Licensed from: ayzek / yayimages.com

Vel hjemme fra sykehuset prøvde mor og jeg å gjøre det beste ut av limbotilværelsen vår. Vi bestemte oss for å tro at dette skulle gå bra til det motsatte var bevist. Det var den eneste måten å holde motet oppe på. Jeg var 20 uker og 6 dager på vei. Om jeg bare kunne holde stand i to uker og en dag til, ville sykehuset sette alle kluter til for å prøve å hjelpe meg. Inntil da var vi alene.

Jeg tilbrakte dagene liggende på sofaen eller sengen. Jeg satt og spiste, men jeg kunne ikke sitte lenge i oppreist stilling før murringene begynte. Jeg måtte også sitte på en plaststol i dusjen. Med en gang jeg stod oppreist, kjente jeg på et voldsomt nedpress. så det måtte unngås så mye som overhodet mulig. Imidlertid kunne jeg ikke unngå å gå relativt hyppig på do, særlig siden en av jordmødrene på sykehuset hadde tipset meg om at dersom blæren ble for full, kunne det irritere livmoren og trigge rier. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg hadde fått beskjed om å ta både pulsen og temperaturen morgen og kveld. Pulsen lå hele tiden på 90-tallet, men det var visst ikke så uvanlig for gravide. Crp var også forhøyet på målingene som ble gjort på sykehuset, men ikke mer enn at det kunne (bort-)forklares med graviditet. De hvite blodlegemene lå i grenseland, men var akkurat innenfor normalen. Vaginal- og urinprøvene som ble tatt da jeg først kom inn med fostervannslekkasje, var dessuten negative. Dermed kunne vi utelukke at det var en infeksjon som hadde fått livmorhalsen til å åpne seg. Det er visst særlig en bakterie som heter streptokokk B som kan forårsake dette, men den hadde jeg heldigvis ikke.

Hver morgen våknet jeg til søkkvått truseinnlegg fylt med kaldt fostervann. Jeg lekket jevnt og trutt, men trøstet meg med at de indre fostersekkene fremdeles var intakte, så barna hadde det fint. Jeg blødde også jevnt og trutt, og det var tydelig at jordmødrene på sykehuset forbandt det med tegningsblødning før fødsel. Ikke like mye som under full menstruasjon, men mer enn spottblødning.

Uken gikk ganske fredelig for seg, til tross for at vi satt på en tikkende bombe. Mor planla et egenkomponert babyteppe hun ville strikke i rosa og lyseblått, og jeg viste henne alle de søte klærne jeg hadde kjøpt til de to små. Jeg hadde lagt mye arbeid i å finne matchende antrekk til dem i riktige størrelser i forhold til årstiden. Det nytter jo lite å kjøpe en vinterjakke som kun er passelig om sommeren.

Jeg begynte ikke å handle klær før det var tid for ordinær ultralyd, men da var jeg sikker på kjønn og endelig i form nok til å ta små turer ut. Riktignok hadde jeg ikke vært lenge på føttene før jeg kjente på murringer, og hver gang jeg satte meg på huk for å se på de nederste klesstativene, svimlet det for meg, men jeg tenkte at jeg gjorde en god ting ved å bevege litt på meg. Alle svangerskapssider oppfordret jo til lett mosjon …

Jeg stusset imidlertid litt da jeg en dag oppdaget at trusen var søkkvåt da jeg kom hjem igjen, men tenkte at det var svette pga. sommervarmen, kombinert med økt utflod som alle gravide får på et tidspunkt. Dette fortsatte i noen få dager til, men en sen ettermiddag da jeg akkurat var kommet hjem og hadde tatt på ny, tørr truse, oppdaget jeg en våt flekk i sengen der jeg hadde sittet. Jeg trodde først jeg måtte ha tisset på meg, noe man har lettere for å gjøre som gravid som en naturlig følge av slappere muskulatur, men senere kom det mer når jeg var helt sikker på at jeg ikke hadde hatt noen flere uhell. Det var såpass mye at jeg var veldig i tvil om det kunne tilskrives utflod lenger, men jeg slo meg likevel til ro med det. Helt til jeg begynte å få stadig økende murringer rundt leggetid mens jeg satt helt i ro.

