Jeg våknet i dag til boring og hamring i huset. Det har vært så mange fridager i det siste at jeg nesten hadde glemt at naboen holder på å renovere leiligheten for tiden. De innleide arbeiderne starter ganske tidlig, og et par ganger har de tatt vannet også, men heldigvis ikke lenger enn i en time. Ble riktignok litt stress da jeg ikke visste om det på forhånd og ikke hadde rukket å dusje først … Men, men, små irritasjonsmoment i hverdagen som er ubetydelige i den store sammenhengen.
Jeg er mer opptatt av at jeg føler meg ganske utslått for tiden, dvs. mer enn ellers. Er ganske pigg i noen timer midt på dagen, men sover lenge om morgenen og må legge meg tidlig om kvelden. Det kan ha mange årsaker, men jeg mistenker at en av dem er overdose av østrogen. Dessuten er det mange ting som skjer for tiden, både av positive og mer krevende ting, så jeg får vel bare ta det som det kommer og stå i det. Er bedre å få det unnagjort nå enn etter innsett.
På fertilitetsfronten skjer det fire viktige ting denne uken: På onsdag skal jeg sette siste sprøyten (for denne gang) med filgrastim. På torsdag skal jeg på ultralydundersøkelse (første av to i denne syklusen). På fredag skal jeg ha ny runde hos fertilitetsakupunktøren, og på lørdag har jeg oppstart med progesterontilskudd.
Ellers skal jeg starte hos ny hodeterapeut i dag og er ganske spent på det. Håper kjemien stemmer. I morgen skal jeg på hyggelig sosialt arrangement om kvelden som jeg i utgangspunktet gleder meg til, men siden kveldsaktiviteter er en stor utfordring for tiden, håper jeg at jeg får sove lenge i morgen tidlig.
I helgen har jeg vært relativt fornøyd med matregimet mitt, både med hensyn til smak og ernæring. Det jeg kanskje var minst fornøyd med, var at kyllingen jeg bestilte på kafe, badet i aioli. Aioli er godt, men døden når man skal passe på kaloriene 🙁 Det stod ingenting om det på menyen, og jeg kom ikke på å spørre om det på forhånd i farten. Vel, vel, jeg gidder ikke å lage masse oppstyr om sånt når jeg er i godt selskap, men kyllingfileten var ihvertfall uvanlig saftig og god. Får heller notere meg bak øret at den retten må unngås i nærmeste fremtid.
Da var jeg mer fornøyd med min egen mer eller mindre improviserte kreasjon i går: kalkunmedaljonger stekt i olivenolje med masse aubergine, squash og hermetisk sopp (ja, fersk sopp er selvsagt tusen ganger bedre, men magen min er dessverre ikke enig), servert med ferske pastaputer fylt med sopp fra Jacobs. Jeg spiste også flere kokte egg som pålegg i løpet av gårsdagen.
Egg er skikkelig digg på mange måter: mettende, blodsukkerstabiliserende, næringsrikt, kalorifattig og bra for fertiliteten – kan det bli bedre?! I tillegg har jeg gjort en innsats for å spise mer bær og har helt innpå blåbær og bringebær (gjerne med Røros-yoghurt naturell for tarmfloraen) med jevne mellomrom hele helgen.
Jeg har ingen planer om å bli ernæringsguru for resten av livet, men akkurat nå blir alt som kan fremme neste forsøk, et stort prosjekt som jeg velger å fokusere på i en begrenset periode. Skulle det ikke gå allikevel, har jeg i alle fall prøvd. Det skader heller ikke om det kan bedre helsen litt, selv om jeg strengt tatt har mest tro på at det er hodet mitt som trenger å leges – til tross for alle de konkrete fysiske utslagene som er krevende nok i seg selv.
