I dag morges da jeg var på vei inn i dusjen, kom jeg pluselig på at det jo var nå jeg skulle bytte østrogenplaster. Det hadde jeg helt oversett da jeg gjennomgikk behandlingsplanen fra klinikken og la opp timeplanen denne uken. Der står det nemlig bare at oppstart med plaster var forrige tirsdag, og at de skulle byttes to ganger i uken. Etter det har jeg selv regnet ut at jeg må bytte hver tirsdag morgen og fredag kveld og minnet meg selv om det flere ganger, men uten å skrive det ned noe sted.

Det siste var tydeligvis en stor tabbe, for jeg vet aldri når det plutselig glipper i hodet mitt for tiden. Bare for å illustrere enda tydeligere, så tenkte jeg først at det var best å vente med byttingen til etter at jeg var ferdig i dusjen og minnet meg selv om at jeg måtte vente med å smøre meg inn med bodylotion så det nye plasteret ville henge bedre på. Hvem tror dere det var som hadde glemt hele plasteret da hun kom ut av dusjen? For sikkerhets skyld hadde jeg smurt inn hele bikiniområdet med et tykt lag krem hele to ganger før jeg kom på det igjen.

Gode råd var dyre, jeg lå allerede et par timer etter den opprinnelige timeplanen, så jeg endte opp med å ta en bomullsdott og dynke den med den første og beste flasken jeg fant på badet, nemlig aloe vera-ansiktsvann. Deretter tørket jeg bort kremen der jeg ville ha plasteret. Først etterpå gikk det opp for meg at Pyrisept eller kanskje til og med rent vann fra springen sikkert hadde vært det beste. Vel, vel, om plasteret begynner å løsne, får jeg bare prøve å klistre over med litt plastertape, men da må jeg nok en tur til apoteket først.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Filgrastimsprøyten var vanskeligere å sette på søndag enn forrige gang. Det sved litt etterpå og rant en dråpe ut igjen. Til gjengjeld var utslettet dagen etter (altså i går) mye mindre enn det som kom etter det første stikket, som fortsatt vises like mye. Det er godt jeg ikke skal sette flere sprøyter etter i morgen. Neste runde blir i selve innsettsyklus.

I morgen har jeg i tillegg lagt inn i timeplanen at jeg må komme i gang med visumsøknaden. Det nærmer seg nemlig nordmenns skoleferie og rushtid på konsulatet, så jeg kan fort få dårligere tid enn det kan se ut på papiret.

Torsdag skal jeg som tidligere nevnt på ny ultralyd. Målet med undersøkelsen er å måle tykkelse og struktur på endometriet og sjekke at jeg ikke har noen store follikler eller cyster. Vanligvis hindrer man folliklene i å vokse og modnes med så høye doser østrogen som jeg går på nå, men det er alltid best å dobbeltsjekke. Endometriet får ellers litt ekstra drahjelp av den høye E-vitamindosen jeg tar. Det er et velkjent triks for å få endometriet til å øke tykkelsen. Tror det styrker østrogenpåvirkningen.

Fredag skal jeg som sagt tilbake til fertilitetsakupunktøren. Når det nærmer seg innsett, må jeg til pers to ganger i uken, men foreløpig holder det stort sett med en. Skjønt det hadde nok vært ideelt med to nå også, men jeg må prioritere. For mange avtaler genererer stress, og da har jeg kommet frem til at behandlingen lett kan virke mot sin hensikt. Særlig nå som jeg prøver å konsentrere meg om å få unnagjort mest mulig andre ting, så jeg slipper å plages med dårlig samvittighet når jeg suges inn i hormontåken for alvor og går inn i rugetiden.

Den dårlige nyheten er at jeg våknet altfor tidlig i dag. Kombinert med at jeg sovnet litt senere enn ellers i natt, betyr det at jeg er dødstrøtt og må få lagt meg nedpå litt nå – ellers har jeg ingen sjanse til å greie å gjennomføre arrangementet jeg har meldt meg på i kveld.