Da begynte jeg for alvor å bli redd og begynte å google fostervannslekkasje. Der var det mange som anbefalte å lukte på væsken for å finne ut om det var fostervann, men jeg syntes ikke noe stemte med beskrivelsene. Jeg lurte et øyeblikk på om jeg burde ringe fødeavdelingen, men det var nesten midnatt, og jeg hadde bare vage symptomer som lett kunne bortforklares med normal graviditet. Likevel var det en stemme inni meg som gjorde at jeg plutselig forstod at nå var det noe alvorlig på ferde.

Neste morgen våknet jeg til at det rant fostervann nedover beina da jeg stod opp, så da var det ikke lenger noe å stusse på. Det var den dagen jeg fikk vite at livmorhalsen hadde åpnet seg. Jordmoren som tok imot meg på fødeavdelingen, bekreftet også at jeg ville blitt avvist om jeg hadde ringt inn kvelden før med de symptomene jeg hadde da. Ikke at det ville hatt så mye å si fra eller til uansett. Det er mye mulig at livmorhalsen åpnet seg den natten, og at de økende murringene var et tegn på at noe var i ferd med å skje (jordmor skrev “noe rieaktivitet i journalen”), men så lenge som sykehuset ikke hadde noen prosedyrer for å gripe inn og hindre åpning på det tidspunktet i svangerskapet, kunne jeg like gjerne ligge i egen seng som på sykehuset.

Det ble diskutert om jeg skulle legges inn den dagen, men siden sykehuset ikke kunne (eller rettere sagt ikke ville – jeg skulle gjerne likt og visst hvem det var som hadde lagd de prosedyrene) gjøre noe for å hjelpe meg rent medisinsk, hadde de konkludert med at det ikke ville være særlig gunstig for meg å være på sykehus når jeg til enhver pris måtte unngå infeksjon. Jeg skjønner tankegangen, men det kan neppe ha lønnet seg å sende to ambulanser med åtte mann for å hente meg i hui og hast allerede dagen etter, og de visste jo at jeg kom til å være alene hjemme. Jeg hadde forklart at alle de nærmeste venninnene mine var på ferie. En av dem kom riktignok kort innom med melk og toalettpapir rett før hun dro, slik at jeg skulle klare meg en stund uten å måtte gå ut av huset. Jeg hadde jo fått eksplisitt forbud mot flere handleturer. 

Dette var på en fredag. Jeg ble hentet med ambulanse på en lørdag og skrevet ut igjen av sykehuset på en mandag. Mor kom på besøk på sykehuset på søndagen og flyttet inn hos meg samme dag for å ta seg av den stakkars vettskremte katten. Da jeg kom hjem igjen, skulle jeg ikke tilbake til sykehuset på ny kontroll før på fredagen, altså en uke etter at det hele begynte. Jeg skulle først på sykehuslaboratoriet for å ta blodprøver slik at infeksjonssvarene skulle foreligge før ultralydundersøkelsen på fødepoliklinikken, men overlegen sa til meg at dersom jeg ikke var i form, kunne jeg hoppe over blodprøvene. Og dersom tilstanden min var stabil, ville det kanskje være gunstigst å hoppe over undersøkelsen også.

Legene var generelt redde for at hver minste lille ting de gjorde, kunne trigge rier, særlig gynekologiske undersøkelser, og hver gang jeg var i bevegelse, utgjorde en risiko i seg selv. Derfor avlyste vi kontrollen jeg skulle hatt hos min vanlige gynekolog den onsdagen. Jeg visste at disse kontrollene kun var til for min helses skyld, dvs. at dersom legene fant ut at infeksjonsverdiene hadde steget, kunne de bestemme seg for å sette i gang fødsel om de mente at livet mitt stod i fare. Tvillingene hadde mao. ingenting å tjene på dem før jeg hadde fullført uke 23.

Imens puslet mor rundt hjemme og sørget for at jeg fikk i meg god og næringsrik, hjemmelaget mat, og vi hadde mange fine samtaler. Det er slett ikke alltid vi er i synk, men når det gjaldt hele den forderdelige situasjonen vi da befant oss i, var vi enige på alle punkt. Jeg var veldig glad og takknemlig for at jeg hadde en mor som støttet og ikke motarbeidet meg, og at hun hadde evnen til å holde seg rolig når det virkelig gjaldt.