Licensed from: magraphics / yayimages.com
Jeg tror jeg like gjerne kan venne meg til tanken på at dette svangerskapet kommer til å bli en eneste lang hinderløype, først som sist. For jeg hadde ikke før skrevet ferdig forrige innlegg og laget meg en matchalatte på kjøkkenet, før jeg oppdaget en liten, mørk klump i truseinnlegget.
Klinikken gav meg umiddelbart forbud mot alle former for fysisk aktivitet, så da var det kanskje ikke uten grunn at jeg følte sånn for å holde meg i ro hjemme tidligere i dag? Var jo forsåvidt akkurat det samme som skjedde på mandag. Er det noe jeg har lært meg, så er det at den indre stemmen alltid har hatt rett når jeg har vært gravid. Derfor blir jeg så provosert når gravide ofte blir oppfordret til å “unngå å ta unødvendig mange forholdsregler og leve som normalt”. Det har aldri vært noen ting som helst som har vært normaltilstand i mine svangerskap, og hver gang jeg har gått over egne grenser, har det gått galt.
Statistikken sier at i omtrent halvparten av tilfellene skyldes spontanabort feil ved fosteret, og det får man selvsagt ikke gjort noe med. Men det betyr også at i den andre halvparten skyldes det forhold hos mor, og da blir det helt håpløst å si “det var ingenting du kunne gjort fra eller til, fortsett som før og bedre lykke neste gang!” som ser ut til å være gjennomgangstonen i norsk svangerskapsomsorg. Eller kanskje jeg heller skal si mangel på sådan, for i 1. trimester er de fleste gravide mer eller mindre overlatt til seg selv her til lands. Bare spør dem som har ringt legevakten pga. truende spontanabort før de har rundet 12 uker. Det er ganske deprimerende lesning, og derfor er jeg så sjeleglad for at jeg har havnet på en klinikk med helt andre holdninger som kan følge meg opp:
Tilbake til fullt progesteronregime med to sprøyteampuller morgen og kveld, Tranxamicsyretabletter, 1000 mg C-vitamin og midlertidig stans av blodfortynnende sprøyter. Jeg kan prøve meg på Fragmin-sprøyene igjen når livmoren har roet seg, men med god margin og uansett ikke i morgen som planlagt. Og skulle jeg få enda en blødning til etter det, blir det helt slutt.
Fertilitetsterapeuten trøstet meg med at så lenge jeg fortsetter å ta dobbel dose omega 3 hver dag, vil jeg ha ganske god blodfortynnende effekt av det også, så vi får håpe det holder. Dessuten har jeg tross alt aldri testet positivt på noen av blodkoaguleringsprøvene jeg har tatt, så jeg er mest opptatt av den betennelsesdempende effekten til Heparin, som er virkestoffet i disse sprøytene, og den effekten får jeg jo også av omega 3 og Prednisolon. Uansett har jeg kun tatt laveste dosen siden jeg ikke har hatt noen indikasjon for å ta dem, annet enn gjentagende aborter. Og siden jeg helt tydelig er disponert for blødninger, har klinikken ventet i lengste laget med å sette meg på dem. Forrige forsøk var første gang.
Ellers har jeg plutselig blitt tørst som en kamel i løpet av det siste døgnet. Den uslokkelige tørsten er noe av det jeg husker aller best fra svangerskapet med tvillingene, men fram til i går ettermiddag har den latt vente på seg, selv i tropevarmen, helt til den slo til for fullt. Nå drikker jeg bare av store kopper og glass, for ingenting annet monner, og selv da går det ikke lang tid før jeg må ha påfyll igjen. Kan nok like gjerne sette en hel kanne på nattbordet, så slipper jeg å gå så mye fram og tilbake til kjøkkenet.
Tør ikke fylle på glasset fra vannkranen på badet, for den drikker gjerne katten av når den vil ha rennende vann, og nå må jeg være ekstra påpasselig for å unngå smitte av toxoplasmose. Da jeg sjekket for to år siden, var jeg fortsatt ikke immun mot det, dvs. ikke tidligere smittet, hvilket tyder på at kattene jeg har vært i kontakt med, heller ikke har vært bærere av smitten, men som byttespisende utekatt kan det når som helst forandre seg, så det er ikke verdt å ta sjansen. Klinikken har ellers bedt meg om å unngå fysisk kontakt med alle andre dyr enn mitt eget. Det er tydeligvis ikke bare toxoplasmose man bør passe seg for, men man er visst ofte immun mot de fleste uhumskhetene til egne dyr. Katten min får uansett jevnlig kurer mot de fleste parasitter, og jeg vasker hendene etter hver eneste gang jeg har klappet henne nå.