Det er mandag, og igjen har jeg hentet inspirasjon fra bloggen “kampenforlivet” og laget min egen kortversjon:

Tips til hvordan du selv kan ta kontroll i hverdagen

1. Sett deg mål for uken
Hva vil du få til denne uka – har du noe du vil gjøre eller få til? Lukk øynene, og kjenn på hvordan det vil føles når du har nådd målet ditt. Ta med deg denne følelsen resten av uka, og føl på den hver gang du står fast på veien til målet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Om jeg ikke tar for mye feil, kalles dette visualiseringsteknikk. Det er uansett en metode jeg har benyttet meg mye av og fortsatt bruker den dag i dag. Uten den tviler jeg på om jeg hadde greid å holde ut så lenge.

2. Lær deg det magiske ordet “NEI”
Det er ingenting som er mer frustrerende når noen sier “ja”, men ikke gjør det allikevel. Har du ikke tid, lyst eller overskudd? SI NEI! Uansett hvem det er, så er det bare DU som vet om du har tid nok. DU bestemmer over ditt eget liv.

Etter at jeg mistet barna mine, er det blitt klarere for meg enn noen gang før hva jeg vil prioritere mens jeg fortsatt lever. Jeg tenker mye oftere over hva jeg tror jeg vil være glad for eller angre på når jeg ligger på dødsleiet.

3. Skru av telefonen
Å være “PÅ” hele tiden er en av de største stressfaktorene i livet ditt. Skru av minst en time på dagtid og en time før leggetid. Denne tiden bruker du på noe som betyr noe og gir deg noe.

I realiteten skrur jeg i perioder av mye mer enn det. Det handler delvis om at jeg har hatt stillinger der jeg måtte være tilgjengelig absolutt hele tiden, så hjernen min forbinder det med arbeid og plikt. Men det handler også om at jeg har behov for alenetid eller fullt fokus på dem jeg til enhver tid er sammen med. Akkurat nå ligger f.eks. mobilen på stillemodus med skjermen vendt fra meg på nattbordet, og på lørdag mens jeg traff venninner på kafe lå den pent på stillemodus nede i vesken.

4. Gjør en ting ferdig om gangen
Da slipper du tenke på det som ikke er gjort når du setter i gang med neste oppgave, enten det er på jobb eller hjemme.

Dette er min tommelfingerregel for å holde tunga rett i munnen. Vil sikkert bli en stor utfordring om jeg skulle være så heldig å få småbarn i hus, men enn så lenge er det denne metoden som fungerer best for meg.

5. Sist, men ikke minst: Stol på deg selv!
Du er unik fordi du er deg! Stol på målet ditt, la tvilen fare og kritikere ikke få plass. Din drøm kan nås så lenge du jobber MOT den. Hent frem din indre drivkraft, og stol på at du klarer så mye mer enn du kanskje tror.

Som en klok dame nylig sa til meg: “Om du ikke prøver, vil det iallfall ikke bli noe barn.” Så selv om jeg ikke er helt “amerikansk” og tror jeg kan oppnå hva som helst, bare jeg vil det nok, så har jeg likevel stor tro på at man kommer langt med målrettet satsing. Og hva man aller helst vil, er det ingen andre enn en selv som kan vite. Noen ganger må man grave dypt for å finne ut av det. Jeg har sett døden i hvitøyet og vet nå hvor mye jeg er villig til å ofre for en dag å kunne holde et levende barn i armene.

Jeg våknet i dag til boring og hamring i huset. Det har vært så mange fridager i det siste at jeg nesten hadde glemt at naboen holder på å renovere leiligheten for tiden. De innleide arbeiderne starter ganske tidlig, og et par ganger har de tatt vannet også, men heldigvis ikke lenger enn i en time. Ble riktignok litt stress da jeg ikke visste om det på forhånd og ikke hadde rukket å dusje først … Men, men, små irritasjonsmoment i hverdagen som er ubetydelige i den store sammenhengen.

Jeg er mer opptatt av at jeg føler meg ganske utslått for tiden, dvs. mer enn ellers. Er ganske pigg i noen timer midt på dagen, men sover lenge om morgenen og må legge meg tidlig om kvelden. Det kan ha mange årsaker, men jeg mistenker at en av dem er overdose av østrogen. Dessuten er det mange ting som skjer for tiden, både av positive og mer krevende ting, så jeg får vel bare ta det som det kommer og stå i det. Er bedre å få det unnagjort nå enn etter innsett.