Men egentlig kan man ikke skille kropp og sinn fra hverandre, så det er bare dumt å drive slike akademiske øvelser. Det beste jeg kan gjøre nå, er å redusere stressnivået, så jeg slipper å få forhøyede betennelsesverdier og et overaktivt immunforsvar som jeg har hatt tidligere. Akkurat nå er jeg faktisk mindre allergisk mot pollen enn før, så prøvene jeg tok hos fastlegen i vinter, viste seg å holde stikk – bank i bordet! 🙂
Og når vi først snakker om fysiske plager, har jeg tidligere nevnt at jeg fikk hemorrider for første gang etter fødselen av Lille mirakel. Siden jeg aldri hadde vært plaget av dette før, var jeg usikker på hva jeg skulle gjøre med det, men da jeg endelig husket å nevne det for gynekologen, sa han at det beste bare var å la det gå over av seg selv – og det har det jammen gjort 😀
Den irritable urinblæren min har også gitt seg etter siste fødselen. Jeg løper rett og slett mye mindre på toalettet enn før, så når jeg endelig må, er blæren virkelig full også. Jeg begynner å mistenke at dette kan være grunnen til at urinen har skummet – for jo lenger den får ligget og godgjøre seg i blæren, desto mer bakterier får tid til å bygge seg opp. Det er forsåvidt litt betenkelig, men siden jeg ikke har slitt med urinveisinfeksjon, velger jeg å tro at det ikke er så farlig likevel.
Etter utskrapningen i Russland har bekkenbunnen endelig fått strammet seg opp igjen, så det er helt slutt på urinlekkasjer også. Ikke at jeg har vært så fryktelig plaget fra før, men det gjør jo automatisk at man blir mer påpasselig med å tømme blæren. Det eneste jeg lurer på, er om jeg muligens kan være litt dehydrert sammenlignet med tidligere, for det kan visst også føre til at urinen skummer, men samtidig tror jeg faktisk at jeg drakk litt for mye før, for nå har saltnivået mitt i blodet endelig blitt normalt etter å ha ligget for lavt i mange år.
Jeg skriver mye av dette som egenterapi, men om det bare hadde vært for det, kunne jeg latt være å publisere innleggene, så det er en annen grunn også: Jeg ønsker å nå ut til et smalt publikum som søker informasjon om dette feltet, for disse opplysningene er ikke så lett tilgjengelige når man står på utsiden eller helt i startgropen. Det er gjerne først når alt er over at man endelig sitter med fasiten.
Selv var jeg altfor avhengig av helsepersonell – som enten visste for lite eller opplyste for lite – i begynnelsen av prosessen, og det tok meg opptil flere år å finne ut av selv den minste ting. Det er et smalt område med mange praktiske detaljer som man gjerne ikke har tenkt over før man står midt oppi det, og da kan det fort komme som julekvelden på kjerringa og medføre mye unødvendig stress. Og da har jeg ikke en gang nevnt den følelsesmessige delen … Det er lett å føle seg både overveldet og alene, selv for de som gjennomgår dette som par.
Samtidig kjenner jeg på en dobbelhet, for jeg har ikke lyst til å tiltrekke meg utenforstående som kanskje bare vil harsellere med hele greia. Det er mulig jeg tar feil her, men jeg innbiller meg at jo flere lesere jeg får, desto større risiko er det for at jeg fanger oppmerksomheten til noen av de beryktede nettrollene. Jeg vil heller ikke at folk i omgangskretsen (utenfor fertilitetsmiljøet vel å merke) skal snuble over bloggen og kjenne meg igjen.
Derfor skriver jeg ofte lite iøynefallende overskrifter med vilje og unngår å gi altfor detaljerte beskrivelser fra livet mitt utenom fertilitetsbehandlingen. Det er også en grunn til å unngå personlige bilder. Jeg har gjort et par unntak fra regelen, men det er alltid med hjertet i halsen, så jeg foretrekker å holde meg i komfortsonen.
Nå er kaffen blitt kald igjen … på tide å legge bloggskrivingen fra meg for denne gang!
