Om spiren min skulle komme til verden nå, ville han ikke lenger være prematur. At jeg noen gang skulle komme så langt i et svangerskap, er et lite under i seg selv. Selv med Lille Mirakel, da legene fortsatt holdt fast på at det ikke var bombesikkert at jeg virkelig hadde ekte livmorhalssvikt siden første gangen hadde skjedd med tvillinger, fikk jeg beskjed om at jeg ikke måtte regne med å komme lenger enn til 34 uker.
Etter 34 uker ville de for øvrig ikke prøve å stanse fødselen mer fordi det da ikke lenger ble ansett som nødvendig å sette lungemodningssprøyter først. Ved 34 uker gikk det dessuten som regel alltid bra, så legene regnet det som måloppnåelse god nok i mitt tilfelle.
Så hvem hadde trodd at jeg noen gang skulle greie å komme meg over 37 uker? Hva er det egentlig som har vært gjort annerledes denne gangen?
Den aller viktigste forskjellen er selvsagt at jeg nå har fått på plass en intern cerclage. Uten den hadde det aldri gått. Med ytre cerclage hadde jeg muligens greid å komme meg til såkalt levedyktig alder, altså over 23 uker, men barnet ville etter alle solemerker likevel blitt født ekstremt prematurt, dvs. før 28 uker, med alle de usikkerhetsmomentene det ville medført.
I forrige svangerskap var jeg veldig opptatt av hva jeg kunne GJØRE for å bidra til at dette skulle gå bra. Det innebar bl.a. ukentlige ultralydkontroller for å holde øye med livmorhalsen og akupunkturbehandling to ganger i uken for å styrke livmorhalsen. Det betydde i sin tur mange avtaler å holde styr på, med ditto fysisk bevegelse og stress.
Denne gangen ble jeg enig med legene om å prøve en annen vri, nemlig heller å fokusere på alt jeg IKKE skulle gjøre. I praksis betydde det minst mulig aktivitet, inkludert ingen akupunkturbehandling og ultralydkontroller bare annenhver uke. Kontrollene ble dessuten i sin helhet lagt til et lokalt gynekologkontor, som var mye enklere å komme seg til enn sykehuset.
I tillegg sørget jeg for å skaffe meg nok progesteronsprøyter, som jeg tidligere hadde erfart var mye mer effektive enn de vanlige stikkpillene. Jeg fikk også noen krampeløsende piller av klinikken. De to tingene bidro sterkt til å roe ned murringer.
Jeg trappet dessuten enda mer ned på sosial aktivitet, og da særlig etter 1. trimester. Jeg fikk heller ikke lov til å løfte mer enn 3 kg, til stor frustrasjon for katten som ikke lenger kunne bæres. Og makskvoten for fysisk bevegelse var å spasere rolig i 15 minutter om gangen i opptil tre ganger per dag uten å få høyere puls. Et stykke uti 2. trimester ble det redusert til kun å bevege seg rundt på egen eiendom.
Det blir som med koronatiltakene, vi vet ikke med sikkerhet hvilke som hadde best effekt, men summen av det hele var iallfall en suksessoppskrift <3