Etter nesten et helt år med bloggpause, er det mye å ta igjen (inkludert 120 kommentarer som ligger klar til moderasjon – de fleste av dem tilsynelatende reklameinnlegg fra utlandet …), men jeg begynner med slutten først: Jeg er endelig høygravid <3 Må klype meg selv i armen hver eneste dag og tror likevel knapt det er sant, men badeballen på magen er ikke til å ta feil av lenger. Kort oppsummert har den interne cerclagen holdt det den har lovet og vel så det 😀

Men for å gå tilbake til der jeg slapp sist: Det ble tur til fertilitetsklinikken til avtalt tid i fjor sommer, men mensen kom strengt tatt for sent, slik at jeg begynte med hormonstimulering for å gjenoppbygge livmorslimhinnene samtidig som jeg blødde ut de gamle. Mao. ikke helt optimalt.

Jeg var heller ikke i særlig god form, så hele opplegget føltes litt vel stressende, på grensen til overveldende, både fysisk og psykisk. Ikke det beste utgangspunktet for et vellykket forsøk, og det ble det da heller ikke 🙁 Klinikken var riktignok overbevist om at det måtte være embryoet det hadde vært noe galt med da de ikke kunne finne noe galt hos meg, men jeg har likevel stor tro på at psykisk likevekt og en kropp i balanse kan være utslagsgivende for fertiliteten. Hvem vet?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg bestemte meg iallfall for å legge prosjektet på pause i noen måneder for å hente meg inn igjen og legge bedre til rette for innsett i litt roligere tider uten så mange andre forpliktelser å måtte ta hensyn til samtidig. Det lyktes jeg relativt godt med; iallfall ble jeg gravid denne gangen 😉 Og ikke nok med det, men jeg er fortsatt gravid 🙂

Likevel er det ikke godt å si om jeg fortsatt hadde vært det om det ikke hadde vært for klinikkens glimrende “plan B”-opplegg ved blødninger i 1. trimester. De har plaget meg i hvert bidige svangerskap så langt, så det var bare et spørsmål om tid før den første meldte seg. Men da stod klinikken klar og satte meg på en hestekur av en annen verden og fikk meg velberget gjennom den ene lille krisen etter den andre, så all kudos til dem.

Jeg kunne dermed feire inngangen til det nye året med vel overstått 1. del av svangerskapet. I de gravides verden blir det knapt bedre enn det, og de fleste forventer seg plankekjøring fra da av (kanskje ikke i form av plager riktignok, men mtp. frykten for å miste barnet) og annonserer strålende at en ny verdensborger er på vei til alle som vil høre på.

Slik var det dessverre ikke for meg, for jeg visste at jeg fortsatt hadde den bratteste delen igjen, nemlig 2. trimester fram til når barnet regnes som levedyktig, altså 23 uker (= Kanaan eller “Det lovede land” for alle som lider av livmorhalssvikt.) Det er da alvoret virkelig begynner, og særlig fra 16 uker av. Nervene var i høyspenn, og jeg klarte absolutt ikke å glede meg over graviditeten. Jo mer det nærmet seg den kritiske fasen der alt hadde gått galt før, desto mer angst og hjernetåke fikk jeg.

Til slutt ble jeg nødt til å si noe til arbeidsgiver da det gikk utover arbeidsinnsatsen, men vi gjorde en avtale om at det ikke skulle bli noe sosialt samtaletema på kontoret, for det hadde jeg bare ikke taklet. Jeg “fornektet” graviditeten så mye som mulig – også overfor meg selv, samtidig som jeg måtte være årvåken overfor alle mulige tegn på at noe ikke var på stell slik at jeg kunne gripe inn i tide. En vanskelig balanseøvelse for å si det mildt.

Bl.a. måtte jeg få behandling for en urinveisinfeksjon, og det ble etterhvert oppdaget at jeg hadde fått forliggende morkake. Begge deler kunne ha blitt skjebnesvangert for utgangen av svangerskapet og ført til for tidlig fødsel eller i verste fall svangerskapsavbrudd. Worst case scenario var at sykehuset måtte foreta et såkalt minikeisersnitt for å få ut et levende barn som skulle legges bort for å dø 🙁 Jeg hadde mye mareritt om det scenariet, som dessverre var høyst reelt – noe sykehuslegen hadde passet på å minne meg om da jeg var der på første kontroll rundt 16 uker. Ikke for å være slem, bare for å legge en praktisk slagplan, men den psykiske effekten var brutal.