Apropos drikke, så drikker jeg en del druejuice for tiden blandet med kullsyreholdig vann. Syns det blir for mye sukker ellers, men drikker det pga. at røde druer inneholder betennelsesdempende resveratrol etter anbefaling fra fertilietsterapeuten som ellers er veldig måteholden med sukker i alle former. Drikker for øvrig hovedsaklig vann fra kranen. Da jeg var gravid med tvillingene, var jeg helt hekta på ufiltrert eplejuice, men den lysten har jeg foreløpig ikke sett noe mer til, og grapefruktjuice og sitronvann må jeg dessverre unngå nå pga. spiserørsbrokken. Ellers hender det jeg drikker varm melk blandet med vann og en liten dæsj kaffe bare for smakens skyld. Vi snakker om toppen en halv deciliter i et tre deciliter stort krus her, og det skjer ikke hver dag. Er i grunnen mer redd for syren i kaffen enn jeg er for koffeinet, for jeg reagerer på den koffeinfrie kaffen også.
Da jeg var i Riga ifbm. innsett i fjor sommer, ba jeg om flere behandlinger av akupunktøren ved klinikken siden jeg skulle være der såpass lenge i rugetiden. Da kom det fram at damen også drev en del med ayurveda. I den sammenhengen rådet hun meg til å holde meg mest mulig til varm og temperert mat og drikke den neste måneden og unngå iskrem, kjøleskapskalde drikker og isbiter. Noen sverger jo til varmeflasker og ullundertøy i rugetiden, så jeg tror hovedpoenget er å opprettholde blodsirkulasjonen i underlivet, men det gjør at jeg helst drikker lunkent vann og varm te av mange slag og gjerne tenker meg om før jeg tar noe rett fra kjøleskapet. Men helt konsekvent gidder jeg ikke være.
Tilfeldighetene ville det sånn at jeg akkurat hadde brukt opp den gule pakken med svangerskapskosttilskudd da blødningene begynte denne uken. Siden de også inneholder blåbærekstrakt som virker lett blodfortynnende, fikk jeg en innskytelse om å prøve noe annet framover. Fokuserte på det viktigste og endte opp med en blanding som dekket følgende kosttilskudd:
B-vitaminer, og da særlig B9 (400 mcg folsyre etter de offisielle anbefalingene), B3 (som det nylig er påvist at også kan forårsake fosterskader ved mangel), B6 (kjerringråd mot svangerskapskvalme) og B12 (som jeg tidligere har hatt litt for lite av, noe som kan forårsake anemi. Dessuten er det viktig for utviklingen til fosteret, så om man ikke spiser animalske produkter, bør man passe ekstra godt på.) B-vitaminer skal generelt styrke slimhinnene som er viktige i et svangerskap, og sikkert særlig for meg som er så lettblødelig. Blør jo ofte i nese og tannkjøtt også når jeg er gravid. Fertilitesterapeuten anbefaler faktisk en dobbel dose B-vitaminkompleks daglig.
Ellers har jeg sørget for å få i meg sink, kalsium, jod, A-vitamin (liten dose da for mye A-vitamin kan være giftig for fosteret, samtidig som det trenger A-vitamin for å utvikle synet), E-vitamin (holder meg strengt til anbefalt dose da overdosering i de første 8 ukene av svangerskapet kan føre til hjertefeil hos fosteret), melkesyrebakterier, dobbel dose omega 3 og D-vitamin, i tillegg til C-vitamin og magnesium som jeg tar ekstra mye av for tiden for å stoppe hhv. blødninger og kramper.
Ja, og så tar jeg resveratrol mot betennelser og syns jeg har merket en betydelig bedring etter at jeg begynte med det igjen for en uke siden. Da blødningene startet denne uken, slang jeg i tillegg på Wild Yam-tabletter for å styrke progesteronnivåene i kroppen.
Junkie, jeg? Neida, he, he!
