Et regnbuebarn eller hjerteplaster er det barnet man får etter å ha mistet et barn. Lille Mirakel skulle være regnbuebarnet mitt, men så ble han istedet et nytt englebarn. Det er alle engleforeldres store frykt at hjerteplasteret deres også blir til englebarn, for om det utenkelige har skjedd en gang, kan det også skje igjen. Man trenger derfor ikke ha den store forestillingsevnen for å forstå at et regnbuesvangerskap og tiden etter er fryktelig nervepirrende, og at det ikke er noen positiv form for spenning.
Vi mennesker liker forutsigbarhet. Verden blir fryktelig uforutsigbar etter at man har mistet et barn. Da gjelder det å prøve å kompensere så godt man kan med trygge rammer på de få stedene der det er mulig å ha kontroll, midt oppi alt det skumle og ukontrollerbare. For meg har iallfall det vært den viktigste mestringsstrategien.
Koronapandemien truet med å velte hele forsvarsverket mitt – det som jeg så møysommelig hadde bygget opp sten for sten over lengre tid. Heldigvis slo ikke de verste anelsene mine til, jeg fikk fremdeles den svangerskapsomsorgen jeg trengte, men nærmest over natten ble jeg plutselig fryktelig bekymret for hva som ville skje om spiren min ble født prematurt midt i pandemien.
For selv om han da ville klart seg under normale omstendigheter på et sykehus med landets dyktigste barneleger, hva om han ble smittet med koronaviruset? Som gynekologen måtte medgi, var ikke kombinasjonen umodne lunger og koronavirus noen innertier. Det ble ikke akkurat bedre da jeg hørte på nyhetene at danske og svenske sykepleiere som arbeidet på nyfødtintensiven ved Oslo universitetssykehus, fikk lov til å fortsette med å pendle fram og tilbake over grensen uten å gå i karantene. Vi hadde på det tidspunktet allerede hatt flere tilfeller av asymptomatiske smittespredere blant helsepersonell. Jeg stolte slett ikke på at helsemyndighetene visste hva de drev med når slike ting kom frem. Det var tross alt ikke første gangen jeg hadde opplevd at de ikke hadde kontroll, selv om de bedyret det motsatte.
Jeg gikk dermed fra først og fremst å bekymre meg over å få barnet mitt velberget gjennom svangerskapet til å begynne å bekymre meg vel så mye for hva som kunne skje med det etterpå. For nå var plutselig ingenting trygt lenger, og det var så lite som lå innenfor min kontroll. Det var til å bli klinkekline gal av.
Den eneste fordelen var at med den store nedstengingen kunne jeg begynne å sløve meg gjennom dagene. Før jeg visste ordet av det, var alt en eneste stor døs, og dagene gikk i ett. Det fikk tiden til å gå fortere, som er alle engleforeldres store drøm. For et slik svangerskap vil man helst gjennomgå i Tornerosesøvn og bli vekket opp av først når det er ferdig. Og vips, før jeg visste ordet av det, hadde jeg kommet meg forbi den tiden der barnet kunne bli født ekstremt prematurt.
Og plutselig begynte jeg å få dårlig tid. Påsken var over, og legen hadde som første delmål å komme til mai måned. Greide vi å komme oss helt til juni, var det for bonus å regne. Jeg hadde fram til da ikke løftet en finger mtp. hverken redebygging eller søknad om foreldrepenger. Bare tanken på det fikk meg til å gå i svart – det var akkurat som om underbevisstheten var redd for at det i seg selv ville føre til at denne spiren også døde. Dessuten var moren min fortsatt på andre kanten av landet, og korona gjorde det umulig å gå i butikker og prøve ut diverse barneutstyr.
Helst ville jeg ventet helt til jeg fikk ham levende med meg hjem fra sykehuset, men jeg måtte til slutt innse at det ikke lot seg gjøre rent praktisk. Jeg måtte bare kaste meg uti det og begynne å bestille mer eller mindre i blinde fra diverse nettbutikker som tilbød hjemlevering. Angsten lot ikke vente på seg. Jeg var nesten sikker på at jeg felte dødsdommen ved å pakke ut tingene fra originalemballasjen slik at de ikke lenger kunne returneres. Men for hver uke som gikk og koronapandemien begynte å roe seg uten at jeg hadde født, ble det sakte, men sikkert litt bedre, fram til det punktet der jeg faktisk våget å glede meg såvidt det var.