Etter sukkerbelastningstesten tidlig i 2. trimester kunne det også se ut som om jeg stod i fare for å utvikle svangerskapsdiabetes. Det viste seg heldigvis å være falsk alarm, men jeg fikk en peptalk av legen om at for høyt blodsukkernivå hos fosteret kunne hemme utviklingen av lungene. Ergo hadde han opplevd at premature barn født rundt uke 30-32 som vanligvis ville klart seg fint, hadde dødd pga. det. Når man har så høy risiko for å føde for tidlig som meg, er det siste man vil at barnet skal ha svakere lunger enn gjennomsnittet, så det satte en effektiv stopper for sukkersuget for min del. Koronaspekket har dermed også uteblitt her i huset, som forsåvidt er en god ting, men jeg har savnet det å kunne kose/trøste meg med kanelboller og vafler med brunost, som av en eller annen grunn alltid smaker ekstra godt når jeg er gravid.

Istedet er det blitt mye fokus på lavkarbo da det ifølge legen var mye lettere å forebygge svangerskapsdiabetes enn å behandle den når den først hadde fått utvikle seg, så jeg fikk beskjed om å være veldig forsiktig med lette karbohydrater generelt. Det fungerte strålende for å regulere blodsukkeret, men likevel viste etterhvert blodprøvene at jeg hadde utviklet proteinmangel i kroppen. Utrolig nok siden jeg langt fra er vegetarianer, annet enn at jeg prøvde å fokusere enda mer på å få i meg nok grønnsaker enn ellers. Noe som ganske sikkert har gått litt utover kjøttinntaket, men siden jeg også spiste mye egg og meieriprodukter, samt en ikke uanseelig andel sjømat, nøtter og belgfrukter, trodde jeg virkelig at jeg hadde god margin, men den gang ei. Nivået mitt var også fint ved starten av graviditeten, så det viser bare at gravide trenger usannsynlig store mengder proteiner for å produsere et nytt menneske.

Jernnivåene mine fikk samme skjebne som proteinnivået, til tross for veldig godt utgangspunkt, men det var mer forventet da det er en kjent sak at gravide ofte mangler jern. Og til tross for hestekur i flere uker, fortsatte nivåene å synke en god stund. Nå har det endelig snudd litt, men alt unntatt blodprosenten ligger fortsatt under normalområdet, så jeg må dessverre fortsette med høydosejern fram til forløsning. Det betyr konstante problemer med magen, så det er ikke bare, bare, men, men – det hører vel med til et normalt svangerskap. Så lenge livmorhalsen ikke gir etter, skal jeg ikke klage på noe.

En annen ting som legene har vært generelt bekymret for grunnet min høye alder, er svangerskapsforgiftning, men jeg har hverken hatt hevelser i kroppen, høyt blodtrykk, hodepine eller proteiner i urinen, til tross for nitidig oppfølging som ville ha fanget det opp. Det er virkelig en stor lettelse, da det ville vært bittert om livmorhalsen holdt, men at jeg likevel måtte forløses prematurt pga. en annen komplikasjon. Det har heller ikke vært noen tegn til morkakesvikt, en annen stor bekymring for gravide over 40. Tvert imot ser spiren ut til å trives aldeles utmerket der inne, så for min del må han gjerne bli værende så lenge legene mener det er forsvarlig for cerclagens del.

Apropos det siste, så er det alltid en vanskelig avveining når man skal planlegge keisersnitt for pasienter med intern cerclage. På den ene siden foretrekker sykehusene generelt at fostrene er så modne som mulig før de hentes ut, og særlig ved keisersnitt da lungefunksjonen ikke får den drahjelpen som naturlig fødsel gir. På den andre øker risikoen for hastekeisersnitt jo lenger man venter, og med det øker også risikoen for alvorlige komplikasjoner betraktelig. Den største faren for gravide med intern cerclage er at livmoren i verste fall kan revne, så om man får rier, må man opereres med en gang.

Dette er særlig et stort problem for dem som hører til sykehus uten tidligere erfaring med intern cerclage. For det er slett ikke alle som møter en på fødeavdelingen som har fått med seg dette, og dermed er i stand til å bedømme situasjonen riktig, og ergo kan man fort miste avgjørende tid. Pga. dette har jeg holdt meg i hovedstaden i hele graviditeten slik at jeg alltid kan komme meg raskt til mitt eget sykehus, der alt står skrevet i klartekst i journalen. Riktignok ikke fullt så viktig i 1. trimester, men pga. alle blødningene har jeg uansett måttet holde meg i ro. Mao. er det ihvertfall ikke jeg som har brakt koronapandemien til hovedstaden, men det temaet er så stort at det fortjener et eget innlegg – minst!