I’ve lost a child, I hear myself say,
And the person I’m talking to just turns away.
Now why did I tell them, I don’t understand.
It wasn’t for sympathy or to get a helping hand.
I just want them to know I’ve lost something dear,
I want them to know my child was here.
My child left something behind which no one can see,
So, if I’ve upset you, I’m sorry as can be.
You’ll have to forgive me, I could not resist
I just want you to know that my child did exist
Dette diktet har jeg funnet på bloggen til fruhjelm her inne. Hun har ikke skrevet det selv, så nå låner jeg det videre.
Om man googler angle child, får man opp mange fine dikt om englebarn og tap av barn. I dag har jeg festet meg ved dette:
It takes a strong woman to be a mother,
but it takes an even stronger woman to be a grieving mother.
Det er en stund siden jeg har kjent på sorgen over mine egne tre søte små, men nå i helgen ble den trigget av at jeg så et bilde av samme type babypledd som Lille mirakel ble gravlagt i. Deretter rant det over da jeg gikk inn på bloggen til fruhjelm i formiddag.
Jeg fulgte henne jevnlig i fjor siden hun også hadde mistet en gutt pga. plutselig for tidlig fødsel i 2. trimester, akkurat som meg, og var gravid på nytt. Nå har hun endelig fått hjerteplasteret sitt, noe jeg unner henne av hele mitt hjerte, men på bloggen skriver hun mye om smerten over å ha mistet et barn, og det gjør meg både godt og vondt på en gang å lese det.
Sist jeg kjente på denne smerten, var da psykologen ved klinikken i Russland ba meg om å holde armene rundt meg selv og visualisere at jeg var en annen som holdt meg. Da ble smerten plutselig mye tydeligere, og jeg fikk tårer i øynene med en gang.
Det høres kanskje rart ut at jeg ikke har kjent så mye på smerten i det siste, for jeg bærer den jo med meg hver eneste dag, men den manifesterer seg på andre måter enn tårer. Istedet kjenner jeg på angst, slitenhet og kognitiv svikt (hjernetåke), og jeg er redd for å sovne hver kveld fordi jeg aldri vet hva som møter meg i drømme.
I går kveld holdt jeg på å begynne å gråte i matbutikken fordi jeg var så trøtt i hodet at jeg ikke klarte å bestemme meg for hva jeg skulle handle inn til kvelds. En helt absurd situasjon etter en perfekt ettermiddag i godt selskap på kafé. I fjor høst led jeg fryktelig av den type beslutningsvegring. Det har heldigvis vært mye mindre av det nå, men jeg hadde også en lignende episode foran ferskvaredisken da mor var her sist.
Nå skal jeg snart komme meg ut en tur i sola med en god venninne for å lufte vettet litt. Forhåpentligvis vil det få stemningen til å snu. Jeg skal ikke på “norsk” tur (les: vandring med ryggsekk i fjell, skog og mark), men “sivilisert” spasertur i bygater og park med håndveske og mulighet for å sette seg ned på utekafé eller en benk underveis, he, he 😉