Jeg hadde i utgangspunktet lagt opp en vanntett plan rundt fødsel og barsel. Trodde jeg. Jeg skulle ha med meg en eller to ledsagere på sykehuset som kunne trå til om jeg hverken var i stand til å ta meg av meg selv eller barnet etter keisersnittet. Jeg hadde nemlig hørt flere steder at det ble forventet at man skulle greie seg selv uten særlig mye hjelp fra personalet som hadde det travelt nok fra før. Men det var før koronaen kom til landet.
Etter nedstengingen ble det innført store restriksjoner ved de store sykehusene, naturlig nok. Det ble sagt at tilbudet til gravide og fødende skulle opprettholdes, men det ble likevel betydelige endringer i rammene rundt. Bl.a. var det ikke lenger lov å ha med seg noen hverken på planlagt keisersnitt, postoperativ avdeling eller barsel der jeg hadde fødeplass.
Som nybakt mor og førstegangsfødende til et levende barn måtte jeg altså være helt alene på sykehuset med mindre ting endret seg. Det var det ikke mye håp om i begynnelsen av pandemien da Folkehelseinstituttet først trodde at smittetoppen ville komme rundt den tiden jeg skulle forløses.
Og ikke nok med det, men dersom barnet kom prematurt og havnet på nyfødtintensiven, noe legene nesten regnet med – spørsmålet var heller hvor lenge vi måtte bli værende på sykehuset – ville jeg ikke få lov til å være sammen med det på 2-3 uker dersom jeg skulle være så uheldig å ha forkjølelsessymptomer samtidig, selv om jeg testet negativt på Covid 19. Ikke akkurat noe lystelig scenario, så var det rart jeg ble hysterisk for å bli smittet av noen ting som helst?
Slik tingenes tilstand er nå i skrivende stund, er det nylig blitt lov til å ha med seg en ledsager på planlagt keisersnitt igjen, men fortsatt ikke på postoperativ avdeling, og vedkommende får kun være med på barsel mellom kl 16 og 19 hver dag. Mao. bedre enn ingenting, men fortsatt langt fra optimalt.
Jeg er dessuten blitt advart om at reglene endrer seg fra uke til uke, og dersom smittepresset i samfunnet øker igjen, kan det komme nye innstramminger. Kan man da klandre meg for at jeg er lite overbærende med folk som ikke lenger bryr seg om å overholde smittevernreglene etter gjenåpningen av samfunnet?
I denne tiden har man også oppmuntrert barselkvinner til å dra hjem tidligere enn ellers for å redusere smittepresset på sykehuset, samtidig som man ikke lenger har hatt åpen retur, dvs. retten til å henvende seg til sykehuset ved komplikasjoner uten å gå via primærhelsetjenesten for henvisning.
Helsesøstrene har også sluttet å komme på hjemmebesøk, og det har vært slutt på alle typer sosiale treff og besøk på helsestasjonen for veiledning. I utgangspunktet har man kun kunnet møte opp til de obligatoriske kontrollene, som seksukerskontroll og vaksiner, og ellers bare etter avtale når man har vært redd for at det har vært noe alvorlig galt med barnet. Alt selvsagt uten ledsager. For øvrig har eneste muligheten for kontakt med helsestasjonen vært via telefon. Ikke akkurat noen ideell situasjon for førstegangsforeldre.
Legg til at det lenge var usikkert om moren min ville være i stand til å komme likevel for å hjelpe til, noe jeg slett ikke har vært alene om i denne situasjonen, så får man den perfekte grobunnen for fødselsdepresjon. Så istedenfor at barseltiden med regnbuebarnet skulle bli en lenge etterlengtet drøm, risikerte jeg at alt kunne bli et eneste stort ork fylt av ny angst og usikkerhet og en følelse av utilstrekkelighet.
Jeg har ennå ikke satt meg inn i om det er kommet noen endringer i dette regimet. Det er for tidkrevende å følge med når alt stadig er i endring allikevel, så jeg får heller bare ta det som det kommer. Jeg har resignert for lenge siden og innsett at barseltiden uansett ikke vil bli som jeg har forestilt meg. Jeg ser ikke for meg noen form for barselgruppetreff i det virkelige liv, og har inntil nylig heller ikke visst om jeg kunne arrangere barnedåp.
Det handler etterhvert like mye om hvor stor smitterisko jeg er villig til å utsette barnet mitt for, som restriksjoner pålagt av myndighetene. For selv om det sjelden skjer koronadødsfall hos barn, har foreløpige studier vist at blant koronasyke barn er det de minste under ett år som er blitt hardest rammet av Covid 19.
Generelt er det sånn at barn under ett år har et uutviklet immunforsvar og dermed er utsatt for det meste, som rs-virus, vannkopper, rota-virus o.l., og jeg unner ikke barnet mitt å starte livet utenfor magen med viruslungebetennelse.