På fertilitetsfronten skjer det fire viktige ting denne uken: På onsdag skal jeg sette siste sprøyten (for denne gang) med filgrastim. På torsdag skal jeg på ultralydundersøkelse (første av to i denne syklusen). På fredag skal jeg ha ny runde hos fertilitetsakupunktøren, og på lørdag har jeg oppstart med progesterontilskudd.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ellers skal jeg starte hos ny hodeterapeut i dag og er ganske spent på det. Håper kjemien stemmer. I morgen skal jeg på hyggelig sosialt arrangement om kvelden som jeg i utgangspunktet gleder meg til, men siden kveldsaktiviteter er en stor utfordring for tiden, håper jeg at jeg får sove lenge i morgen tidlig.

I helgen har jeg vært relativt fornøyd med matregimet mitt, både med hensyn til smak og ernæring. Det jeg kanskje var minst fornøyd med, var at kyllingen jeg bestilte på kafe, badet i aioli. Aioli er godt, men døden når man skal passe på kaloriene 🙁 Det stod ingenting om det på menyen, og jeg kom ikke på å spørre om det på forhånd i farten. Vel, vel, jeg gidder ikke å lage masse oppstyr om sånt når jeg er i godt selskap, men kyllingfileten var ihvertfall uvanlig saftig og god. Får heller notere meg bak øret at den retten må unngås i nærmeste fremtid.

Da var jeg mer fornøyd med min egen mer eller mindre improviserte kreasjon i går: kalkunmedaljonger stekt i olivenolje med masse aubergine, squash og hermetisk sopp (ja, fersk sopp er selvsagt tusen ganger bedre, men magen min er dessverre ikke enig), servert med ferske pastaputer fylt med sopp fra Jacobs. Jeg spiste også flere kokte egg som pålegg i løpet av gårsdagen.

Egg er skikkelig digg på mange måter: mettende, blodsukkerstabiliserende, næringsrikt, kalorifattig og bra for fertiliteten – kan det bli bedre?! I tillegg har jeg gjort en innsats for å spise mer bær og har helt innpå blåbær og bringebær (gjerne med Røros-yoghurt naturell for tarmfloraen) med jevne mellomrom hele helgen.

Jeg har ingen planer om å bli ernæringsguru for resten av livet, men akkurat nå blir alt som kan fremme neste forsøk, et stort prosjekt som jeg velger å fokusere på i en begrenset periode. Skulle det ikke gå allikevel, har jeg i alle fall prøvd. Det skader heller ikke om det kan bedre helsen litt, selv om jeg strengt tatt har mest tro på at det er hodet mitt som trenger å leges – til tross for alle de konkrete fysiske utslagene som er krevende nok i seg selv.

Men egentlig kan man ikke skille kropp og sinn fra hverandre, så det er bare dumt å drive slike akademiske øvelser. Det beste jeg kan gjøre nå, er å redusere stressnivået, så jeg slipper å få forhøyede betennelsesverdier og et overaktivt immunforsvar som jeg har hatt tidligere. Akkurat nå er jeg faktisk mindre allergisk mot pollen enn før, så prøvene jeg tok hos fastlegen i vinter, viste seg å holde stikk – bank i bordet! 🙂

Og når vi først snakker om fysiske plager, har jeg tidligere nevnt at jeg fikk hemorrider for første gang etter fødselen av Lille mirakel. Siden jeg aldri hadde vært plaget av dette før, var jeg usikker på hva jeg skulle gjøre med det, men da jeg endelig husket å nevne det for gynekologen, sa han at det beste bare var å la det gå over av seg selv – og det har det jammen gjort 😀

Den irritable urinblæren min har også gitt seg etter siste fødselen. Jeg løper rett og slett mye mindre på toalettet enn før, så når jeg endelig må, er blæren virkelig full også. Jeg begynner å mistenke at dette kan være grunnen til at urinen har skummet – for jo lenger den får ligget og godgjøre seg i blæren, desto mer bakterier får tid til å bygge seg opp. Det er forsåvidt litt betenkelig, men siden jeg ikke har slitt med urinveisinfeksjon, velger jeg å tro at det ikke er så farlig likevel.

