har man ikke noe sikkert svar. For å få det, må man gå videre med enda flere tester mens tiden går og fosteret vokser seg stadig større …
Da diskusjonen om dagens abortlov gikk for fullt på 70-tallet, var et av argumentene for å avskaffe nemndene og heller overlate avgjørelsen til kvinnene selv innen utgangen av uke 12 å spare tid. For når man måtte vente på at nemndene skulle ta en avgjørelse først, var det mange som ikke fikk gjennomført aborten før i 2. trimester, og dette ble vurdert som en økt helserisiko som bl.a. kunne føre til barnløshet. Har man helt glemt dette da reglene for fosterdiagnostikk ble fastlagt?
Så nei, jeg kan ikke være med på en demonstrasjon mot å røre dagens abortlov, for der er det faktisk rom for forbedringer, men ja, med unntak av leppe- og ganespalte som eget kriterie syns jeg ikke man skal endre på paragraf 2c. En helt annen sak er at jeg er ekstremt opptatt av at ingen heller skal legges press på til å benytte seg av den paragrafen når de istedet ønsker å bære fram barnet. Det må ikke bli sånn at alle hjelpetiltakene fjernes fordi det er ens “egen feil” om man velger å beholde et potensielt sterkt pleietrengende barn. Da snakker vi for alvor om sorteringssamfunnet.
Selv har jeg bevisst unngått all fosterdiagnostikk utenom ultralyd fordi jeg har vært redd for at oppfølgingen i resten av svangerskapet kunne bli dårligere om det ble oppdaget at jeg bar på et barn som legene mente var “uforenlig med liv”, og da kommer vi innpå retten til ikke å ta abort som jeg skal komme tilbake til senere. Abortloven skal riktignok være klar på dette punktet, dvs. at ingen skal utsettes for abortpress, men så var det hvordan dette praktiseres i virkeligheten da …
For å illustrere dette, avslutter jeg med å legge ved et utdrag av en dansk avisartikkel fra 2013:
NÅR DET DANSKE samfund mener, at det bedste er at frasortere mennesker som Morten og Peter, så er argumentet i høj grad økonomisk.
Da Hovedstadens Sygehusfællesskab i 2003 indførte nakkefoldsscanninger som screeningstilbud, lød begrundelsen ifølge beslutningsreferatet: Der fødes årligt cirka 12 børn med Downs syndrom i Københavns og Frederiksberg Kommuner. Ved indførelse af nakkefoldsscanninger som screeningstilbud vil cirka ti af disse fødsler kunne undgås. Herved opnås en samfundsmæssig besparelse på minimum to millioner kroner årligt. Besparelsen vil være stigende over årene og vil efter 55 år (som er den gennemsnitlige levetid for en person med Downs syndrom) være betydeligt over 100 millioner kroner. (Citat efter Ole Hartling: Liv og død i menneskets hænder, DR 2008).
Jeg skylder at nævne, at Hovedstadens Sygehusfælleskab selv understreger, at hensigten med scanningerne ikke er at frasortere Downs syndrom, men alene at give forældrene det, der på nydansk hedder et informeret valg.
Men viser det ovenstående økonomiske regnestykke ikke, at sygehusfællesskabets åbne og humanistiske understregning er rent hykleri? Man forudser med sikker hånd, hvordan forældrene vil vælge. For naturligvis er det uansvarligt at sætte et barn med Downs syndrom i verden, hvor det kan forebygges. Og gud nåde de forældre, der ikke vil bidrage til, at samfundet kan spare 100 millioner kroner om 55 år.
Jeg skriver ikke dette for at spille Karl Smart over for forældre, der kastes ud i den store krise at få meddelelsen om, at de venter et handicappet barn. Som far til tre børn uden handicaps har jeg kun forestillinger om de tanker, følelser og praktiske spørgsmål, der skal konfronteres. De forældre skylder vi at møde med ydmyghed og give al den hjælp og det nærvær, som samfund og netværk kan præstere.
Men vi er nødt til at spørge, hvad det gør ved vores samfund og os som enkelte mennesker at frasortere de sårbare, skæve og ineffektive. Spørgsmålet ligger og lurer: Hvor meget skal man kunne præstere for at have ret til at leve i dette samfund?