Etter utskrapningen i Russland har bekkenbunnen endelig fått strammet seg opp igjen, så det er helt slutt på urinlekkasjer også. Ikke at jeg har vært så fryktelig plaget fra før, men det gjør jo automatisk at man blir mer påpasselig med å tømme blæren. Det eneste jeg lurer på, er om jeg muligens kan være litt dehydrert sammenlignet med tidligere, for det kan visst også føre til at urinen skummer, men samtidig tror jeg faktisk at jeg drakk litt for mye før, for nå har saltnivået mitt i blodet endelig blitt normalt etter å ha ligget for lavt i mange år.

Jeg skriver mye av dette som egenterapi, men om det bare hadde vært for det, kunne jeg latt være å publisere innleggene, så det er en annen grunn også: Jeg ønsker å nå ut til et smalt publikum som søker informasjon om dette feltet, for disse opplysningene er ikke så lett tilgjengelige når man står på utsiden eller helt i startgropen. Det er gjerne først når alt er over at man endelig sitter med fasiten.

Selv var jeg altfor avhengig av helsepersonell – som enten visste for lite eller opplyste for lite – i begynnelsen av prosessen, og det tok meg opptil flere år å finne ut av selv den minste ting. Det er et smalt område med mange praktiske detaljer som man gjerne ikke har tenkt over før man står midt oppi det, og da kan det fort komme som julekvelden på kjerringa og medføre mye unødvendig stress. Og da har jeg ikke en gang nevnt den følelsesmessige delen … Det er lett å føle seg både overveldet og alene, selv for de som gjennomgår dette som par.

Samtidig kjenner jeg på en dobbelhet, for jeg har ikke lyst til å tiltrekke meg utenforstående som kanskje bare vil harsellere med hele greia. Det er mulig jeg tar feil her, men jeg innbiller meg at jo flere lesere jeg får, desto større risiko er det for at jeg fanger oppmerksomheten til noen av de beryktede nettrollene. Jeg vil heller ikke at folk i omgangskretsen (utenfor fertilitetsmiljøet vel å merke) skal snuble over bloggen og kjenne meg igjen.

Derfor skriver jeg ofte lite iøynefallende overskrifter med vilje og unngår å gi altfor detaljerte beskrivelser fra livet mitt utenom fertilitetsbehandlingen. Det er også en grunn til å unngå personlige bilder. Jeg har gjort et par unntak fra regelen, men det er alltid med hjertet i halsen, så jeg foretrekker å holde meg i komfortsonen.

Nå er kaffen blitt kald igjen … på tide å legge bloggskrivingen fra meg for denne gang!

Jeg var tilbake fra søndagsturen etter knapt halvannen time. Det ble riktignok ikke noen benkesliting på veien, men et stopp i kø foran en kiosk i parken der jeg kjøpte med meg en caffe latte som jeg nippet til på resten av turen. Vi ble også stående og se litt på alle hundene som løp rundt og lekte sammen.

Temperaturen var akkurat passe, sol og vind ikke for sterke og det var oppholdsvær. Likevel gikk det ikke like lett som forrige søndag. Kroppen strittet liksom litt imot denne gangen, særlig hoftene, så derfor ble turen ditto kortere. Men selv om jeg følte meg ganske pumpa etterpå, og hoftene verker fremdeles, var det godt å få seg litt frisk luft.

Det eneste som ikke er blitt borte, er angsten. Den forsvant mens jeg var ute på tur, men kom tilbake igjen med en gang jeg kom innenfor døren. Jeg tror jeg vet hvorfor. Jeg har nemlig en god del ting foran meg nå som jeg gruer meg til. Det gir meg samme følelsen som da høsten kom og det snart var tid for skoletannlegen ….

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Når jeg får det sånn, prøver jeg å sortere mellom viktige og mindre viktige ting, slik at jeg kan legge det som haster minst til side og heller fokusere på det som ikke kan vente. Da blir det ofte litt mindre overveldende. Denne teknikken lærte jeg lenge før jeg fikk klinisk angst, og den klarer ikke å trylle angsten helt bort, men stort sett blir den ikke like lammende. Ett skritt om gangen …

For øvrig skjedde det noe rart rundt 17. mai en gang. Da ble jeg logget ut flere ganger mens jeg skrev på et innlegg. Måtte logge meg inn igjen på nytt for så å bli kastet ut igjen. Aner ikke hva som skjedde og hva som gjorde at jeg til slutt fikk lov til å publisere innlegget likevel, men etter det så det ut til at kommentarinnstillingene mine var blitt endret – både for min kommentering på andre blogger og for andres kommentering på min.

Blant annet fikk jeg endelig kommentert hos metteask igjen (som jeg ikke hadde fått siden vi byttet plattform), mens kristinshverdagsblogg ikke lenger fikk kommentere hos meg. Merkelige greier, men nå har jeg nettopp funnet frem til noen innstillinger som jeg har fått rettet på, så håper kristinshverdagsblogg har fått tilgangen tilbake! Tålmodigheten min med tekniske finurligheter er omtrent like dårlig som innsikten 🙁

Nå er det snart på tide å ta neste sprøyte med filgrastim. Ampullen står klar i kjøleskapet … Like greit å bli ferdig med det før jeg blir for trøtt.

I kveld skal jeg se Wisting på TV3 som siste post på programmet før jeg går og legger meg. Serien går egentlig på torsdager, men kl. 22.30 blir for sent for meg, så da venter jeg heller til den kommer i reprise kl. 21 på søndager. Jeg har lest begge bøkene som den bygger på, men må innrømme at jeg bare husker små bruddstykker av plottet.

I’ve lost a child, I hear myself say,
And the person I’m talking to just turns away.
Now why did I tell them, I don’t understand.
It wasn’t for sympathy or to get a helping hand.
I just want them to know I’ve lost something dear,
I want them to know my child was here.
My child left something behind which no one can see,
So, if I’ve upset you, I’m sorry as can be.
You’ll have to forgive me, I could not resist
I just want you to know that my child did exist

Dette diktet har jeg funnet på bloggen til fruhjelm her inne. Hun har ikke skrevet det selv, så nå låner jeg det videre.

Om man googler angle child, får man opp mange fine dikt om englebarn og tap av barn. I dag har jeg festet meg ved dette:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

It takes a strong woman to be a mother,
but it takes an even stronger woman to be a grieving mother.

Det er en stund siden jeg har kjent på sorgen over mine egne tre søte små, men nå i helgen ble den trigget av at jeg så et bilde av samme type babypledd som Lille mirakel ble gravlagt i. Deretter rant det over da jeg gikk inn på bloggen til fruhjelm i formiddag.

Jeg fulgte henne jevnlig i fjor siden hun også hadde mistet en gutt pga. plutselig for tidlig fødsel i 2. trimester, akkurat som meg, og var gravid på nytt. Nå har hun endelig fått hjerteplasteret sitt, noe jeg unner henne av hele mitt hjerte, men på bloggen skriver hun mye om smerten over å ha mistet et barn, og det gjør meg både godt og vondt på en gang å lese det.

Sist jeg kjente på denne smerten, var da psykologen ved klinikken i Russland ba meg om å holde armene rundt meg selv og visualisere at jeg var en annen som holdt meg. Da ble smerten plutselig mye tydeligere, og jeg fikk tårer i øynene med en gang.

Det høres kanskje rart ut at jeg ikke har kjent så mye på smerten i det siste, for jeg bærer den jo med meg hver eneste dag, men den manifesterer seg på andre måter enn tårer. Istedet kjenner jeg på angst, slitenhet og kognitiv svikt (hjernetåke), og jeg er redd for å sovne hver kveld fordi jeg aldri vet hva som møter meg i drømme.

I går kveld holdt jeg på å begynne å gråte i matbutikken fordi jeg var så trøtt i hodet at jeg ikke klarte å bestemme meg for hva jeg skulle handle inn til kvelds. En helt absurd situasjon etter en perfekt ettermiddag i godt selskap på kafé. I fjor høst led jeg fryktelig av den type beslutningsvegring. Det har heldigvis vært mye mindre av det nå, men jeg hadde også en lignende episode foran ferskvaredisken da mor var her sist.

Nå skal jeg snart komme meg ut en tur i sola med en god venninne for å lufte vettet litt. Forhåpentligvis vil det få stemningen til å snu. Jeg skal ikke på “norsk” tur (les: vandring med ryggsekk i fjell, skog og mark), men “sivilisert” spasertur i bygater og park med håndveske og mulighet for å sette seg ned på utekafé eller en benk underveis, he, he 😉